Tanker om hvordan det vil bli etter bryllupet? -langt-

[ringblomst]

Etter som jeg har vært hjemme i dag, endte jeg opp med å se Oprahs talkshow. De hadde som tema at vi kommende ektefolk er så hengt opp i bryllupsplanleggingen og glemmer å tenke på at som oftest kommer ikke et bryllup til å være starten på "og så levde de lykkelig resten av sitt liv.". Men det å være gift krever mye selvoppofrelse og arbeid, noe jeg tror de fleste brudepar egentlig vet. Likevel viste Oprah til tall at 90% av alle bruder vil være mer eller mindre deprimert rett etter bryllupet. Hvor hun har det tallet fra vet jeg ikke, men jeg må si jeg ble skikkelig overrasket over at det var så høyt, hvis det da er riktig. Tanker som "har jeg gjort en tabbe?", "jeg trodde vi nå skulle jobbe mer som et lag" etc etc, var ganske vanlige. Og ikke nødvendigvis et tegn på at man faktisk har gjort en tabbe.

Vet ikke om jeg ble så mye klokere av selve programmet, annet enn jeg tror det er viktig å fokusere på også ekteskapet i bryllupsplanleggingen, og ikke bare selve bryllupsdagen. Man bør ha snakket ordentlig ut om, og bli enige om (?), viktige aspekt av det å være gift. Som feks økonomi, barneoppdragelse, arbeidfordeling, hva man vil med livet og ikke bare ta det som det kommer; "vi elsker jo hverandre så høyt". Har dere snakket om disse tingene? Man får selvfølgelig en feeling på ting etter å ha vært sammen en stund, men likevel.

Og så til det jeg egentlig vil frem til: hvordan tror du det blir etter bryllupet? Vet at mange av dere er samboerpar, tror dere det vil bli noe annerledes enn før?

[Chiquita]

Vi har vært samboere i snart 5 år, og jeg vil ikke tro at det er så mye som blir forandret etter bryllupet.

Vi jobber jo som et "team" nå, så dette ser jeg ikke på som noe problem.

Vi har også snakket om hvordan økonomien blir, våre mål i livet, osv...

Jeg synes også det er viktig at det IKKE er bryllupet som står i sentrum, men heller tiden etterpå.

Tiden etter brylluper tror jeg altså ikke blir så veldig forandret.

Jeg ogBananmannen har det egentlig så fint fra før, at vi kan ikke forvente at det blir noe bedre.

Det er egentlig bra å tenke over slike ting på forhånd, for å unngå de verste "sjokkene" i ettertid.

Et flott innlegg av deg, ringblomst

*klem*

[stardust]

Kjempefint innlegg om ting som det er verdt å tenke igjennom!!!

Etter 6 års samboerskap tror jeg at vi har diskutert det aller meste, men det er jo en del ting man ikke kan forutse også, som f.eks barneoppdragelse. Man kan jo være enig om hovedpunktene, men resten kommer vel mye an på barnet og man må ta eventuelle problemer som det oppstår. Ikke for det at jeg har noe peiling, altså!!!

Økonomien vår ser ut til å ordne seg, vi blir begge ferdig utdannet til ett yrke med både god nok lønn og sikre jobbmuligheter nå til sommeren.

Men. Det som kan bli ett problem for oss er hvor i landet vi skal bo, den gangen vi liksom slår oss ned for godt... Vi har bodd i utlandet hele den tiden vi har vært sammen. Han er fra Østlandet og er veldig bundet til sin hjemplass, jeg er fra Trøndelag og har VELDIG sterke bånd dit og til min familie... Men dette er ting som skjer ganske langt inn i fremtiden. Vi har selvfølgelig diskutert det allerede, men det er vel ingen av oss som vil ofre forholdet for å få trumfet igjennom viljen sin...

Hvis vi finner en gylden middelvei der begge får utført den etterutdanningen vi kommer til å ta senere, er det vel en stor sjangse for at vi slår rot der!

Så blir det selvfølgelig spennende å se om forholdet forandrer seg fordi vi flytter hjem til Norge... Jeg føler meg sikker på at det blir aldeles strålende, jeg!!!

[Helena]

Så også oprah, men jeg tror at dette er et større problem i usa enn her.

