psykiske problemer... Ensom i verden.

[Gjest Gjest]

Jeg våkner om morgenen, og finner ingen grunn til å stå opp. Ofte gråter jeg.

Jeg er redd for å slite ut vennene mine med min depresjon og angst.

Jeg får sovetabletter fra legen. Jeg har søvnproblemer, men jeg bruker også tablettene for å rømme fra verden. Når jeg har tatt en sovetablett er jeg ikke trist, jeg blir bare sløv. Ofte kan jeg sitte lenge over leggetid, etter at jeg har tatt sovetabletten, fordi jeg da for en gangs skyld ikke kjenner denne enorme tomheten inni meg. Jeg får sobril, og det skjer at jeg tar flere enn legen har foreskrevet... Rett og slett for å døyve tomheten inni meg for en stund. Det hender også at jeg kan drikke meg full, hjemme alene... Jeg vet at dette ikke er bra.

Jeg har laget en liste over ting jeg skal gjøre/klare, slik at jeg har noen mål. Noen av målene har jeg klart. Men mestepaten av dagene sitter jeg alene.

Jeg har fått henvisning til psykolog. Legen anbefalte en psyklog til meg. Jeg ringte flere ganger, men fikk ikke svar. Til slutt la jeg igjen en beskjed. Psykologen ringte ikke opp igjen. Det kostet meg ganske mye å ringe, da jeg har angst for å snakke i telefonen. Jeg antar at det betyr at psykologen ikke har kapasitet, og jeg må ringe en annen. Men lista er så full av navn... Fremmede navn... Og jeg fikk en knekk nå, da jeg ikke fikk tak i psykologen som legen anbefalte. Og lista er lang. Jeg vet ikke om jeg klarer å ringe noen flere.

Hvordan hadde dere taklet å være alene dag ut og dag inn... I ukesvis, månedsvis... Det er ikke sunt. Samtidig har jeg ikke overskudd til å gjøre noe med det.

Det er dette med å føle seg helt alene i verden... Som om alle de andre er en annen rase, snakker et annet språk, eller ett eller annet.

Livet er et vakuum. Det er ikke det at jeg er suicidal, jeg ville ikke gjort venner og familie så vondt, men om jeg hadde hatt valget mellom å eksistere og aldri bli født, hadde jeg valgt det siste. Ofte føler jeg at jeg lever for alle andre. Venner, familie... Men ikke for meg selv.

Det virker nesten som om noen er født lykkelige, og andre ikke.

Jeg ville ikke noe spesielt med dette innlegget, bare at det hjelper å sette ord på sine mørkeste tanker.

[Gjest Gjest]

Hvem du nå enn er i natten, jeg kan ikke annet enn å gi deg en

[Gjest Gjest]

Jeg føler hva du skriver ... hadde slike tanker.

De er der enda, men ikke så sterke nå.

Psykologer, piller, leger, -hjelper bare om man

tror at det hjelper. Det som virkelig hjelper er

et godt gammeldags spark i ræven. -helt sant.

Du behøver noen som tar deg i ørene og får deg

til å gjøre noe ut av livet ditt. Ikke sitte alene

å sture. Kan virke brutalt til å begynne med,

nesten som om man blir straffet for noe man

ikke har gjort. Det er nettopp det, du har ikke

gjort noe. Livet blir ikke mer enn det man gjør

utav det selv. Om du syns du har det grusomt

nå, så gjør noe med det! Bare du kan endre

på det. Skaff deg en hobby, kom deg ut,

møt folk, det kryr av dem der ute.

Åpne øynene å se - at du ikke er alene...

[Gjest Lykkeliky]

Har vært der du er og tror jeg vet hvordan du har det. Det eneste som har hjulpet med er tankefeltterapi og å jobbe med meg selv. Det var veldig tungt, men ved hjelp av en bok, JA en bok!, har jeg kommet langt. Det viktige i en situasjon som dette er å få en følelse av at du takler ting, takler følelsene dine, og klarer å se fremover. Gå på amazon.com og kjøp boka til Joseph J. Luciani, den heter "Self Coaching". Du tenker sikkert at en bok ikke kan gjøre en dritt for deg, det gjorde i hvertfall jeg, men etter å ha lest litt begynte jeg å grine fordi jeg så at noen faktisk forsto hvordan jeg hadde det og kunne gi meg råd.

