16-åring med stort forbruk

[Gjest Liane]

Samboeren min har ei datter på 15. Hun har ingen deltidsjobb, så det hun tjener ekstra penger på er å gjøre husarbeid hos oss og hos moren. Jeg lurer litt på når det ville være naturlig å kreve at hun prøver å skaffe seg en liten jobb utenfor huset?

Jenta har et veldig stort forbruk til klær, sminke, hårprodukter, sko og spise/drikke ute. 300 kr er borte på et par timer. Hun får 200 kr i månedslønn uavhengig av jobbing, hun får dekket busskort, telefon og "normalt" mye til klær av foreldrene. Med normalt mye mener jeg at hun får nok penger til å kjøpe klær i normale prisklasser, men når hun vil ha ei bukse til 1000 kr så får hun spare penger på å jobbe hjemme.

Men jeg synes utleggene blir for store hos oss når hun stadig vekk skal tjene penger på å vaske hus. Vi har ikke en overflod av penger å ta av. Det er jo også begrenset hvor ofte huset trenger å vaskes! Det er såklart en positiv ting at hun jobber for pengene, men hun gjør det med stor misnøye og klaging og huffing hele tida. Så jeg skulle mye heller selv ha gjort den jobben for å slippe de negative utbruddene. Men så lenge hun ikke har jobb utenfor hjemmet kan jeg jo ikke ta fra henne denne muligheten til å tjene penger.

I tillegg til dette får hun penger av foreldrene når det er et spesielt arrangementer hun skal på, hvis hun skal reise på besøk til venninna på andre kanten av landet, utstyr til hobbyen osv. Pengene strømmer ut av foreldrenes kontoer. Og jenta er like utakknemlig hver gang. Snakker høyt til både oss og venner om hvor kjipe og gniene foreldrene hennes er...

Jenta er jo helt klart bortskjemt, og det er lite jeg kan gjøre noe med. Men foreldrene kan trenge litt råd om hvordan de skal håndtere henne videre. Skal de begynne å kreve mer av henne? Hvordan skal jenta klare å lære at penger ikke vokser på trær?

Jeg står jo på sidelinja og observerer store deler av tiden, fordi det er så lite jeg kan gjøre som stemor. Men finnes det noen måter jeg kunne bidratt i denne situasjonen? Noe jeg kan gjøre/si overfor jenta, eller helst overfor samboeren min sånn at han kan jobbe videre med henne sammen med jentas mor.

[Gjest Liane]

Korreksjon:

Ser jeg skrev 16 i overskrifta. En liten tastefeil bare!

[Sagittarius]

jeg synes absolutt hun kan skaffe seg en deltidsjobb for å fa råd til slike dyre ting.

men ikke lett å si hvordan det er riktig og gå frem med dette og si stopp til store utbetalinger uten og fororsake sinneutbrudd.

synes du bør snakke med smboeren din om dette, slik at dere kan bli enige om hva som er best. så kan eventuellt foreldene sammen finne en måte de ønsker og løse dette på. ser det ut som om ingen ting er i ferd med å skje synes jeg absolutt du skal ta det opp.

lykke til uansett

[Gregers]

Huff og huff for en snørrvalp hun høres ut som. Som stemor tror jeg desverre ikke du bør blande deg for mye inn i dette. Det eneste jeg tror du kan ta tak i, er alt gnålet hun lirer av seg når hun gjør husarbeid, da du er nødt til å gå rundt å høre på dette. Kanskje dersom du kjefter på henne da, innser hun selv hvor dum hun er?

[Gjest Gjest_Petra_*]

Synes hun høres ut som en helt normal 15-åring, jeg

.. merkelig å lese på KG hvor prektige alle utgir seg for å være ..

[Gjest Gjest]

Synes hun høres ut som en helt normal 15-åring, jeg

.. merkelig å lese på KG hvor prektige alle utgir seg for å være ..

Enig!

Min tenåring sutrer også høylydt når han er misfornøyd med et eller annet som han må gjøre. Et tips da er å sette på seg ipod, da stenger du ute støyen.

