Menn som ikke er redd for snille piker....

[Gjest glamourgirl]

Jeg henger meg litt opp i det du sier med at du er snill og grei, og ikke bitchy.

Motsatsen til å være vrang, kjeftete og bitchy, trenger ikke nødvendigvis å være snill og grei. Det kan også være å være tydelig, klar på hva man vil og ikke vil, og på hva man liker eller ikke liker. Jeg lurer på om du kanskje er litt for opptatt av å behage omgivelsene og en eventuell partner, og at du dermed ikke yter nok motstand? Du sier at du ikke lar en eventuell kjæreste bestemme hvis du ikke har en mening selv, f.eks. når det gjelder hvilken film dere skal se, eller enkelte intime detaljer som jeg har lest om i en annen tråd.

Jeg lurer derfor på om du er helt sikker på at du er klar på hva du liker, og på at du yter motstand? Dette er ikke vondt ment, og jeg kjenner deg jo ikke heller så det kan godt være at jeg tar feil, men på innleggene dine her på KG virker du som en person som hele tiden "aims to please", og det slår meg at det kan være det du mener med at du er snill og ukomplisert. Det er ganske kjedelig med personer som ikke yter motstand.

Mhm... Jeg vet ikke hvilke intime detaljer du sikter til, og du sier litt motsatt av det jeg trodde jeg sa... Hvis ikke jeg har en bestemt mening, så lar jeg ham bestemme i steden for å krangle...

Jeg tror absolutt du er inne på noe her gjest. Jeg vil at folks skal være glade, jeg mekler i krangler, og jeg trives ikke med folk som biter og kjefter. At dette kan virke som at jeg ikke yter motstand kan nok ofte være riktig.

Endret 11. juli 2008 av glamourgirl

[Gjest glamourgirl]

Jeg tror det beste er å være helt ærlig med hvem du er helt fra starten av, og så får folk enten avvise deg eller akseptere deg. En ting er i hvert fall sikkert; de færreste vil ha en person som utgir seg å være noe annet enn det de er, og det er lettere å finne en du virkelig er kompatibel med dersom du er ærlig og oppriktig fra starten av.

Det er jeg veldig enig i... Jeg vil jo ikke ha en mann som vil ha ei dame som er helt annerledes enn meg, og dermed tilpasse meg hans ønsker for å få en partner... Det skal jo sanksjonere.

Du skriver smart Lommis, eventuelt skriver du sånn at jeg forstår.

(ikke fordi du jatter med, nei!)

[Gjest Mann30]

Det er jeg veldig enig i... Jeg vil jo ikke ha en mann som vil ha ei dame som er helt annerledes enn meg, og dermed tilpasse meg hans ønsker for å få en partner... Det skal jo sanksjonere.

Du skriver smart Lommis, eventuelt skriver du sånn at jeg forstår.

(ikke fordi du jatter med, nei!)

Han skriver på en måte som gjør at du kan slappe av, og ikke gjøre noen innsats for å forbedre deg. Så nå er du vel tilbake i komfort-bobla...

Du kan jo velge da, om du vil fortsette akkurat som nå, og være deg selv (hva nå enn det betyr). Eller du kan prøve å rette på de tingene ved deg som du er klar over at menn ikke liker.

Noe sprøyt har jo selvsagt kommet her i det siste, og dette kan du bare se bort fra:

- At du skal droppe husarbeidet (det kan umulig være mer enn en mann i verden som mener dette)

- At forskning viser at likestilte ekteskap er bedre og gir mindre sjangse for skilsmisse enn de med mer "tradisjonelt mønster" (kan jeg få kildene til denne forskningen?)

- At du ikke kan endre din egen personlighet (dette er fullt mulig, men du må gjøre en innsats)

[Gjest Lommerusk]

.

