Ønsker meg barn nå-

[Gjest Gjest]

Jeg er nå 30 år, og er gift med en flott mann. Jeg har nå etter noen år blitt veldig klar for å få egne barn, dette er noe som har kommet gradvis. Han derimot er ikke klar for det enda, og han er noen få år eldre enn meg. Han har også et barn fra før.

Jeg har lyst å være tålmodig å gi han tid til å ønske det like mye som meg, men jeg er litt redd samtidig. Jeg er redd for at han faktisk ikke blir klar for dette før det er for sent for oss.. Jeg vet jeg har noen år igjen, men jeg ønsker meg gjerne to barn til, og da går årene fort.. Jeg har også grunn til å være usikker på om jeg virkelig kan få barn helt til rundt 40-årsalderen pga. lavt stoffskifte. Jeg vet jo selvsagt ikke om jeg kan få barn i det hele tatt, siden jeg aldri har forsøkt, men jeg har ikke noe grunn til å tro at det ikke skulle gå nå.

Min kjære mann ønsker seg barn med meg, men ønsker at det skjer når vi begge føler oss klare. Han mener at jeg er den som er viktigst i hans liv (og hans barn selvsagt) og at det ikke vil være krise om vi ikke skulle få barn av en eller annen grunn. Det er utrolig fint sagt, og godt for meg å vite. Samtidig føles det litt annerledes for meg tror jeg. Selvsagt er han (og hans barn) den viktigste for meg i mitt liv, men jeg ønsker meg også mer. Jeg har lyst å ha barn og godt forhold til barna mine, og ha mer familie gjennom livet mitt. Jeg har også lyst å prøve det å ha "egne" barn og ikke "bare" være stemor. Hvis jeg ikke kunne få barn selv ville dette også være det samme om vi adopterte barn, ved at vi sammen tar en bestemmelse om å få barn, og får følge opp barnet i hverdagen hele livet. Det ønsker jeg meg så veldig!

Jeg vil aldri presse han til å få barn med meg, men jeg ønsker at han kunne føle seg klar. Jeg tror det er vanskelig for han å sette seg inn i denne "bekymringen" min fordi han på en måte ikke har samme tidspresset som jeg har som kvinne, kansje?... Vi har snakket en god del om å få barn, men vi har ikke kommet lenger enda. Jeg er alltid redd for å ta det opp, og vil ikke stresse han med dette, samtidig så opptar det meg ganske mye selv om jeg fokuserer på andre ting så mye jeg kan.

Jeg bekymrer meg for vårt forhold hvis han aldri blir klar, jeg tror jeg vil føle meg skuffet og trist dersom vi blir "for sene". Jeg har vært ærlig med han om dette og sagt fra at dette betyr mye for meg, og at dersom han faktisk ikke ønsker seg flere barn vil jeg gjerne vite det, slik at jeg kan velge om jeg vil satse på et forhold uten flere barn, eller om det ikke føles riktig for meg. Jeg vet ikke hva jeg ville valgt, men jeg ønsker meg iallfall muligheten til å ta det valget selv.

Jeg vet ikke helt hva jeg kan gjøre med dette, annet enn å vente på at han begynner å føle det annerledes uten at jeg presser han til det..

[Gjest Gjest]

Jeg synes du er en forståelsesfull og snill partner til din mann, han er heldig! Men kanskje du er så snill og forståelsesfull at det går ut over deg selv? Er han klar over at du tenker så mye på det og at dette er et problem?

Når man har rundet 30 og er i et fast forhold hvor man planlegger å ha felles barn etterhvert, så synes jeg kanskje mannen må gjøre deg opp en mening ganske snart... Du har jo fortsatt flere år på deg, men tiden er jo også litt begrenset, særlig om dere vil ha flere barn.

Selv har jeg barn, og fikk den første ganske tidlig, så jeg har ikke vært i din situasjon, men de venninnene jeg har som har rundet 30 uten å ha barn har kjent klokka tikke alle sammen... Så du er nok ikke alene om å få slike følelser!

