Spiseforstyrrelse

[Gjest Sannamor]

Hei

Jeg sliter med spiseforstyrrelser, skjønte vel ikke hvor alvorlig syk jeg var før jeg kontaktet legen for å få hjelp. Nå er det en stund siden og jeg har bare blitt verre. For to dager siden var jeg til legen, han begynte å snakke om innleggelse om jeg fortsatte å rase ned i vekt.

Jeg har prøvd å finne noe om behandlingssenter på internett (bare for å holde meg orientert om hvilke tilbud som finnnes), men jeg finner veldig lite...

Er det noen som vet om noen internettsider og/eller har erfaring med behandlingsenter både i norge og utlandet (vet om et i Mora i Sverige)

Jeg vil gjerne vite hvordan det er, hvilke behandlingmetoder som bruker, alt igrunn...

også en ting til som jeg stusset litt på da jeg var til legen, etter jeg hadde veid meg satt vi å snakket litt. Han spurte om jeg så på meg selv som for tynn eller for tykk. jeg svarte at jeg der på meg selv som helt normalvektig, og sa at det er jo realiteten også, jeg er ikke for tynn og heller ikke overvektig.

Bare til orientering er jeg 167cm og 56 kg ergo BMI 20.

Legen svarte da at jeg faktisk er for tynn!

Jeg trodde man var undervektig med en BMI på under 18???

[yoga]

Ta en titt her

http://www.capioanoreksisenter.no/

Capio har hjulpet mange pasienter ut av spiseforstyrrelsen..

Man kan ha en alvorlig spiseforstyrrelse uansett vekt.

Man kan være veldig underernært, og kroppen og psyken har det elendig, uansett vekt.

Håper du får den hjelpen du trenger

Lykke, lykke til

Endret 26. juni 2008 av yoga

[Gjest dalieo]

Bare til orientering er jeg 167cm og 56 kg ergo BMI 20.

Legen svarte da at jeg faktisk er for tynn!

Jeg trodde man var undervektig med en BMI på under 18???

Såvidt jeg har forstått er BMI ganske slapt.. alle mennesker er forskjellige i kroppsbygning og muskelmasse. Og som yoga sier, en spiseforstyrrelse kan omtrent alle få, uansett vekt

Håper det går bra med deg

[Gjest Gaby]

Bare til orientering er jeg 167cm og 56 kg ergo BMI 20.

Legen svarte da at jeg faktisk er for tynn!

Dette ser jeg vel ikke på som "for tynn", jeg er selv 167 cm og veier bare 50 kg, og jeg er jo ikke akkurat tjukk nei, men ser ikke beinete ut fordet, og magen sniker seg over buksekanten.

Men det kommer vel an på hvordan du var før, og om du akkurat nå er på 56 kg og i full fart videre nedover, så kan det nok være at du trenger hjelp. Innleggelse allerede syns jeg hørtes tidlig ut, men jo fortere du får pratet med noen jo bedre er det.

Håper alt går bra iallefall

Endret 26. juni 2008 av Gaby

[Gjest Sannamor]

Takk for svar!

Capio anoreksisenter så ut som et av de bedre alternativene jeg har sett på, så på modum bad, men syns ikke det passet meg helt...

Vanskelig dette med spiseforstyrrelser, jeg visste ikke hvor forstyrret jeg var før jeg prøvde å bli frisk... Nå ser jeg liksom ikke lyset i tunnelen og et liv uten spiseforstyrrelser kan jeg ikke forestille meg. Jeg klarer ikke å forstå tankene i hodet mitt lenger...

Jeg lever liksom her og nå, kan ikke se fremover. Legen spurte med om hvordan jeg så for meg fremtiden med og uten spiseforstyrrelsen, jeg får ikke til noen av delene, jeg klarer liksom ikke å se for meg hvordan fremtiden skal bli, ingen planer, ingen mål...

Huff det er vanskelig dette, jeg vil klare det, men vil ikke! er redd for forandring men vet at en forandring må til. Utrulig hvor komplisert en slik sykdom skal bli, unner ingen andre å oppleve det samme... dessverre er det alt for mange som gjør det...