Endret 24. august 2009 av Lommerusk

[Gjest Mann30]

Jeg kjenner ikke Glamourgirl nok til å vite hvilke mangler hun har, i hvor stor grad de gjør seg gjeldende eller hvilken betydning de eventuelt måtte ha ovenfor deg, meg eller en tilfeldig utvalgt mann på gata. Noe jeg imidlertid vet, er at mine preferanser med hensyn til en partner kan avvike fra dine. Det du ser på som mangler hos en kvinne kan jeg se på som udelt positivt - og motsatt. Hva menn liker og ikke liker blir derfor en fullstendig meningsløs størrelse, for man kan rett og slett ikke generalisere på denne måten.

Noen fellestrekk finnes, og glamourgirl sier selv at hun kjenner til egne mangler, men at hun ikke vil dele dem med oss. Jeg tror det er en god ide å prøve å ta forbedre seg på disse områdene. Det finnes nok av mennesker som heller finner på unnskyldninger enn å jobbe med seg selv. Dette gjelder på mange andre områder i livet også - ikke bare når det kommer til å finne en partner

Det finnes forskning på disse tingene. Noen helt konkrete publiserte forskningsartikler kan jeg ikke referere til, men du kan jo starte her:

http://www.aftenposten.no/foreldreogbarn/article1175070.ece

http://www.ssb.no/ssp/utg/200005/3.shtml

Det var som jeg trodde: 11 prosent skilte seg i 1950, og 50 prosent skiller seg i dag.

Det kommer helt an på hvilke personlighetstrekk det gjelder, for svært mye av vår personlighet kan like mye være et resultat av arv som av miljø. Dette kan man se rett og slett ved å studere nyfødte unger. De som selv er foreldre (og jeg er ikke en av dem) vet inderlig godt at alle babyer er forskjellige og har ulik personlighet. Selv mange av de personlighetstrekkene som man har utviklet opp igjennom oppveksten kan være svært vanskelige å forandre på - om ikke umulige. Det skal med andre ord svært mye til før man evner å forandre helt grunnleggende karaktertrekk ved en selv, og det spørs også om dette med å tiltrekke seg riktig partner faktisk er motivasjon nok til å gjøre det. Man kan selvsagt "fake" diverse egenskaper for å oppnå et bestemt resultat, men mitt poeng er at man lykkes sjelden i å lyve, både ovenfor en selv og andre, over lengre tid.

Jeg mener ikke at hun bør fake noe som helst, men at hun bør få fram gode egenskaper og redusere dårlige. Nå er ikke jeg noen tillhenger av selvutnevnte sjekkeeksperter, men jeg har lest The Game (som du nevner i et tidligere innlegg). Før Project Hollywood hadde vel Neill Strauss omtrent like stor sjanse som en snøball i helvete, til å få Lisa Leveridge. Han endret ikke grunnleggende verdier, men han endret måter å opptre på og lærte mye om sosialdynamikk.

[Gjest Lommerusk]

.

Endret 24. august 2009 av Lommerusk

[Gjest Skal prøve]

Men han får jo ikke noe respons! Hvorfor ikke det, når hun har så lyst på kjæreste?

Kan vel hende hun er redd for at han kan være en stakkar som bor hjemme hos mor eller en tynn pubertal uerfaren en der ute bak skjermen..?

[Gjest Skal prøve]

Kona til Esben Esther Pirelli Benestad kunne sikkert fra tid til annen ønske at tingenes tilstand var litt annerledes, men for min del sier dette ekteskapet mye om hva det vil si å godta hverandre for hvem vi er, samt det å la være å "fikse" det som ikke kan fikses.

Jo da, bare det ikke blir ren veldedighet..