Og nei, det er ikke mye du kan gjøre som stemor, dette er noe for foreldrene.

[Ethereal]

Ja, dette er nok en helt normal 15-åring. Spesielt bortskjemt høres det heller ikke ut som hu er. Beklager å måtte si det, men det er faktisk sånn ting er når man lever i et overflodssamfunn. Jeg syns i tillegg det er galt å be skoleungdom skaffe seg en deltidsjobb, fordi de allerede har en jobb - nemlig å gå på skole.

I tillegg kan det være veldig lurt å ikke blande seg, med tanke på at du er stemor.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde foreslått for foreldrene at det burde være et tak på hvor mye hun kan tjene i løpet av en uke på husarbeid. Da vil dere ha en mer forutsigbar utgift og tenåringen vet hvor mye hun maks kan tjene. Jeg synes ikke det er riktig å betale henne for å gjøre rent uavhengig av om huset trenger rengjøring.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du gjør best i å ikke blande deg. Bedre å snakke til henne når hun lirer av seg under vasking at hun er ikke nødt, huset behøver ikke vaskes på et par dager til eller noe i den dur.

Men jeg syns ikke hun høres så veldig bortskjemt ut jeg. Hun skjønner jo i alle fall at hun må gjøre noe for å få penger, det er det slettes ikke alle 15-åringer som gjør! Mange 15-åringer som krever å bare få penger rett i hånden. Og det er også ganske normalt at femtenåringer vil ha dyre merkeklær og hun kjøper dem jo selv innenfor de rammene foreldrene har satt. Hun krever ikke bare å få dem. Nå vet ikke jeg hvordan du og din samboer deler deres økonomi dere i mellom, men om pengene kommer fra hans konto er vel det hans sak? Hadde det blitt krevd at du også skulle bidra, hadde det vært en annen sak.

Tror ikke du kan gjøre annet enn å snakke til henne når hun klager som verst. Evt gå et annet sted. Mange voksne klager jo når de må på jobb og gjøre en liten innsats

[Gjest Gjest]

Som stemor ville jeg ligget utrolig lavt. Men forstår frustrasjon om fars pengeutbetaling går utover deres felles utgifter.

[Gjest Liane]

Takk for svar!

For dere som synes hun ikke er bortskjemt:

Det er vel litt forskjellig hva vi legger i det begrepet. Jeg for min del tenker på bortskjemthet som det å aldri være takknemlig for det man får, å bare fokusere på alt man ikke får, å bli sur hver gang man får et nei og hevde at man alltid får nei selv om nei-ene faktisk kommer svært sjelden.

Joda, jeg har vært tenåring selv, og jeg kjenner mange tenåringer. Jeg vet hormonene raser og humøret svinger. Men det betyr jo ikke at man trenger å få aksept for at man oppfører seg bortskjemt og frekt? Jeg synes nok man i dag er litt for opptatt av å forstå tenåringen, sånn at man glemmer at selv om det er en vanskelig tid med masse hormoner, så kan man jo ikke la barnet (som fortsatt er et barn ja) få lov til å ture fram etter eget forgodtbefinnende.

Dessuten virker det som om de fleste tenåringene jeg kjenner er mindre bortskjemte enn min stedatter. Jeg snakker mye med tenåringsforeldre for å få et innblikk i hvordan livet kan være. Det jeg får tilbakemelding om viser at mine antakelser er riktige i hvertfall i mitt miljø.

Jeg har også vært på fire konfirmasjoner. Tre av konfirmantene oppførte seg fint, var blide og takket pent uansett hva de fikk i gave (selv om de kanskje ikke var så fornøyde hele tida, men de var da høflige). Min stedatter surket, var misfornøyd med mye og gren på nesen over ting hun fikk i gave. Sånt synes jeg er bortskjemt.

Det finnes mange andre eksempler også, som jeg ikke orker å ta her.

