Meir lukkeleg utan born

[Gjest Gjest_mamman_*]

Elsker dere barnet/barna deres mer enn partneren deres? Dere skriver at dere ELSKER ungene. Man er vel strengt tatt veldig glad i ungene, mens man elsker sin sjelevenn og elsker? Sin store kjærlighet? Mannen? Eller blir han helt glemt av dere hysteriske mødre? Dere skriver også at det er det desidert største som har hendt dere å få barn. Det største som har hendt meg er å møte min mann, og å få gifte meg men han. Men det betyr vel ikke så mye for dere. Overfladiske kjerringer som ikke setter pris på mannen deres. Jeg elsker min HØYERE ENN ALT. Men for dere er det vel bare kjekt med noen til å gjøre det praktiske rundt huset og en ekstra inntekt? Kjenner det koker inni meg. Klart jeg er kjempeglad i barna mine, de er noen herlig sjarmtroll som ofte smelter hjertet til mamma, men ærlig talt da damer.

Men ærlig talt da gjest, du har ikke peiling. Selvsagt elsker jeg mannen min også, men det blir faktisk litt på en annen måte. Som tusenfryd skriver bra om.

Få deg et barn, så kan du komme tilbake og fortelle om du har skiftet mening eller ikke. Jeg tipper du har det.

[Gjest Helen Parr]

Men ærlig talt da gjest, du har ikke peiling. Selvsagt elsker jeg mannen min også, men det blir faktisk litt på en annen måte. Som tusenfryd skriver bra om.

Få deg et barn, så kan du komme tilbake og fortelle om du har skiftet mening eller ikke. Jeg tipper du har det.

Tusenfryd?

Ellers ser det faktisk ut som gjesten du siterer har barn, tro det eller ei, jfr. den siste setningen hennes.

[Gjest Gjest_caskr_*]

Den undersøkelsen ts viser til, er fra USA. Jeg tror nok det kan være mer slitsomt og dyrere å ha barn der.

Her i Norge er det da virkelig ikke noe problem, vi får ting kasta etter oss; barnehageplasser og kontantstøtte, gratis utdanning, fleksible arbeidsgivere, kort arbeidsuke, trygder og rettigheter og alle slags greier.

Jeg synes det har vært en udelt glede å få barn, og har, som Helen Parr sier, fått en ny dimensjon på tilværelse som jeg ikke ville vært foruten. Det er nærmest meningen med livet å ha barn.

Og jeg har tid til ALT jeg drev med før, ja MER enn det jeg drev med før, jeg har full jobb, hobbyer, sosialt liv og trener, det er null problem. HVIS man skulle føle at man har mindre tid til sånt enn før, kan man jo bare begynne med det igjen når barna er voksne, det er jo ikke sånn at man har små barn hele livet. Så jeg kjøper ikke det her.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er vanskelig å sammenlikne. Det er lett å tenke at lykke er tid til hobbyer, økonomi til reiser og frihet til alt mulig - da er det jo forholdsvis lett å definere seg som lykkelig om man er frivillig barnløs. Samtidig vet jeg med meg selv etter å ha hatt mye tidsoverskudd de siste årene at en av de største grunnene til mistrivsel i vårt samfunn er nettopp tid og kjedsomhet og at det er lett å henfalle til overdreven selvgransking Jeg blir rett og slett litt frustrert av å ha for mye tid til meg selv, og jeg lever også slik at det er vanskelig å holde meg selv i aktivitet hele tiden (få venner på stedet, langt til utesteder, restauranter og kulturtilbud, og "ork" pga avstand og økonomi å drive med endel aktiviteter). Jeg er sikker på at det fokuset man får utenfor seg selv når man får barn, er positivt for de fleste greit fungerende mennesker.

Men jeg har også flere godt voksne barnløse slektninger som har veldig interessante og aktive liv, og har all grunn til å tro at de er fullt ut fornøyd med sine liv, det jeg mener er vel egentlig at om jeg skulle bestemme meg for å fortsette å være barnløs, tror jeg jeg må legge om livsstilen min så jeg slipper å tenke like mye på meg selv...

[Gjest Gjest]

Jepp, jeg inrømmer at jeg angrer på å ha fått barn. Har egentlig aldri kunne tenkt meg å få barn

Siden du angrer på å ha fått barn, er du ikke noe særlig glad i den/de da eller? Tar du bare vare på de fordi du må og du liker de ikke særlig?

[gompen]

Siden du angrer på å ha fått barn, er du ikke noe særlig glad i den/de da eller? Tar du bare vare på de fordi du må og du liker de ikke særlig?

Jeg er en veldig god mor, tro det eller ei.

Men jeg skulle gjerne ha sluppet ansvaret og plikten jeg har til å oppdra dem til å bli oppegående mennesker.

Om jeg er glad i de?

Ja, selvfølgelig.

[Gjest Gjest]

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke leste hele stykket.

Men var denne undersøkelsen gjort blant FRIVILLIG barnløse og de med bar? Eller var det en blanding av FRIVILLIGE OG UFRIVILLIGE barnløse? Det utgjør en stor forskjell vil jeg egentlig tro.

For som ufrivillig barnløs er i alle fall ikke jeg særlig lykkelig med livet for tiden. Eneste babyen jeg har er katta mi, og det er ikke noe bra substitutt for å si det slik.

Mitt liv ville føltes komplett med barn. Jeg har en følelse av at det er derfor vi mennesker er her.... Livet føles tomt uten..

Jeg tror vel som flere andre her da at livet er hva man gjør det til selv. Og man lever jo det livet man selv vil leve. Det at barnløse kom bedre ut mistenker jeg da kommer av at man med barn gjerne setter livet sitt lit tpå vent når det gjelder reiser og tidkrevende hobbyer slik at mange kanskje føler livet blir litt monotont og forutsigbart i noen hektiske småbarnsår..... ?