[Gjest Gjest]

Synes det er på tide å friske opp noen harde realiteter, før dere prater dere bort i egenkomponert hobbypsykologi. Jeg tror faktisk dere prøver å beskrive menn ut fra hvordan dere tenker selv. Menn har egentlig ikke så mange kriterier for hva de finner attraktivt. Her er noen grunner til at damer ikke blir "typisk kjæresteemne":

1. Usymetrisk ansikt og/eller utrent/tykk kropp

2. Maser og prøver å bestemme for mye (det dere sier om at dere er FOR snille er feil)

3. Ikke viser noen form for interesse selv (dere kan faktisk ikke forvente at menn skal bruke masse tid på dere om dere ikke f.eks. aldri ringer tilbake).

Så for å si det enkelt; utrolig fine damer har utrolig mange beilere, såfremt hun er rimelig oppegående og oppfører seg som folk.

De to første punktene stemmer kanskje når menn ser på bilder og skal "vurdere", men ikke i virkeligheten. Jeg kjenner flere moteksempler. Bare for å ta to fra min nærmeste familie:

1)Min mor er usymetrisk i ansiktet og har likevel alltid hatt en haug beundrere (mange seriøse) uansett om hun var gift eller ugift. Men hun er glad og vennlig og har en varm inviterende måte å være på og virker faktisk veldig pen tross sin tydlige usymetriskhet. Jeg har også truffet menn som sier det er det usymetriske som gjør et ansikt interessant.

(Og til å sammenlikning er jeg selv relativt symetrisk, men har aldri hatt det samme draget som mamma, men så er jeg også langt mer reservert mot menn, og slett ikke så varm mot folk jeg ikke kjenner godt.)

2) Stemoren min er bitch til fingerspissene og har også draget til tusen. Det er litt vanskelig for meg å vurdere som jente selv, men jeg tror også hun har en veldig inviterende erotisk og varm måte å være på mot menn (særlig i begynnelsen) som hun veksler på med bitchingen.

[Gjest var singel leeeenge selv]

Trådstarter, du kommer til å finne en fin fyr, det er jeg helt sikker på. Har sikkert bare vært litt uheldig. Han kommer når du minst aner det!

Hvis jeg skal komme med et råd som omsiiiiider funket for meg selv:

Finn ut hva du vil ha ut av et forhold (eks: varme, fellesskap i dagliglivet, trygghet, nærhet, omsorg, (selv)kjærlighet) osv...) og forsøk å skaffe deg de tingene som er viktigst for deg på annen måte så lenge. Innrett deg slik at du kommer til å ha det du trenger også om du - helt mot formodning - skulle være så superuheldig å aldri møte noen det klaffer med.

Det er rart med det, men jeg tror det er noe i det at man tiltrekker seg det man allerede har...

Og så er det noe med at når man blir for opptatt av at: "jeg vil ha en kjæreste NÅ!" (selv om det er helt normalt og legitimt å ville det, altså), så blir man liksom litt uavslappet i forhold til det, og dermed blir alt vanskelig. Det blir en hang up, i alle fall ble det det for meg.

Jeg husker jeg be dritsur hver gang noen sa til meg at kjærligheten først kommer når man slutter å lete så fælt etter den. Men det var akkurat det som skjedde med meg. Etter mer enn ti(!) år som single (og jeg var også sånn som tiltrakk meg mest gifte menn, noe som var helt uaktuelt for meg), resignerte jeg rett og slett og begynte å tenke på å få meg en hund (tanken min var: De gode samtalene og mye av vennskapet og fellesskapet får jeg med venninner, sexen får jeg fikse på egenhånd - så det som står igjen er ønsket om en som er glad for å se meg hver bidige dag, ubetinget kjærlighet... Ergo: Hund.)

Så da jeg traff kjæresten min, gikk jeg egentlig rundt å tenkte mest på at jeg hadde lyst til å få meg en Rottweiler . Det kom ikke så langt at jeg fikk skaffet meg en en gang. (Men kjæresten likner litt på en rottweiler også: stort hode og brede skuldre, he he )

Men som sagt: Finn hut hvilke kvaliteter i livet du ønsker å få ut av et parforhold og forsøk å dyrke dem fram på andre måter så lenge. Slik at du har det du trenger. Det er alltid et godt utgangspunkt.