Men, i allefall: Bortskjemtheten hennes er ikke noe jeg kan gjøre med. Men det store forbruket hennes går utover resten av familien, som da er meg, min samboer og hans sønn. Vi har som sagt ikke overflod av penger, og det blir liten mulighet til å sette bort litt penger hver måned på sparekonto eller for oss andre å gjøre ting som å kjøpe et ekstra plagg eller gå til frisøren. Vi har felles økonomi, og har så det rekker til faste utgifter og slikt. Men hun er den eneste som har råd til det lille ekstra, til ting som ikke er helt nødvendige. Og jeg kunne ærlig talt tenke meg å dele litt på denne "luksusen".

Jeg har selv hatt sommerjobb siden jeg var 13. Jeg begynte med å passe barn og etter hvert som jeg ble eldre fikk jeg andre typer jobber. Min stedatter jobber ikke i det hele tatt utenom i huset, har aldri gjort det. Og viser heller ingen interesse for å gjøre det, selv om vi har foreslått ting for henne.

Men så er min samboer litt "tafatt" i forhold til datteren. Han er ganske konfliktsky, så han hater å krangle med henne. Derfor tar han aldri opp ubehagelige ting med henne. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få han til å tørre mer. Han er jo enig med meg, det er bare det at han ikke klarer å gjøre noe med det...

Og her sitter jeg og ser på og "toer mine hender".

Er litt redd min stedatter skal ende opp som en 20-åring venninna mi er tante til: Hun har en jobb der hun tjener like mye som hver av foreldrene sine, men likevel betaler foreldrene husleie, bensin, telefonregninger og verkstedregninger for 20-åringen. Sånn vil jeg ikke ha det om 4-5 år!

[krisfo]

Takk for svar!

For dere som synes hun ikke er bortskjemt:

Det er vel litt forskjellig hva vi legger i det begrepet. Jeg for min del tenker på bortskjemthet som det å aldri være takknemlig for det man får, å bare fokusere på alt man ikke får, å bli sur hver gang man får et nei og hevde at man alltid får nei selv om nei-ene faktisk kommer svært sjelden.

Joda, jeg har vært tenåring selv, og jeg kjenner mange tenåringer. Jeg vet hormonene raser og humøret svinger. Men det betyr jo ikke at man trenger å få aksept for at man oppfører seg bortskjemt og frekt? Jeg synes nok man i dag er litt for opptatt av å forstå tenåringen, sånn at man glemmer at selv om det er en vanskelig tid med masse hormoner, så kan man jo ikke la barnet (som fortsatt er et barn ja) få lov til å ture fram etter eget forgodtbefinnende.

Dessuten virker det som om de fleste tenåringene jeg kjenner er mindre bortskjemte enn min stedatter. Jeg snakker mye med tenåringsforeldre for å få et innblikk i hvordan livet kan være. Det jeg får tilbakemelding om viser at mine antakelser er riktige i hvertfall i mitt miljø.

Jeg har også vært på fire konfirmasjoner. Tre av konfirmantene oppførte seg fint, var blide og takket pent uansett hva de fikk i gave (selv om de kanskje ikke var så fornøyde hele tida, men de var da høflige). Min stedatter surket, var misfornøyd med mye og gren på nesen over ting hun fikk i gave. Sånt synes jeg er bortskjemt.

Det finnes mange andre eksempler også, som jeg ikke orker å ta her.

Men, i allefall: Bortskjemtheten hennes er ikke noe jeg kan gjøre med. Men det store forbruket hennes går utover resten av familien, som da er meg, min samboer og hans sønn. Vi har som sagt ikke overflod av penger, og det blir liten mulighet til å sette bort litt penger hver måned på sparekonto eller for oss andre å gjøre ting som å kjøpe et ekstra plagg eller gå til frisøren. Vi har felles økonomi, og har så det rekker til faste utgifter og slikt. Men hun er den eneste som har råd til det lille ekstra, til ting som ikke er helt nødvendige. Og jeg kunne ærlig talt tenke meg å dele litt på denne "luksusen".

Jeg har selv hatt sommerjobb siden jeg var 13. Jeg begynte med å passe barn og etter hvert som jeg ble eldre fikk jeg andre typer jobber. Min stedatter jobber ikke i det hele tatt utenom i huset, har aldri gjort det. Og viser heller ingen interesse for å gjøre det, selv om vi har foreslått ting for henne.

