Sosial angst og utdanning

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid hatt en viss grad av sosial angst, spesielt for å snakke i forsamlinger. I barneskolen var det ikke så stort problem. Da jeg gikk der var det fortsatt normen at man skulle rekke opp hånden før man sa noe. Høytlesning var litt vanskelig, men gikk bra. På ungdomsskolen begynte de å "true" med foredrag, men klarte å slippe unna. På vgs var det derimot ingen vei utenom, og på høyskolen var det enda mer av foredrag og gruppefremføringer. Endte opp med avbrutt utdannelse pga dette. Det jeg lurer på er hvorfor slik angst tas så lite på alvor? I hvert fall på de skolene jeg har gått. Det eneste rådet man får er enten å ta seg sammen, eller "øve". Men angsten blir verre for hver ubehagelige opplevelse. Det de ikke ser ut til å forstå er at en tilsynelatende vellykket fremføring kan ha vært en grusom opplevelse for den som fremførte. Har også opplevd å få nærmest anfall og måtte avbryte en fremføring. Men har aldri fått noe gehør for feks å lage skriftlige oppgaver istedenfor muntlig fremføring. Mens folk som hadde dysleksi fikk lov å ha muntlig prøve der andre hadde skriftlig.

Jeg synes den forskjellsbehandlingen er merkelig. Er det kanskje fordi nesten alle har et snev av angst for fremføring, at de ikke forstår når noen virkelig har angst?

[Saeria]

Jeg tror det er en del uvitenhet rundt sosial angst ute og går. Kanskje legeerklæring hvor det (sterkt) bes om fritak fra muntlig fremføring kunne vært noe? Behandling bør jo foregå mer kontrollert enn at en lærer/foreleser skal være grei og "hjelpe" en til å komme over angsten ved å pushe en uti situasjoner som kan utløse anfall.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er en del uvitenhet rundt sosial angst ute og går. Kanskje legeerklæring hvor det (sterkt) bes om fritak fra muntlig fremføring kunne vært noe? Behandling bør jo foregå mer kontrollert enn at en lærer/foreleser skal være grei og "hjelpe" en til å komme over angsten ved å pushe en uti situasjoner som kan utløse anfall.

Ja, jeg tror det er nettopp det mange mener, at de med angst bare er litt sjenerte, og trenger en dytt. Noe som ofte gjør vondt verre. Nå har det jo også blitt mer sånn at å være utadvendt ses på som positivt, og motsatt for de mer innadvendte. I gamle dager var det mye lettere å være rolig, nå skal man være mest mulig aktiv i timen.

[Saeria]

Jeg tror også mye av problemet ligger i at veldig mange kvir seg for å snakke foran forsamlinger, uten at det ligger sterk angst bak. Disse trenger trening og en dytt, noe som blir for sterk kost for mange som har sterk sosial angst, men mange har ikke kunnskap til å skille disse to.

[Gjest Gjest_Karina_*]

Jeg har samme problemet som deg. Makter bare ikke å prate ovenfor en stor forsamling. Og det nytter heller ikke å bli "puffet" på utfordringen som tvang. Jeg fikk anfall på vg. Pustetrøbbel og måtte avbryte. Dro rett hjem. Det var FLAUT. Og jeg fikk mye psykproblemer etterpå - for følte at alle viste og lo av meg. Klarte ikke høytlesning heller etter den perioden.

Kviet meg for høyere utdanning - da jeg trodde det var mye foredrag og sånn der også. Men nå har jeg tatt mot til meg og hoppet på et studie i økonomi. Og etter to år på høyskole har det enda ikke vært snakk om høytlesning, foredrag eller gruppefremvisning. Ikke engang muntlig eksamen. Så juhuu - jeg scorer bra på skriflig eksamen, så endelig for jeg gode papirer. For jeg mener bestemt selv at jeg faktisk er god på det jeg kan. Jeg ønsker bare ingen lederstilling og skjønner virkelig ikke at alle MÅ lære seg å prate for store forsamlinger.

Håper du finner en retning som føles riktig for deg!

Vet ærlig talt ikke om det er mulig å kurere slik angst jeg?

For meg føles det umulig ihvertfall. Så jeg må lære meg å leve med det. Og sette grenser der jeg vet at jeg ikke vil takle det så godt. Jeg fungerer helt greit sosialt til vanlig. Møter går også greit. Selv om jeg ikke sier stort mere enn jeg må på møter da.

