Gjennom motgang til stjernene

[Harlekin]

Jeg håper å bli like tøff som deg, Stjernekyss Jeg har hatt det veldig bra i oppveksten og har vel ikke hatt de store prøvelsene i livet før de siste årene, og det hender jeg blir usikker på om jeg faktisk har "guts"-et til å takle det. Men det må jeg jo bare! Alternativet blir å gi opp, og det er jo ikke et reelt valg.

Godt å høre at du har det bedre nå. Håper du får en fin helg!

[stjernekyss]

Det er nettopp som du sier. Man må bare. Livet fortsetter akkurat sånn som det er, enten man vil eller ikke. Jeg tenker at det blir litt lettere når man ikke på toppen av det hele bruker mye energi på å ønske at ting ikke skulle vært som de er.

Men jeg merker at dette begynner å ta meg litt nå. Jeg har fått fryktelig dårlig hukommelse, og jeg kjeder meg veldig mye. Får en følelse av å være alene, og det til tross for at jeg får masse besøk og telefoner. Jeg vet jo at jeg ikke er alene.

Jeg går litt lenger turer for hver dag, og har blitt veldig mye bedre i beina mine, men det føles litt meningsløst. Å bare traske rundt i nærområdet, og så komme hjem igjen. Det blir for mye dag å fylle, og jeg merker at det gjør meg apatisk.

Merker at jeg er nødt til å bli mer aktiv igjen for å ikke synke ned. Bare så tungt å trekke seg opp, når man har begynt å synke. Det er liksom noe forlokkende ved å la seg synke også. Som om det sitter en liten satan på skulderen og hvisker inn i øret at alt som er rett er galt og alt som er galt er rett.

Gir det et forsøk nå, ønsk meg lykke til

til dere alle

[Harlekin]

Hei Stjernekyss, hvordan går det med deg? Har du det sånn noenlunde (eller nåkkenlunne som vi sier her jeg bor)?

[Pingting]

Hei Stjernekyss, hvordan går det med deg? Har du det sånn noenlunde (eller nåkkenlunne som vi sier her jeg bor)?

Ja, det lurer jeg og på!

Endret 5. mars 2009 av Pingting

[Gjest Reka]

[Lissi]

Selvfølgelig hadde jeg skrevet det lengste innlegget til deg så ble det borte Det er så typisk. Jeg hadde skrevet så mye fint til deg.

Jeg har grått meg gjennom hele dagboken din. Jeg kjenner meg så igjen i alle følelser og berg og dalbanen du har vært gjennom, selv om jeg ikke kan tenke meg hvordan det kan føles å bli utestengt på den måten. Uten å få mulighet til å snakke ut Det må ha vært jævli.

Det du skriver om å føle seg overkjørt av en dampveivals. Jeg kjenner den følelsen. At man blir en person man ikke liker å være i et forhold. Jeg har også blitt sånn. Krevende og needy. Pga av han vingler, er lukket og ikke gir meg det han burde. Så det har blitt en vond sirkel.

Vi har også prøvd parterapi, men hva hjelper det når det går så lang tid mellom hver gang. Da er det ingen vits.

Jeg har glemt mye av det jeg skrev, men jeg syns det er beundringsverdig hvordan du har kommet deg over dette. Hvor styrket du har kommet ut av det. Hvor sterk du har vært, og ikke minst hvor utrolig vondt du har hatt det

Hvordan du har vinglet mellom sorg, fortvilelse og glede, ettersom troen har kommet eller gått. Troen på at man kan få det til.

Du sa også at naturkrefter kanskje rydder opp mellom to som ikke er bra for hverandre. Der traff du meg rett i hjertet. Vi mistet barnet vi ventet. Selv om dette var planlagt fikk han panikk. Jeg klarte ikke forholde meg til det så han flyttet ut et par dager. Men kom sterkere tilbake. Begynte å glede seg. Var der for meg. I uke 13 på ultralyd så va at barnet var dødt. Det døde i uke 6. Den uka vi kranglet, den uka han flyttet, den uka jeg var sønderknust. Jeg følte jeg drepte mitt eget barn og gikk inn i en depresjon. Jeg startet nyåret med to heftige hjemmeaborter som ikke gjorde jobben, så en litt mislykket utskrapning som gjorde at jeg fikk en tur i ambulansen og heftige blødninger. Jeg mistet så mye blod at jeg ble et sofaliggende lik. Jeg var utslitt.

