Behandlingstørke og spiseforst.

[Gjest Gjest]

Hva gjør man når man sitter alene midt på sommeren, vekta viser 39 kg, man bruker store deler av dagen på å bake og lage mat, for deretter å spise og kaste opp? Eller sulte. Trene. Men ikke så mye trening fordi kroppen er så sliten.

Jeg er sliten. Behandlere er å ferie og jeg har ikke noe støtteapparat. Ikke så lenge, men lenge nok. Jeg bruker store deler av dagen på å spise og kaste det opp igjen. Det blir verre og verre. Har slitt med det her i mange, mange år. Men nå i sommer har det tatt av. Alt gjør vondt. Musklene. Prikker i føtter og hender. Det kjennes ut som om jeg har blåmerker på ribbeina. Ansiktet dovner bort. Brystsmerter. Drøvelen er konstant hoven. Magesmerter. Muskelsmerter. Kramper. Får ikke sove. Lista er lang. Men det er ingen akutt fare for at jeg skal dø.

Jeg bare trenger noen å snakke med fordi jeg blir redd av denne kontrolløsheten. Men har ingen.

Huffoghuff. Har jeg lov til å være sliten?

[*Mocca*]

Kanskje du kan prøve å ringe psykiatrisk sykepleier i kommunen?

Evt. få komme til fastlegen?

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan prøve å ringe psykiatrisk sykepleier i kommunen?

Evt. få komme til fastlegen?

Fastlegen er på ferie. Andre leger kjenner jeg ikke. har tenkt på psykiatrisk sykepleier. Aldri snakket med de heller. Men det er vel et alternativ. Er så utkjørt at jeg nesten ikke orker å gå ut av leiligheten. Har ikke kontakt med noen. Bare holder det gående på denne måten her. Sliten ja. Skjønner inne i hodet mitt at jeg må se ganske syk ut akkurat nå, og gjemmer meg for naboer og andre som kjenner meg fordi jeg ikke vil ha noen kommentarer på vekt, eller på x-antall kilo jeg har gått ned på ganske kort tid. Det er ufattelig hvor skrudd jeg kan gjøre meg selv.

[*Mocca*]

Anbefaler deg sterkt å kontakte psykiatrisk sykepleier i kommunen.

Be om å få satt igang samtaler så fort som mulig.

De kan også komme hjem til deg.

Det viktige nå er at du får noen som kan hjelpe deg, at du har noen å støtte deg til.

Psyk. sykepleiere hjelper også til med det man trenger av behandling ellers, de kan lette prosessen med alt man må ordne.

[Gjest Gjest]

Turte ikke ta kontakt med dem. Så vet ikke hva jeg skal gjøre. Tror det begynner å bli en litt kritisk krise med tanke på både fysikk og psyke. Er ganske utkjørt i kroppen.

Er så sliten at jeg knapt nok orker å hente posten. Men skal virkelig se om jeg enten må ringe en annen lege der jeg bor, eller om det kan være en ide å ta kontakt med noe akutt opplegg på dps der jeg går, i morgen.

Takk for svar *Mocca*. Rart, men føler meg ikke så alene selv om dette bare er et forum. Bare at noen svarer hjelper litt.

[Gjest Gjest]

Har du fått målt Kalium-nivået? Det er viktig hvis du kaster opp. Lykke til, håper du får hjelp!

[fruenge]

kjære deg, synes du skal ringe legevakten og fortelle hvordan du har det, samt vekten din. Dete burde være nok til å få deg lagt inn. Tanker ikke da nødvendigvis på psykiatrisk, men med så lav vekt er det fare på ferde for kroppen din og diverse svikter. Dette var rådet jeg kom med når jeg fikk slike telefoner når jeg svarte på krisetlf hos IKS (Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser). Tør å be om akutt hjelp nå, du sier jo selv at du er blitt sykere. La noen andre ta litt ansvar for deg en liten periode slik at du får hvilt deg. Lykke til!

Endret 15. juli 2008 av fruenge

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei!

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver, bare at jeg har anoreksi og kaster ikke opp. Jeg har gått i behandling i ett år snart og er på god vei til å bli frisk, men har mine perioder der jeg ikke klarer eller har lyst til å spise. Nå på sommeren er det verst siden matlysten er lik 0 og jeg har allerede gått ned noen kilo som jeg er nødt å gå opp igjen og litt til. Men det jeg skulle si hvertfall, er at der jeg går til behandling (BUP) er at de har åpent om sommeren også så jeg får mine ukentlige samtaler med psykolog. Det hjelper veldig så du kunne jo kanskje tatt kontakt med et sykehus, psykolog, BUP eller lignende? Du burde prøve hvertfall, for det er et rent helvette å ha spiseforstyrrelse og ikke få hjelp..

Lykke til! Håper du blir bedre

[Gina T]

Hei! Først og fremst:

Jeg hadde det akkurat samme som det. Og jeg VET hvor jævlig du har det! Som noen før meg har sagt: ring legevakten. Det er akutt. Vet det føles dumt, men du kommer ikke til å angre

lykke til!! det er tøft av deg og innse at du trenger hjelp! (for det gjorde ikke jeg)

[Gjest Gjest]

Ringte til akutteamet der jeg går i dag, og det var så vidt de ikke gav meg time fordi jeg ikke er suicidal... Men vekta kryper nedover og har en BMI på 15-tallet. Nå er ikke vekta mitt hovedfokus, men at jeg er så utkjørt, ikke får sove, kaster opp 15 ganger om dagen. Det er et slit.

