Orker ikke småbarn

[Gjest Madre Mia]

Barna våre er blitt nesten voksne og vi omgir oss ikke lenger med småbarn og andre småbarnsforeldre. Men det hender at slektninger kommer innom med småungene sine i vårt nye hus. Jeg kjenner at jeg har en motvilje mot det. De plukker på alle ting som vi omsider har turt å ta i bruke etter at våre egne barne er blitt store, søler på gulvteppene og griser mat utover og kaster leker så det blir hull i parketten. Slenger med glassdørene og griser med skitne fingre på vinduene.

Jeg vet at dette hører med til småbarnsalderen og man kan ikke vokte på ungene og nekte de alt og forvente at de sitter musestille. Men jeg har vanskelig for å engasjere meg i ungene og vil aller helst ikke ha de i hus, verken de eller foreldrene. Vil ikke høre om ørebetennelser, oppkast og tannframbrudd lenger og vaksiner, nattevåking og amming. Man kan jo ikke nekte slektninger å stikke innom heller, det ville jo vært rart.

Er jeg egoistisk og fisefin? Jeg håper jeg har forandret meg til vi får barnebarn.

[Gjest Casey]

Hvorfor skal du like at småbarn som kommer på besøk "ramponerer" hjemmet deres? Det må da være lov å ikke smile og være smørblid når barn ødelegger i huset. Foreldrene burde passe bedre på.

[tingeling]

Jeg skal innrømme at jeg faktisk unngår å dra på besøk sammen med sønnen min til hus hvor det ikke er barnetilpasset. Forventer ikke på noen måte at noen som ikke har barn skal tilpasse huset sitt til oss som har det, bare så det er sagt. Synes det bare blir styr å passe på to-åringen som egentlig ikke gjør noe direkte galt, men som kan komme til å ødelegge ting eller skade seg selv. Til de som ikke har barn drar jeg heller alene og koser meg uten barn.

TS: nå er det jo sommer, og hvis dere har hus har dere kanskje hage? da kan dere jo være ute. De fleste små liker vann og det holder gjerne med noen bøtter og øser så er de sysselsatt leeenge.

[Brunhilde]

Nei, egoistisk er du vel ikke, og jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Tror ikke du skal bekymre deg for barnebarn, det blir jo "dine" unger det også, og de kommer du helt sikkert til å takle fint.

[Gjest Gaby]

For meg er dette en helt naturlig reaksjon, jeg er akkurat likens, og det uten å ha fått barn enda... Velger å tro at det blir noe annet når det er ens egne barn, hvis ikke blir det mye frustrasjon på meg!

Men det er jo også stor forskjell på foreldrene da, noen lar jo barna gå amok og bryr seg ikke, mens andre har full forståelse for at dette irriterer de de er på besøk hos, og holder barna under kontroll.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver. Men jeg har ikke familie eller venner med småbarn. Jeg er 40 og ingen av vennene mine har barn under 7 år. Barn i skolealder er det bare koselig å få besøk av

Det er mest hvis vi er ute og spiser jeg irriterer meg over småbarn som bråker. Hvis vi er voksne som skal kose oss på kafe så er det veldig forstyrrende med småbarn som gråter eller løper rundt og bråker. For ikke å snakke om unger som lukter vondt og foreldre som ikke skifter på dem.

[Wildy]

Jeg har det litt på samme måte, det er godt å endelig ha så store barn at jeg ikek trenger "Barnesikkert hus" lengre, og det kan være en pine å ha småttiser på besøk.

Men akkurat den biten er tross alt ganske grei å ordne, rydder unna de verste fellene før de kommer,så går det stort sett greit. Men det jeg sliter mere med er at jeg er null engasjert i tenner, amming, bæsjbleier, første skritt og nye ord. Jada, det er en fantastisk tid, og jeg forstår jo godt at man er opptatt av vidunderet sitt. Men jeg er bare så ferdig med småbarn, det er en avsluttet periode i mitt liv. Jeg vet så alt for godt hvor vanskelig det kan være å få hverdagen til å gå i hop med småbarn; med arbeidstid, barnehage, syke barn og alt som følger med. Men jeg har gjort min bit akkurat der, det er en grunn til at jeg ikke skal ha flere barn. For det å ha store barn er utrolig godt! Men skal innrømme at jeg føler meg litt slem når jeg kjenner at jeg bryr meg nada og niks om naboens ettåring akkurat har begynt å gå.....

[Mul@n]

Jeg syns ikke du er egoistisk og ufin, jeg syns du reagerer normalt, jeg.

Det er vel ingen som syns at barn skal få oppføre seg som det passer dem og ødelegge i andres hus og i tillegg skal man syns at det er helt greit.

[Gjest Purple Haze]

Jeg er også sånn som deg, og håper det endrer seg til den dagen jeg får barnebarn:))

Jeg jobber i barnehage, og får dosen min med barn der. Det blir noe helt annet. Der herjer og koser vi oss på en helt annen måte.