[Gjest Gjest]

Glamourgirl, kanskje det er slik (her kommer det altså litt gjetning):

Mange av de kvinnene som du ser på som vanskelige og bitchy, ser menn på som kvinner som er tydelige og trygge på seg selv og på egne behov. Og det er jo en veldig tiltrekkende egenskap. (Jeg skriver "mange" og ikke "alle" her, da det selvsagt også finnes kvinner som er genuint ekle og bitchy.)

Det du ser på som snill, grei og ukomplisert, ser mange menn på som tam, ettergivende og tannløs.

De fleste, både menn og kvinner, ønsker vel å bli satt på plass og bli korrigert av partneren en gang i blant når det er på sin plass. De aller, aller fleste trenger det også. En person som ikke ser ut til å ville gjøre dette, er derfor litt mindre attraktiv som partner, men selvsagt like attraktiv som elskerinne.

Altså, dette er vill gjetning, men det er det jeg har å bidra med. Håper du finner drømmemannen snart!

[Gjest Gjest]

PS Det går an å både være snill, grei og ukomplisert, samtidig som man er tydelig og klar på hva man ønsker og hva slags behov man har, og at man ikke er redd for å si fra når det trengs. Det er ikke noe motsetningsforhold her, som du later til å tro.

[Gjest Gjest]

Jeg er den samme gjesten som har skrevet de to innleggene som står rett ovenfor. Jeg klarer tydeligvis ikke å gi meg.

Jeg tror at det som du mener er fortrinn, nemlig at du er med på det meste og ikke er vanskelig, er noe som menn kan se på om veldig negativt. Man ønsker jo en tydelig person, og dette gjelder både kvinner og menn. Du fremstår litt som det motsatte.

Jeg tror at du forsøker å behage menn og være en drømmedame, men at det er akkurat det som gjør at du blir det motsatte, til tross for ditt fordelaktige utseende. En drømmedame er ikke nødvendigvis en som suger mannen midt på formiddagen og som blir med på jaktturer med gutta, men kanskje heller en som har klare meninger, drømmer og grenser, og som ikke er redd for å uttrykke noe av dette. Jeg tror derfor at hvis du jobber litt med selvfølelsen din, vil du ha mye større sjanser.

[Gjest Gus]

Jeg er attraktiv, smart, har orden på meg selv og økonomien, er forholdsvis stabil i humør og følelser (er kvinne, derfor forholdsvisen) jeg er snill, elsker sex, er omsorgsfull og med et stort hjerte, jeg er rett fram, har ikke mange skumle lag, jeg krangler lite og diller lite.

Du er, du er, du er...

Hva du er, er uviktig i forhold til det du kan gi en partner. Og siden du spør hva menn mener, kan jeg bare snakke for meg selv. For meg fremstår du ikke som attraktiv rett og slett fordi jeg ikke ser hva du har å gi MEG.

Pen? Du er neppe penere enn et par av eksene mine, og i hvert fall ikke penere enn de fotoshoppede modellbildene media pumper meg full av hver dag. Å kjøre så mye på dette som du gjør, kan bare slå negativt ut. (Men du er helt sikkert pen NOK, både for meg og de fleste andre. Og partneren din vil vanligvis synes du er verdens vakreste uansett.)

Smart? Hyggelig med smarte damer, men bare hvis jeg kan ha glede av smartheten i form av sammenfallende humor eller at vi kan finne på noe smart sammen. Hvilken nytte har jeg av at du er smart på jobb eller smart på internettforum?

Elsker sex? Kan være bra hvis sexen er bra for meg også, ellers er det bare slitsomt. Pene damer som elsker sex har en lei tendens til å bare ville bli oppvartet i senga slik de er vant til å bli utenfor.

Snill, omsorgsfull, rett fram, etc? Joda, høres flott ut, men det hjelper ikke hvis vi ikke har felles gjøremål hvor jeg kan dra nytte av dette.