For meg virker det som om du må ta litt mer hensyn til deg selv - la deg være litt desperat og la han få vite hvor viktig dette er og hvor mye du synes at det haster!

[L@dy]

Jeg er enig i innlegget til gjest over her, er du så snill og forståelsesfull at det går ut over deg selv?

Jeg synest egentlig det er på grensen til frekt av din mann om han mener du skal gå å vente kanskje i flere år uten å kunne si noe tidsperspektiv på det. Er du sikker på at han vil ha flere barn, eller kan det være noe han bare sier, og så forsøker han nå å utsette det?

[Belit]

Ja du er snill mot mannen din når du er tålmodig. Jeg vil likevel reklamere for å insistere på å begynne å prøve.

Fruktbarheten din synker mer og mer etter at du runder 30, særlig når du ikke har født noen gang. Det er ikke riktig at du har tiden fram til 40 på deg, for sjansen for å bli gravid faktisk synker fort. Det er heller ikke riktig at man "bare" kan få hjelp ved assistert befruktning. Suksessraten på slik behandling er langt fra 100%, og den blir også dårligere jo lenger over 30 man kommer. Og dette er ikke noe skremselspropaganda, det er helt sant. Mannen kan imidlertid gi liv til barn så lenge han får den til å stå - selv om også sædkvaliteten synker med alderen.

Jeg har personlig sett mange tragiske skjebner utspille seg hos par jeg kjenner godt, som ventet for lenge, som ikke lyktes med medisinsk assistanse, og som nå står i adopsjonskøer som er så lange at det er helt i det blå engang hvor lenge de må vente.

[Gjest ts]

Takk for råd. Jeg tror ikke jeg er for snill.. Jeg vet at min mann gjerne skulle ønske han var klar, men at han bare ikke føler det slik enda. Jeg er jo bare nødt å respektere det, jeg kan ikke "pålegge" han å føle annerledes.. men jeg kan si hva jeg tenker og føler. Det har jeg også gjort.. Desverre føles det som om de gangene vi har snakket om dette sammen har gjort ting litt værre på en måte, fordi han egentlig ikke har lyst å snakke om det siden han føler han skuffer meg.Og det gjør det jo, selv om det ikke er intensjonen hans..

Og jeg tror absolutt ikke at dette bare er noe han sier for å slippe unna, jeg er sikker på at han ønsker seg barn, men jeg er veldig usikker på hvor lang tid han faktisk trenger. Akkurat nå føles det som det kan gå flere år. Jeg syns dette er kjempevanskelig å forholde seg til.. Jeg blir trist av å tenke på det, og jeg syns det er vanskelig å forholde meg til folk rundt meg som venter barn og har babyer.. og det er vondt å høre barnet hans ønske seg småsøsken.. Jeg føler litt som jeg har hørt folk som ikke kan få barn opplever det.. det er gravide damer overalt, og folk snakker mye om babyer og svangerskap.. selvsagt er det jeg som legger ekstra merke til dette akkurat nå når jeg føler det slik.

Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det.. jeg vil ikke insistere på å prøve, og forsøker også å la være å snakke om det så mye, og så heller snakke ut om det en gang i blant. Jeg føler jeg har sagt det jeg tenker, og han sier han vil si fra til meg om følelsene hans for dette endrer seg.. så da føler jeg at jeg nesten bare må vente.. Men jeg har alltid et håp om at han skal komme til meg og fortelle meg at han ønsker seg barn NÅ... kansje i ferien? kansje etter sommeren.. kansje til jul... sånn blir det lett å tenke. Og da tilsvarende lett å bli skuffet.. Det er ikke så enkelt å tenke fornuftig om slike ting desverre..

[Alice Ayres]

Hvis ønsker ditt om å få et barn er såpass stort, anbefaler jeg deg å sette en tidsfrist for forholdet du er i nå. Informer mannen din om tidsfristen - ikke som et ultimatum, men for å spille med åpne kort om hva du tenker. Du er fortsatt såpass ung at du fint kan etablere deg på nytt.