Heldigvis har jeg ingen venner med småbarn. Alle mine venner har barn på samme alder som mine, og det er så greit.

[Monica1968]

Jeg har ikke barn selv, og i og med at jeg er fylt 40 år, er det ikke så mange av vennene mine som ahr småbarn lengere(en venninne av meg har baby, men det blir jo noe annet). Husker derimot godt frustrasjonen min fra da jeg var yngre, og mange av mine venner hadde små barn.

Problemet ble løst ved at jeg ba dem om å passe på barna mens de avr på besøk hos meg, alternativt kunne de besøke meg uten barna.

[Rosalie]

Jeg syns det er fascinerende når småbarnsforeldre sukker tungt hver gang de har med barna sine til oss. De vet vi har lyse stoffsofaer og glassbord. Allikevel får vi hver eneste gang stikk om hvordan de ikke skjønner hvordan folk ikke kan legge lit til rette for småbarnsfamilier, og hvor stressende det er å ha med barna til barnløse. Så ikke ta de med, da, tenker jeg i mitt stille sinn.

For øvrig er det aldri noe problem å ha barn på besøk her så lenge foreldre eller besteforeldre ikke er med - mat inntas ved spisestuebordet, vi har teparty ved kaffebaren på kjøkkenet, tegning og maling foregår ved spisestuebordet eller på gulvet, de sitter gjerne på badehåndklær ved kaffebordet når de får lørdagssnop og er kjempeflinke til å bruke serviett. Er foreldrene til stede, derimot... Oh, my...

[Far til 2]

Jeg tror ikke jeg har vært den eneste småbarnsforelder som har sett frem til at barna ikke lenger kastet mat eller annet på hverandre ved spisebordet. Mistet isen i sofaen og tømte saften ut på teppet. Og jeg må tilstå at jeg er glad dette ikke lenger skjer like ofte som før.

Med andre ord: Jeg synes ikke du er egoistisk eller fisefin. Men duverden hvor hyggelig det er å ha barn på besøk likevel, - når slike ting ikke skjer.

[Gjest Gjest]

Alle barn er forskjellige. Husker at jeg og min søster var så sjenerte når vi var små. Var vi hos fremmede (dvs alle andre enn vårt eget hjem), satt vi pent og pyntelig i sofaen og rørte oss knapt og mamma fikk skryt av at hun hadde så snille barn. Men vi var da også skrekkelig sjenerte

[Gjest Gjest_småbarnsmor_*]

Jeg er godt voksen (snart 40) men har små barn selv. Jeg forstår godt at folk syns det er litt slitsomt å ha oss på besøk. Derfor holder vi oss stort sett hjemme.

Ang. det å snakke om bleieskift, tenner, våkennetter etc. Jeg forstår også veldig at det også er kjedelig å snakke om slike ting for de som ikke er i samme situasjon. Siden dette er mitt 3 barn, syns jeg ofte slike tema er veldig kjedelig selv og prater helst om andre ting. Snakker jeg om småbarnsting er det gjerne med de som har småbarn selv eller når de jeg snakker med tar initiativ til "småbarnssamtale".

Men det er vel ganske normalt? Jeg mener; at man syns det er uinteressant å snakke om tema man ikke kjenner seg igjen i, man ikke er i samme livsfase eller kjenner personen det prates om?

Feks syns jeg det er det utrolig kjedelig å måtte høre kollegaer og venner legge ut om tenåringsbarn som sover til langt ut over dagen, bekymring over tenåringens spillegalskap og mobilbruk, at sønnen snart spiser opp hele månedsbudsjettet og de stadige gjengående frasene "bare vent til du selv får tenåringer i huset".

Dritkjedelig er det også å høre på gamle tante Gunn som gang etter gang forteller om sin diabetes 1 og at hun har smerter i hofta og nå har måtte vente i over 2 år på operasjon.

Men man smiler og nikker og jatter nå med, før man etter en stund klarer å pensle samtalen over på noe som kan være interessant å prate om for begge parter.

[Belit]

På den ene siden er det soleklart foreldres ansvar å se til at barna oppfører seg som folk ute, og man må virkelig kunne forvente at foreldre passer på at ikke ungene ødelegger gjenstander, løper inne og velter ting og denslags. Jeg har to små selv, og pleier å følge opp dette selv om det kan være pes. Blant annet fordi jeg vil at barna skal bli opplevd som hyggelige gjester for andre, både barn og voksne, vil jeg at de skal venne seg til å beherske seg, høre på beskjed, og være høflige.

På den annen side kan man ikke forvente at barn i barnehagealder lar være å ta på glassdører og glassbord, dersom slike befinner seg i soner av huset hvor man har gjester. Man kan heller ikke forvente at så små barn greier å spise uten å søle. Normalt utrustede barn i den alderen har ganske enkelt ikke så stor kropps- og impulskontroll.

