Mobbing

[Gjest Gjest]

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2472697.ece

Var det noen som leste A-magasinets reportasje om mobbing i dag? Jeg synes det var en veldig sterk historie.

Er det noen her som har noen erfaringer med mobbing (av dere selv, barn eller bekjente) og hvordan går det eventuelt med mobbeofferet i voksen alder?

[tingeling]

Veldig sterk reportasje. Satt med klump i halsen. Det jeg ikke skjønner er hvordan foreldrene til mobberne kan leve med at deres barn utsetter et annet barn for noe slikt. Jeg hadde satt himmel og jord bevegelse for å vise at det var fullstendig uakseptabel oppførsel hvis jeg fikk vite at mitt barn var en mobber. Hadde gladelig tatt meg fri fra jobben for å fotfølge ungen til han skjønte nok til å slutte med faenskapen.

Håper at reportasjen er en vekker for noen av de foreldrene det gjelder og kanskje for noen barn også.

Har selv blitt mobbet som barn og har også vært med på mobbing av en som var enda svakere enn meg. Det er noe jeg skammer meg dypt og inderlig over og jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg at jeg oppførte meg som en skikkelig liten drittunge. Desverre var det ingen som så det såvidt jeg vet.

tingeling

[Rosalie]

Det er absolutt helt forferdelig, men det jeg ikke skjønner er hvorfor foreldrene til barn som mobbes lar de fortsette å lide i stedet for å bytte skole. Naturligvis skal skolen prøve i det lengste, men det er faktisk begrenset hva skole og foreldre kan gjøre når mobben har bestemt seg. Da må det være bedre å la den mobbete starte på nytt så raskt som mulig...

[Gjest utlogget nuh]

Det er absolutt helt forferdelig, men det jeg ikke skjønner er hvorfor foreldrene til barn som mobbes lar de fortsette å lide i stedet for å bytte skole. Naturligvis skal skolen prøve i det lengste, men det er faktisk begrenset hva skole og foreldre kan gjøre når mobben har bestemt seg. Da må det være bedre å la den mobbete starte på nytt så raskt som mulig...

Her ble det skolebytte, ja. Barnet mitt på elleve ble mobbet i lengre tid uten at skolen gjorde stort med problemet. Til slutt syntes jeg at jeg hadde gitt dem nok sjanser, og fikk ordnet et skolebytte. Det gjorde susen, jeg har nå et barn som er glad, har selvtillit og mange venner!

Dette fungerte godt for oss, i hvertfall.

[Gjest K.I.]

Jeg ble mobbet av "alle". (Mange i min egen klasse, og i klassene over meg... liten by, og alle visste alt om alle, så jeg ble til og med mobbet av barn fra andre skoler)

Og det er nå en gang slik at når flertallet sier en ting så er det sånn. Flertallet i mitt tilfelle var de som mobbet meg og foreldrene deres, og undertallet var meg og mine foreldre.

Jeg fortalte hva som skjedde med meg, de sa at jeg løy. Ferdig med det.

Da sluttet jeg å si ifra. Jeg orket ikke å høre andre foreldre kjefte på mine foreldre.

Og jeg begynte å tro det de fortalte meg; at det var min egen skyld. Jeg begynte å skjule det for foreldrene mine, jeg levde et dobbel-liv.

På skolen ble alt verre og verre. Men jeg opprettholdt gode prøve-resultater og jeg var flink til å lyve. Jeg gjorde meg syk så ofte jeg kunne så jeg hadde grunn til å holde meg innendørs.

Jeg gikk på skolen i til sammen 12 år... og jeg kan ikke huske en god dag. Jeg har mange, mange minner. De aller fleste er ganske vonde.

Såkalte kosedager var det aller verste. Lærere som trodde de kunne hjelpe meg ved å tvinge meg inn i grupper, følelsen av å ikke høre til noe steder... Det er vanskelig å være med på leker når folk gjør alt de kan for å unngå å ta på deg.