Liker å stelle i stand middager? Flott! Du kan være sosial manager i forholdet, så får jeg litt mer tid til jobb og trening. Eller skal jeg måtte grue meg til å komme hjem fordi huset er fullt av dine skravlete venninner?

Husarbeid? Næh, jeg har (svart) vaskehjelp og er langt mer opptatt av at du ikke har motforestillinger mot dette slik at vi kan bruke tiden til morsommere ting.

---

Jeg vet ikke om du skjønner hvor jeg vil. Poenget er at det er så mange mennesker som tror de kan få en fantastisk partner "fordi de fortjener det". Verden fungerer ikke slik. Det er ikke hva man har, men hva man gir som teller.

[Gjest glamourgirl]

Wow! At jeg skulle få så mange svar, tanker og tilbakemeldinger da jeg skrev dette hjertesukket hadde jeg virkelig ikke trodd.

At emnet har en sånn appell til flere er helt utrolig.

En ting er sikkert, og det er at man skal ha forholdsvis sterk rygg for å skrive om seg selv på et forum, for folk er ikke redde for å sable ned og komme med ganske krasse utsagn. Jeg leser, tenker, fordøyer og funderer.

I åpningsinnlegget mitt beskrev jeg noen egenskaper som jeg mener jeg har, og som andre som kjenner meg mener jeg har. Jeg mente ikke at alle disse var gode egenskaper i møte med en eventuell partner, spørsmålet var vel så mye om de kunne være dårlige egenskaper i den settinga... Akkurat det er det ikke tvil om at det kan være, gitt. Og det å være trygg nok i seg selv til at man kan si at jeg er pen nok, det må man være forsiktig med.

Når man får så mange tilbakemeldinger, så må man også få lov til å være uenig i en del ting, og det er ikke fordi man ikke tar til seg kritikken, eller har ønske om å forbedre seg. Men fordi man har et annet bilde av situasjonen. Jeg har tenkt mye på for snill... Og utydelig... Tenkt på hvem som har sagt det, og i hvilke setting det ble sagt. Har også tenkt på bakgrunnen min som leder i et konservativt mannsdominert miljø i fem år. Og kommet fram til at for snill og utydelig nok ikke stemmer med hvem jeg er.

Pen, som man tydeligvis ikke skal omtale meg selv som, noen har sagt for pen... Jeg tror at jeg tidvis kan ha et utilnærmelig utseende.

Slik sitter jeg og funderer og tar til meg. Jeg mener at livet er en prosess, en evig lærignsprosess, og hadde jeg vært så lite ydmyk, og så innbilsk som noen antar å mene, så hadde jeg ikke skrevet denne tråden.

Og når det handler om å gi, Gus, så er jo det nettopp i en relasjon man ser hva det er. Det er jo det jeg savner, å kunne gi noe, ikke å skulle få fordi jeg er så jævlig fantastisk.

Jeg er heller ikke desperat på leting etter en mann, men jeg er på et sted i livet som er godt, og skulle gjerne delt det med noen. Livet mitt er fylt med gode ting, og jeg trenger ikke en partner for å få det bra.

Takk igjen for alle tanker og innspill!

Glam

[Kosemose]

Henger meg litt opp i det Gus skriver her, for han nullstiller på en måte alle de gode egenskaper du ramser opp Glam. Men Gus, man får jo nesten inntrykk av at du mener at de ting Glam har listet opp er negative?!? Så da lurer jeg på: er det lite fordelaktig at hun selv vurderer seg som attraktiv, smart, orden på seg selv og økonomien, stabil i humør og følelser, snill, elsker sex, er omsorgsfull, har stort hjerte, er rett fram, uten mange skumle lag, lite kranglete og dillete??