Jeg kjenner ihvertfall ingen som har slike prinsessedrømmer i forhold til bryllupet sitt. Tror kanskje nordmenn er litt mer jordnære. En av de på showet sa at det første hun tenkte på da hun ble fridd til var "endelig kan jeg planlegge bryllupet mitt". Tenkte noen av dere som er gift på det?

Et annet problem de snakket om var at endel menn så for seg at konene deres skulle være som mødrene hadde vært. Likestillingen kom vel tidligere og har kommet lenger her enn i usa. Det må vel være svært uvanlig at en norsk menn krever at kona skal være hjemmeværende?

For min egen del ønsker jeg å gifte meg, men vil ikke ha et stort prinsessebryllup.

[Gjest Tex]

Jeg ønsker meg et prinsessebryllup, og hadde jeg hatt sjangs hadde jeg nok gifta meg i en diger katedral og hatt middag for fire hundre gallakledde på et nydelig slott. Jeg drømmer om gardeball og slottsdanser, og skulle gjerne vært rik og i live i det gamle Frankrike under Ludvig den !4.

Men dengang ei.........

Det betyr ikke at jeg ikke er en reflektert kvinne på snart tredve, som har både gangsyn og forstand i behold.

Jeg er fullt klar over de vanskeligheter man møter i et forhold, og er villig til å jobbe 100 % for at ekteskapet vårt skal fungere.

For til syvende og sist er det jo det man lover.

Full innsats for resten av livet, koste nesten hva det vil......

[VesleBråka]

Jeg tror du må ta med i beregningen at det ikke er så vanlig å bo sammen med hverandre før de gifter seg i usa (litt mer nå, men ikke sånn som her, og tallmaterialet er nok ikke fra igår). Derfor har de ikke peiling på arbeidsfordeling, økonomi, hverdagen sammen i det hele tatt når de flytter sammen for resten av livet. Hvis man da går fra rosa drømmer og kjoler og slør - til klesvask og skrubbe panner og mannen er ute med gutta og drikker øll tre ganger i uka for det har han alltid gjort osv osv osv så blir jo det en nedtur. De har ikke snakket om sine forventninger kanskje fordi de ikke innser at den andre kan ha forskjellige forventninger. Innser ikke det før man tester litt.

Samtidig kan det være en nedtur for amerikanske prinsessejenter å være ferdig med bryllupet sitt, for de likte så innmari godt å planlegge og å være prinsesse, masse oppmerksomhet og alle spør og prater om bryllup; og det kommer aldri igjen.. Litt sorg over det tapte.

[RoadQueen]

Jeg er nygift - i drøye fjorten dager - og vi har aldri hatt det bedre sammen. Det er herlig å være gift og uforklarlig annerledes... Rett og slett trygt og godt.

[Gjest Anonymous]

Etter 6 års samboerskap og ett felles barn så tror jeg ikke at han klarer å overaske meg eller forandre seg SÅ mye i tiden etter bryllupet .

Hadde vi aldri bodd sammen hadde det nok vært noe helt annet, da vet man jo ikke så mye av hva som venter en - det er veldig annerledes å "bare" være kjærester og å være samboere.

[ringblomst]

Veslebråka: det jeg da synes er rart utifra ditt resonnement om bodd sammen før eller ikke, er hvorfor sier tallmaterialet fra Norge at halvparten av oss kommer til å skilles?

[Christinamor]

Jaja, jeg føler vel for å slenge meg på bølgen her....Ettersom jeg er gift, har vært det i snart to år, og siden den gang hører det med til historien at vi og har fått barn...

Det ER viktig midt oppi all planleggingen å huske hva som faktisk er det relevante : dere lover å elske hverandre livet ut, støtte hverandre i medgang og motgang, holde ut med hverandre i tykt og tynt!

Og for noen blir kanskje livet en dans på roser, men for de fleste kommer det en hverdag hvor man tidvis angrer på hele greia, og irriterer seg grønn over motparten....Men heldigvis finner man tilbake til hverandre, og kommer styrket ut av det. Og etter å ha vært gjennom noen runder, blir man ikke lenger redd når motbakkene kommer...