Herregud, de hadde merket av en egen stol til meg i klasserommet slik at de skulle slippe å måtte sitte på noen jeg hadde sittet på.

De aller fleste som var med på å mobbe meg har aldri sett på seg selv som mobbere. De skrev under på antimobbe-erklæringer og var i lokalavisen med søte smil og sto stolt å holdt frem kontraktene sine. Lærere kunne ikke skjønne hva som var galt, jeg gikk jo i klasse med så mange "kjekke og hyggelige jenter".

Noen var verre, mye verre, og jeg har mange grusomme minner.

Men det aller verste er følelsen av å være verdiløs, og det var den følelsen de ga meg. Ved å bytte på å fryse meg ut, og å flatt ut mobbe. Jeg hadde mange kallenavn. De gikk på at jeg var dum, feit, stygg, at jeg luktet vondt (jeg hadde en periode på barneskolen hvor jeg dusjet ved hver eneste mulighet, og jeg var oppe om natten for å vaske klærne mine ekstra..,), at jeg ikke var god nok. Og at det var min egen feil. De kunne jo ikke noe for at jeg var sånn. De fortalte bare sannheten. Det var min egen skyld, og det beste hadde vært om jeg bare forsvant. Så hadde de sluppet å måtte ha noe med meg å gjøre.

Det var ikke mobbing. De var bare jo bare ærlige.

Jeg møtte på noen av de da jeg var å besøkte forledrene mine i hjembyen for ikke lenge siden. Jeg ville helst ikke snakke med de. Jeg har for mange vonde minner. De rullet med øynene og sukket.

"Du har alltid vært en særing K. Ikke noe rart du ikke hadde noen venner."

"Vi behandlet deg aldri dårlig, og det vet du. Du er fremdeles en løgner."

Og som alltid.

"Det var din egen skyld."

Og så, haha, inviterte de meg til skole-gjenforeningen. Med en sur mine, selvsagt. Jeg sa at jeg var opptatt. De sa det var like greit.

Det fantastiske er at jeg fremdeles blir mobbet. Det er fremdeles "min egen skyld". Hvis jeg åpner kjeften om det på et eller annet forum eller lignende så er det alltid noen som skal fortelle meg hvor håpløs jeg er for å ha latt de gjøre meg til et offer. Fremdeles blir de som skadet meg, for det gjorde de, fritatt for all skyld. Folk har mange gode ideer om hva jeg skulle ha gjort, og hva jeg skal gjøre nå. Og hvis jeg sier "ja, men", så prøver jeg ikke hardt nok.

Også er det de som tror at jeg lyver. At jeg umulig kunne ha gjennomgått noe så fælt.

Ettereffektene er ganske mange. Jeg begynte å tenke på å at livet av meg da jeg var ti. Jeg har kraftig sosialfobi, angst, depresjoner. Jeg saboterer for meg selv, jeg straffer meg selv. Jeg mobber meg selv slik jeg ble mobbet. Hver gang jeg skriver noe, maler noe, lager noe så forteller jeg meg selv hvor dårlig det er, hvor stygt det er. Jeg har nesten sluttet med å gjøre noe kreativt nå.

Jeg har en del spiseproblemer, så jeg bytter mellom å være sykelig tynn og overvektig. Det er ikke særlig godt for kroppen eller for sinnet.

Jeg har vært i terapi i seks år, og det begynner så vidt å løsne litt.

Men det er lang, langt vei igjen.

Det lille jeg har skrevet her er bare fragmenter (og, heh, svært fragmentert). Egenhistorien min er eviglang.

...og nå sitter jeg her og lurer på om jeg bare skal slette alt sammen og ikke svare her i det hele tatt. Det er hvor redd jeg er for folk.

Supert.

Jeg kommer til å poste dette.

Og så skal jeg ligge i en ball og gråte litt fordi folk kommer til å lese det, og det skremmer meg. Jeg tror ikke dere kommer til å tro på meg. Jeg tror dere kommer til å tenke "det var da ikke så ille, hva er det hun klager over?"