Jeg var i sorg, jeg følte han var "of the hook"

Jeg var så klar til å bli mamma i juli. Det eneste jeg tenkte på var å få prøve igjen. Men siden jeg har vært deppa så fikk han kalde føtter. Istedet for å si det rett ut så lover han lyver litt, for å slippe konflikter.

Runddansen er i gang. Har vært så mye vondt. Føler vi begge har like mye skyld i det som har skjedd og vi har kommet skjevt ut egentlig fra starten av. Men vi har et inderlig ønske om å få dette til å fungere, men vi vet ikke hvordan. Det gjør bare vondt.

Jeg vet ikke hva han tenker, hvor jeg har han, eller om han bare vil gjøre dette så behagelig som mulig for han å komme ut av. Gir meg litt småforhåpninger som han pleier, slik at jeg er der,.. om han skulle ville det.

Jeg har tusenvis av tanker. Aner ikke hva jeg vil lenger. Eller om jeg tror ting kan ordne seg. Det er vondt å elske noen så høyt at du tror aldri du vil komme over han, eller ønske leve med noen andre. Samtidig har jeg masse tvil akkurat nå, jeg tror vel kanskje ikke at han kommer tli å prioritere familieliv. Karriere er nok viktigst for han, og da er det jo enkelt for meg.Jeg velger ikke bort å få barn fordi en mann setter penger først. Så dum er jeg ikke.

Jeg har litt av det nordnorske skjettsinne. Om du har hørt om det. Jeg skal klare dette. Jeg er ikke typen som legger meg ned å blir der. Selv om jeg er sønderknust nå så vet jeg at jeg vil komme over dette også, som alt annet jeg har kommet over.

Takk for du nå bruker din erfaring på å hjelpe andre.

Du har tross alt kommet styrket ut av dette. Selv om du har hatt det tøft. Men du klarte det. Jeg velger å tro at også jeg vil klare dette. Uansett hva som kommer til å skje. Jeg forbereder meg på begge!

Takk for du er den du er!

Jeg er ikke helt gjennom dagboka di men fortsetter å lese nå.

Ser i siste innlegget at du har det tungt i dag. Føler deg apatisk og sliter med å fylle dagene! Jeg føler med deg og fortstår så vanvitttig godt hvordan du har det. Skulle ønske jeg kunne si noe som kunne gjøre det bedre, men man må gjøre det selv, ta seg i nakken, komme seg ut. Det er tungt når man sitter i mørket. Jeg ser helt jævli ut etter å ha grått i hele går så jeg må bare holde meg hjemme i dag. Kanskje gå en tur.

Føler masse med deg om dagen

Endret 15. mars 2009 av Lissi

[Lissi]

Jeg klarte ikke å la være... Jeg sendte ham en melding... "Hvordan kan du?" Jeg vet at jeg bare gjør alt verre, men jeg driter i det. Jeg har også alltid trodd hardnakket på at det finnes noe bedre rundt neste sving, men jeg vil ikke ha det jævlig mer. Jeg orker ikke mer. Jeg har ikke lyst til å være til. Jeg kommer ikke til å gjøre noe dumt, men jeg føler det sånn, at verden bare er jævlig og et sted jeg ikke vil være. Jeg driter i neste sving, jeg driter i alt og alle. Jeg hater alle sammen. Jeg hater alt. Jeg har ikke lyst til å føle alt det jeg føler nå. Skulle ønske noe hardt kunne falle ned i hodet mitt så jeg kunne blitt bevisstløs og ikke trengt å føle noenting

Akkurat sånn har jeg også det. Jeg hører det knaker på taket, snøen er tung og smelter, og jeg håpte et lite øyeblikk her at det kunne falle i hode på meg. Sånn at jeg slapp å tenke mer, slapp å ha det vondt mer.

Men jeg velger å ikke drite i neste sving Livet vårt vil bli fylt med gode opplevelser igjen selv om man noen ganger er så sliten at man ville føle en lettelse å slippe unna litt

[stjernekyss]

Hei dere godinger

En god stund siden jeg har skrevet her inne. Livet mitt dreier seg stort sett rundt frontkollisjonen fortsatt, og ettervirkningene den har. Jeg har smerter hele tiden, og hukommelsen har tatt kvelden. Seiler i hardt farvann. Stort sett føler jeg meg sterk nok til det, og føler meg godt ivaretatt, men noen dager synker jeg ned. Det synes jeg forsåvidt er greit, men kjenner det er tungt å dra seg opp så mye. For å ikke bli værende der nede.

Jeg skal til psykolog til uken, for å teste hukommelsen min, og for å bearbeide ulykken. Kjenner jeg begynner å glede meg litt til det.

