Blir ikke steforeldre glad i barna?

[Gjest Lillebøll]

Er det slik at steforeldre ikke blir glade i barna?

Min erfaring viser at de mest later som, de sier ting uten å faktisk mene det. Til syvende å sist viser det seg at de faktisk ikke har de følelsene som de har sagt.

Er alle steforeldre slike? Eller bare min eks?

[Gjest humle]

jeg er glad i min stedatter.. ikke på samme måte som min mann eller moren er glad i sitt barn på.ikke på samme måte som min beste venninnes barn som jeg var med på fødselen til.hun er ikke min og jeg har ikke førsterett til å forme henne som min mann eller moren kan.jeg er glad i henne på en omsorgsfull måte. det er litt vanskelig å forklare. men hvis jeg noen gang skulle gå ifra min mann eller min mann gå ifra meg er det kanskje datteren jeg vil savne mest ofte kan ting være veldig vanskelig men det kan også være veldig fint. og jeg tar mest vare på våre fine stunder sammen jeg har ingen egne barn med mannen min. men hvis jeg skulle få det tror jeg også kanskje følelsene til stedatteren min ville blitt sterkere siden vi da deler familiebånd på en annen måte og kanskje morsfølelsen for stedatter også blir tydeligere. du har nok bare vært uheldig...

[Helen]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er nesten like glad i min stedatter som i mine biologiske unger. Jeg har kjent henne siden hun var i underkant av 2 år, nå er hun straks 12 så jeg har lært henne å kjenne veldig godt i løpet av de10 årene.

Jeg er mer glad i og knyttet til henne enn jeg er i mine nieser og nevøer. Jeg er selvfølgelig veldig glad i dem også, men det forholdet jeg har til min stedatter er noe helt annet.

Noe av grunnen til at jeg har blitt så glad i henne er nok at jeg også har et nært og godt forhold til hennes mor.

Min stedatter er også en naturlig del av familien på lik linje som mine biologiske unger er det

[Polly Ester]

Jeg har ikke erfart at stefar ble glad i mine barn... dessverre... og derfor ble han en eks...

[Gjest StockDama]

Min stemor og stefar er glad i meg, og jeg er glad i de, men om de måtte velge mellom sine biologiske barn og meg, ville de nok valgt sine egne, akkurat some mine foreldre ville valgt meg og min bror over sine stebarn. Betyr ikke at vi ikke er glad i hverandre fordet =) De er familie, og det vil de alltid være.

[Wildy]

Min samboer ønsker ikke egne barn. Noe som passer meg godt siden jeg har fått de barna jeg skal ha. Men når jeg ser det forholdet han har til mine unger ser jeg også at han hadde blitt en fantastisk far ( skulle bare truffet han maaange år tidligere....).

Og ja, jeg tror han er oppriktig glad i ungene. Han blir fra seg av bekymring om de er syke,blir rasende om noen har gjort de urett, ser det som en selvfølge å innrette hverdagslivet rundt ungene og hva som fungere best for de, inkuderer de i alle planer og stiller opp der de har behov.

[Gjest Gjest]

Det varierer vel veldig.

Jeg tror det betyr en del hva alderen på barnet er når steforelderen kommer inn i bildet. De som har fulgt stebarnet fra førskolealder har kanskje lettere for å bli skikkelig glad i barnet? Det har jo å gjøre både med at det naturlig nok tar lengre tid å bli glad i et stebarn enn sitt eget barn (sitt eget barn er man jo glad i fra før det er født). Og samtidig det at dersom stebarnet er ganske stort når man blir introdusert, så kan både barn og voksne møte litt større utfordringer i det å tilpasse seg hverandre.

Mine stebarn var 8 og 13 da vi møtte hverandre første gang. Den yngste har jeg fått et veldig godt forhold til, og kan ærlig si at jeg er glad i barnet, om enn ikke like mye som i et eget barn. Når det gjelder den eldste har det vært vanskeligere, fordi h*n var på full fart inn i puberteten da vi møttes og var veldig lite innstilt på å å bli venn med stemor. Vi har jobbet med forholdet vårt, og har i det i dag OK. Men forholdet er langt fra så nært som med den yngste.

Kanskje blir det nærere senere, når h*n er voksen og pubertetshormonene har lagt seg. Eller kanskje vi aldri får noe mer enn et OK forhold. Jeg forventer heller ikke mer. Jeg tror som sagt det er naturlig at forholdet mellom stebarn og steforeldre kan være litt mer avstandspreget dersom barnet er stort når de møtes.

[Gjest Gjest]

du har nok bare vært uheldig...