[Rosalie]

Jeg ble mobbet av "alle". (Mange i min egen klasse, og i klassene over meg... liten by, og alle visste alt om alle, så jeg ble til og med mobbet av barn fra andre skoler)

Og det er nå en gang slik at når flertallet sier en ting så er det sånn. Flertallet i mitt tilfelle var de som mobbet meg og foreldrene deres, og undertallet var meg og mine foreldre.

Jeg fortalte hva som skjedde med meg, de sa at jeg løy. Ferdig med det.

Da sluttet jeg å si ifra. Jeg orket ikke å høre andre foreldre kjefte på mine foreldre.

Og jeg begynte å tro det de fortalte meg; at det var min egen skyld. Jeg begynte å skjule det for foreldrene mine, jeg levde et dobbel-liv.

På skolen ble alt verre og verre. Men jeg opprettholdt gode prøve-resultater og jeg var flink til å lyve. Jeg gjorde meg syk så ofte jeg kunne så jeg hadde grunn til å holde meg innendørs.

Jeg gikk på skolen i til sammen 12 år... og jeg kan ikke huske en god dag. Jeg har mange, mange minner. De aller fleste er ganske vonde.

Såkalte kosedager var det aller verste. Lærere som trodde de kunne hjelpe meg ved å tvinge meg inn i grupper, følelsen av å ikke høre til noe steder... Det er vanskelig å være med på leker når folk gjør alt de kan for å unngå å ta på deg.

Herregud, de hadde merket av en egen stol til meg i klasserommet slik at de skulle slippe å måtte sitte på noen jeg hadde sittet på.

De aller fleste som var med på å mobbe meg har aldri sett på seg selv som mobbere. De skrev under på antimobbe-erklæringer og var i lokalavisen med søte smil og sto stolt å holdt frem kontraktene sine. Lærere kunne ikke skjønne hva som var galt, jeg gikk jo i klasse med så mange "kjekke og hyggelige jenter".

Noen var verre, mye verre, og jeg har mange grusomme minner.

Men det aller verste er følelsen av å være verdiløs, og det var den følelsen de ga meg. Ved å bytte på å fryse meg ut, og å flatt ut mobbe. Jeg hadde mange kallenavn. De gikk på at jeg var dum, feit, stygg, at jeg luktet vondt (jeg hadde en periode på barneskolen hvor jeg dusjet ved hver eneste mulighet, og jeg var oppe om natten for å vaske klærne mine ekstra..,), at jeg ikke var god nok. Og at det var min egen feil. De kunne jo ikke noe for at jeg var sånn. De fortalte bare sannheten. Det var min egen skyld, og det beste hadde vært om jeg bare forsvant. Så hadde de sluppet å måtte ha noe med meg å gjøre.

Det var ikke mobbing. De var bare jo bare ærlige.

Jeg møtte på noen av de da jeg var å besøkte forledrene mine i hjembyen for ikke lenge siden. Jeg ville helst ikke snakke med de. Jeg har for mange vonde minner. De rullet med øynene og sukket.

"Du har alltid vært en særing K. Ikke noe rart du ikke hadde noen venner."

"Vi behandlet deg aldri dårlig, og det vet du. Du er fremdeles en løgner."

Og som alltid.

"Det var din egen skyld."

Og så, haha, inviterte de meg til skole-gjenforeningen. Med en sur mine, selvsagt. Jeg sa at jeg var opptatt. De sa det var like greit.

Det fantastiske er at jeg fremdeles blir mobbet. Det er fremdeles "min egen skyld". Hvis jeg åpner kjeften om det på et eller annet forum eller lignende så er det alltid noen som skal fortelle meg hvor håpløs jeg er for å ha latt de gjøre meg til et offer. Fremdeles blir de som skadet meg, for det gjorde de, fritatt for all skyld. Folk har mange gode ideer om hva jeg skulle ha gjort, og hva jeg skal gjøre nå. Og hvis jeg sier "ja, men", så prøver jeg ikke hardt nok.