Dette høres sikkert ut som reklame, men jeg får ikke provisjon eller noe :-)

[Gjest Gjest2]

Eller kanskje jeg har noe mer fornuftig på lager. (Tviler, men kanskje...)

Du sier du er redd for å slite ut vennene dine. Jeg har endel venner, famile, samboer osv som sliter med psykiske problemer, og ja, det er slitsomt til tider. Men det er ikke nødvendigvis personen som sliter meg ut, men den "hønemorrefleksen" dere trigger. Den kan bli kraftig overarbeidet i perioder.

Men det er ikke i hovedsak den sykes ansvar. Ja, det er deres ansvar å ikke bruke sykdommen for det den er verd, manupulere, dra folk ned med viten og vilje, osv (slike finnes, og det er et helseslit uten like). Men det at vi ikke klarer sette grenser for hvor dypt vi lar det gå er vårt ansvar. Henger det på greip?

Fysisk sett, du vet dette spørsmålet kommer til å dukke opp, tar du farlig mye? Det er mange rare sovemedisiner, og å ta store doser av de, kombinert med alkohol er ikke bra... Snakk med legen, eller i det minste en farmasøyt, så du ikke plutselig ødelegger deg fysisk i tillegg. Et skranglete hode holder, om du ikke må slite med en dårlig lever på toppen av det hele.

Lister, og atpåtil klare følge de: Flott! Kommer du deg ut av senga i perioder, får gått deg en tur, ryddet litt, laget litt mat (syltetøysesongen er nær, og det er godt i tillegg) osv så hjelper det i det minste på. Småting kan ikke utgjøre alt, men det kan gjøre litt.

Legen vet du sliter. Godt. Er det mulig at du kan be legen om å ta ringerunden? Eventuelt kontakte DPS og gå den veien? Eller sende en mail til psykologen? (Det er et mysterium at dette ikke er standard hos psykologer og psykiatere osv. Det er ekstremt mange som sliter med telefoner, så hvorfor gjøre livet vanskeligere for folk?).

Du har ikke overskudd nok til å oppsøke folk. Har du overskudd nok til at folk oppsøker deg? Det er ferie, kanskje noen venner eller familie har lyst på en luftetur retning sofaen din?

Kanskje vi er en annen rase enn du er? Men det går an å føle en lykke og ro sammen med vesner av en annen art, så hvorfor ikke andre menneskedyr? Det bør ikke være umulig, selv om det kan virke slik.

Aner ikke om det er noen sammenheng i det jeg skriver, og det er godt mulig jeg bommer til de grader, isåfall håper jeg du lar det gå inn det ene øret og ut det andre.

Men en til legger jeg igjen her, og jeg håper ting ser lysere ut i morgen.

[Gjest Gjest]

Hvem du nå enn er i natten, jeg kan ikke annet enn å gi deg en

Takk.

Jeg føler hva du skriver ... hadde slike tanker.

De er der enda, men ikke så sterke nå.

Psykologer, piller, leger, -hjelper bare om man

tror at det hjelper. Det som virkelig hjelper er

et godt gammeldags spark i ræven. -helt sant.

Du behøver noen som tar deg i ørene og får deg

til å gjøre noe ut av livet ditt. Ikke sitte alene

å sture. Kan virke brutalt til å begynne med,

nesten som om man blir straffet for noe man

ikke har gjort. Det er nettopp det, du har ikke

gjort noe. Livet blir ikke mer enn det man gjør

utav det selv. Om du syns du har det grusomt

nå, så gjør noe med det! Bare du kan endre

på det. Skaff deg en hobby, kom deg ut,

møt folk, det kryr av dem der ute.

Åpne øynene å se - at du ikke er alene...

Jeg har prøvd det der, virkelig... Men nå klarer jeg ikke mer av det, ikke mer prøving... Jeg har stagnert.

Har vært der du er og tror jeg vet hvordan du har det. Det eneste som har hjulpet med er tankefeltterapi og å jobbe med meg selv. Det var veldig tungt, men ved hjelp av en bok, JA en bok!, har jeg kommet langt. Det viktige i en situasjon som dette er å få en følelse av at du takler ting, takler følelsene dine, og klarer å se fremover. Gå på amazon.com og kjøp boka til Joseph J. Luciani, den heter "Self Coaching". Du tenker sikkert at en bok ikke kan gjøre en dritt for deg, det gjorde i hvertfall jeg, men etter å ha lest litt begynte jeg å grine fordi jeg så at noen faktisk forsto hvordan jeg hadde det og kunne gi meg råd.