[tingeling]

Jeg ville heller ikke gått og ventet i det uendelige. Har du spurt ham om han var "klar" sist eller om det kom etterhvert? Tror mange menn aldri blr like klare for barn som vi kvinner, rett og slett fordi de ikke har den biologiske klokken som gjør seg veldig gjeldende. Du kan jo også spørre ham hvor lenge han synes det er greit å vente på denne "klarheten" før dere må gjøre noe uansett. Det er jo heller ikke sikkert det er lett for deg å bli gravid, det kan fort ta et år. Dessuten har han jo 9 måneder til å bli klar på når det først skjer.

tingeling

[Gjest TS]

En "tidsgaranti" ville absolutt vært godt å ha.. selv om jeg nok hadde grudd meg til et svar. Men ville ikke det vært utrolig egoistisk av meg?

Jeg tror at dersom jeg ville sagt fra om en slik "frist" ville det oppleves som et ultimatum.. og bli tatt opp negativt.. i værste fall ville han nok følt seg såpass presset at jeg er redd han kunne kommet til å trekke seg ut av forholdet på grunn av "kravet".. Ikke fordi han ikke elsker meg, men fordi jeg tror han ville følt at jeg ikke respekterer hans følelser og elsker han nok til å vente.. Jeg ville nok uansett ikke fått et svar, fordi han rett og slett ikke selv vet når han blir klar. Tror dette bare vil gjøre situasjonen værre egentlig.

Jeg forsøker nå i stedet å jobbe med forholdet vårt, å bidra til at vi har det godt sammen, vise at jeg setter pris på han, at han er flott, flink pappa, god mann osv, så håper jeg han naturlig gradvis føler seg like klar som meg.. Det virker så utrolig flott å sammen velge å bli foreldre, og glede seg sammen..det må da være utrolig flott å være sammen om..

Uff, jeg vet ikke hva som er rett og galt i dette lenger.

[Gjest TS]

Jeg ville heller ikke gått og ventet i det uendelige. Har du spurt ham om han var "klar" sist eller om det kom etterhvert? Tror mange menn aldri blr like klare for barn som vi kvinner, rett og slett fordi de ikke har den biologiske klokken som gjør seg veldig gjeldende. Du kan jo også spørre ham hvor lenge han synes det er greit å vente på denne "klarheten" før dere må gjøre noe uansett. Det er jo heller ikke sikkert det er lett for deg å bli gravid, det kan fort ta et år. Dessuten har han jo 9 måneder til å bli klar på når det først skjer.

tingeling

Det skjedde sist helt uten han var klar... hun løy og sa hun brukte p-piller hvilket hun ikke gjorde, fordi hun ønsket seg barn, og et forhold med han. Det var aldri aktuelt fra hans side, så dermed ble han pappa "mot sin vilje".. han ønsket altså i utgangspunktet ikke barn, men har selvsagt stilt opp absolutt hele veien, og selvsagt aldri holdt dette mot barnet. Dette har nok imidlertid kostet mye følelser for han, og er nok en viktig grunn for at han føler seg så lite klar nå. Dessuten er det derfor ekstra viktig for han å føle seg klar, uten å bli presset.

Dette kan kansje forklare litt hvorfor jeg føler jeg må være tålmodig med han, jeg skjønner jo at dette er vanskelig for han. Men det er vanskelig for meg også desverre..

[SummerJoy]

Når man er over 30 og enda ikke klar så er det noe som skurrer i mine øyne. Han må da forstå at du er ikke fruktbar for alltid?

[Gjest Gjest]

Jeg synes du bør ta det ordentlig opp med ham at klokka di faktisk tikker nå som du er 30. Jeg er like gammel som deg og har ikke noe sterkt ønske om barn, men samtidig føler jeg at akkurat de neste få årene er avgjørende for om jeg kommer til å ha sjans til å få egne barn eller ei. Derfor synes jeg det begynner å bli på tide å bestemme seg, i det minste, og når man (egentlig begge?) har bestemt seg for å få barn i såpass voksen alder - og er i et etablert forhold - ser jeg heller ikke poenget i å vente lengre. Hvor klar skal man egentlig bli, og hvor mye mer etablert må man være enn det man er når man er 30, om man faktisk vet man ønsker seg barn fram i tid en gang?