Også er det de som tror at jeg lyver. At jeg umulig kunne ha gjennomgått noe så fælt.

Ettereffektene er ganske mange. Jeg begynte å tenke på å at livet av meg da jeg var ti. Jeg har kraftig sosialfobi, angst, depresjoner. Jeg saboterer for meg selv, jeg straffer meg selv. Jeg mobber meg selv slik jeg ble mobbet. Hver gang jeg skriver noe, maler noe, lager noe så forteller jeg meg selv hvor dårlig det er, hvor stygt det er. Jeg har nesten sluttet med å gjøre noe kreativt nå.

Jeg har en del spiseproblemer, så jeg bytter mellom å være sykelig tynn og overvektig. Det er ikke særlig godt for kroppen eller for sinnet.

Jeg har vært i terapi i seks år, og det begynner så vidt å løsne litt.

Men det er lang, langt vei igjen.

Det lille jeg har skrevet her er bare fragmenter (og, heh, svært fragmentert). Egenhistorien min er eviglang.

...og nå sitter jeg her og lurer på om jeg bare skal slette alt sammen og ikke svare her i det hele tatt. Det er hvor redd jeg er for folk.

Supert.

Jeg kommer til å poste dette.

Og så skal jeg ligge i en ball og gråte litt fordi folk kommer til å lese det, og det skremmer meg. Jeg tror ikke dere kommer til å tro på meg. Jeg tror dere kommer til å tenke "det var da ikke så ille, hva er det hun klager over?"

Det her var bare helt fantastisk skrevet, og beskriver oppveksten til fler enn folk kan ane!!! Det innlegget der kommer fra en sterk person. Det ser jeg. Og det er ikke DEG det er noe galt i hodet på, men MOBBEN!!! Du skal aldri, aldri, aldri glemme det. Og du skal aldri tro at du skal måtte stå i bakerste rekke. Du fortjener å stå aller fremst og velge først. Fordi du er tøft og har stått imot umenneskelig press!

-Wadjet - som var dum nok til å dra på reunion i høst, og som fikk hele oppveksten i trynet igjen-

[estrella]

Jeg har ikke lest det som ble skrevet i avisen, men jeg vet selv hvordan det er å gå igjennom mobbing.

Det er muligens drastisk å si at de ødela livet mitt. Jeg er kanskje frekk som sier det, men de gjorde det. Hele grunnskolen var ett eneste helvete å gå igjennom. Jeg har blitt fortalt at man aldri skal bruke ordet hat, fordi det er så sterk ord, men hat er det jeg føler for veldig mange som gjorde dette mot meg. Jeg er kanskje følelseløs, kynisk og kald når jeg sier at hadde det hendt noe med han som ledet hele dritten så hadde jeg rett og slett vært likegyldig eller nesten glad.

Jeg turde ikke å si ifra, så det var kanskje min feil også, at det ikke var noen som så meg, men jeg føler ikke at jeg som mobbeoffer var den som måtte reise seg opp og si til de voksne i livet mitt at hør nå her, de mobber meg, jeg klarer ikke dette alene. Jeg vet ikke om det er jeg eller de voksne som burde tatt tak i det, men når alt kommer til alt så føler jeg en skuffelse over foreldre og lærere som ikke så meg. Jeg turde jo ikke å si noe, her ble jeg fortalt hver eneste dag over hvor jævlig jeg var som person og at jeg var grunnen til mine foreldres skilsmisse og at det eneste jeg var verd til å gjøre var å dø. Jeg var dritstygg, feit, ekkel og gudene vet hva jeg ikke var. Etterhvert så begynner en å tro på det de sier, spesielt når man ikke blir fortalt det motsatte. Det var med på å gjøre at jeg ikke sa noe, jeg trodde jo at jeg var kun verdig til å dø.