[yoga]

Huff det er vanskelig dette, jeg vil klare det, men vil ikke! er redd for forandring men vet at en forandring må til. Utrulig hvor komplisert en slik sykdom skal bli, unner ingen andre å oppleve det samme... dessverre er det alt for mange som gjør det...

Ja, det er vanskelig.

Når man har en spisefortyrrelse er man ofte enormt ambivalent til mye og. "Skal, skal ikke.. Tør, tør ikke.. Vil, vil ikke" . Og det gjør jo ikke veien mot friskhet noe lettere..

Men det finnes hjelp å få. Og det går an å bli frisk

Det er godt å lese at du har god hjelp og støtte i legen din. Fortsett og bruk h*n. Til du evt får annen hjelp..

[Gjest Gjest_Sanna_*]

Ja, det er vanskelig.

Når man har en spisefortyrrelse er man ofte enormt ambivalent til mye og. "Skal, skal ikke.. Tør, tør ikke.. Vil, vil ikke" . Og det gjør jo ikke veien mot friskhet noe lettere..

Men det finnes hjelp å få. Og det går an å bli frisk

Det er godt å lese at du har god hjelp og støtte i legen din. Fortsett og bruk h*n. Til du evt får annen hjelp..

ja, kunne ønske jeg kunne, men han slutter nå har liksom fått så godt forhold til han, så ble litt trist da jeg fant ut det..

Men jeg skal til ny lege nå, jeg skal inn og veies hver uke slik at de kan "passe på" meg slik at jeg ikke går ned ytterligere i vekt. Jeg regner med at legen jeg får er grei også da, så det går vel greit, har jo mange støttepersoner rund meg som passer på og motiverer meg

[Gjest Gjest]

Vekt er ingen indikasjon for alvorlighetsgraden i en spiseforstyrrelse. Det går både på hvor spiseforstyrret tankegang man har, og hvordan kroppen har det rent fysisk. Men for å få behandling i spesialisthelsetjenesten (Modum, Capio, Sverige) må man jo nødvendigvis ha en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har selv forsøkt å få plass på Modum og Capio, og har vel egentlig fått det. Men min helseregion nekter å gi meg betalingsgaranti for oppholdet. (Bor man i nord er det Helse-Nord, bor man på Østlandet Helse Sør-Øst osv.) Regelen er at man skal forsøke ut lokale tilbud først. Dvs. Psykolog på DPS eller privatpraktiserende, dagavdeling for behandling av sf, andre innleggelsesalternativer, dps døgn etc.

Går du til psykolog? Jeg tror det er lurt å sikte lavere enn Modum og Capio fordi det er så innmari vanskelig å få plass der. Og det er ikke nødvendigvis sånn at innleggelse er det som må til. Ofte er samtaler nok, eller gruppeterapi. Eller kombinasjon av ernæringsfysiolog, lege og psykolog f.eks. Det finnes andre muligheter for å bli frisk om man ikke har prøvd det før uten å lykkes selvsagt.

Jeg har søkt lang tid for å få betalingsgaranti, og det har blitt klagd i flere runder. Jeg blir sykere og sykere. Det er trist at det skal være sånn. Og jeg har skjønt at det varierer fra hvor man bor om man får betalingsgaranti også. Jeg har forsøkt mine lokale/regionale tilbud, eller jeg har fått avslag for behandling på noen av dem fordi jeg er for syk. Det er et paradoks at jeg er for frisk for behandling et sted, men for syk et annet.

Lykke til.

[sannamor]

Vekt er ingen indikasjon for alvorlighetsgraden i en spiseforstyrrelse. Det går både på hvor spiseforstyrret tankegang man har, og hvordan kroppen har det rent fysisk. Men for å få behandling i spesialisthelsetjenesten (Modum, Capio, Sverige) må man jo nødvendigvis ha en alvorlig spiseforstyrrelse.