Men så er min samboer litt "tafatt" i forhold til datteren. Han er ganske konfliktsky, så han hater å krangle med henne. Derfor tar han aldri opp ubehagelige ting med henne. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal få han til å tørre mer. Han er jo enig med meg, det er bare det at han ikke klarer å gjøre noe med det...

Og her sitter jeg og ser på og "toer mine hender".

Er litt redd min stedatter skal ende opp som en 20-åring venninna mi er tante til: Hun har en jobb der hun tjener like mye som hver av foreldrene sine, men likevel betaler foreldrene husleie, bensin, telefonregninger og verkstedregninger for 20-åringen. Sånn vil jeg ikke ha det om 4-5 år!

Jeg selv er ganse ung enda (18år), men har lært meg verdien av penger, og føler ikke jeg kan kjøpe alt jeg har lyst på. Fordi jeg vil spare hvis jeg finner noe pesielt jeg har lyst på.

Jeg har et lite forslag til hva dere kan gjøre:

Du sier hun vasker osv videre hjemme. Det er jo bra (selv om hun klager)

Hun får litt lommepenger, men dere betaler klær osv til henne.

Og da har dere kanskje ikke noe begrensning på hvor mye hun får hver måned til det hun "trenger"

Hvis en ungdom skal få det de SELV føler de trenger, så kan det bli ganske mye!

(Husker jeg selv følte jeg trengte ting hele tiden)

Min mor har heller ikke så det fosser av penger. (har heller ingen far som kan bidra) Men har en stefar.

Så her er altså det jeg skulle fram til at dere kan gjøre.

Hvis hun hjelper til i huset (kanskje ikke bare med vasking) så får hun jo penger for det. Men det strekker ikke fram til alt det hun "trenger"

Jeg syntes dere skulle gitt henne noen faste oppgaver hun må gjøre i uken/måneden, også gir dere henne feks 1000kr i måneden (summen må dere jo bli enige om dere imellom).

Det skal gå til klær, og ting hun trenger.

Ingen trenger klær hver måned! Så hvis hun fesk vil ha en bukse til 1000kr. Så kanskje hun må spare gjennom to mnd. Og da har hu gjort seg fortjent til den buksen, hvis hun har gjort alt husarbeid dere har avtale om.

Jeg vet jo selvfølgelig ikke hvor mye utgifter dere har på henne i måneden. Men hvis hun får en fast sum til klær, sminke, hårspay (husker jeg brukte og kjøpe det ofte) osv.

Selvfølgelig, er det noe hun alsolutt må ha.. Som feks vintersko (kan ofte være dyre) Hvis hun står på ski/snowbord om vinteren kan det bli dyrt for uteklær til det, hvis hun er med på en sport, skal på et spesielt arrangement osv. Da går det an og betale for henne. Men det er vell ikke såå ofte man trenger slike ting.

Da har hun sine egene penger, hun vet hvor mye hun får. Og der etter må hun prioritere etter de pengene. Så kanskje hun skjønner litt pengeverdi også.

Men tenker sånn, Kino med venner. Da må hun ta hensyn til at hun får et visst beløp i måneden. Og PRIOREITERE.

Dette ble litt langt og rotete! Men jeg håper du skjønner hvor jeg vil.

[Gjest Liane]

Da må hun ta hensyn til at hun får et visst beløp i måneden. Og PRIOREITERE.

Dette ble litt langt og rotete! Men jeg håper du skjønner hvor jeg vil.

Jeg skjønner godt hva du mener! Takk for innspill.

Ideene dine synes jeg er kjempegode. Og kanskje kan vi gjøre noe slikt. Men vi blir nok nødt til å snu litt på flisa. Jeg ser for meg at hun kan gjøre sine faste plikter en mnd, og så få betalingen neste mnd dersom hun har gjort det hun skal. Vi har nemlig før prøvd å gi henne betaling på forskudd. Når hun f.eks har trengt penger akkurat NÅ men ikke har hatt tid til å vaske eller lignende, så har hun fått pengene mot at hun gjør jobben senere. Men da måtte faren hennes mase og mase på henne i flere uker, uten at hun gjorde noe. Til slutt sa hun til og med at vi IKKE hadde en slik avtale...