Kjeder meg en god del fortsatt, men er stort sett flink til å finne på ting å gjøre. Får ikke lest noe, for jeg husker ikke hva jeg har lest, og klarer ikke å konsentrere meg om å lese mer enn et par avsnitt av gangen. Selv lange innlegg her inne på kg kan være utfordrende.

Begynte å strikke en lue, men tror jeg la listen litt for høyt, bruker sju forskjellige garn, og trådene har rotet seg sammen, så jeg har blitt litt demotivert

I dag har jeg vært og spist middag og vært på kino med mamma. Kjempekoselig! Godt å føle et bedre forhold til henne igjen, det var vondt da det stod på i høst. Vi snakker så mye bedre sammen nå. Tror det var bra for oss begge med den prossessen vi har gått nå

Så "The Reader". Utrolig sterk film. Jeg trodde det skulle være en skikkelig jentefilm, så fikk meg en i fleisen. Men virkelig bra film! Skjønner at den fikk Oscar

Leste meg gjennom dagboken min selv her om dagen. Uff, det var ganske sterk kost egentlig. Hva jeg har vært igjennom... Og fortsatt er i forsåvidt.. Jøje meg.

Føler jeg har vokst veldig mye siden jeg startet denne dagboken. Føles som om det har gått en livstid siden den gang.

Jeg elsker sitatet du har i signaturen din pingting! Føler det passer veldig godt for meg om dagen

I may not have gone where I intended to go, but I think I have ended up where I needed to be.

-Douglas Adams

----------

Lissi: veldig sårt å høre om barnet dere mistet. Vi er våre egne bødler, det er sikkert. Jeg vet ikke hva du tror på, eller ikke tror på. Jeg tror. Jeg tror at det finnes noen der oppe som elsker meg så høyt at han eller hun sendte englene sine for å holde meg i livet da det smalt og jeg var en hårsbredd fra døden. Som holdt rundt meg og familien min da pappa døde, og som fulgte med oss i tiden etter. Som la armene sine rundt meg da eksmannen min gikk fra meg. Om noen valgte å la deg vente enda en stund med å oppfylle drømmen din om å bli mamma, er jeg helt sikker på at det ble gjort av kjærlighet.

Jeg er selv vokst opp i et turbulent hjem med mye, mye, mye krangling. Veldig ustabilt. Jeg elsker familien min av og med hele mitt hjerte, men fy fillern det var tøft. Sånn sett er jeg glad for ekteskapet mitt røk, for under de premissene, tror jeg ikke at jeg kunne gitt mine fremtidige barn en mer fredfull oppvekst enn det jeg selv hadde.

Sånn sett tenker jeg at det spiller ikke så stor rolle hvor hjertet mitt ønsker å være, i forhold til andre menn. Jeg vil bare at mine fremtidige barn skal oppleve trygghet og fred. Og jeg vil så langt det går spare dem for noe annet.

Men nå ønsker jeg hverken barn eller forhold. Det er for godt og viktig å være alene

[Lissi]

Hei

Godt å høre at det går bra med deg og mammaen din igjen!

Jeg tror, vet ikke hva jeg tror på, men noe! At der er noen.

3 juledag 2002 skulle jeg på fest. Jeg fikk beskjed om (gudene vite hvor det kom fra) at jeg skulle bli hjemme den kvelden. Jeg hadde kjøpt billett. Men jeg hørte på magefølelsen, underlig nok.

Jeg leide film og sovnet noen timer på sofaen, noe som gjorde at jeg ikke fikk sove om natta. Klokken halv 5 hørte jeg en lyd i det fjerne som hørtes ut som en vekkerklokke fra leiligheten til naboen. Jeg skjønte ikke hva det var eller hvor det kom fra, men da det begynte å knake i gulvet måtte jeg sjekke hva som skjedde og åpnet stuedøra og leiligheten min var full av røyk. Utgangen som var en trapp midt inni huset var blokkert. Jeg hadde en vei ut og det var av vinduet. Siden jeg hadde brukket lillefingeren hadde jeg bare en hånd som jeg klarte å bøye rundt branntauet og mistet taket øverst i vinduskarmen. Jeg ramlet ned 8,5 meter fra 3 etasje. Jeg landet uskadd og fikk reddet livet til alle i blokka.