VI var så heldige å bli gravide rett etter bryllupet ( vi hadde da vært samboere i 3 år), og selv om det er fantastisk å bli foreldre, er det ikke til å komme unna at det og tar på forholdet, uansett hvor mye man har snakket om grensesetting og barneoppdragelse(alt dette varierer jo fra par til par). Man er som mamma, tør jeg påstå, alltid på underskudd mht søvn, og det er ikke alltid enkelt å finne overskudd og tid til å være kjærester :-? Men er man obs på dette på forhånd, tror jeg det er lettere å hanskes med når evt barn kommer. Ikke tro at hverdagen vil være problemfri, man vil bli uenig om husvask og hvem som skal ta ut søpla, men tilværelsen som gift er også herlig!! :D Den tryggheten og samhørigheten man føler med sin kjære er fantastisk, og selv om jeg innimellom ønsker gubben dit pepper'n gror, og nesten ønsker at noen hadde forhindret oss fra å gifte oss - er jeg i bunn og grunn overlykkelig over at det er VI som hører sammen.

Men vær bare klar over ingenting kommer gratis, selv parforhold krever jobbing og litt "gjødsel" av og til- på et eller annet tidspunkt - uansett hvor forelsket man er NÅ. Jeg mener ikke å skremme noen, bare fortelle litt om MINE erfaringer som frue...

Ønsker dere alle lykke til i ektestanden - det er et koselig sted å være!!

[14062003]

En av mine venninner nevnte den første tiden etter deres bryllup som et mareritt. De hadde vært samboere i flere år og kjøpte hus året før bryllupet. Bryllupsreisen ble et kompromiss siden hun ikke ville til storby og han ikke til sol & bad; Jersey. De fikk et knøtterom og ikke junior suite slik de bestilte og det pissregnet hver eneste dag den uka de var der. Mao: de kranglet konstant den uka. Og det fortsatte hele det neste halvåret. De tok en statusrapport på forholdet m.m. og i dag lever de i beste velgående med hus, barn, bil og hund :-)

Selv tror jeg vi skal elske hverdagen når den kommer tilbake. Den siste tiden har vært en prøvelse i heimen, men nå går ting så meget bedre (les under mannens deltakelse). Vi har bodd sammen i 3 år og jeg gleder meg villt til to kjærlighetsuker på Mauritius. Ut over det kommer hverdagen - som kan bli vanskelig nok, men skal takles som den alltid har blitt gjort; til begges beste.

[Fakse]

Vi har hatt det bedre sammen i tida etter bryllupet enn før bryllupet, så dette tror jeg kan slå ut i alle retninger. Vi hadde en fantastisk bryllupsreise, men vi har også hatt det fint etter at vi kom hjem. Var mye planlegging og arbeide med bryllupet, og vi har også hatt mye å gjøre ellers i forbindelse med hus, jobb, studier... Så når bryllupet var over og ting ellers begynnte å falle på plass fikk vi bedre tid til å ta vare på hverandre

[Augustbrud02]

Siden jeg allerede er gift kan jeg jo komme med mine erfaringer…

Da vi valgte å gifte oss, visse vi begge to at dette var en bekreftelse av vår kjærlighet og en bevis på at vi ønsker å leve livet sammen. Vi visste også at ekteskapet ikke ville forandre noe på forholdet vårt, annet enn at vi var sterkere knyttet til hverandre.

Og hvordan gikk så ting etter bryllupet?

Jo, etter så mye planleggingen og styr, var jeg bare utrolig lettet over at alt var over. Jeg sitter nå med en følelse av at det er godt å være gift, men jeg er også glad vi ikke skal ha en slik dag igjen. Disse minnene skal vi leve på i årene fremover og dette skal være et minne om en fantastisk dag vi hadde sammen.

Når det gjelder forholdet vårt, er ikke ting forandret. Den største forandringen er kanskje at dørskiltet hos oss er byttet ut og at vi nå har samme etternavn. En annen forandring er vi kaller hverandre ”mannen min” og ”kona mi” til stadighet. Større forandringer er det egentlig ikke…

På en måte kan man nok si at vi levde som gift allerede før han fridde til meg. Vi visste begge hvor vi stod i forhold til synspunkter, dette med å få barn og vi hadde felles økonomi. Dette er viktige ting å snakke om og å være klar over, men jeg tror faktisk dette er en naturlig del av det å være samboere også.