Kanskje det at du setter en frist, eller at du foreslår at dere diskuterer dere fram til en nokså snarlig frist, kan være nok for ham til å sette igang tankene? Min erfaring med samboer og alvorlige tema er at man av og til trenger noen slags ultimatum når ikke begge er på samme planet samtidig, men det er selvsagt en stor fordel om man klarer å bli enige på en grei måte. Her i huset har vi nylig gjennomgått en krise i forhold til å bestemme framtidig bosted (vi er fra ulike deler av landet osv), og nå som samboern min åpenbart har fått litt ro i hodet etter dette har han som tidligere har kjørt hardt på guttelivsstilen sin, plutselig begynt å foreslå både giftemål og barn Synd for ham at jeg ikke vet om jeg ønsker å bo i "hans" landsdel de neste årene (det er nemlig det han har bestemt seg for), men det sier kanskje noe om at man må rydde litt i hodet før man klarer å tenke klart :klø:

[Gjest TS]

Siden jeg skrev innlegget for snart en mnd siden har jeg tenkt mye. Jeg har ikke snakket om dette med mannen min på lenge.

Nå føler jeg likevel sterkt for å gjøre det, også fordi jeg lurer på hva som skal skje videre fremover for oss to. Jeg sluttet med p-piller for et år siden, for at kroppen min skulle få tid til å bli klar til å prøve.. vi hadde i utgangspunktet tenkt å prøve litt fra julen 2007, dette snakket vi om allerede på nyåret 2007. Siden det ikke gikk etter planen går jeg fortsatt uten beskyttelse, og vi er derfor selvsagt veldig påpasselige med at det ikke skal skje noe uplanlagt når vi ikke er enige enda om når det vil være riktig tidspunkt med barn..

Nå er jeg egentlig litt lei av å gå slik og vente, det legger jo også litt demper på sex-livet å måtte bruke beskyttelse osv.. Jeg har likevel ikke lyst å begynne på igjen med p-piller og så igjen måtte gå lenge å la kroppen stabilisere seg før jeg evt. blir gravid.. jeg har blitt anbefalt fra en helsestasjon dette siden mange sliter med å bli gravide etter mange års p-pille bruk.

Jeg føler litt at jeg går på gress... siden jeg ikke aner når han blir klar.

Men hva kan jeg "forlange" av han?? Jeg vil ikke sette et konkret ultimatum. Men jeg har lyst å ha et bilde av tidsaspektet hans.. skulle ønske jeg fikk vite om han har lyst å begynne å prøve nå på slutten av sommeren.. eller om han mener med er mer realistisk å vente til jul.. eller om han ikke ser dette for seg før neste sommer for eksempel. Men er veldig usikker på hvordan jeg skal spørre han uten at jeg gjør det veldig vanskelig for han. I så fall oppnår jeg ikke noe, og bidrar bare til at dette blir mer anspent mellom oss.

Jeg føler egentlig at jeg har vært ganske tålmodig til nå..

Jeg trenger råd på å gå frem i denne samtalen...

[Malina]

Jeg har det slik i en alder av 24 år, men må nok vente litt til..

Synes det er helt forferdelig å være så klar, når sambo ikke er klar enda.

Hadde jeg vært deg, ville jeg satt en tidsfrist, jeg kunne helt sikkert vært gal nok til å "plutselig" bli gravid!

[Scapa_c]

Jeg har forsåvidt forståelse alle veier her, men likevel synes jeg det er tilnærmet hjerterått at du skal gå slik å måtte vente på at han skal bestemme seg, vente på at en stor del av livet ditt skal starte... Er usikker på hvordan jeg selv hadde taklet en slik situasjon.

Vet han om hvor vanskelig det er for deg for tiden? Jeg ser jo du har snakket med ham og sånn, men er har han en reell forståelse på hvordan dette virker på deg? Han må da kunne se at det koker litt ned til veldig egosentrisk holdning fra hans side, og at det er han alene som holder tilbake deler av livet ditt? Han bør også få vite at dette slutter ikke; antagelig vil det bli verre og det vil gnage etterhvert mer og mer på forholdet deres. Tror jeg da...uten at jeg er noen sannsigerske.