Jeg synes nok du fremstår som litt lite romslig overfor de små gjestene. Skal man leve sammen med andre mennesker mener jeg man må prioritere strengt hva man vil hisse seg opp over. Å være sammen på tvers av generasjonene og å ha mange venner synes jeg er mye viktigere enn å slippe å dra fram JIF-sprayen når besøket har dratt.

Og jeg ser ikke umiddelbart noen gode, smidige løsninger på "problemet" ditt. Du står selvfølgelig fritt i å invitere de voksne eksplisitt uten barna, evt bare invitere til sene middags- eller drinkebesøk. Som forelder kan jeg si med en gang at det er mye vanskeligere å dra på sene besøk uten barna enn besøk med barna, fordi man må fikse barnevakt og fordi det blir utrolig slitsomt dagen etter en sen kveld når ungene er sterke og klare fra klokka seks. Å bli invitert eksplisitt uten barna på grunn av at barna ikke er velkomne tror jeg jeg ville takket nei til nærmest uansett - med mindre det dreide seg om sykebesøk eller lignende. Hvis du ikke gidder å ta noe bry står du der plutselig mutters alene og lurer på hvor alle ble av. Og svaret vil være at de ikke vil bry deg.

[Sans]

Først av alt skjønner jeg frustrasjonen din.

Men jeg skjønner ikke... Jeg har da gjerne småbarn på besøk jeg. Men det er da ikke slik at jeg sier "ok" til at de får sitte i den lyse stoffsofaen og spise is. Det finnes da mer egnete sitteplasser. Osv. Det jeg mener er at hvis de gjør slike ting, og foreldrene ikke sier noe, må du heller si i fra selv.

Når det er sagt, jeg vil heller ha småbarn på besøk enn ikke. Synes det er kjempekoselig. Og leiligheten er ikke tilrettelagt, men synes det er verre med de tingene som barnet kan skade seg på enn med de tingene barnet kan ødelegge ved uhell. Prøver å rydde alt vekk, men disse småttisene er jo så sabla kreative!! hehe

Jeg skjønner som sagt frustrasjonen din, spesielt hvis det er foreldrene som ikke tar ansvar. Men de små uhellene kan man jo ikke noe for da....

[Gjest Gjest_småbarnsmor_*]

Kom forresten til å tenke på et vennepar av oss som for lengst er ferdige med å sin småbarnsperiode. De er ferdige med småbarnsprat og holder seg langt unna slike tema.

Dette venneparet har fått seg hvalp (ca 1 år) og i forrige uke var de på besøk hos oss og hadde "nurket" med seg. Hunden var høyt og lavt, null oppdragelse og halve besøkstiden gikk ut på å fortelle om hundeoppdragelse, hundeutstilling, hundefor og til og med hundens avføring!!!!!

Og den minste ungen vår fikk klare instrukser om hvordan man oppfører seg når man er sammen med en hund.

[Sol79]

Og den minste ungen vår fikk klare instrukser om hvordan man oppfører seg når man er sammen med en hund.

Akkurat det er veldig smart, og det er litt rart at du ikke skjønner det selv.

[Gjest Gjest]

Jeg føler det på akkurat samme viset selv. Jeg liker ikke småbarn, rett og slett..

Men hvordan var du selv da dine barn var små da? Var du flink til å ikke prate om gulping og nattevåk? Laget aldri dine barn fingermerker på vinduene når dere var på besøk hos andre?

Jeg prøver å tenke på dette når jeg irriterer meg over andres barn. At man gjerne blir litt blind for at noe er totalt uinteressant for andre når det gjelder noe man er veldig opptatt av selv. Da jeg kjøpte leilighet for et års tid siden var jeg garantert litt slitsom å være i nærheten av der en stund... Det ble nok litt mye baderomsinnredningsprat fra min side et par måneder der..

[Pauline]

Er jo trist for deg viss du føler at hjemmet ditt "ramponeres". Men egentlig forstår jeg deg ikke. Jeg er også litt over 40 og med nesten voksne barn. Jeg bor i et fint hus og har fine møbler. Slik var det også da barna var små. At foreldre passer på ungene sine er en selvfølge.

MEN jeg ønsker ikke å bo i et utstillingslokale, så jeg velger møbler som tåler bruk (Skinn framfor hvitt tøy.) Det er hyggeligere for voksne også at en kan røre seg hjemme, mener jeg. Jeg mener at "bestestue"- fenmenet var noe som hørte hjemme i en annen tid, men for all del, hver sin smak.

Jeg har også glassdører og glassbord, men de kan da vaskes! Mye glasskunst har vi også, men barn er da velkommen likevel. Vil ha et hjem der små og store er velkommen, og tror jeg tjener på det i det lange løp.