En stor del av problemet ligger i at faren hennes ikke klarer å stå imot henne. I den perioden der hun var "skyldig" han litt jobb pga penger hun fikk på forskudd skulle hun egentlig ikke få noe som helst før hun hadde gjort det hun hadde lovet. Men så tagg og kranglet hun til han ga etter og lot henne gjøre andre oppgaver mot penger, selv om avtalen var "ingen penger før du har gjort opp for deg".

Så jeg føler at jeg "kjemper" litt i motvind her. Skal foreslå dette med et fast beløp og faste oppgaver, og håper faren hennes klarer å stå ved det. Jenta bør jo lære seg å prioritere, som du sier. I dag kan hun ikke det i det hele tatt. Pengene er borte samme dagen hun får dem. Jeg tror nok absolutt det er sunt for henne å lære å ta vare på pengene sine.

[Sola^]

Eg måtte lage avtale med foreldrene mine for å få lommepenger. Trur eg fekk 50kr veka ved å lage middag 3 dager i veka (til familien vår på 6). Byrja med det dei siste årene på barneskulen og fortsatte til eg flytta ut da eg byrja på vgs. Dette var vel rundt 15 år sidan.

[krisfo]

Jeg skjønner godt hva du mener! Takk for innspill.

Ideene dine synes jeg er kjempegode. Og kanskje kan vi gjøre noe slikt. Men vi blir nok nødt til å snu litt på flisa. Jeg ser for meg at hun kan gjøre sine faste plikter en mnd, og så få betalingen neste mnd dersom hun har gjort det hun skal. Vi har nemlig før prøvd å gi henne betaling på forskudd. Når hun f.eks har trengt penger akkurat NÅ men ikke har hatt tid til å vaske eller lignende, så har hun fått pengene mot at hun gjør jobben senere. Men da måtte faren hennes mase og mase på henne i flere uker, uten at hun gjorde noe. Til slutt sa hun til og med at vi IKKE hadde en slik avtale...

En stor del av problemet ligger i at faren hennes ikke klarer å stå imot henne. I den perioden der hun var "skyldig" han litt jobb pga penger hun fikk på forskudd skulle hun egentlig ikke få noe som helst før hun hadde gjort det hun hadde lovet. Men så tagg og kranglet hun til han ga etter og lot henne gjøre andre oppgaver mot penger, selv om avtalen var "ingen penger før du har gjort opp for deg".

Så jeg føler at jeg "kjemper" litt i motvind her. Skal foreslå dette med et fast beløp og faste oppgaver, og håper faren hennes klarer å stå ved det. Jenta bør jo lære seg å prioritere, som du sier. I dag kan hun ikke det i det hele tatt. Pengene er borte samme dagen hun får dem. Jeg tror nok absolutt det er sunt for henne å lære å ta vare på pengene sine.

Ja, når det er snakk om noe slikt så må hun apsolutt gjøre seg fortjent til pengene før hun får dem.

Jeg tror det er en viktig ting og gjøre seg fortjent til pengene. Da vet hun hvor mye hun har gjort for og få pengene, og bare det hjelper henne til og prioritere vil jeg tro.

Det vil nokk kanskje ta litt tid før hun skjønner at hun må prioritere, ettersom hun ikke kan det nå.

For hun vil merke hvor kjipt det er å ha brukt opp alle pengene den første uken, og deretter gå uten penger i to-tre uker.

Men selvfølgelig. Skjønner det er vanskelig når han har litt lett for og gi etter.

Derfor tror jeg det er viktig at først dere to setter dere ned sammen og snakker om hvordan dere vil det skal være, og bli enige !

Ellers blir det veldig vanskelig og holde seg på linja.

