Uutholdelig smerte

[Gjest Gjest_Natalie_*]

For ca. 4 år siden mistet jeg min datter på 12 år. Det var helt grusomt. Hun døde i en tunellulykke når hun satt på med bestefar på vei hjem fra dansetrening. Jeg tenker fremdeles på henne hver dag. Men for ett halvt år siden mistet jeg også mannen min. Han døde av kreft. Dette var langt verre. Hvordan skal jeg klare å leve uten han. Jeg får dårlig samvittighet når jeg sier at dette er langt verre, men det er det faktisk. For meg er det verre å miste min mann enn mitt barn. Er det andre som har følt det sånn? Er jeg helt unormal. Jeg har nå mistet min sjelevenn, min bestevenn, min elsker, min alt. Uten han har livet mitt stoppet helt opp. Denne smerten er bokstavelig talt uutholdelig.

[Gjest Gjest_mari_*]

Hei.

Først må jeg bare si hvor utrolig lei meg jeg ble når jeg leste om din datters og manns død, vil bare gi deg en stor klem:) Jeg synes overhodet ikke du er unormal. Jeg har ikke opplevd noe av det du har, men jeg kunne ikke tenke meg å leve uten min samboer og sjelevenn. Vet om flere kvinner som føler det på samme måten. Dette emnet er kanskje litt tabu for noen, men jeg tror de fleste er enige om at å miste sitt livs kjærlighet kan føles verre enn det å miste sitt barn. Synes du er helt normal som føler det på denne måten og du burde ikke skamme deg på noen som helst måte. Kunne ønske jeg kunne skrevet noe som kunne være en liten oppmuntring, men jeg har ikke ord for de tragedier du har opplevd. Ikke mist håpet, selv om det ser mørkt ut nå. En stor klem til deg:)

[Gjest Gjest]

Nå har heldigvis ikke jeg opplevd noe av det du har, men tanken på å miste min datter ville nok vært det værste for meg.

Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du tenker å reagerer som du gjør. Vi er alle ulike og reagerer ulikt på forskjellige situasjoner.

En tanke som slo meg var at når du mistet din datter så hadde du kanskje din mann å støtte deg til. Dere var to om sorgen, mens nå er du alene om å takle sorgen. Kan hende reaksjonen din hadde vært annerledes om du hadde mistet de i omvendt rekkefølge. Men det blir nesten litt dumt å spekulere i nå.

Du har iallefall opplevd to store tap, å det er ingen standard oppskrift på hvordan man skal reagere og sørge. Gjør det på din måte.

[stjernekyss]

Uff, så forferdelig! Stakkars deg! Kondolerer så inderlig

Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for at du føler som du gjør, da blir det bare tyngre å bære. Tillat deg alle de følelsene som strømmer gjennom deg.

Jeg hadde en foreleser en gang som sa at sorg er vakkert, fordi det viser hvor oss høyt vi har elsket noen. Det var like etter at jeg hadde mistet pappan min, og jeg bærer det utsagnet med meg som en skatt i hjertet mitt. Når smerten røsker tak i hjertet mitt, vet jeg at det er en kjærlighet så stor at den fyller hele universet.

Det er så forskjellig, hva som hjelper for deg og hva som hjelper for meg, men jeg ville likevel dele det med deg, i tilfelle det kan gi smerten din en god mening i alt det vonde.

Stor til deg, og lykke, lykke til i denne vonde tiden.

Endret 5. juli 2008 av stjernekyss

[Gjest Lillebøll]

Tråden er ryddet iht Kvinneguidens regler.

Lillebøll-mod