En realitet er ofte at folk som plages med å få kjæreste prøver ofte litt for hardt. Det løsner ofte hvis man klarer å være mer avslappet. Folk reagerer negativt på folk som prøver veldig hardt, hvis man prøver å gjøre alt perfekt blir det ofte for anstrengende og da skjærer det seg ofte. MEN: Det finnes massevis av folk, og hva en bestemt mann på et forum mener har ingen ting med dine muligheter der ute å gjøre, Glammy. Det finnes garantert massevis av menn som passer perfekt for deg!

Gus: Det er INGEN ting som indikerer at Glammy er ego i senga. Det er heller ingen ting som indikerer at hun vil ha for vane å invitere alle sine venninner hjem på skravlings på den tiden kjæresten kommer sliten hjem fra jobb. Siden G er både smart og omsorgsfull kan det vel tyde på at hun nettopp IKKE er typen som ikke skjønner at det ikke er kult å komme hjem til fullt hus etter en lang arbeidsdag. Og Gus: Mener du virkelig at det er ubetydelig for deg om kjæresten din er smart eller dum som et brød, og at dette kun har betydning for å lykkes i jobben?

Jeg tror, som jeg har sagt før, at alle de gode egenskapene du lister opp er litt underordnet når det gjelder å finne seg en kjæreste, rett og slett fordi de fleste er sånn i starten av et forhold. Det er vel først etter en stund at mannen finner ut om man er snill eller bitchy, og alle elsker sex når man er nyforelska, hvis du skjønner hva jeg mener.

Problemet er jo at du ikke finner noen det kommer så langt med. Og da er spørsmålet: Treffer du noen aktuelle? Og hvis du treffer noen så vil jeg tro resten handler om kjemi og forelskelse. Og når jeg ser rundt meg virker det som om forelskelse og kjemi går litt på tvers av det vi normalt anser som "gode egenskaper". (det tror jeg spiller mer inn når det gjelder senere i et forhold). Du skriver jo også at mennene enten da vil være kompis eller ha deg som elskerinne. Men er det virkelig slik?? Selv om du har opplevd begge deler et par ganger må du ikke lage selvoppfyllende profetier ut av et par uheldige opplevelser, Glammy. Det kan ikke være slik at du har vært uheldig og har brent deg et par ganger og at du derfor forventer at det skal gå skeis og at alle menn du liker enten vil ha deg som elskerinne eller som kompis? Og at du (ubevisst) sender ut forventninger og signaler om dette?

For: Det er INGEN TING som tilsier at du skal være noe mer ufrivillig singel enn hvem som helst annen. Du har et godt utseende og gode sosiale egenskaper (noe som gjerne henger sammen med det å være smart, Gus. Hvis du Gus virkelig tror at det ikke spiller noen rolle for deg som kjæreste hvor smart dama er, er du utrolig trangsynt Gus, og jeg tror neppe du er av de menn som Glammy ønsker seg som kjæreste uansett...).

[Gjest glamourgirl]

Spennende innlegg Kose!

Det høres som en klisjé når folk sier, "du er singel fordi du ikke har truffet den rette enda"

Jeg begynner å tro at den klisjéen ikke er så langt fra sannheten... Hvor har jeg oppholdt meg, hva slags jobb og fritid har jeg hatt, hvem har jeg hatt sosial kontakt osv med de siste årene? Ikke akkurat potensielle partnere.

Nå har jeg byttet jobb, har en helt annen fritid og i den settingen tenker jeg, aha, kjæreste, hm, det kunne vært gildt....

De jeg har truffet de siste årene som jeg har hatt en relasjon med har vært oppegående flotte menn, som jeg har hatt strålende kjemi med, men som det ikke har klikket sammen med. Er det min, hans eller ingens feil? Er det da vi beveger oss inn i det skumle landskapet som handler om følelser, forelskelse og slikt å gjøre? Har jeg opplevd at jeg har ønsket å være kjæreste med noen som vil være kompis? Næh... Er jeg fryktelig flink til å være rasjonell, og tenke at dette er da en fornuftig og hyggelig relasjon? Jupp...