Også tror jeg det er viktig at dere snakker med henne, og la hun også komme med noen inspill om hva hun syntes. Så ikke ting blir satt i mot hennes vilje. Hvor mye hun syntes er realistisk, og hvis dere syntes det hun sier er heelt urealistisk, så møtes dere på halvveien hvis det er mulig.

Det er jo viktig at dere holder dere til det dere har sagt. Da er det lettere for både dere og henne og forholde seg til avtalen.

Som sagt vil hun sikkert ikke ha full kontroll på pengene helt fra starten. Så pass på at dere er enige fra starten, og ikke gi etter. La henne få kjenne på hvordan det er og ikke alltid har råd til alt man har lyst på. Og at kontoen/pengboka faktisk har en bunn den også.

Det tror jeg hun vil lære mye av, og at det etterverdt vil bli mye lettere når hun skjønner det.

Si fra hvordan det går !

[Nabodama]

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor hun ikke kan skaffe seg en jobb?

Her jeg bor har veldig mange på den alderen jobb ved siden av skolen, også min datter på 16.

Hun har jobbet i ett år nå, og stortrives med å tjene penger selv.

Slik kan hun spare til det hun vil, kjøpe dyre klær om hun vil det, og hun lærer også om arbeidslivet og hvordan det er å være i jobb. En god erfaring til senere.

Og dessuten mener jeg at en ungdom som jobber har et klart fortrinn framfor en som ikke gjør det når det gjelder utvikling, modenhet og forståelse for hvordan voksenlivet fungerer.

Det negative ved å jobbe når man går på skolen, er jo at man blir sliten, spesielt i eksamensperioder.

[Varsia]

Jeg syns ikke hun høres unormalt "bortskjemt" ut, og jeg syns hvertfall du skal slutte å kalle henne det! Selv om du aldri sier det til henne så merker hun nok på deg hva du synes om henne, og det hjelper IKKE på humøret eller oppførselen.

Så klart, har hun ikke FÅTT grenser for hvor mye hun kan kreve og tjene, så vil hun jo prøve å få så mye hun kan. DERE må sette grenser, og du må ta dette opp med mannen din, ikke henne. Hvis ikke DERE setter grenser kan dere egentlig bare holde kjeft og slutte med denne sutringa. Hun forholder seg til det hun har å forholde seg til, og som en vanlig tenåring vil hun prøve å strekke grensene.

Det er ikke så vanskelig. Gi henne et maksbeløp påhva hun kan tjene og forhold dere til det. Hun blir sikkert sur og tverr, men hey, jenta er 15, ignorer det. Forklar henne at dere ikke har økonomi til det -de fleste forstår det innerst inne selv om de ikke viser det.

Men tilbake med dette med å kalle henne bortskjemt, igjen; slutt! Jeg syns selv jeg var en ganske grei tenåring å ha i hus da jeg var på den alderen, jeg kranglet aldri med foreldrene mine, jeg brukte ikke mye penger, jeg hadde strålende karakterer, drakk aldri, whatever. Men jeg var lat med husarbeid (og det er jeg fremdeles når jeg er hos foreldrene mine for de har verdens mest rotete hus, men hjemme hos meg selv er jeg veldig flink). Og jeg husker godt den ene gangen jeg var 13 og hørte moren min snakke med sin søster i telefonen. Hun klaget over hvor lat jeg var for at jeg ikke vasket klærne mine selv, og hørtes riktig oppgitt ut. Ingen big deal i grunn, men for en hormonfull 13-åring stakk det så utrolig!

Og det resulterte i at jeg brukte hele to år på å drømme om å komme meg vekk fra hjemmet mitt og de håpløse foreldrene mine som ikke forsto en dritt. Jeg drømte om å få en fantastisk karriere og å aldri treffe dem igjen, så kunne de angre på hvor teite de var...

Ja, utrolig patetisk, men SÅ selvopptatt er man faktisk i den alderen. Jeg har faktisk verdens beste foreldre (OK, det var en overdrivelse, men jeg ville aldri byttet!), og det er helt utrolig at jeg noen gang har følt som jeg gjorde, at jeg greide å innbille meg at de ikke fortjente å treffe meg. Sukk, jeg ler av det i dag, 8 år etter (og treffer foreldrene mine altfor sjelden, et par ganger i året) men det var faktisk veldig vondt å føle sånn på den tiden, og jeg håper at når jeg selv en dag får barn greier å forhindre de i å føle sånn i årevis, for det er ingen tvil om at noen barn faktisk kutter kontakten helt med sine foreldre fordi de føler seg uglesett.