Jeg har selv forsøkt å få plass på Modum og Capio, og har vel egentlig fått det. Men min helseregion nekter å gi meg betalingsgaranti for oppholdet. (Bor man i nord er det Helse-Nord, bor man på Østlandet Helse Sør-Øst osv.) Regelen er at man skal forsøke ut lokale tilbud først. Dvs. Psykolog på DPS eller privatpraktiserende, dagavdeling for behandling av sf, andre innleggelsesalternativer, dps døgn etc.

Går du til psykolog? Jeg tror det er lurt å sikte lavere enn Modum og Capio fordi det er så innmari vanskelig å få plass der. Og det er ikke nødvendigvis sånn at innleggelse er det som må til. Ofte er samtaler nok, eller gruppeterapi. Eller kombinasjon av ernæringsfysiolog, lege og psykolog f.eks. Det finnes andre muligheter for å bli frisk om man ikke har prøvd det før uten å lykkes selvsagt.

Jeg har søkt lang tid for å få betalingsgaranti, og det har blitt klagd i flere runder. Jeg blir sykere og sykere. Det er trist at det skal være sånn. Og jeg har skjønt at det varierer fra hvor man bor om man får betalingsgaranti også. Jeg har forsøkt mine lokale/regionale tilbud, eller jeg har fått avslag for behandling på noen av dem fordi jeg er for syk. Det er et paradoks at jeg er for frisk for behandling et sted, men for syk et annet.

Lykke til.

Hei

Har venter på behandling, har blitt henvist til sykehuset, men vet ikke om jeg får noe før 03.09... Det er ikke slik at jeg skal innleggen, men legen nevte det om jeg fortsatte å rase ned i vekt. Så da vil jeg bare vite litt om hvilke alternativer som finnes.

Siden jeg for det meste har slitt med bulimi (med anorektisk tankegang og en del fasteperioder) har jeg holdt en noen lunde gjevn vekt i ett år, men nå da jeg har blitt verre har jeg gått ned mange kilo, derfor mente legen at innleggelse kunne bli et alternativ om vekten fortsatte å gå nedover etter sommeren...

jeg håper selvfølgelig å komme inn til psykolog/samtaler så fort som mulig, men vet jo at slike ting kan ta tid... All mine forsøk på selvhjelp har gått rett vest, og derfor har både sykdommen forverret seg og motivasjonen til å bli frisk dalt:s

[Gjest Gjest]

Hei

Har venter på behandling, har blitt henvist til sykehuset, men vet ikke om jeg får noe før 03.09... Det er ikke slik at jeg skal innleggen, men legen nevte det om jeg fortsatte å rase ned i vekt. Så da vil jeg bare vite litt om hvilke alternativer som finnes.

Siden jeg for det meste har slitt med bulimi (med anorektisk tankegang og en del fasteperioder) har jeg holdt en noen lunde gjevn vekt i ett år, men nå da jeg har blitt verre har jeg gått ned mange kilo, derfor mente legen at innleggelse kunne bli et alternativ om vekten fortsatte å gå nedover etter sommeren...

jeg håper selvfølgelig å komme inn til psykolog/samtaler så fort som mulig, men vet jo at slike ting kan ta tid... All mine forsøk på selvhjelp har gått rett vest, og derfor har både sykdommen forverret seg og motivasjonen til å bli frisk dalt:s

Målet må jo være å begynne å ta tak i dette konkret nå. Altså forsøke å spise mer og ikke gå mer ned i vekt, fremfor å la den rase fram til over sommeren og risikere å bli så syk at du på ingen måte klarer å snu.

Hva tenker du når legen din sier du kanskje må vurdere innleggelse eller annet om vekten fortsetter å gå nedover?

Som syk selv, så hadde jeg sett på det som en direkte trigger for å gå ned i vekt. "Jeg får ikke hjelp om jeg ikke går ned i vekt" eller "Legen forventer at jeg skal gå ned i vekt nå, så da er jeg nødt til å gjøre det".

