Samvær og omsorg

[Gjest guldri]

Vil ikke rote inn i den andre tråden så derfor starter jeg likegodt min egen.

Ingen barn vil kunne tvinges til felles omsorg selv om felles omsorg er utgangspunktet. Dette fordi barnets beste hele tiden vil være en grunnholdning som er avgjørende for samvær/omsorgsløsningen.

Dette skrev far til to i den andre tråden. Og her tror jeg det er mange som er enige med ham. Men for meg blir dette et galt utgangspunkt.

Jeg har dessverre sett altfor mange tilfeller der barnets beste ikke er i sentrum uansett hvilken omsorgsfordeling foreldrene har. Så å tro at dette blir annerledes ved 50/50 som utgangspunkt er utopia.

Mange barn jeg kjenner skulle gjerne sett foreldrene sine mer, men den som har samvær vil ikke. Dette er dessverre altfor mange barn i min bekjentskapskrets.

I tillegg har vi de som ikke ser den andre mer fordi den med omsorgen saboterer, men disse er det ikke mange av. Den største gruppen ligger der hvor samværsforelder saboterer og ikke tar hensyn til barnas ønsker.

Så har vi de tilfellene hvor samværsforelder på død og liv skal ha gjennom samvær selv om det ikke er til det beste for barna. Hvilke rettigheter har man da når ungene er for små til å uttale seg? Ingen! Min venninne sender sitt barn til en far som er voldelig (ikke mot barnet, men barnet ser) annenhver helg. Barnevernet vet og er inne i bildet ang andre barn, men kan ikke gjøre noe for min venninnes barn. Han er der jo bare på samvær, og samtidig blir min venninne presset til å sende sitt barn til et miljø som ikke er sunt.

Utgangspunktet for innlegget var barnas beste - og ikke i noen av disse tilfellene tar man hensyn til barna slik jeg ser det.

[Mamma1]

Nei, og ofte er det sånn at de som har den daglige omsorgen blir tvunget til å sende barna sine til en far eller mor, der de vet at barnet ikke har det bra. Ofte pga av alkohol, vold osv. Der har ikke den som har den daglige omsorgen noen rettigheter..

Er selv midt i en sånn problemstilling.. Barnet er 9 år og har de siste 3 årene sett faren sin en gang. Mest pga meg. Faren er voldelig, misbruker og domfelt maange ganger. Nå har han vært til rehabilitering og avvenning de siste 2årene, og nå fikk han ha samvær med sitt barn.

Gudskjelov har han ikke krevd samvær fordi han har innsett håpløsheten i sin egen situasjon og at han ikke engang har vær i stand til å ta vare på seg selv. Nå får man bare håpe at forandringen varer.

[NemoLinn]

Mor og far som har barn sammen, men som ikke bor sammen, BØR jo kunne klare å sette sine egne behov til side for sine barn.

Når det kommer til samvær, så er det ikke snakk om fars rettigheter eller mors rettigheter, men barnets rett til å ha kontakt med sin far eller mor.

Min oppfattelse av delt samvær og andre former for samvær og hvorfor det ikke fungerer, er fordi foreldrene ikke klarer å samarbeide.

Det igjen fører til at det går ut over barnet.

OFte pga en forsnytt ekskone/ekskjæreste, som gjør alt man kan for å forrige samværet for barnet med sin far.

[Gjest Gjest]

OFte pga en forsnytt ekskone/ekskjæreste, som gjør alt man kan for å forrige samværet for barnet med sin far.

Vet du at det finnes pokker meg mange menn som ikke vil ha mer enn vanlig samvær fordi det ikke passer inn i deres nye hverdag? Det er den typen jeg kjenner dessverre. Og her har de ekser jobbet hardt for å få til skikkelig samvær. Men samarbeid krever to, og da nytter det ikke når far vil nyte sitt ungkarsliv.

[Gjest Gjest_Pia_*]

Mor og far som har barn sammen, men som ikke bor sammen, BØR jo kunne klare å sette sine egne behov til side for sine barn.

Dessverre så er det ikke alle som er villig til å sette egne behov til side for sine barn.

Det hjelper heller ikke at en av foreldrene er fleksibel og lydhør. Man må være to for å samarbeide. Dessverre og ungene blir skadelidende. I dag har jeg gitt opp. Jeg gidder ikke mer. Ikke foreslår jeg ekstra samvær. Sluttet å gi info om foreldremøter og annet som skjer med barnet. Her har samværsforelder valgt sin rolle.

[Far til 2]

Vil ikke rote inn i den andre tråden så derfor starter jeg likegodt min egen.

Dette skrev far til to i den andre tråden. Og her tror jeg det er mange som er enige med ham. Men for meg blir dette et galt utgangspunkt.

Jeg har dessverre sett altfor mange tilfeller der barnets beste ikke er i sentrum uansett hvilken omsorgsfordeling foreldrene har. Så å tro at dette blir annerledes ved 50/50 som utgangspunkt er utopia.

...

...

Problemet idag er at myndighetene har laget et lovverk som på generelt grunnlag ivaretar mindretallet fremfor flertallet.

Loven bør ikke kunne frata barn samvær/omsorg når begge foreldrene er egnet til dette. Det gjør imidlertid loven idag.

Isteden bør loven ta utgangspunkt i at felles omsorg ikke bør gjennomføres om en av foreldrene regnes som uegnet.

Det er stor forskjell på disse to alternativene.

I utgangspunktet tror jeg de fleste foreldre er egnet til omsorg. Derfor bør også UTGANGSPUNKTET være felles omsorg. De som ikke ønsker en slik ordning kan avtale en annen løsning.

Mindretallet, som består av mødre og fedre som ikke er egnet, vil imidlertid risikere begrenset eller inget samvær.

Ihht St.meld 29 2002-2003 er det like mange mødre som flytter langt som det er fedre som gjør det samme. Foreldre som trenerer samvær ved flytting over lange avstander er med andre ord likt fordelt.

Det står også noe om samværsmengde, etc i den Stortingsmeldingen, men ingenting om hvem som fratar barn samvær om foreldrene ikke trenerer ved å flytte langt. Jeg har med andre ord tilgode å se en seriøs undersøkelse som sier at far er skyld i all faenskap.