Og om jeg er fornøyd med å være gift?

Jeg har aldri vært så lykkelig som nå og jeg nyter tilværelsen som hans kone!

[gleder meg!]

vi er samboere nå, og tror ikke at det blir så mye forskjell at vi er gift! Men, at det på en måte er en tryggere ramme rundt oss... At vi er en familie og ikke bare samboere...

Men, det med at 50% skiller seg er feiltolkning av tallmaterialet!!! Er ikke i noe årskull hvis en ta med fra 1940 og frem til idag hvor mer enn 30% av de som har giftet seg har blitt skilt. Men, tar en antall som gifter seg pr år og antall som skiller seg pr år blir det ca 50%!!! Men det er en stor feiltolkning!!!

[ringblomst]

gleder meg: beklager feiltolkningen. Var ikke meningen Skilsmisseprosenten er likevel ganske høy da, enig?

Selv tror jeg at livet etter bryllupet blir deilig. Nå bor ikke vi sammen, så det skal bli godt å våkne opp ved siden av min kjære hver morgen. Spise sammen, rett og slett å være mer i hverandres selskap . Men dette vil nok by på problemer også, som feks arbeidfordeling i huset. Vi har snakket en del sammen om dette, og selvfølgelig har man ingen garantier på hvordan det kommer til å bli, men jeg er ved godt mot. Alene-tid, er det lov å ha det når man er gift? Ja mener jeg, men vet om noen som ikke takler å ikke sitte ved siden av mannen sin i sofaen når begge er hjemme . Tror også det er viktig for oss å være en del sammen med egne venner også, ikke bare fellesvennene.

Vi har ganske likt syn på det med barn og barneoppdragelse, er riktignok ikke enige om skolevalg (jeg gikk på privatskole i mange år, noe han synes er en dårlig løsning, men jeg trivdes godt og ser flere fordeler). Økonomisk sett er vi også enige, og det synes jeg er viktig. Jeg har noen venner som er totalt forskjellig fra meg og det har skapt frustrasjoner på ferier før. Tenk å ha det slik hele tiden, nei takk.

[Imax]

En amerikansk venninne av meg gifter seg på lørdag, og hun er kristen og "typisk" amerikansk: Har aldri hatt sex med noen, verken med andre eller fyren hun skal gifte seg med. Har aldri bodd sammen med noen andre enn foreldrene sine (har heller aldri bodd alene, bortsett fra 4 år på college, da bodde hun på studenthjem). Jeg tror livet hennes etter bryllupet blir TOTALT forandret: Hun (og han) skal ha sex for FØRSTE GANG I LIVET (hun er 29), og de skal finne ut av alt annet. De skal bo sammen, løse oppgaver og dele ansvar. Det blir nok sikkert nok å ta tak i. Den ene av dem må også flytte, så det blir nok henne (en dags kjøretur fra familien sin, det blir nok omveltning).

Hun må finne seg ny jobb på nytt sted.

Så er det meg da: Vi gifter oss i august, og har vært sammen i 6 1/2 år. Vi har bodd sammen i 5 år. Vi har leilighet sammen og jeg venter ingen store foandringer etter vi gifter oss. Men det er klart det er viktig å tenke gjennom HVORFOR man vil gifte seg og hvilken betydning det har.

[Gjest Anonymous]

Jeg ser at de fleste her inne går i forsvarsposisjon når det gjelder livet etter bryllupet. Jeg ser bare på hva som diskuteres her inne på bryllupssidene. Det er farge på serviettene, strømper, toalettkurver, grafikk, monogram etc etc som er viktig for vordene bruder. Det er ganske normalt at man etter flere måneder med planlegging vil føle et visst savn eller tomrom etter bryllupet. Ellers hadde ikke disse tingene vært så viktig for oss. Hadde det vært samlivet etter bryllupet som var det viktigste og kun dette som var i fokus hadde det vel ikke gjort noe om det var roser eller tulipaner i kirken og alle disse små detaljene vi diskuterer her inne ville ikke betydd noe. Jeg snakker av erfaring. Vi giftet oss i fjor og hadde et helt fantastisk bryllup og dro deretter på en herlig bryllupsreise. Så kommer man hjem og tenker, hva skal vi planlegge nå??? Vi ønsket ikke barn med det første. Begge to var kjempe engasjert i å finne ut hvordan gjøre bryllupsdagen perfekt for oss. Det er klart vi savnet det når vi kom tilbake til hverdagen igjen, noe annet ville være løgn. Det er ikke dermed sagt at vi ikke hadde det bra, det var bare en overgang. Vi måtte finne andre ting å konsentrere oss om sammen.

