Når skal barn vise hensyn?

[Gjest Gjest_kara_*]

Jeg lurer litt på dagens trend innen barneoppdragelse og synet på barnas oppvekst. Jeg får litt inntrykk av at det er en gjengs oppfatning at barna ALLTID kommer først, at barna skal løftes opp og fram hele tida og at barna ikke skal møte krav som "tar fra dem barndommen".

Jeg er kanskje litt konservativ, men jeg er ikke helt med på dette barnesynet.

Jo, barna kommer først, de skal opp og fram og de skal få være barn mens de er barn. Men det er i den store sammenhengen, ikke hele tida til hverdags. Jeg mener at man som voksne også må få kreve at barna tar hensyn til en selv.

Er jeg en fæl mor hvis jeg sier at sønnen på 10 ikke får lov til å vekke pappa som sover middag etter ei natt med lite søvn? Er jeg fryktelig egoistisk hvis jeg sier at "i dag skal jeg se på TV fra kl. 19-21. Du får finne på noe annet å gjøre."? Er det hårreisende ille å nekte barnet å male i dag, fordi jeg er for trett og sliten til å ta på meg jobben med å stelle istand og rydde og vaske etterpå? Er det skrekkelig av pappa å si til sin datter på 15 at hun må ta bena fatt og GÅ hjem fra venninnen som bor en halvtimes spasertur unna fordi pappa har noe annet han hadde planlagt å gjøre? Er det dårlig gjort av meg å si til barna at i dag lager jeg den middagen JEG har lyst på?

Jeg vil si et rungende NEI til alle disse spørsmålene, men jeg vet noen vil være uenig og synes at det er svært egoistisk å stille seg selv først. Men i såfall så lurer jeg på NÅR barna skal lære å ta hensyn. Den dagen de fyller 18? Eller på et annet tidspunkt?

PS: Det er selvsagt forskjell på om disse tingene skjer hele tida eller iblant. Jeg mener barn har godt av å lære å ta hensyn fra de er små, men at de selvsagt ikke skal måtte vike pga voksnes behov fra de står opp til de legger seg. Jeg klarer ikke å se noe galt i at barna lærer at foreldrene deres også er individer med egne ønsker og behov, istedet for at det ALLTID skal dreie seg rundt barnas ønsker og behov.

[Gjest Også en mamma]

I en familie skal alle ta hensyn til hverandre mener jeg. Det betyr at ingen kan få viljen sin hele tiden - ei heller barna. Jeg skiller mellom behov og lyst/ innfall. Det ene barnet vårt trenger mye kroppskontakt, selv om det gradvis blir mindre. Og det får han. Sitter mye på fanget eller på en arm. Babytiden synes jeg er unntak, ingen av barna har ligget og skreket lenge i hverken vogn eller seng, men de har ikke blitt bortskjemte surveunger likevel.

Etter hvert som de blir større så forventer jeg mer av både hensyn de tar og oppgaver de gjør selv. Jeg kan godt smøre på skiven til seksåringen av og til, eller gjøre ting hun fint greier selv, det er hyggelig å gjøre hverandre små tjenester i familien. Det blir litt som at mannen lager en god kopp te til meg på kveldstid, selv om jeg fint greier det selv. Men den dagen det blir en forventning, og det blir sure miner om tjenesten uteblir, da er det stopp.

[Gjest Emera]

Jeg kan ikke se noe galt i det du skisserer her. Klart at man skal ta hensyn til egne behov også. Både for sin egen del og for at ungene skal lære at verden ikke kretser rundt dem alene. Man kan ikke la barna trampe på seg, og det tror jeg da heller ingen har ment..?

[Gjest Gjest_kara_*]

Jeg kan ikke se noe galt i det du skisserer her. Klart at man skal ta hensyn til egne behov også. Både for sin egen del og for at ungene skal lære at verden ikke kretser rundt dem alene. Man kan ikke la barna trampe på seg, og det tror jeg da heller ingen har ment..?

Enig med deg. Men jeg har dessverre sett altfor mange eksempler på familier der barna styrer ALT. Ingenting blir gjort uten å først omtrent konsultere barna.