Du er normalvektig og forhåpentligvis forholdsvis frisk. Det er en stor risiko å la de spiseforstyrrede tankene ta fullstendig overhånd, og all fornuft forsvinne. Å være tynn/mager/syk er ikke noe liv. Det er et helvete. Jo mer man klarer å ta vare på kroppen sin NÅ eller I DAG, jo bedre er sjansene for at man slipper det jævla helvetet med en kropp som aldri noensinne vil bli bra igjen fordi man ikke orket (for det handler om å orke. Man er ikke en spiseforstyrrelse. Det finnes alltid en motivasjon og en frisk del i en som kan få større plass.) å gjøre noe med det i tide.

Det er kjip situasjon å sitte hjemme og vente på mer hjelp. Men man er ikke hjelpesløs selv om man har en spiseforstyrrelse. Det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre deg bedre. Og man blir ikke bedre av å gå ned i vekt. Man blir verre, og til slutt blir man så syk (både fysisk og kognitivt) at man ikke klarer å føre en samtale engang. Alt vil dreie seg om mat og kropp, og man har det grusomt i tillegg. Det er heller ikke noe mål å bli så syk at man er avhengig av andre, eller å tenke f.eks. "Bare jeg blir så syk eller så tynn så får jeg hjelp". Innerst inne vil man jo bare slippe unna og ikke ta noe ansvar selv, og til slutt finner man ut det selv og sitter der da... med en kropp som ikke fungerer, en hjerne som smuldrer opp, og skjønner at det er en selv, helt på egenhånd når alt kommer til alt, som må gjøre jobben.

Jeg høres streng ut kanskje. Men jeg vet også hvor fælt det er å være livstruende syk av bulimi med normal vekt, og livstruende syk av anoreksi med lav vekt. Ingen av delene er ok. Det er helt jævlig. Å være ung, men ha en kropp som aldri noensinne vil bli frisk eller i stand til å fungerer normalt... det gjør et normalt liv med venner, jobb, familie, aktiviteter og alt annet som et normalt liv innebærer, innmari vanskelig.

Snu NÅ.

[sannamor]

takk for langt og innholdsrikt brev!

Målet mitt er ikke å gå ned i vekt, men det er to "stemmer" inne i meg, den furnuftige sier spis! og ikke kast opp! og jeg vil bli frisk, jeg vil virkelig! men når alt kommer til alt er det den syke stemmen som vinner!

For meg er det alt eller ingenting, jeg takler ikke å ha mat i magen, jeg kan spise masse, men klarer aldri å beholde det.

Jeg tenker om det er verdt den smerten jeg påfører meg selv når jeg kaster opp, jeg bestemmer meg gang på gang at dette var siste gangen, men får tilbakefall hver gang!

Uansett hvordan jeg prøver å ta tak i det så går det galt!

tidligere gikk det i perioder, hadde gode perioder hvor jeg spiste tilnærmet normalt og kastet sjeldent opp, fikk heller ikke hetta da jeg gikk opp noen kilo i vekt. Disse periodene har fosvunnet, jeg har ikke gode perioder lenger, alt går nedover for tiden og det gjør meg deprimert!

Jeg vil ikke bli sykere, jeg vil helst bare våkne å være frisk. Trodde alr skulle bli bra da jeg søkte hjelp.

Med så fant jeg jo ut at jeg faktisk må jobbe for å bli frisk, å det er en tøff jobb har jeg funnet ut! Jeg fikk en aha opplevelse om hvor syk jeg faktisk var og hvor vanskelig alt var og dermed mistet jeg all motivasjon til å bli frisk. Tenker noen ganger at det beste er bare å gi opp og la det fortsette slik det er nå!

Er selvfølgelig såppas fornuftig at jeg skjønner at jeg må bli frisk, og at alt blir bedre da, men jeg ante ikke hvor utrolig vanskelig det er!!

Jeg skjønner at du vet hva du snakker om, og brevet du skrev er faktisk det som har gitt meg mest motivasjon til å vil bli frisk på lenge! takk for at du er litt streng, er kanskje det jeg trenger!