Lenge var jeg bitter på skolesystemet som ikke tok tak i problemene mine. Men har innsett at jeg selv er ansvarlig for min egen lykke.

[Gjest Gjest]

Jeg tror også mye av problemet ligger i at veldig mange kvir seg for å snakke foran forsamlinger, uten at det ligger sterk angst bak. Disse trenger trening og en dytt, noe som blir for sterk kost for mange som har sterk sosial angst, men mange har ikke kunnskap til å skille disse to.

Nettopp! I en klasse er det kanskje 2-3 stk som elsker lyden av sin egen stemme og virkelig nyter å være i fokus, mens de andre gruer seg i mer eller mindre grad. Men bare for noen få er det så ille at de trenger egen oppfølging. Og det er vanskelig å få når de bare blir møtt med ertende dulting og "å kom igjen nå, dette klarer du". Litt vennskapelig erting kan fungere for de som bare har litt ubehag, men kan føles som mobbing for de som virkelig sliter...

[Saeria]

Sant det.

[Gjest Gjest]

Du har ansvar for egen lykke.

Jeg var som deg, trente derimot og presset meg selv til å gjennomføre..

Så for meg rommet jeg skulle holde foredrag i, kvelden før brukte jeg ett stort speil, hadde manus foran meg og gjennomgikk det jeg skulle si.

I dag holder jeg foredrag alene for vel ca 50 mennesker var det siste..

Det ER en treningssak og du kan mestre det hvis du trener og trener, skal du ha bra jobber må du ofte holde slike foredrag..

[Saeria]

Da vet du gjest gjerne litt lite om denne psykiske lidelsen. Ja, det finnes behandlingsmetoder for dette også. Både kognitive og medikamentelle, men behandling er noe som skal skje i samråd med profesjonelle. Ikke hobbypsykologer og andre med en bestemt oppfatning om hva som var riktig for deres taleskrekk, eller en allmenn oppfatning om at det bare er å dytte mennesker med sosial angst ut i det. Det kan faktisk forverre hele sykdommen, og det er vel ikke det du ønsker for dem?

Jeg har selv vært utrolig nervøs for å tale foran mange, jeg kvidde meg som en hund, men angst? Nei, det hadde jeg ikke. Jeg ble bedre med trening. Er fortsatt litt spent og nervøs, men det går greit.

For mennesker med alvorlig angst, må behandlig skje gradvis for en vil ikke dytte så mye på vedkommende at det utløser en forverring av sykdommen.

[Gjest Gjest_Frøken_*]

Men hvordan skal man som lærer vite hvem som bare er sjenerte og hvem som virkelig har angst?

[Saeria]

Det er her både foreldre, utdanningsinstitusjoner og lege/psykolog/ppt bør komme inn.

Uansett merker man jo om det er elever som er så nervøse at de gråte, skjelver, og får åpenbare store vansker med å holde seg. Noen trekker seg så tilbake at de knapt syns i et rom. Ofte blir de verre over tid, når de dyttes utpå. Men ja, mange av symptomene kan lett forveksles med "nerver", derfor burde en ha lært litt om dette under utdanningen. De som har sosial angst bør gjerne levere et skriv fra lege/psykolog til de som underviser, evt. få en annen til å ta det oppdraget. Forelder eller lege/psykolog kan jo ringe eller snakke personlig med en av lærerne og denne kan videreformidle til resten av de lærerne som underviser vedkommende.

Det er desverre alt for lite fokus på både lærevansker og psykiatri i lærerutdannelsen. Mye av dette faller gjerne inn under spes.ped. i stedet.

Men kommer barnet/ungdommen/studenten med skriv om at han eller hun har sosial angst, så ikke prøv å kurer dette ved å dytte vedkommende ut på den dype enden av bassenget.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært igjennom det samme og anbefaler deg å begynne på et universitet. Da slipper man å bekymre seg over dette og kan prøve å forbedre tingene man sliter med i sitt eget tempo uten press som bryter deg ned.

[Gjest Gjest]

Men hvordan skal man som lærer vite hvem som bare er sjenerte og hvem som virkelig har angst?

Jeg vil nå tro at det føles like ille for begge grupper å kastes ut i sånne ting.