? Du harjo akkurat bekreftet at det er slik lillebøll beskriver, og det er også min erfaring. Jeg tror mange føler de MÅ være glad i sine stebarn, og derfor må de late som. Hvis ikke hadde de bekreftet myten om at stemødre er monstre...

Det er ikke lett for en steforelder, heller. Noen opplever at de blir pådyttet et barn, som slett ikke trenger å være noen berikelse. Kanskje er stemor sjalu på barnets mor, og da lider også barnet. Kanskje har ikke stemor barn fra før, og det er fremmed for henne å vise omsorg overfor et barn.

Jeg tror det er nesten umulig å bli like glad i stebarn som i ekte barn. Hva menn angår tror jeg ikke forskjellen trenger å være så stor, jeg tror det er lettere for en mann å bli like glad i stebarnet sitt enn det er for en kvinne. Fordi menn tilsynelatende ikke er like opptatt av biologiske bånd. Husk det er ikke så få fedre som er istand til å drite i barna sine, få mødre gjør det samme.

[Gjest Gjest]

Min samboer ønsker ikke egne barn. Noe som passer meg godt siden jeg har fått de barna jeg skal ha. Men når jeg ser det forholdet han har til mine unger ser jeg også at han hadde blitt en fantastisk far ( skulle bare truffet han maaange år tidligere....).

Og ja, jeg tror han er oppriktig glad i ungene. Han blir fra seg av bekymring om de er syke,blir rasende om noen har gjort de urett, ser det som en selvfølge å innrette hverdagslivet rundt ungene og hva som fungere best for de, inkuderer de i alle planer og stiller opp der de har behov.

Nettopp, det er slik jeg tror menn er skrudd sammen, på godt og vondt De har nok mye lettere for å fylle en stefarsrolle enn kvinner har for å fylle en stemorsrolle, kvinner drar ikke automatisk med seg sin kjønnsforventede omsorgsevne inn i et forhold med barn som ikke er deres egne.

[absinthia]

Er det slik at steforeldre ikke blir glade i barna?

Min erfaring viser at de mest later som, de sier ting uten å faktisk mene det. Til syvende å sist viser det seg at de faktisk ikke har de følelsene som de har sagt.

Er alle steforeldre slike? Eller bare min eks?

Jeg har ikke vært steforelder, men min mor som hadde en stefar da hun vokste opp, trodde som liten (hun fikk ham da hun var ca 6 og søstra var 8) at det bare var stefedre som brydde seg om barna. Vel og merke når hun sammenlignet ham med deres biologiske far,som de faktisk så en del.

Men man skal jo ikke se bort fra at en del sikkert ikke har så lett for det.

[Vingedama]

Jeg må nok tilstå at jeg ikke er spesielt glad i stesønnen min....

Gruer meg til han kommer og gleder meg til han drar.

Men jeg forsøker ikke å late som heller....

[Honey Bee]

Jeg må nok tilstå at jeg ikke er spesielt glad i stesønnen min....

Gruer meg til han kommer og gleder meg til han drar.

Men jeg forsøker ikke å late som heller....

Sånn hadde jeg det med min stesønn også.Jeg prøvde å få et godt forhold til han,men ganske tidlig gjorde han det klart at jeg var "fienden".Synd,ønsket ikke det.

Eksen min kom godt over ens med mine jenter.Han involverte seg derimot ikke noe særlig i dem,og ble det konflikter rammet det ofte min eldste.Tusen grunner for at han er en eks.

[Amalie_85]

Jeg er kjempe gla i stesønnen min. Og er ikke noe mindre gla i han nå som jeg har eget barn, men merker det er en annen kjærlighet.

[Gjest Stedatter]

Det spørs nok på personen, mamma og min stefar gikk fra hverandre for ett år siden, og han er like mye faren min enda. Selv om jeg er 20 og utflyttet. Han kom når jeg var 7. Han er også svigerfaren til min samboer.

[nessi]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig glad i stedattra mi. Hun er nå 10 år og jeg har kjent henne i 5. Hun påstår fakisk at hun har to mammaer, men jeg er alltid nøye med å rette på henne på en fleipete måte - 1 mamma også meg.

Etterhvert har heldigvis forholdet til mammaen henne også blitt kjempe bra. Nå hender det mammaen kontakter meg istedenfor pappaen.

[Gjest Casey]

Er det slik at steforeldre ikke blir glade i barna?

Min erfaring viser at de mest later som, de sier ting uten å faktisk mene det. Til syvende å sist viser det seg at de faktisk ikke har de følelsene som de har sagt.