Jeg bygget jo opp en forsvarsmekanisme mot dette her, uheldigvis har jeg den enda. Den gikk ut på å stenge ut alle kommentarer jeg fikk, fordi jeg fikk jo kun dritt uansett. Nå som jeg ikke opplever dette mer, men får positive tilbakemeldinger om at jeg er så utrolig smart, så flink, så søt, så herlig, så pen o.l, så stenger jeg dette ute. Dette blir for mye for meg å takle, jeg er fortsatt den stygge jenten inni hodet mitt. Jeg er fortsatt den ekle og den som ikke har noen verdi, tror jeg.

Jeg vet ikke hva som har gjort at jeg faktisk enda er her, fordi alt dette gjorde så mye med meg at det eneste jeg tenkte på var å dø. Jeg gjorde det jo ikke, som dere ser, men prøvde. Jeg utviklet et hat overfor ukjente mennesker, overfor lærere og foreldrene mine(mor+stefar). Det hatet er forsvunnet, noe jeg er så utrolig glad for. Jeg har mye lettere for å bli kjent med nye mennesker, men har fortsatt angst som dukker opp når som helst(det er f.eks hvis jeg skal på noe jeg ikke kjenner folk, da får jeg skikkelig panikkanfall og alt jeg kan tenke på er å løpe, løpe fra disse personene som er "ute" etter meg).

Det er riktignok kun 2 år siden jeg ble ferdig med 10 klasse, men jeg føler selv jeg har kommet en lang vei, til tross for at jeg har en jævlig lang vei igjen å gå, før jeg er meg selv. I år er første året jeg fikk hjelp. Første gang jeg fikk fortalt til noen hvordan det føltes å være meg. Første gang jeg fortalte min mor hvor mye jeg hadde hatet henne(sikkert utrolig hardt å høre for henne regner jeg med, når din datter forteller slik), men det at jeg har fått fortalt dette har hjulpet. Det var akkuratt som en svær del av meg forsvant, den vonde delen, og det jeg har igjen er den gode delen som fortsatt trenger å fikses litt på.

Mobbingen var kanskje noe av det mest grusomste jeg har vært med på, men jeg er litt glad for det. Jeg er ikke glad for det, men jeg tror ikke jeg hadde vært den jeg er nå, hvis jeg ikke hadde opplevd det. Det henger sikkert ikke på greip at jeg skrev at jeg er glad for det, for jeg ville gjort hva som helst for å ikke ha opplevd det, men jeg tror at når jeg gikk gjennom dette så utviklet jeg meg til en sterk person, selv om helt ærlig, så skulle jeg ønske at jeg var litt mer følsom(jeg har ikke følelser ifølge folk, det stemmer jo ikke, jeg bare viser dem ikke). Jeg vet at videre i livet mitt så vil jeg være den voksne som faktisk ser mobbingen. Den som vet hva som skjer. Den som kan være med på å faktisk hjelpe ett barn igjennom mobbingen. Hadde noen vært der for meg hadde det vært lettere. Derfor har jeg endt opp med å ønske om å bli lærer, til tross for at skolen var den siste plassen jeg hadde planer om å tilbringe mitt liv på.

Det har kanskje vært en utrolig lang omvei, men jeg begynner iallefall å ta fatt på livet som en litt bedre person(bedre når det kommer til følelser, stole på folk, ikke være redd alle o.l).

[Gjest Gjest]

Hei K.I!

For en sterk og trist historie! Mennesker kan være så grusomme mot hverandre, det er helt sikkert.

Skjønner godt at du sliter med ettervirkningene, det skulle bare mangle! Men vet du hva jeg begynte med for noen år siden? Jeg ga meg selv et klapp på skuldra når jeg hadde gjort noe bra. Jeg vet det høres patetisk ut, men det er litt sånn, "når andre ikke kan gi deg det du trenger, så må du gi deg det selv". Naivt å tro at det reparerer, men det er en positiv greie likevel. Så det synes jeg du skal gjøre for det innlegget du skrev!

