Nå orker jeg ikke mere.

[Gjest orker ikke mere]

Hjelpes meg. Jeg er så innmari forvirra og forskrudd i hjernen min. Jeg er spenna gæren. Jeg klarer ikke å få til riktig døgnrytme. Nå er jeg våken hele natta og legger meg ca. klokken åtte om morran. klokken 08.00 og sover til ca klokken 20.00 om kvelden. Jeg kan godt sove i tolv timer jeg. Jeg vil ikke sette på vekkeklokke fordi jeg vil bare sove mest mulig. Jeg vil sove hele tiden. Orker ikke å begynne på et nytt helvete dag. Orker ikke å begynne på en nå jævla møkka dag jeg. Så da bare ligger jeg under dyna da. Og noen ganger så er jeg våken fra klokken åtte 20.00 til klokken 22.00 neste morran. Altså våken i 26 timer. Bare for å bli trøtt og sove neste natt. Ja, så sover jeg da klokken 22.00 og våkner ikke før klokken ti om morran kanskje. Men klokken ti om morran 10.00 så orker jeg ikke å stå opp og legger meg ned å sover enda mere helt til klokken 16.00 igjen da. Så da er jeg like langt. Og når kvelden kommer så er jeg like våken fordi jeg har ligget under dyna til klokken 16.00 om kvelden. Jeg mangler helt vilje og pågang. Alt er et stort ork. Og når jeg ligger under dyna så utsetter jeg å stå opp hele tiden. Sove bare en time til og den timen blir jeg sovende til fire timer. Også sier jeg meg til selv at nå må jeg stå opp. Men jeg gidder ikke. Orker ikke å stå opp. Orker ikke å stå opp fordi da må jeg ta på meg klær. Og det er så kjedelig. Også finner jeg aldri noe å ha på meg. Alle klærne mine ligger i en haug i skapet og på gulvet. Bare masse rot. Og ikke gidder jeg å rydde heller. Det er så kjedelig og et stort ork. Også er det kjedelig å lage frokost. Et stort ork å smøre seg noe mat. Og brødskiver smaker heller ikke noe godt. Og det eneste som frister er yoghurt og sjokolade. Og jeg spiser youghurt og sjokolade til frokost. Også til lunch så blir det også youghurt og sjokolade. Og til middag så er det frossen pizza til nesten hver eneste middag. Orker bare ikke å lage mat. Er så kjedelig. Også spiser jeg kveldsmat som også består av sjokolade og youghurt. Og siden jeg er åppe midt på natta så blir det til at jeg liksom spiser mat på natta og ikke om dagen sånn når andre spiser mat. Jeg er fryktelig depremert. Alt er et stort ork. Også må jeg dusje og det er også kjedelig og et kjempeork så jeg utsetter hele tiden å dusje. Også må jeg vaske klær og det er et stort ork. Og støvsuge leiligheten min er kjedelig. Jeg synes alt er pyton. Jeg er kjempelat, men jeg gidder liksom ikke å gjøre noe. Jeg har ikke tæl. Jeg eier ikke tæl i livet. Jeg er lei av alt sammen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Og terapi har jeg prøvd masse men det hjelper ikke, og masse medisiner, men det hjelper heller ingenting. Og jeg har gitt opp på å bli frisk. Når hver eneste grusomme jævla dag er et mareritt å komme gjennom. Jeg synes livet er håpløst og meningsløst. Også har det vært sånn i årevis jo. Helt siden jeg var barn. Men det var lettere å være barn. Jeg synes livet bare blir tyngre for hvert eneste år. Og vennligst ikke skriv at livet blir bedre med årene. For for meg er det motsatt. Livet mitt blir bare værre. Og jeg er snart 30 år nå og jeg savner sånn å ha kjæreste og barn og hus eller leilighet og jeg har så lyst på, men jeg vet innerst inne at jeg ikke kan få barn eller kjæreste fordi jeg er altfor syk til det. Og ikke klarer jeg å stole på andre mennesker heller. Jeg er livredd for andre mennesker. Også er jeg lei meg fordi den biologiske klokka mi tikker fordi mamma min kom kjempetidlig i overgangsalderen. Og hvis jeg ikke blir frisk til jeg fyller 30 år så henger jeg meg. Eller tar masse tabletter eller gjør noe annet. Fordi jeg orker ikke å leve sånn som jeg har det nå mere. Jeg lever ikke, jeg føler meg død innvendig. Jeg orker bare ikke mere. Og jeg får ikke lov til å gå i terapi mere heller fordi psykiateren sa at de ikke kan hjelpe meg mere. At jeg ikke hadde nytte av samtaleterapi stod det i epikrisen min. Og dps sa det samme. At jeg opptar plass til andre fordi jeg er visst så innmari ressurssvak og ikke klarer å ta imot hjelp. Også et annet stort problem er at jeg ikke tør å sove om natten heller fordi jeg er livredd det skal bli innbrudd eller om det skal komme noen å ta meg om natten når jeg sover. Også bor jeg i et bokollektiv for mennesker med psykiske problemer og det er dessverre bare personalet her om dagen og ikke om natta. Så da tør jeg ikke å sove om natta fordi det ikke er noen persoanlet her. Håpløst at det ikke kan være døgnbemanning her. Og jeg har spurt om døgnbemmanning og flere andre som bor her, men vi får det ikke. Også har jeg fått høre at det er et annet bofelleskap her i kommunen som har døgnbemanning, men de har så få plasser sa hun psykiatriske sykepleieren. Men hvorfor kan de ikke få flere plasser da? Når det er behov for det? Men det koster visst penger. Så istedenfor så ligger jeg om natta og gråter fordi jeg er livredd og gråter under dyna sånn at det blir vått på hele dyna. Og jeg klarer liksom ikke å sove når jeg gråter. Også har jeg sånn skrekkslagen angst. Grusom angst inne i magen min. Det gjør så vondt i magen min. jeg har så lyst til å skjære bort hele magen. Kutte den bort fordi alle vonde følelser ligger nede i magen min. Kanskje jeg skal søke om operasjon av magen min fordi uten mage så hadde jeg heller ikke hatt de vonde følelsene inne i magen min og da hadde jeg heller ikke hatt angst. Uff. Dette er håpløst. Og nå har jeg tatt masse sobril også om natta fordi jeg har sånn innmari angst og er livredd jo. Jeg synes ikke sobril hjelper på angsten min men jeg blir trøtt av den. Så kanskje jeg får til å sove. Men jeg må jo liksom ta åtte sobril for å få sove og det er jo veldig dumt da. Jeg hater hele angsten min. Jeg hater hele magen min. Det er akkurat som en svømmende fisk i magen som slår og sparker og stikker inne i magen min konstant. Eller en knyttneve som bokser inne i magen min. Eller en bolledeig som gjærer. Det gjør så vondt. Jeg orker bare ikke mere. Holder ikke ut. Klarer ikke mere dette livet. Også har jeg holdt ut å ha sånn smerte i snart 30 år og jeg orker ikke en dag til. Orker ikke en time til. Ikke et sekund til.

[Gjest Gjest]

Hva skal til for at du kan bli frisk?

[Marianne]

Kjære Gjest.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinnguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummer dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Marianne (mod)