Det er synd dersom folk sier at de er glad i andre uten å mene det. Slike folk kan man ikke stole helt på. Samtidig finnes det ulikt innhold til begrepet "glad i". For deg kan det bety "i og med at du er glad i x, så bør du følge opp x og besøke oss ofte, selv om det er slutt mellom oss". Det ville likne utpressing.

Det er ingen automatikk i at steforeldre blir glade i de barna som er barna til mannen /kvinnen de har funnet som kjæreste. Er man heldig får man god kjemi med barna og det kan bli gjensidig respekt og god kjemi. Men det er ingen selvfølge.

[Gjest Fisk73]

Jeg har hatt min stemor i 22 år nå, og jeg vil tro hun er glad i meg, selv om hun muligens ikke var det i starten... Men helt klart, hun er nok mye mer glad i sine egne enn i meg, noe som er helt naturlig Hun og jeg har ofte telefonkontakt, og jeg ser på henne som en ekstra ressurs for meg, respekterer henne for den hun er og er også glad i henne, men samme forholdet som det er mellom foreldre og barn, det er det ikke.

Personlig tror jeg hvilket forhold steforeldre og barn har kommer an på flere faktorer, når steforelder kommer inn i bildet, hvor gamle barna er, er det lang tid siden de biologiske foreldrene skilte lag, personlig kjemi mellom de to, hvordan steforelder blir presentert, hvordan de biologiske foreldrene takler en steforelder og masse annet.

Så ja, jeg tror steforeldre blir veldig glad i barnet så lenge forholdet ligger til rette for det, selv om jeg også tror at enkelte blir forsiktige med å få for mange følelser siden ved et eventuelt brudd vil har de ingen rettigheter mot barnet...

[gompen]

Jeg er veldig glad i min stedatter og likestiller henne med min sønn.

Men har også en eks som sa han skule stille opp for sønnen min uansett hva som skjedde, for han var sååå glad i ham. Så fikk han ny dame, og da betød mitt barn plutselig ingenting for ham gitt.

Så jeg tror det er stor forskjell på folk i forhold til dette. Tror også det er lettere for de som selv har barn, å takle det å ha stebarn. Vet mer man går til.

Jeg tror forresten mødre er i like mye stand til å drite i barna sine som fedre.

[Vingedama]

Jeg hadde ikke egne barn, men er enig i at det nok hadde vært en fordel. Ikke bare rent erfaringsmessig, men jeg hadde også hatt min "egen" eks. osv. Hadde ikke blitt så mye fokus på mannens forhistorie og hans ene barn.

I vår "huskestue" er det faktisk slik at mor blir sint på far dersom hun har hatt sønnen mer enn 50%, dvs noen dager av hans uke - etter hennes forespørsel - og far ikke kompenserer for dette ved å ha sønn tilsvarende antall dager ekstra av hennes uke. Fordi mor da er utslitt. Og far har selv sagt at han hadde blitt sprø dersom sønnen skulle bodd hos ham 100%.

Så når foreldrene føler det sånn, med mors/farskjærlighet og alt det der i blodet, er det kanskje ikke så rart at en stakkars stemor sliter litt...

Og det er et helt normalt barn, bare av det litt bortskjemte og intenst klengete slaget...

[Gjest Gjest]

Så når foreldrene føler det sånn, med mors/farskjærlighet og alt det der i blodet, er det kanskje ikke så rart at en stakkars stemor sliter litt...

Det er jo et poeng, ja. Det er helt naturlig at foreldre iblant ikke liker barna sine så veldig godt, når de utagerer og oppfører seg som små troll. Men siden de er barnas forledre så vil de likevel alltid være glad i småtrollene sine.

Som steforelder er den der biten litt vanskeligere. Jeg kjenner jeg blir varm om hjertet av min stesønn når han oppfører seg bra og er en søt og blid unge. Og jeg får så vondt av ham at hjertet nesten brister når han er lei seg eller redd. Men når han oppfører seg bortskjemt og nesevist, DA banker ikke stemorshjertet så veldig varmt for han. Og der er det jeg føler at jeg ikke kan si at jeg er like glad i stesønnen som jeg ville vært i et eget barn. Det betyr jo ikke at jeg misliker barnet intenst og vil ha han vekk, men i dårlige øyeblikk så kjenner jeg ikke særlig til de varme følelsene. For biologiske foreldre er det kanskje annerledes, fordi man VET at selv om man iblant har lyst til å filleriste barnet sitt (billedlig talt) så vil man alltid elske barnet over alt annet.