Å slite psykisk

[Tamsin]

En bekjent av meg har slitt psykisk så lenge jeg har kjent henne. Det går opp og ned, og av den grunn varierer det hvor ofte vi møtes. Noen ganger er hun overivrig på at jeg skal komme på besøk, leiligheten er strøken og hun ser virkelig ut som hun har det bra med seg selv.

Men så kommer det perioder hvor hun isolerer seg helt, og hun til nød kommer innom her 5-10 minutter og virker utilpass. På morgenen i dag fikk jeg sms med spørsmål om jeg kunne kjøpe noen matvarer for henne, og det kunne jeg jo. Så jeg kjøpte inn det hun ba meg om, pluss litt ekstra jeg vet hun er glad i så hun har noe å kose seg med i helgen, samt to dvder hun har snakket om lenge.

Da jeg kom dit fikk jeg mildt sagt sjokk. Det fløt over med tom emballasje, matrester, klær, tomflasker, søppel og papirer. Det stod tallerkner på gulvet, lå skitne sko i sofaen, m.m. Kjøkkenbenken var full av tallerkner, glass, bestikk, gryter osv med mat og drikke oppi som tydeligvis hadde stått der en del dager. Komfyren var også tildekket, så det var umulig å lage mat. Gardinene var trukket for / persiennene lukket, det luktet utrolig innestengt, og det var ikke et eneste sted å sette seg. Da hun slang matvarene inn i kjøleskapet så jeg råtten frukt og matrester. Alle dørene stod vid åpne, og så langt jeg kunne se var det helt "bombet".

Jeg vet at ting har en tendens til å skli ut når man ikke har det bra med seg selv, jeg hadde en light-variant av leiligheten hennes da det ble slutt med faren til barna mine. Men jeg tok meg sammen og ryddet opp etter 2-3 dager. (Barna skulle komme.) Jeg vet også at når jeg har det bra med meg selv, så klarer jeg bare ikke å ha det sånn rundt meg. Det er sikkert noen som kan mye om dette, så det jeg lurer på er:

1) Hva kan jeg gjøre for henne? Vi er som sagt bare bekjente, ikke nære venninner. Jeg er redd for å trenge meg på og virke som jeg umyndiggjør henne, samtidig som jeg synes det er vondt at hun har det sånn.

2) Skal jeg tilby meg å hjelpe, eller er det å gå for langt?

3) Må hun få det bra før hun klarer å rydde opp, eller vil hun få det bedre om det er rent og ryddig rundt henne?

4) Andre råd til hva jeg bør / ikke bør gjøre?

[Gjest Gjest]

Jeg sliter litt på samme måte. Isolerer meg, og rot bygger seg opp. Men rotet klarer jeg som regel å rydde opp i mer eller mindre. I hvert fall om jeg vet det kommer besøk. Å vaske derimot, er det ikke alltid jeg har energi til rett og slett. Det blir gjort, som med klesvask og tømme oppvaskmaskinen og slike ting, men kanskje ikke før etter en uke eller mer. Jeg prøver i hvert fall å gjøre litt etter hvert som energien er der. Et problem er f.eks. planter som ikke får vann fordi jeg glemmer det.

Til spørsmålene dine. Jeg tror, i hvert fall i forhold til meg selv, at om noen kom inn i huset mitt og begynte å rydde og vaske sånn helt uten videre ville føles påtrengende og pinlig. Det er en vesentlig forskjell i å bare sette igang, og det å f.eks. tilby seg å hjelpe til og rydde sammen. Få opp humøret litt, og ha en humoristisk vri på alt sammen.

Det ser jo sikkert ikke bomba ut hos henne alltid, noe som betyr at ved et eller annet tidspunkt klarer hun å ta seg sammen og rydde. Med andre ord har hun det sikkert ikke bra med rotet sitt, eller hun orker ikke å bry seg, eventuelt fortrenger det fordi det er for pinlig å være så "ekkel og uhygienisk". Jeg skal vedde mye på at hun ikke mener å være uhygienisk. Det bare blir sånn.

Jeg ville satt pris på hjelp om det ble lagt fram som et forsøk på å få meg til å få det bedre. Ikke at en venn ikke orker å komme til meg fordi jeg har det så rotete, eller at jeg følte meg overkjørt på noen måte. Men folk er forskjellig. Noen tar imot all hjelp de kan få, andre vegrer seg pga. skam. Spør! Poenget er at du vil hjelpe henne, ikke hjelpe deg selv til å holde ut mens du er på besøk.