Men jeg har gått og ventet på viktige livsavgjørelser tidligere, og det er forferdelig på alle måter!

Må si jeg synes han viser utrolig lite forståelse for deg og dine følelser, og spesielt trer dette tydelig fram når du så selvfølgelig tar gedigne hensyn til hans tidligere knekte erfaringer i livet. Som forøvrig er totalt uten sammenligning med den situasjonen han nå befinner seg i.

Som du ser har jeg ikke mye råd å gi deg! Men jeg synes vel det er på tide at du setter foten ned på en eller annen måte. Dette kan jo ikke fortsette! Det er riktig som du antyder selv; han holder deg på gress (uten å ville det kanskje, men dog).

Er du helt sikker på at han faktisk ønsker og vil ha barn da?! Ubarmhjertig spm, jeg vet, men det synes ikke innlysende etter det du forteller...

[Possibly]

Jeg støtter forslaget om et ultimatum, eventuelt en tidsfrist for når han må bestemme seg.

[la Flaca]

Jeg hadde den samtalen med mannen min før vi giftet oss, mange ganger. Han ble også far ved et uhell i ung alder og ville være sikker at han satte neste barn til verden innenfor stabile rammer. Han var vel redd egentlig. Men er man for opptatt av å gå stille i dørene og ikke tråkke kjæresten på tærne kan man risikere å bli ganske så ulykkelig. Du kommer lengst med å være så åpen og ærlig som mulig!

Jeg var 26 da vi begynte å snakke løst om giftemål og barn. Og på grunnlag av den berømte biologiske klokken ble mannen min innforstått med at jeg ønsket å få mitt første barn innen fylte 30. Jeg syns ikke det er feil å konkretisere planlegging av barn. Det er jo det viktigste valget man tar i livet. Og det går begge veier. Ønsker ikke mannen din barn med deg har du rett på å få et svar, slik at du har mulighet til å etablere deg på nytt.

[Gjest TS]

Råd eller ikke, det er iallfall veldig godt å få synspunkter og svar.. tusen takk!

Og ja, jeg er sikker på at han vil ha barn. Han blir varm og rar i øynene når vi er sammen med småbabyer, og jeg kjenner han godt nok til å vite dette. Jeg vet også at det er meg han vil ha familie med, og at han stortrives med meg og sitt barn.

Dette handler mer om at han nyter tiden vi to har sammen uten barn, og at han har stort behov for den frihetsfølelsen det er å være to i stedet for tre. Jeg føler selvsagt også at det er flott å bare være oss to, men vi har heldigvis masse flott familie som kommer til å stille opp for oss, så det blir ikke noe problem å få litt alenetid i fremtiden selv om vi har flere barn..

Men det jeg ikke vet er når han blir klar.. 1 mnd.. eller 10 år..?? Umulig for meg å gjette..

Vi får jo innimellom spørsmål fra folk rundt oss ang barn, og da smiler han lurt, legger armen rundt meg og forsikrer dem om at dette nok ordner seg.. Det føles jo deilig.. men så skjer det jo likevel ikke noe mer når vi snakker sammen alene.

Jeg forstår ikke helt hva som må til for å bli klar.. alt ligger jo godt til rette. Men følelser er ikke lette å styre selvsagt..

Og til det som kan "plutselig" bli gravid... det tror jeg ikke er lurt... og jeg ville iallfall aldri gjort det på den måten. Såpass ærlig er jeg mot han.. det tror jeg vi begge tjener på!

[tingeling]

En "tidsgaranti" ville absolutt vært godt å ha.. selv om jeg nok hadde grudd meg til et svar. Men ville ikke det vært utrolig egoistisk av meg?