Hadde jeg skulle gjort alt sammen igjen ville jeg gjort det mye enklere. Det er tross alt kun en dag selv om vi alltid vil huske den. Tenk på alt annet man kunne brukt pengene på... Nå var vi så heldige å få spandert hele bryllupet men likevel....

Det jeg mener er at man bør sette seg ned i forkant å gå litt inn i seg selv og tenke etter om det er nødvendig å bruke all energi og tid på å gjøre alt perfekt. Ta det heller litt som det kommer, det blir uansett perfekt for man får jo hverandre uansett og det er jo det viktigste!!!!!!

[Augustbrud02]

Det er nok noen gode tankevekkere det Gjest over kommer med her. men allikevel, alle vil at dagen skal være perfekt og jeg forstår veldig godt at detaljer er viktig. Saken er bare den at man ført i ettertid ser hvor liten rolle detaljene egentlig spilte. Ingen av gjestene la merke til fargen på serviettene, kurvene på toalettene, lysene, brudeparet på toppen av kaken eller brettingen av sangheftet. Folk er opptatt av brudeparet og brudeparet selv er opptatt av hverandre!

Selv har jeg flere ganger tenkt at om vi skulle gifte oss igjen hadde jeg villet gjort det mye enklere. Ikke det at vi ikke hadde en fin dag, men p.g.a. at detaljene er tidkrevende og uvesentlige!

Når det gjelder dette "tomrommet" var det noe som absolutt ikke forekom hos oss. Etter bryllupet levde vi virkelig på minnene og etter noen måneder var det også klart for å flytte inn i eget hus. Vi hadde massevis av ting å være opptatt av også etter bryllupet og det er nok viktigere å heller konsentrere seg om minnene enn å sette seg ned og lure på hva som nå skal skje...

[Christinamor]

Enig med Augustbrud!

Det ER mye av planleggingen som faktisk er, ikke bortkastet, men ikke så viktig - men man ser det først etterpå. Men, for all del, nyt tiden med planlegging av farger og sanger, men ikke tro at fargen på serviettene er avgjørende for tiden etterpå. Nå tror jeg vel egetnlig ikke at dere her inne selv tror nettopp det, men ikke glem at det viktigste er å ha fokus på hva dere faktisk feirer - at dere har inngått ekteskap, lovet hverandre evig troskap etc.

Fokuser på å gjøre dagen HYGGELIG for dere selv og gjestene - jeg opplevde også i ettertid at mange detaljer kunne vært utelatt, fordi ingen la merke til det, fordi de var opptatt av oss, og av å hygge seg....

Det er vel heller det at vi som blivende bruder syns det er "viktig" å ha en helhet på dagen, og da henger vi oss opp i "småting".

Men tro meg når jeg sier at INGEN kommer til å merke fargen på strømpene deres, så sant de ikke er neonrosa eller grønne, bordkortene blir mest sannsynlig IKKE tatt med hjem, så sant de ikke har bruksverdi etterpå (var i et bryllup hvor bordkortene faktisk kunne brukes som bokmerker etterpå, så DET tok jeg med), og om neglelakken er fersken eller lys-blekrosa, enser ingen det heller , bare du!

Opplevde selv at den kalde, musserende vi skulle kose oss med under fotograferingen ikke kom, at slepet ikke ble dandert som jeg ønsket - men dette var noe som slo meg ETTERPÅ, og som jeg NÅ skulle sett hadde vært gjort, men som på selve dagen ikke betød NOE. Og det er jo hvordan du har på selve dagen som er viktig - og den blir fantastisk uansett!

Kos dere likevel frem mot dagen, menikke glem hverandre oppe i det hele...