Dette høres sikkert ut som reklame, men jeg får ikke provisjon eller noe :-)

Ok, jeg skal ta en kikk på den boka.

Nå har jeg ligget som en skjelvende klump på gulvet og bare grått, hulket og skalv om hverandre... Så stille som mulig av frykt for at naboene skulle høre meg. Jeg har kjempet en kamp med meg selv om å IKKE kutte meg på armen (selvskading) og det klarte jeg... Kastet omsider bort saksen. Men jeg lugget dotter ut av håret... Følte meg som en freak, ja.

[Gjest Gjest]

Har vært der du er og tror jeg vet hvordan du har det. Det eneste som har hjulpet med er tankefeltterapi og å jobbe med meg selv. Det var veldig tungt, men ved hjelp av en bok, JA en bok!, har jeg kommet langt. Det viktige i en situasjon som dette er å få en følelse av at du takler ting, takler følelsene dine, og klarer å se fremover. Gå på amazon.com og kjøp boka til Joseph J. Luciani, den heter "Self Coaching". Du tenker sikkert at en bok ikke kan gjøre en dritt for deg, det gjorde i hvertfall jeg, men etter å ha lest litt begynte jeg å grine fordi jeg så at noen faktisk forsto hvordan jeg hadde det og kunne gi meg råd.

Dette høres sikkert ut som reklame, men jeg får ikke provisjon eller noe :-)

Jeg ser boka du anbefaler har fått veldig god kritikk, men tittelen forteller at den omhandler angst og depresjon. Når TS river dotter ut av hodet og lurer på om hun skal kutte seg, så kan det tyde på at dette passer bedre inn blant mennesker som kalles "borderline." Tar jeg feil, her TS?

Hva gjelder tankefeltterapi, så har jeg en link her http://www.skepsis.no/alternativ_behandlin...feltterapi.html

Den linken forteller i korte trekk at teorien bak tankefeltterapi ikke har gode begrunnelser, og at virkningen kan skyldes klassiske kondisjoneringsmetoder, og ikke spesialbegrepene tankefeltterapeuter operer med. Hvis det er noen virkning, for det er dårlig med empiri på feltet. Men det er fint om det virket for deg, bare synd om en god terapimetode trekkes ned i dass fordi forklaringene er fantasi.

[Gjest Gjest]

Liten korreksjon: kan selvfølgelig handle om begge deler. Jeg ser at borderline-hintene ikke kom i første innlegg.

Boktipset var bra, det.

[Gjest ts]

Liten korreksjon: kan selvfølgelig handle om begge deler. Jeg ser at borderline-hintene ikke kom i første innlegg.

Boktipset var bra, det.

Dette er noe jeg ønsker å snakke med en evt. psykolog om, få en diagnose på det. Men rent borsett fra selvskadig, passer ikke boderline-symtomene på meg. Jeg skal ta en kikk på det boktipset også.

[Gjest ts]

Liten korreksjon: kan selvfølgelig handle om begge deler. Jeg ser at borderline-hintene ikke kom i første innlegg.

Boktipset var bra, det.

Dette er noe jeg ønsker å snakke med en evt. psykolog om, få en diagnose på det. Men rent borsett fra selvskadig, passer ikke boderline-symtomene på meg. Jeg skal ta en kikk på det boktipset også.

[Gjest Gjest]

Ordene dine kunne vært mine. Har de samme følesene og er i lignende situasjon med angst, depresjon og ensomhet. Er jente på 28 år. Om du trenger noen å snakke med på mail/tlf så bare si ifra.

[Ensom i natten]

Ordene dine kunne vært mine. Har de samme følesene og er i lignende situasjon med angst, depresjon og ensomhet. Er jente på 28 år. Om du trenger noen å snakke med på mail/tlf så bare si ifra.

Ja, det vil jeg gjerne. Har nå registrert meg, slik at det går an å senden pm. Syntes nicket var passende etter denne tråden.

[lillesky]

...

Endret 30. september 2008 av lillesky

[Gjest Gjest]

Jeg skal sende pm. Må bare opprette profil først. Samt hente meg igjen etter å ha gått alt for lenge uten søvn. Apatien råder.. Er ensom og trenger desperat noen å snakke med, betro meg til/bli betrodd ting. Men jeg merker det kreves endel mobilisering av krefter for å oppnå dette. Søvn først.