Så ikke se ned på stedatteren din bare fordi hun er en av de uheldige som føler seg misfornøyd med det meste,det er helt utrolig hvor var man er på negative følelser i den alderen. Hjelp henne i stedet og sett klare grenser i stedet for å sutre - og få nå for guds skyld med deg mannen din på dette.

[Varsia]

Og når det kommer til dette med jobb så syns jeg ikke man skal presse noen til dette. Noen har faktisk mer enn nok med skole, og det finnes grenser for hvor spennende jobber man kan få som 15-åring. Hvis man VIL så er det jo bra, men å mase noen til å jobbe blir bare feil. Som noen nevner, skolen bør faktisk være jobben deres!

Så får de heller selv avgjøre om de trenger å jobbe ekstra for å få den fineste buksa...

[Gjest Gjest]

Samboeren min har ei datter på 15. Hun har ingen deltidsjobb, så det hun tjener ekstra penger på er å gjøre husarbeid hos oss og hos moren. Jeg lurer litt på når det ville være naturlig å kreve at hun prøver å skaffe seg en liten jobb utenfor huset?

Jenta har et veldig stort forbruk til klær, sminke, hårprodukter, sko og spise/drikke ute. 300 kr er borte på et par timer. Hun får 200 kr i månedslønn uavhengig av jobbing, hun får dekket busskort, telefon og "normalt" mye til klær av foreldrene. Med normalt mye mener jeg at hun får nok penger til å kjøpe klær i normale prisklasser, men når hun vil ha ei bukse til 1000 kr så får hun spare penger på å jobbe hjemme.

Men jeg synes utleggene blir for store hos oss når hun stadig vekk skal tjene penger på å vaske hus. Vi har ikke en overflod av penger å ta av. Det er jo også begrenset hvor ofte huset trenger å vaskes! Det er såklart en positiv ting at hun jobber for pengene, men hun gjør det med stor misnøye og klaging og huffing hele tida. Så jeg skulle mye heller selv ha gjort den jobben for å slippe de negative utbruddene. Men så lenge hun ikke har jobb utenfor hjemmet kan jeg jo ikke ta fra henne denne muligheten til å tjene penger.

I tillegg til dette får hun penger av foreldrene når det er et spesielt arrangementer hun skal på, hvis hun skal reise på besøk til venninna på andre kanten av landet, utstyr til hobbyen osv. Pengene strømmer ut av foreldrenes kontoer. Og jenta er like utakknemlig hver gang. Snakker høyt til både oss og venner om hvor kjipe og gniene foreldrene hennes er...

Jenta er jo helt klart bortskjemt, og det er lite jeg kan gjøre noe med. Men foreldrene kan trenge litt råd om hvordan de skal håndtere henne videre. Skal de begynne å kreve mer av henne? Hvordan skal jenta klare å lære at penger ikke vokser på trær?

Jeg står jo på sidelinja og observerer store deler av tiden, fordi det er så lite jeg kan gjøre som stemor. Men finnes det noen måter jeg kunne bidratt i denne situasjonen? Noe jeg kan gjøre/si overfor jenta, eller helst overfor samboeren min sånn at han kan jobbe videre med henne sammen med jentas mor.

Dette høres ut som en vanlig tenåring som forsørges av foreldrene sine. I vårt vestlige samfunn er det vanlig og påkrevd (?) at foreldrne har denne oppgaven.

Det eneste det kan reageres på er at hun fremstår som utakknemmelig, spesielt i offentlige situasjoner.

[Gjest Gjest]

Skal en på kino koster det 100kr, skal en spise lunsj med veninner koster det 100kr. 200kr i måneden holder stort sett til kino og en brus og ei bøtte med popcorn.