Flott at hun har en venn som deg som stiller opp! Håper du tar vare på deg selv og ikke blir "oppbrukt". Altså at det er en balanse. Selv om man er syk, eller dårligere i perioder, så trenger ikke folk å gjøre en bjørnetjenester heller. Det trengs av og til bare et spark bak, eller litt initiativ fra andre for å komme i gang igjen. Men noen kan nok også utnytte det de får og grave seg ned i selvmedlidenhet. Tankene om å være ubrukelig og ute av stand til å gjøre noe er ikke langt unna når man sliter med seg selv. Men å være psykisk syk er ikke ensbetydende med at man ikke får til NOE. Alle får til noe. Og noen ganger er noe veldig mye om man har det vanskelig.

Lykke til!

[Gjest Purple Haze]

Jeg var sammen med en mann som var psykisk syk, og leiligheten var som regel forferdelig. Han hadde ikke energi til å ta tak i noe, og jo mer det fløt, jo verre ble situasjonen. Han ville rydde og få litt orden, men visste ikke hvor han skulle begynne. Derfor ballet det bare på seg.

Jeg spurte om jeg fikk lov til å hjelpe han og rydde og vaske, og det satte han pris på. Jeg satte han i gang med konkrete oppgaver, og tok de tingene jeg syns det var ok å ta, uten å invadere privatlivet hans for mye.

Så ble vi enig om å ta et sjau sammen en gang i uka, for å unngå at det skled ut igjen. Det funket fint.

[-Fisken-]

Jeg var sammen med en mann som var psykisk syk, og leiligheten var som regel forferdelig. Han hadde ikke energi til å ta tak i noe, og jo mer det fløt, jo verre ble situasjonen. Han ville rydde og få litt orden, men visste ikke hvor han skulle begynne. Derfor ballet det bare på seg.

Jeg spurte om jeg fikk lov til å hjelpe han og rydde og vaske, og det satte han pris på. Jeg satte han i gang med konkrete oppgaver, og tok de tingene jeg syns det var ok å ta, uten å invadere privatlivet hans for mye.

Så ble vi enig om å ta et sjau sammen en gang i uka, for å unngå at det skled ut igjen. Det funket fint.

Da jeg slet en del, hadde jeg det litt som ts forteller, men jeg bodde fortsatt hjemme, og mamma var veldig flink til å få meg igang. Sånn som Purple Haze beskriver over her. Det hjelper utrolig, man får et lite spark bak, ting føles ikke lenger like tungt ov vanskelig når man får hjelp.

Det samme ser jeg i jobben. Jobber med psykisk utviklingshemmede. Han ene er dypt deprimert, men med opp- og nedturer. Han er alltid takknemmelig for å få fjernet det verste rotet/matrestene, blir gjerne med i ryddingen selv etterhvert. Når man har det sånn som ts beskriver, blir det litt en ond sirkel. Man blir mer deprimert av å ha det sånn, samtidig som man ikke orker å gjøre noe med det, og blir så mer deprimert. Noen ganger er et lite spark bak det som skal til, noen ganger lysner humøret ved å få det fint og rydding rundt seg. Til en viss grad i alle fall.

[Tamsin]

Til spørsmålene dine. Jeg tror, i hvert fall i forhold til meg selv, at om noen kom inn i huset mitt og begynte å rydde og vaske sånn helt uten videre ville føles påtrengende og pinlig. Det er en vesentlig forskjell i å bare sette igang, og det å f.eks. tilby seg å hjelpe til og rydde sammen. Få opp humøret litt, og ha en humoristisk vri på alt sammen.

Det er ikke snakk om å stå på døra med vaskebøtte og hele sortimentet fra Jif, men jeg lurte på om det var en dårlig ide å tilby meg å hjelpe henne.

Det ser jo sikkert ikke bomba ut hos henne alltid, noe som betyr at ved et eller annet tidspunkt klarer hun å ta seg sammen og rydde. Med andre ord har hun det sikkert ikke bra med rotet sitt, eller hun orker ikke å bry seg, eventuelt fortrenger det fordi det er for pinlig å være så "ekkel og uhygienisk". Jeg skal vedde mye på at hun ikke mener å være uhygienisk. Det bare blir sånn.

Hun virket utilpass i dag, selv om hun ble veldig glad for det jeg hadde kjøpt og så ut som hun satte pris på at jeg tok meg tid til å komme inn. Det kan ikke være lett å ha en leilighet som ser sånn ut, OG invitere inn folk. Men samtidig så er det vel ikke lett å ha det rotete i hodet heller.

Jeg ville satt pris på hjelp om det ble lagt fram som et forsøk på å få meg til å få det bedre. Ikke at en venn ikke orker å komme til meg fordi jeg har det så rotete, eller at jeg følte meg overkjørt på noen måte. Men folk er forskjellig. Noen tar imot all hjelp de kan få, andre vegrer seg pga. skam. Spør! Poenget er at du vil hjelpe henne, ikke hjelpe deg selv til å holde ut mens du er på besøk.

