Avbryte studie, med tungt hjerte

[Gjest Gjest]

Jeg holder på med et studie som jeg virkelig interesserer meg for, og som jeg gjerne skulle ha fullført, problemet er at jeg reelt sett ikke er god nok faglig til å klare å fullføre. Det er tungt å se i øynene, og det har vært en lang, vond prosess med å innse at jeg ikke har det som skal til. Så jeg er nesten hundre prosent sikker på at jeg vil avbryte uten å gjøre ferdig graden jeg holder på med. Har snakket med studiekonsulenter tidligere, men det er jo ikke noe de kan gjøre. Jeg aksepterer situasjonen, men er fryktelig lei meg. Er det noen som har vært i samme båt en gang, og avbrutt et studie som dere virkelig trivdes med?

[Gjest Gjest]

Uff, veldig trist situasjon! Hvilket studie er det?

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke lyst til å gå i detalj, siden det er et smalt og lett gjenkjennelig felt, men kan si at det er på masternivå.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke lyst til å gå i detalj, siden det er et smalt og lett gjenkjennelig felt, men kan si at det er på masternivå.

Ja det skjønner jeg egentlig godt. Men kand u si om det dreier seg om realfag, økonomi, samfunnsfag, medisin osv.? Altså sånn i hovedtrekk.

[Gjest Gjest]

Det hørtes trist ut - selv har jeg bare erfaring med å avbryte et studium jeg ikke passet til, og det var hardt nok, selv om det føltes riktig å gjøre det. Tror du du har mulighet til å finne jobb innenfor samme fagområde selv om du ikke skulle fullføre graden?

[Gjest Gjest]

Det er et humanistisk fag.

Jeg kan teoretisk sett få en brukbar jobb uten den graden, det er ikke det som bekymrer meg mest. Det som gjør vondt, er at jeg virkelig hadde lyst til å klare det, og at jeg brenner for faget. Hvis ikke, hadde jeg ikke hatt store skrupler med å hoppe av, men å gi opp noe som tross alt betyr så mye for meg, dét er vondt.

[Gjest Gjest]

Kan du forklare hvorfor du mener du ikke er flink nok til dette? Kanskje andre her har trodd det samme, men så klart å overkomme problemene.

[Gjest Gjest]

Det blir for detaljert å gå inn på, la oss bare si at alt av karakterer og prestasjoner peker i den retningen.

[Gjest Zia]

Jeg holder på med et studie som jeg virkelig interesserer meg for, og som jeg gjerne skulle ha fullført, problemet er at jeg reelt sett ikke er god nok faglig til å klare å fullføre. Det er tungt å se i øynene, og det har vært en lang, vond prosess med å innse at jeg ikke har det som skal til. Så jeg er nesten hundre prosent sikker på at jeg vil avbryte uten å gjøre ferdig graden jeg holder på med. Har snakket med studiekonsulenter tidligere, men det er jo ikke noe de kan gjøre. Jeg aksepterer situasjonen, men er fryktelig lei meg. Er det noen som har vært i samme båt en gang, og avbrutt et studie som dere virkelig trivdes med?

Jeg synes det står respekt av at du tar dette innover deg og velger å avbryte, hvis det virkelig er slik at du ikke er dyktig nok faglig sett. Selv om drømmen om den aktuelle graden brister, kan du allikevel være stolt av at du er en person som tar kloke valg her i livet.

Men er du helt sikker på at du ikke er flink nok? Eller er det bare noe du tror? Før du tar en endelig avgjørelse synes jeg du skal snakke med en av faglig ansatte på instituttet, helst en som virker som et klokt menneske. Hun eller han vil sikkert kunne gi deg gode råd.

Husk også at mange som begynner på et studium er ganske skrekkslagne den første tiden, fordi mye av fagstoffet virker overveldende og ubegripelig til å begynne med. Etterhvert kommer man imidlertid inn i det, og da blir alt mye lettere.

Jeg vil ikke anbefale deg å avbryte med mindre du er absolutt 100% sikker på at du virkelig ikke er i stand til å gjennomføre. Som sagt, snakk med faglig ansatte og andre som muligens kan gi deg en pekepinn på om det virkelig er sånn, eller om det bare er noe som sitter i ditt eget hode.

Jeg ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Takk for oppmuntrende ord, Zia. Jeg har snakket med faglig ansatte, som stort sett sier at det skal nok gå fint. Ikke at det egentlig gjør så stort inntrykk, siden det vel uansett ikke finnes professorer som sier rett ut til studenter at de burde finne seg noe annet å gjøre. Med andre ord, det er ikke stort annet de kan si enn, "det går nok bra".

[Gjest Gjest_pia]

Hva med å ta et år permisjon i første omgang, og få det litt på avstand? veldig drastisk valg å slutte helt.

jeg er selv nettopp ferdig på jussen, og har sett mange slite veldig. Noen løsner det for og noen karrer seg i land. Hvis du får det på avstand kan det godt være at du kan se andre alternativer - kan det være at du kan jobbe anderledes? kan det være at du kan bruke permisjonsåret til å lese deg opp på noe du særlig frykter?

men ta permisjon, og slutt heller neste år hvis det føles like håpløst, ikke brenn alle broer nå!

klem fra meg

[Gjest Gjest]

Jeg har allerede gått et år uten å klare å bestemme meg eller komme noen vei, så permisjon går nok dessverre ikke...

[Gjest Gjest_Pia]

kan jeg spørre hvor langt du er kommet i masterstudiet ditt?

[Gjest Gjest nå]

Jeg kjenner veldig godt igjen det du beskriver, jeg er midt oppi det selv. For meg er det snakk om noen få usle fag som står mellom jeg og ferdig grad, men jeg får det ikke til. Det er en grusomt vond følelse, og jeg ser på alle rundt meg og lurer på hva de har som ikke jeg har siden jeg ikke får det til. Jeg har så lyst, men likevel virker det helt uoverkommelig for meg. Jeg har vært flere runder med studieveileder osv. men det har ikke gitt meg noe særlig.