Jeg tror at dersom jeg ville sagt fra om en slik "frist" ville det oppleves som et ultimatum.. og bli tatt opp negativt.. i værste fall ville han nok følt seg såpass presset at jeg er redd han kunne kommet til å trekke seg ut av forholdet på grunn av "kravet".. Ikke fordi han ikke elsker meg, men fordi jeg tror han ville følt at jeg ikke respekterer hans følelser og elsker han nok til å vente.. Jeg ville nok uansett ikke fått et svar, fordi han rett og slett ikke selv vet når han blir klar. Tror dette bare vil gjøre situasjonen værre egentlig.

Uff, jeg vet ikke hva som er rett og galt i dette lenger.

Problemet er jo at du har en frist som du må forholde deg til. Han kan vente i åresvis, det kan ikke du. Det er minst like egoistisk av ham å la deg gå og vente i en ubegrenset tidsperiode.

Jeg var veldig klar for barn for noen år siden. Tenkte på det "døgnet rundt". Vi snakket om det og det kom etterhvert frem at han var veldig usikker på om han ville ha barn. Jeg kjente etter og skjønte at jeg ikke ønsket å leve livet mitt uten barn. Så jeg krevde svar på om han ville ha barn. Det kunne han ikke svare på, men vi ble enige om at han skulle tenke seg om et par dager. Verste dagene noensinne tror jeg. I mellomtiden skulle han snakke med noen kompiser som hadde barn. Han gjorde det og kom tilbake til meg og sa at han ville at vi skulle få barn sammen og at vi gjerne kunne begynne å prøve om et halvt års tid. Hadde han sagt at han ikke ønsket å få barn så hadde jeg gått, selv om forholdet ellers var fantastisk. Han er nå en fantastisk pappa til sønnen vår, og var det også hele graviditeten. Og i høst foreslo han at vi skulle lage et søsken til gutten vår. Er veldig glad for at jeg presset på den gangen.

Spørsmålet du må stille deg er: ønsker du å leve med denne mannen hvis han ikke vil ha barn med deg? Kan du aksepere å leve et liv uten eget barn hvis han aldri blir klar? Hvis svaret er "nei" så bør du stille et ultimatum.

Det er selvsagt forskjellige måter å gjøre det på. Du kan fortelle ham at du elsker ham og vil leve livet ditt med ham, men at du ikke vil bli lykkelig hvis du ikke får lov til å bli mamma.

[la Flaca]

Men det jeg ikke vet er når han blir klar.. 1 mnd.. eller 10 år..?? Umulig for meg å gjette..

Ja, det er jo ikke mulig for deg å vite ettersom han ikke vet selv når han blir klar. Men 10 år utelukker jo seg selv.

Kvinner er vel på sitt mest fruktbare rundt 19 -20 år gamle. Menn er på topp når de er rundt 24. (jepp, har sjekka dette her ) Etter fylte 30 er det vanskelig å si hvor lett det er å bli gravid før man har prøvd. Venninna mi begynte som prøver da, og nå 5 år senere har de endelig fått barn med prøverør. Det er en sjanse å ta, å vente med barneproduksjon så lenge. Prøver ikke å skremme deg, men har en følelse av at du kan være mer forståelsesfull enn dere to har godt av.

[Scapa_c]

Og ja, jeg er sikker på at han vil ha barn. Han blir varm og rar i øynene når vi er sammen med småbabyer, og jeg kjenner han godt nok til å vite dette. Jeg vet også at det er meg han vil ha familie med, og at han stortrives med meg og sitt barn.

Jamen det var jo godt å høre da! Da forstår jeg også tålmodigheten og overbærenheten din litt bedre

Selv er jeg nok typen som ville ha presset veldig mye mere på, ikke nødvendigvis framlagt noe ultimatum, men jeg hadde hatt vondt for å gi meg dersom jeg ville ha noe svar...

Spørsmålet du må stille deg er: ønsker du å leve med denne mannen hvis han ikke vil ha barn med deg? Kan du aksepere å leve et liv uten eget barn hvis han aldri blir klar? Hvis svaret er "nei" så bør du stille et ultimatum.

Ja, det var veldig viktige og gode spm synes jeg! Og du kan jo spørre ham om noe av det samme kanskje?