Jeg skal spørre henne.

Flott at hun har en venn som deg som stiller opp! Håper du tar vare på deg selv og ikke blir "oppbrukt". Altså at det er en balanse. Selv om man er syk, eller dårligere i perioder, så trenger ikke folk å gjøre en bjørnetjenester heller. Det trengs av og til bare et spark bak, eller litt initiativ fra andre for å komme i gang igjen. Men noen kan nok også utnytte det de får og grave seg ned i selvmedlidenhet. Tankene om å være ubrukelig og ute av stand til å gjøre noe er ikke langt unna når man sliter med seg selv. Men å være psykisk syk er ikke ensbetydende med at man ikke får til NOE. Alle får til noe. Og noen ganger er noe veldig mye om man har det vanskelig.

Jeg har masse energi akkurat nå i alle fall. Barna har reist på ferie med faren sin. Du sier noe viktig der... Alle får til noe! Håper bare hun vil innse det, for hun har utrolig mye å gi når hun har det bra.

Lykke til!

Takk for svarene.

[Tamsin]

Jeg var sammen med en mann som var psykisk syk, og leiligheten var som regel forferdelig. Han hadde ikke energi til å ta tak i noe, og jo mer det fløt, jo verre ble situasjonen. Han ville rydde og få litt orden, men visste ikke hvor han skulle begynne. Derfor ballet det bare på seg.

Det er et godt poeng. Den følelsen fikk jeg da jeg stod der, det var så mye og overveldende at jeg vet ikke om jeg hadde fikset å starte på det om det var min leilighet.

Jeg spurte om jeg fikk lov til å hjelpe han og rydde og vaske, og det satte han pris på. Jeg satte han i gang med konkrete oppgaver, og tok de tingene jeg syns det var ok å ta, uten å invadere privatlivet hans for mye.

Smart. Det kjenner jeg igjen fra samlivsbruddet også... fikk ikke gjort nevneverdig, men når venninner sa "spis" så ble det gjort. Ikke at det går an å sammenlikne de to tingene, men jeg forstår tankegangen.

Så ble vi enig om å ta et sjau sammen en gang i uka, for å unngå at det skled ut igjen. Det funket fint.

[Tamsin]

Da jeg slet en del, hadde jeg det litt som ts forteller, men jeg bodde fortsatt hjemme, og mamma var veldig flink til å få meg igang. Sånn som Purple Haze beskriver over her. Det hjelper utrolig, man får et lite spark bak, ting føles ikke lenger like tungt ov vanskelig når man får hjelp.

Ser dere to som har vært i samme situasjon snakker om "lite spark bak", og det er notert. Men jeg vil være redd for at jeg sparker for hardt, og gjør vondt verre - tror jeg da. Det er vanskelig siden jeg ikke vet hvordan hun tenker, så jeg er bekymret for at jeg skal si noe som sårer henne.

Det samme ser jeg i jobben. Jobber med psykisk utviklingshemmede. Han ene er dypt deprimert, men med opp- og nedturer. Han er alltid takknemmelig for å få fjernet det verste rotet/matrestene, blir gjerne med i ryddingen selv etterhvert. Når man har det sånn som ts beskriver, blir det litt en ond sirkel. Man blir mer deprimert av å ha det sånn, samtidig som man ikke orker å gjøre noe med det, og blir så mer deprimert. Noen ganger er et lite spark bak det som skal til, noen ganger lysner humøret ved å få det fint og rydding rundt seg. Til en viss grad i alle fall.

Så frustrerende! Det er jo en ond sirkel man aldri kommer ut av. Hadde jeg sett den leiligheten uten å kjenne til psykdomshistorien hennes, ville jeg dømt henne nord og ned. For "det går jo ikke an" å ha det sånn. Men selv om jeg fikk sjokk over hvor ille det så ut, så ble jeg ikke overrasket over at hun omgir seg med rot når hun har de vonde periodene sine... om du skjønner.

[-Fisken-]

Skjønner hva du mener. Hadde det vært min venninne, hadde jeg nok tatt meg en tur, sett an formen hennes (om hun har trukket seg helt inn i skallet sitt, kan det kanskje være lurt å vente til en senere anledning) og kanskje sagt forsiktig, kanskje jeg skal ta oppvasken for deg, så kan vi lage oss noe deilig og spise og en kopp kaffe? Og så ta det derfra. Hvis det er greit, går det an å si; kanskje jeg skal støvsuge når jeg først er i gang? Osv.