Hva i huleste kan man gjøre ift mobbing da? Jeg har ikke peiling. Jeg synes du beskrev det så godt, hvor utspekulert folk/unger er. Kan vel ikke fotfølge folk heller. Jeg synes ikke det er så rart at mobbing øker, når en tenker på alle de bortskjemte drittungene som vokser opp. De har ALT! Likevel er det ikke bra nok.

Hva tenker du om dette?

Og en klem til Wadjet for en kjip reunion!

[Gjest Gjest]

Og klem til Estrella!

Det er jo ikke rart om du utviklet negative tanker til de som mobbet deg, skulle bare mangle!

Jeg er litt nysgjerrig; var din mor helt uvitende om mobbingen? Eller tenkte hun at det var da ikke så ille? Og lærerne som ikke så deg...hadde de ingen anelse, eller?

Godt å høre at du får hjelp nå i alle fall.

[Shade]

Først og fremst her har du en god fra meg! Det høres helt forferdelig ut og jeg kan ikke tenke meg at noen her inne vil si at "det var ikke så ille"!

Jeg har selv blitt mobbet fra sånn ca 3 klasse, og jeg vet hvor vondt det gjør og hvor makteløs man er. Jeg fikk mange ting slengt etter meg i løpet av 6 år, og klarte til og med å få en del juling av guttene. Særlig en som var så pass kraftig at jeg regner med at han mobbet andre før de fikk sjans til å mobbe han..

Det nytter ikke bare å stå opp, for når stempelet som "en det er greit å mobbe" har festet seg vil nesten alle gjøre det mot deg. Jeg opplevde at selv blant mine såkalte veninner på ungdomsskolen ble jeg sett på som vel, tja sist på rangstigen er vel den riktige beskrivelsen.

Og jeg mistenker at en stor grunn til at de i det hele tatt godtokk meg var at jeg hadde et sted de kunne ha fest på

Men de holdt seg aldri for god til å være frekk og spydig mot meg de og. Vel, de om det. Jeg er bare glad til for å være kvitt de nå. Den typen folk er aldri noe å samle på alikevel.

Men jeg har heldigvis gode venner i dag så jeg har det bra nå

Men det er jo snakk om gjennforeningsfest i løpet av året. Og på den ene siden driter jeg fullstendig oppi de som kommer til å gå der men på den annen siden vil jeg ikke at de skal tenke at jeg er feig som ikke kommer...

Lykke til videre K.I. Jeg håper du har noen like gode venner som meg som kan høre litt på deg når du trenger å snakke

[estrella]

Og klem til Estrella!

Det er jo ikke rart om du utviklet negative tanker til de som mobbet deg, skulle bare mangle!

Jeg er litt nysgjerrig; var din mor helt uvitende om mobbingen? Eller tenkte hun at det var da ikke så ille? Og lærerne som ikke så deg...hadde de ingen anelse, eller?

Godt å høre at du får hjelp nå i alle fall.

Min mor var ikke helt uvitendes nei, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Vi har pratet veldig mye om det nå i år og jeg forstår henne til tross for alt hun lot meg gå igjennom. Hun var veldig ung når hun fikk barn, og det er ikke en unnskyldning, for det var hennes valg, men pga hennes alder så var hun midt i utdannelsen. Etter endt utdannelse jobbet hun utrolig mye og overlot egentlig ansvaret på min stefar, som igjen ropte på meg hver gang det skulle fikses noe(matlaging, vasking, støvsuging, stell av søsken). På grunn av den grunn hatet jeg han og min mor, så når det kom til mobbingen så sa jeg ikke noe av den grunn. Merkelig grunn, men jeg var ett barn. Min mor fant jo ut at jeg ble mobbet, jeg kom jo hjem gråtendes og mørbanka, men jeg nektet henne å gjøre noe med det. Det fungerte, uheldigvis.