I mitt tilfelle så har det nå gått så langt at det påvirker meg som person. Svekket selvtillit går ut over så mangt.

Når du skriver at du har gått et år uten å klare å bestemme deg, har du da vært oppmeldt student? Jeg har gått slik et år nå. Jeg har vært oppmeldt til eksamen og har gjørt et forsøk, men har endt opp med et helt bortkastet år. Jeg har vært student, men har ingen resultater å vise til. Jeg tror ikke jeg klarer å avgjøre hva jeg skal gjøre mens jeg samtidig skal prøve å ta fag. Jeg vurderer nå om jeg skal ta et friår, virkelig få det hele på avstand, og så ta en endelig avgjørelse. Jeg skal ha et siste møte med studieveileder så kanskje hun får meg på andre tanker, men tror vel egentlig ikke det.

Vet ikke helt hva du skal få ut av innlegget mitt, men jeg vil bare vite at du ikke er alene. Det er tungt, og jeg ser på det som et stort personlig nederlag. Men på en måte er det litt godt å vite at vi er flere i samme båt.

Stor klem fra meg

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke noen resultater for dette siste året. Det er en utrolig ond sirkel, for jeg mister mer og mer selvtillit for hver gang jeg ikke lykkes, og uten selvtillit er alt hundre ganger så vanskelig. Jeg er klar over at jeg kommer til å angre resten av livet hvis jeg avbryter nå, men jeg ser bare ikke for meg at jeg kommer til å kunne fullføre. Hadde jeg enda vært flink, så kunne det jo vært noe å kjempe for, men jeg orker bare ikke å slite meg gjennom når jeg av erfaring vet at det kommer til å gå i dass.

[murray]

Jeg synes ikke du skal gi opp... selv om det kanskje er lett for meg å si. Det at du brenner slik for faget som du gjør er noe fremtidige arbeidsgivere vil sette stor pris på. Det at du har noen dårlige karakter er ikke krise...

Nå er det jo sommer og ferie. Kanskje du bare trenger å slappe av litt og tenke på noe helt annet.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt og grein over mattebøkene da jeg studerte. Men jeg beit tenna sammen og nekta å gi opp. Det hjalp veldig å gjøre oppgaver sammen med andre. Har du noen å jobbe sammen med?

[Gjest Gjest]

Nei, har ikke noen å jobbe med, det er et veldig smalt felt... Huff, det føles bare så kjipt nå. Jeg takler egentlig å grine over bøker, og jeg takler å slite med å finne ut av ting, og jeg takler å bite sammen tennene og holde ut. Men vissheten om at alt strevet ikke er til noen nytte, fordi erfaring viser at jeg uansett ikke er god nok, den gjør at jeg mister alt motet og ikke klarer å tvinge meg gjennom.

[Gjest Zia]

Nei, har ikke noen å jobbe med, det er et veldig smalt felt... Huff, det føles bare så kjipt nå. Jeg takler egentlig å grine over bøker, og jeg takler å slite med å finne ut av ting, og jeg takler å bite sammen tennene og holde ut. Men vissheten om at alt strevet ikke er til noen nytte, fordi erfaring viser at jeg uansett ikke er god nok, den gjør at jeg mister alt motet og ikke klarer å tvinge meg gjennom.

Hva legger du i "god nok"?

Hva som er godt nok er veldig individuelt. Noen føler seg bare gode nok dersom de er mye flinkere enn alle andre, og er nesten grensesprengende gode. Andre igjen føler seg gode nok hvis de klarer å fullføre, selv med dårlige karakterer.

Den generelle definisjonen på en som er "god nok", noe som også gjenspeiler seg i karaktersystemet, er det at man klarer å få E eller bedre på alle eksamener.

[Gjest Gjest]

husk at du har jo kommet inn på master, da er du ikke dum:) Det kreves jo og kunne litt og ha litt evner for å bare komme inn. Selv gikk bacheloren min greit, og er ferdig med masteren nå. Men det var et ganske stort hopp over på masteren, altså faglig sett. Det var mye tyngre stoff, og mye mer å lese, noe som gjorde det mye tøffere. Har og sett flere som har slitt, og hos oss har det vært veldig mange som ikke ble ferdig til normert tid.

Det er ikke andre ting som gjør at du ikke presterer så bra da? Prestasjonsangst, eksamensangst, uheldig med oppgavene, ect? Hvor mye leser du av det du skal lese? Eller er det slik at du leser alt, og kan alt, men likevel ikke klarer å gjøre det bra på eksamen?

Alder har og endel å si. Jeg merket at mine evner og egenskaper har blitt mye bedre med årene. Har du gått rett fra vgs og over på høyere utdanning, og er en sånn 22-25år, så vit at alderen også har endel å si for hva du klarer å prestere. Og at det kan komme seg mer årene.

Uansett, lykke til hva enn du måtte finne på

[stjernekyss]

Jeg synes du høres deprimert ut jeg

Man skal aldri ta store livsendrende valg i slike vanskelige tider. Ikke ta valg basert på din egen følelse av utilstrekkelighet. Den kan du ikke stole på. Du forteller oss her at du ikke tar i betrakning hverken hva studieveileder eller professorene sier. Det forteller ganske mye om hvor langt nede du er.

Ta permisjon. Vent med det valget til du er klar for å ta det. Du er ikke det nå.

Du høres ut som om du trenger å få snakket ut om alt dette som tynger deg. Kanskje er det mer, utenfor skolesituasjonen din også.

Hva skal til for at du oppsøker en psykolog?