Skoen trykker vel verst hos meg selv. For jeg er stemor til en tiåring som er vant til å styre det meste. Han blir fryktelig fornærmet og rett og slett sur dersom man ikke ALLTID tar hensyn til hans behov først. Og nå er det ikke snakk om hvordan han er påvirket av å ha fått en stemor for noen år siden. Han har alltid vært sånn, forteller foreldre og annen familie. Og han får lov til å fortsette sånn. Jeg som stemor har lite jeg skulle sagt, men prøver å forklare pappaen at det ikke er sunt for barnet å få lov å gå rundt i en tro på at verden til enhver tid skal legges til rette for han. Gutten har så store puter under armene at jeg lurer på hvordan det skal gå med han etter hvert. Jeg blander meg ikke så veldig mye i selve oppdragelsen, men når han spør meg om lov til ting så må jeg jo kunne ta en avgjørelse uten å spørre foreldrene. De fleste gangene er jeg medgjørlig og lar han gjøre det han vil. Jeg vil jo ikke være den onde stemoren! Men iblant sier jeg at "nei, det kan du ikke gjøre i dag" (fordi det faktisk kan kreve at jeg stiller opp ganske mye, og ikke alltid er klar for det). Da blir han veldig snurt og går ut av rommet uten å si mer. Og så snakker han ikke til meg resten av kvelden...

Det er da jeg begynner å lure på om jeg er skrekkelig fæl.

Jeg ville aldri godtatt noe sånt av min sønn, men guttens foreldre lar han jo styre livene deres, så det er ikke det minste rart at han er sånn!

[Alice Ayres]

I en familie skal alle ta hensyn til hverandre mener jeg. Det betyr at ingen kan få viljen sin hele tiden - ei heller barna. Jeg skiller mellom behov og lyst/ innfall. Det ene barnet vårt trenger mye kroppskontakt, selv om det gradvis blir mindre. Og det får han. Sitter mye på fanget eller på en arm. Babytiden synes jeg er unntak, ingen av barna har ligget og skreket lenge i hverken vogn eller seng, men de har ikke blitt bortskjemte surveunger likevel.

Etter hvert som de blir større så forventer jeg mer av både hensyn de tar og oppgaver de gjør selv. Jeg kan godt smøre på skiven til seksåringen av og til, eller gjøre ting hun fint greier selv, det er hyggelig å gjøre hverandre små tjenester i familien. Det blir litt som at mannen lager en god kopp te til meg på kveldstid, selv om jeg fint greier det selv. Men den dagen det blir en forventning, og det blir sure miner om tjenesten uteblir, da er det stopp.

Veldig godt sagt.

Å gjøre for mye for ungene er å gjøre dem en bjørnetjeneste.

[LukaFrost]

Jeg vil svare nei på alle spørsmålene til TS. Det er nok drittunger i denne verden som tror vergen beveger seg rundt dem. Jeg ser ingen grunn til å vente med å lære barna å ta hensyn.

Det er fx fryktelig irriterende med barn som på død og liv skal ha oppmerksomhet mens jeg snakker med mammaend deres i telefonen.

[Gjest *Mim*]

Dette synes jeg er viktig. Altfor mange barn lærer hjemme at de er verdens midtpunkt, da er det ikke så lett å innordne seg i samfunn og skole. Dårlig gjort av foreldrene! Det er også å gjøre dem en bjørnetjenste å ikke lære bort hvordan man skal oppføre seg i større forsamlinger. Jeg irriterer meg over barn som løper rundt, bråker og roper i høytidelige sammenhenger uten å få noe annet enn smil fra foreldrene.

Som jeg ser det er det en av fordelene med å være en stor familie at man pent må lære seg å ta hensyn til andre. Det gjelder både voksne og barn.

[Gjest Gjest]

Skjønner ikke at foreldre vil barna sine så vondt som å ikke lære dem folkeskikk og empati. Venninna mi er et klassisk eksempel. Fireåringen styrer hele hverdagen, det meste går etter tåta hans. På en måte forstår jeg venninna mi, hun har alltid vært opptatt av barn og gjøre noe ekstra for unga koster henne svært lite, selv etter en dag på jobb, men den eldste på fire bærer allerede preg av å være midtpunktet (selv om han har en lillesøster på 1). Får han en sjeldent gang tilsnakk for noe han har gjort smiler han sitt søteste smil, så får han en stor kos i stedet og så kan han fortsette som før. Er jeg hos dem, sier jeg naturligvis ingenting (men så er jeg svært sjeldent der, jeg gidder ikke hoppe fordi en fireåring sier det), men om de er her sier jeg akkurat hva jeg mener om løping og roping inne, henge fast i pelsen på katten min når den vil være i fred, smatting og slafsing ved matbordet og ikke minst (tilsiktet) grising, og unger som ikke hører etter når voksne snakker. Sier det til ungen (på en måte han kan forstå og ikke altfor kjeftete) men så moren hører det.