Hun så mobbingen og visste om det, prøvde ett par ganger å fikse det. Ting ble værre og min oppførsel ble værre mot henne og hun sluttet av den grunn. Hvis lærerne visste noe så dreit de i det iallefall. Jeg vet at i slutten av 9 klasse så prøvde ene læreren å gjøre noe, men hallo, det er for sent å fikse noe som har pågått i nesten 9 allerede..

Vi hadde jo uttallige møter med klassen hvor mobbing var diskusjonsemne, men da manipulerte jo bare mobberne lærerne og sa at mobbing var fælt o.l Jeg følte for å skrike til dem, men gjorde det ikke. Snakk om dobbeltmoral på dem. Drittsekker er de..(de er det enda, når jeg er hjemme og de ser meg så får jeg ett par ting etter meg, men jeg har lært meg å takle det).

Endret 13. juni 2008 av estrella

[Shade]

Til deg også

[Rosalie]

...

Endret 21. november 2009 av Wadjet

[Transmogrifier]

Jeg har både mobbet og blitt mobbet. Jeg tror en vanlig tanke er at "dersom det er noe galt med meg som er årsaken til mobbinga, så er det min feil, og da har jeg ingen rett til å være lei meg, eller klage."

Tingen er at det svært ofte ER små "feil" ved en selv som gjør at akkurat en selv blir målet for mobbinga. Når du har skværet opp med mobber #1, så kommer mobber #2 inn i bildet. Det er personlighetsavhengig, og personlighet er ikke noe du rydder opp i på 1-2-3. Og i hvert fall ikke som liten, du blir klar over hvilke svakheter du har, men du får ikke ryddet opp i svakhetene. Kanskje har du sagt noe stygt selv også, for å hevde din egen plass i gruppa, men så gikk det ikke allikevel. Det spiller i og for seg ingen rolle, for du skal ikke lide i all evighet for det. Og det tror jeg det er viktig at foreldrene sier til unga sine.

[estrella]

Jeg har både mobbet og blitt mobbet. Jeg tror en vanlig tanke er at "dersom det er noe galt med meg som er årsaken til mobbinga, så er det min feil, og da har jeg ingen rett til å være lei meg, eller klage."

Tingen er at det svært ofte ER små "feil" ved en selv som gjør at akkurat en selv blir målet for mobbinga. Når du har skværet opp med mobber #1, så kommer mobber #2 inn i bildet. Det er personlighetsavhengig, og personlighet er ikke noe du rydder opp i på 1-2-3. Og i hvert fall ikke som liten, du blir klar over hvilke svakheter du har, men du får ikke ryddet opp i svakhetene. Kanskje har du sagt noe stygt selv også, for å hevde din egen plass i gruppa, men så gikk det ikke allikevel. Det spiller i og for seg ingen rolle, for du skal ikke lide i all evighet for det. Og det tror jeg det er viktig at foreldrene sier til unga sine.

Så har du de som blir ett mobbeoffer, ikke fordi de er så utrolig annerledes enn de andre barna, men de tar lettere ting til seg. De hører på de andre og de er lettere mottakelig for det. De som mobber finner dette her ut for deretter å se hva er det som er annerledes med offeret de nå har valgt ut. Så blir det brukt mot offeret. I begynnelsen var det ingen feil. Det utviklet seg til å bli feil fordi en forteller barnet at du er "feil".

Veldig mange bruker den der med at de som mobber er usikre. Det er tull. De som mobber er ufattelig tøffe i trynet og veit bedre enn alle andre. De har selvtillit til de grader og er utrolig flinke til å manipulere, slik de ikke blir tatt.

[Rosalie]

Så har du de som blir ett mobbeoffer, ikke fordi de er så utrolig annerledes enn de andre barna, men de tar lettere ting til seg. De hører på de andre og de er lettere mottakelig for det. De som mobber finner dette her ut for deretter å se hva er det som er annerledes med offeret de nå har valgt ut. Så blir det brukt mot offeret. I begynnelsen var det ingen feil. Det utviklet seg til å bli feil fordi en forteller barnet at du er "feil".