Er det nødvendigvis negativt å oppleve en sterk seksuell kjemi med noen, som begge vet at ikke vil gå videre enn akkurat det??? Burde jeg kanskje da ha valgt å ha en elsker, selv om vi begge visste at vi ikke kom til å bli kjærester? Jeg har valgt det bort, fordi jeg mener sex og følelser henger sammen, ja, jeg kan ha tatt feil.

Til det Gus skriver, så har jeg ikke så mye å si. Når det man skriver misforstås og feiltolkes på så fantastisk mange punkter, så vil det å forklare bare virke som forsvaring, og det er jeg ikke interessert i...

[Kosemose]

Tror absolutt dette har med flaks og uflaks og tilgjengelighet ja.

[Gjest glamourgirl]

Reflekterer over det du sier om selvoppfyllende profetier, og hva man utstråler. Jeg tror nok ikke det er helt utenkelig at jeg har vært der, og det veldig.

For noen år siden så hadde jeg så utrolig lyst på kjæreste, og i den perioden hadde jeg helt klart en mer "pågående" approach. I etterkant av det hadde jeg en runde med meg selv, hvor jeg tenkte igjennom hvordan livet mitt burde være for å være best. At relasjonen til seg selv er den viktigste man har. Jeg fylte livet mitt med gode ting som betyr noe, og prøvde å bli det beste jeg kan være.

Jeg prøver dermed i denne tråden å skille mellom å ha lyst på kjæreste, og å ha et ønske om å dele livet med noen fordi man er et menneske som passer i tosomhet, selv om man har det utmerket alene...

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er gjesten som skrev de tre innleggene som kommer rett før Kosemoses innlegg.

Først en disclaimer: Jeg kjenner ikke deg, og uttalelsene mine bygger på det lille jeg har lest av det du har skrevet på forumet, og min bakgrunn med de erfaringer og observasjoner jeg har gjort meg gjennom livet. Jeg er ingen psykolog, bare et helt vanlig menneske med mine egne tanker og meninger om ting. Derfor påstår jeg ikke at det jeg skriver nedenfor er sånn. Derimot er det en beskrivelse av hvordan det ser ut for meg. Det kan godt hende at jeg har feil når det gjelder hvordan du oppfører deg overfor potensielle kjærester, og det kan også være at jeg feilslutter. Du må altså ta det for det det er, dvs synsing fra en person som ikke kjenner deg og som baserer synsingen på noen få innlegg på et forum.

(Og det gjelder jo mange av innleggene de andre har skrevet også.)

Jeg lurer fremdeles på om du utvisker deg selv i forholdet til menn, og at det gjør at de heller vil ha deg som elskerinne enn som partner.

Det at du ikke er redd for å si høyt at du er pen og tiltrekkende, viser at du har god selvtillit når det gjelder utseendet ditt. Og hvorfor skulle du ikke ha det? Hvis du ser ut slik som du sier og får masse oppmerksomhet fra menn, er det bare rett og rimelig at du har god selvtillit på dette området.

Det at du har vært leder for menn i et konservativt miljø og antakelig har taklet det på en strålende måte, viser at du er dyktig i jobben din, og at du antakelig har god selvtillit på dette området.

At du har selvtillit på disse to områdene, betyr ikke nødvendigvis at du er trygg på deg selv i rollen som kjæreste. Kanskje (jeg understreker kanskje) er det slik at du ikke føler at hele deg er "god nok" for mannen, og at du må tilpasse deg hans ønsker for at du skal være verdt å elske. Det står i såfall i veien for å etablere et godt forhold på to måter: For det første vil altså mannen tenke på deg mer som elskerinnemateriale enn som kjærestemateriale, og for det andre, dersom det blir til et forhold, vil det i lengden ikke føles tilfredsstillende for den andre parten.

Et godt forhold får man først når man er trygg og tydelig på hvem man er, og på at man er god nok i seg selv.