Ha en god dag, du som leser dette.

[Azalea]

Jeg våkner om morgenen, og finner ingen grunn til å stå opp. Ofte gråter jeg.

Jeg er redd for å slite ut vennene mine med min depresjon og angst.

Jeg får sovetabletter fra legen. Jeg har søvnproblemer, men jeg bruker også tablettene for å rømme fra verden. Når jeg har tatt en sovetablett er jeg ikke trist, jeg blir bare sløv. Ofte kan jeg sitte lenge over leggetid, etter at jeg har tatt sovetabletten, fordi jeg da for en gangs skyld ikke kjenner denne enorme tomheten inni meg. Jeg får sobril, og det skjer at jeg tar flere enn legen har foreskrevet... Rett og slett for å døyve tomheten inni meg for en stund. Det hender også at jeg kan drikke meg full, hjemme alene... Jeg vet at dette ikke er bra.

Jeg har laget en liste over ting jeg skal gjøre/klare, slik at jeg har noen mål. Noen av målene har jeg klart. Men mestepaten av dagene sitter jeg alene.

Jeg har fått henvisning til psykolog. Legen anbefalte en psyklog til meg. Jeg ringte flere ganger, men fikk ikke svar. Til slutt la jeg igjen en beskjed. Psykologen ringte ikke opp igjen. Det kostet meg ganske mye å ringe, da jeg har angst for å snakke i telefonen. Jeg antar at det betyr at psykologen ikke har kapasitet, og jeg må ringe en annen. Men lista er så full av navn... Fremmede navn... Og jeg fikk en knekk nå, da jeg ikke fikk tak i psykologen som legen anbefalte. Og lista er lang. Jeg vet ikke om jeg klarer å ringe noen flere.

Hvordan hadde dere taklet å være alene dag ut og dag inn... I ukesvis, månedsvis... Det er ikke sunt. Samtidig har jeg ikke overskudd til å gjøre noe med det.

Det er dette med å føle seg helt alene i verden... Som om alle de andre er en annen rase, snakker et annet språk, eller ett eller annet.

Livet er et vakuum. Det er ikke det at jeg er suicidal, jeg ville ikke gjort venner og familie så vondt, men om jeg hadde hatt valget mellom å eksistere og aldri bli født, hadde jeg valgt det siste. Ofte føler jeg at jeg lever for alle andre. Venner, familie... Men ikke for meg selv.

Det virker nesten som om noen er født lykkelige, og andre ikke.

Jeg ville ikke noe spesielt med dette innlegget, bare at det hjelper å sette ord på sine mørkeste tanker.

Få fastlegen til å ordne time til deg.. Jeg har selv hatt depresjoner i en del år, og da jeg først klarte å ringe fastlege om dette, ordnet han alt. Lå bare hjemme og ventet på å få et ark i posten om når timen min var. Ring fastlege igjen du, så ordner han/hun det sikkert for deg. Ellers vil jeg bare gi deg en stooor og ønske deg lykke til. Det kommer til å ta tid, men det er verdt det når du kjenner at ting begynner å se litt lysere ut.

[Gjest Gjest]

Få fastlegen til å ordne time til deg.. Jeg har selv hatt depresjoner i en del år, og da jeg først klarte å ringe fastlege om dette, ordnet han alt. Lå bare hjemme og ventet på å få et ark i posten om når timen min var. Ring fastlege igjen du, så ordner han/hun det sikkert for deg. Ellers vil jeg bare gi deg en stooor og ønske deg lykke til. Det kommer til å ta tid, men det er verdt det når du kjenner at ting begynner å se litt lysere ut.

Tusen takk.

Men jeg har snakket med fastlegen min om dette, det var han jeg fikk arket av.

Jeg havner mellom to stoler, syk nok til å gå til psykolog, for frisk til å kunne gå hos dps. Og det er forsåvidt greit nok at jeg ikke kan gå hos dps, da dps bare er en midlertidig ordning, og det siktes på å finne en annen psykolog utenfor dps på sikt... Det er vanskelig å bygge opp et tillitsforhold til en psykolog, så sånn sett er det greit å ikke gå innom dps.

Det var dps du fikk time hos?

[Azalea]

Tusen takk.