Hadde jeg kommet hjem kl 3 om natta, full på rødvin, så hadde jeg ikke skrevet til deg nå! Jeg vet hvordan det er å ha englevakt. Det er også grunnen til at jeg setter pris på livet. Jeg har en oppgave i livet og det er å hjelpe og være til støtte for andre. Eller kanskje jeg lærer ting nå for å kunne ha en oppgave som hjelper eller åndelig vesen senere. Jeg liker den følelsen, at det er noe mer. Sliter veldig med å tro det faktisk. Er jeg ikke rar? Som tror det blir helt mørkt etter døden, men tror på gjenferd? Det henger jo ikke på greip.

Så jeg er nok et lite klarsynt vesen. Uten tvil. Litt blokkert, fordi jeg aldri får fred men der har du svaret!! Det er ingen tvil om at noen passer på oss!

Ja du har vokst mye i dagboka di, og det er vondt å lese den. Det er også en lettelse, fordi jeg finner trøst i at du får det bedre og bedre for hver dag, selv om mange er dager er tunge.

Brannen var vendepunktet for meg. Jeg slet med depresjoner etter en voldtekt og hadde mistet ønske om å leve. Så da ristet noen meg så kraftig slik at jeg begynte å sette pris på livet. Skummelt å se døden i hvitøyet. Da får du beskjed om hva du har, så ta vare på det!

for bedre tider og at du får hukommelsen din snart tilbake!!

[stjernekyss]

Jeg skal forholde meg til innlegget ditt litt senere jernkvinnen (fint nytt navn), men nå må jeg bare få ut litt frustrasjon.

Jeg har så vondt!

Jeg spiser smertestillende til den store gullmedaljen, men det er bare vondt, vondt, vondt, vondt. Og jeg blir så sliten av det, for jeg klarer ikke å slappe av når det gjør så vondt!

Endret 16. mars 2009 av stjernekyss

[Gjest Reka]

Søta..

[Lissi]

Jeg skal forholde meg til innlegget ditt litt senere jernkvinnen (fint nytt navn), men nå må jeg bare få ut litt frustrasjon.

Jeg har så vondt!

Jeg spiser smertestillende til den store gullmedaljen, men det er bare vondt, vondt, vondt, vondt. Og jeg blir så sliten av det, for jeg klarer ikke å slappe av når det gjør så vondt!

Stakkars deg Håper du får erstatning for dette!!

Underlig hvordan en ulykke sjelden kommer alene, trer i kraft.

Noen får alt. Andre surfer gjennom livet rimelig smertefritt.

Føler med deg

[stjernekyss]

Forsikringsselskapet til han som kjørte i meg betaler i allefall alt av behandling osv. Og godt er det, for det er fillern meg dyrt å bli kjørt på!Blir nok ingen erstatningssak tror jeg. Det var uflaks. Uflaks at han mistet veigrepet, og uflaks at vi var akkurat der, akkurat da. Jeg klandrer ikke sjåføren i den andre bilen.

Nå skal jeg heldigvis til legen igjen i morgen, og jeg håper han kan hjelpe meg til å bli litt bedre, jeg blir helt rar i hodet (i tillegg til hodepinen fra helvete) av å ha så mye smerter.

[Harlekin]

Godt å høre fra deg igjen, men veldig leit å høre at du har det vondt Håper legen kan hjelpe deg i morgen!

[venus_]

Tok en tur innom for å gi den en klem å ønske deg god bedring!

[kospia]

Tenker på deg

[Lissi]

God bedring

[stjernekyss]

Å, så mange gode klemmer

Jeg sov store deler av dagen i går, og har ikke stått opp før nå, så var tydeligvis veldig sliten. Det har hjulpet litt på smertene, heldigvis. Så da håper jeg legen kan ta resten.

Har utrolig livlige drømmer om dagen. Husker ikke hva jeg drømmer, sitter bare igjen med en følelse av at det var veldig virkelig.

Har fått førstesiden av en sykemelding tilsendt fra jobben min. Altså, den siden som legen skulle sendt til nav. Søren heller... Hva innebærer det for meg? Tenkte jeg skulle dra innom legen og levere den før jeg drar til den andre legen jeg skal til i dag. Hvis jeg rekker det da, går så treigt med meg om dagen, men tror jeg skal få det til

Fjernt, mobilen min ringte i stad, noen som ville ha tak i en Laila, som da åpenbart var feilringning. Men da jeg sjekket fasttelefonen i stad, hadde samme nummer ringt til den?! Rart? Hva skjer? And who the fuck is Laila??

:klø:

[stjernekyss]

Flinke legen! :strix:

[Harlekin]

Fortell! Hvorfor er h*n flink?