Takk for alle svar! Blodprøvene mine er ganske bra, så det er ingen grunn til innleggelse på grunn av dårlig somatisk tilstand. Ei heller psykiatrisk, da systemet her er dårlig og jeg automatisk vil havne på lukket avdeling noen dager, og deretter ut igjen. Har vært i systemet lenge på grunn av andre plager enn spiseforstyrrelser primært og vet hvordan det fungerer.

Det er veldig trist at det skal være så vanskelig å få hjelp. Og enda vanskeligere når ingen reagerer før jeg går ned i vekt. Selv om jeg har slitt i mange år med bulimi.

Får høre hva de sier i morgen når jeg snakker med dem. Bare det å snakke med noen er bedre enn ingenting.

Takk igjen for svar og varme tanker. Det hjelper litt.

[JEM]

Er du veldig overaktiv også, eller er det spiseproblemet alene som forårsaker vekttapet? Kanskje det kan hjelpe med ro? Hva brenner du for? Har du noen interesser, noe du er flink til? Er du glad i barn eller dyr?

[Gjest Gjest]

Ts igjen....

Og nå: Hva gjør man når behandlingstørken er over, kroppen er i fullstendig krise og psyken i tillegg. Men man får likevel ikke den hjelpen som trengs?

Jeg er motivert. Virkelig. Jeg skjønner at dette handler om alt annet enn vekt og mat. Jeg vil gjerne legges inn et sted hvor det er døgnbehandling, og er søkt til tilsvarende. Men det tar så lang tid. Jeg venter på plass, blitt lovet, men som sagt, det tar lang tid.

Nå viser vekta 35 kg. Jeg er så sliten, fryser, sover dårlig, finner ikke klær i vanlige butikker, det er vanskelig å skjule dette. Bulimien har overtaket og gjør at jeg fremdeles kaster opp veldig mye. Kaliumet er målt og var lavt en stund, deretter noe bedre, og nå kjenner jeg på meg at det har blitt lavere bare denne uka her. Vært hos legen som vurderer medisinsk innleggelse fordi jeg har dårlig allmenntilstand. Jeg har elektrolyttforstyrrelser, lav puls, lavt blodtrykk, anemi, lavt alt sammen egentlig. Håret faller ut, svimmel, ukonsentrert, søvnløs eller overtrøtt, muskelsmerter, blåmerker. Jeg er ikke den sykeste eller tynneste på noen måte, men vekt har ikke nødvendigvis noe med hvor dårlig, sliten og depressiv jeg føler meg.

Jeg vil så gjerne bli frisk, men kommer ikke ut av sirkelen.

I dag har jeg følt meg så dårlig. Prikker i kroppen, uregelmessige hjerteslag (hatt dette før, og det stabiliserer seg ved litt høyere inntak av næring), målte hvilepuls med pulsklokke og lå på mellom 45-50. Jeg er så sliten... Aner ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg vil ikke ende opp på tvang. Virkelig ikke. Det er ikke noe mål. Men jeg innser at jeg ikke har kontroll over meg selv og min egen situasjon. Jeg er for psykisk syk til å innse hva som må gjøres. Det føles som om jeg skal dø når som helst fordi jeg er så sliten. Selv om jeg ikke er innmari tynn. jeg ser ikke på meg selv som tynn heller.

Skamfølelsen når jeg bruker 800 kr på butikken, lent over handlevogna fordi det er slitsomt å gå, kjøper 50/50 ekstremt sunt/usunt. Det er som om jeg har et skilt i panna hvor det står "bulimi". Er det noen som tenker at jeg er litt tynn? Noen som tenker over at jeg kanskje er syk? Ser jeg normal ut? Jeg vet ikke. Dette forvirrer meg. Jeg ønsker å være usynlig, men når jeg ser andre tynne mennesker ute i verden så blir de jo bare enda mer synlige. Er jeg synlig?

Når jeg betaler mine varer for 800 kr, og forsiktig forsøker å krympe sammen, med mitt sminkede fjes, oppsatte hår og klær som matcher. Og innser at damen bak meg i køen smugtitter på meg. Er jeg paranoid eller er jeg oppsiktsvekkende lite attraktiv? Har noen av dere sett meg på butikken, mens jeg ligger lent over handlekurven og prøver å late som ingenting? *sukk*

Det er som om jeg bare venter på at døden skal innhente meg etter 10 år på denne måten. Kroppen har fått nok. Og så lenge ingen har ledig plass, og jeg vipper omtrent 1 kg over grensa for tvang... jeg vil ikke legges inn på tvang. Kan ikke legen spørre? Jeg protesterer ikke om vedkommende anbefaler et døgn for litt intravenøst. Eller for å slappe av. Bare jeg slipper å sitte hjemme, utsultet, lage mat og spy til syren brenner i halsen og tennene mine forsvinner litt etter litt.

Jeg er student, og gudene vet hvordan jeg er i stand til å møte opp og levere oppgaver, men det gjør jeg. Kjenner ingen der. Hva tenker de? Tenker de at jeg er normal, eller lurer de, bak sine tilsynelatende normale fjes, på om jeg er syk? Er jeg tynn? Jeg vet ikke.

Jeg er så sliten....

[yoga]

Hei kjære deg

Jeg har ikke så mye klokt å si til deg i denne situasjonen, men jeg gir deg en god

Du skriver at du har endel kontakt med legen.. Kunne du f.eks tatt med dette brevet til h*n? Hvis det ikke er alt du klarer å si med ord?

Jeg håper du får den hjelpen du trenger og ønsker å motta