Men jeg har snakket med fastlegen min om dette, det var han jeg fikk arket av.

Jeg havner mellom to stoler, syk nok til å gå til psykolog, for frisk til å kunne gå hos dps. Og det er forsåvidt greit nok at jeg ikke kan gå hos dps, da dps bare er en midlertidig ordning, og det siktes på å finne en annen psykolog utenfor dps på sikt... Det er vanskelig å bygge opp et tillitsforhold til en psykolog, så sånn sett er det greit å ikke gå innom dps.

Det var dps du fikk time hos?

Om du ikke føler at du blir tatt alvorlig hadde jeg ringt til legekontoret der din lege holder til å bestilt en time til en annen lege. Kanskje han/hun forstår deg bedre? Jeg har store problemer med å snakke med folk om mine problemer, så da jeg skulle til lege hadde jeg skrevet ned noen av mine tanker på et ark jeg ga til legen. Dette fungerte veldig bra for oss begge, jeg slapp å fortelle hva greia var(satt der bare å snufsa jeg da..) og det ble enklere for han å stille små spørsmål. Jeg fikk beskjed om at jeg ble sendt videre til psykolog, det eneste jeg hadde som "krav" var at det skulle være ei dame jeg skulle snakke med. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk brev i posten fra dps om når jeg skulle komme til time, tror det maks tok 1-2 uker jeg.

Jeg synes det er veldig rart at du skal være for "frisk" til å få hjelpen du trenger.. Det er jeg kan si er at du er ikke alene om å ikke få hjelp, mange her i Norge som må vente alt for lenge før de får hjelp. Kanskje det er jeg som har vært veldig heldig? Om det er noe mer du lurer på, eller om det er noe du vil snakke om, er det bare å logge deg inn og sende meg ei mld.

[Ensom i natten]

Nå er det snart tre uker siden jeg startet denne tråden. Jeg har fremdeles ikke orket å gå videre med å ringe rundt til psykologer. Men nå skal jeg skrive et brev til legen og forklare hvor vanskelig det er for meg å ringe.

Jeg er på yrkesrettet attføring og er faktisk ferdig utdannet.... Til tross for angst, har jeg klart å fullføre utdannelsen, overaskende nok. Karakterene var ganske ymse, pga noen B-er, noen C-er og noen D-er. Dårligst karakter i de fagene jeg måtte møte opp på skolen og hadde skoleeksamen (dette pga sosialangst). best karakter i de fagene jeg kunne jobbe hjemmefra og hadde hjemmeeksamen.

Men jobbe... Det tror jeg ikke jeg kan klare, ikke 100%. Det var saksbehandleren i NAV enig i, så jeg skal på utredning for å finne ut hvor stor arbeidskapasitet jeg har...

Jeg sitter hjemme ganske mye. Dels fordi mange av vennene mine har flyttet fra hvor jeg bor, dels fordi jeg ikke har jobb/skole å gå til... Familien bor på en annen kant av landet...

Jeg forstår meg egentlig ikke på meg selv. Det er som jeg er delt i to. Når jeg er sammen med mennesker jeg føler meg vel med, har jeg ikke sosialangst i det hele tatt. Da er jeg den jeg ønsker å være, glad og sprudlende...

Også er det den andre siden av meg selv, som er som en redd mus...

Det er ikke bra for et menneske å være så isolert som jeg er. Dagene blir så like, så tomme. I verste fall kan det gå flere uker før jeg ser noen, jeg er bare hjemme i leiligheten. Man blir jo deprimert av det også. Jeg vil treffe mennesker, men samtidig ikke, på grunn av angsten. Det blir litt vanskelig å forklare hvordan det er.

Medisiner har jeg prøvd, uten at det hjalp noe særlig. Det sløvet bare ned hjernen.

Jeg skulle ønske jeg var frisk nok til å jobbe 100%. Og jeg skulle ønske jeg hadde overskudd til å bygge opp ettt nytt nettverk.

[Gjest Lykkeliky]

Hva med boka jeg foreslo? Høres det for dumt ut at en bok kan hjelpe? Det tenkte jeg også, men den gjorde faktisk det.

[Ensom i natten]

Hva med boka jeg foreslo? Høres det for dumt ut at en bok kan hjelpe? Det tenkte jeg også, men den gjorde faktisk det.

Jeg skal bestille den... Men ahr litt lite penger akkurat nå.