Veldig mange bruker den der med at de som mobber er usikre. Det er tull. De som mobber er ufattelig tøffe i trynet og veit bedre enn alle andre. De har selvtillit til de grader og er utrolig flinke til å manipulere, slik de ikke blir tatt.

Jepp. Jeg ble mobbeofferet fordi jeg havnet foran drittsekken og gjenglederen første skoledag på barneskolen. Og fordi jeg som 7-åring fortsatt ikke hadde skjønt at tårer bare gjør det verre.

[Transmogrifier]

Så har du de som blir ett mobbeoffer, ikke fordi de er så utrolig annerledes enn de andre barna, men de tar lettere ting til seg. De hører på de andre og de er lettere mottakelig for det. De som mobber finner dette her ut for deretter å se hva er det som er annerledes med offeret de nå har valgt ut. Så blir det brukt mot offeret. I begynnelsen var det ingen feil. Det utviklet seg til å bli feil fordi en forteller barnet at du er "feil".

Veldig mange bruker den der med at de som mobber er usikre. Det er tull. De som mobber er ufattelig tøffe i trynet og veit bedre enn alle andre. De har selvtillit til de grader og er utrolig flinke til å manipulere, slik de ikke blir tatt.

Høres veldig riktig ut. Men som du sier, de finner noen trekk som gjør at du blir et potensielt offer. Det kan være at du har en posisjon i venneflokken som truer dem. Det kan være at du er flink. Det kan være at du har hatt buse i nesa i en skoletime, eller et par sko som er stygge. Og når du først blir mobba, så blir du sannsynligvis ikke mobba fordi du har buser i nesa daglig, men du blir mobba idag fordi du ble mobba i går.

Hva tror dere om å fjerne sperrene til barnet mot å utøve vold. Om du grisebanker den verste mobber-jenta, og knuser kneskåla hennes, har du ikke på sett og vis gjort opp for mobbinga?

[Gjest Gjest]

Hva tror dere om å fjerne sperrene til barnet mot å utøve vold. Om du grisebanker den verste mobber-jenta, og knuser kneskåla hennes, har du ikke på sett og vis gjort opp for mobbinga?

Jeg vet ikke akkurat om å "fjerne sperrene" er det riktige, men jeg tror definitivt at vold kan fungere som middel mot mobbing. Broren min banket opp sjefen i gjengen da jeg ble mobbet, og etter det skjedde det aldri igjen. Frykten for enda et kne i ansiktet er en svært god motivasjon for ikke å mobbe mer.

[Rosalie]

Jeg vet ikke akkurat om å "fjerne sperrene" er det riktige, men jeg tror definitivt at vold kan fungere som middel mot mobbing. Broren min banket opp sjefen i gjengen da jeg ble mobbet, og etter det skjedde det aldri igjen. Frykten for enda et kne i ansiktet er en svært god motivasjon for ikke å mobbe mer.

Du og Transmogrifier er nok inne på noe her, men jeg tror faktisk aldri jeg opplevde mobben en og en. De holdt seg alltid i flokken sin, feige som de var.

[estrella]

Høres veldig riktig ut. Men som du sier, de finner noen trekk som gjør at du blir et potensielt offer. Det kan være at du har en posisjon i venneflokken som truer dem. Det kan være at du er flink. Det kan være at du har hatt buse i nesa i en skoletime, eller et par sko som er stygge. Og når du først blir mobba, så blir du sannsynligvis ikke mobba fordi du har buser i nesa daglig, men du blir mobba idag fordi du ble mobba i går.

Hva tror dere om å fjerne sperrene til barnet mot å utøve vold. Om du grisebanker den verste mobber-jenta, og knuser kneskåla hennes, har du ikke på sett og vis gjort opp for mobbinga?

Vold avler vold. Det eneste vold skaper er mer vold og mer sinne i samfunnet.

Jeg kan ikke se noen løsning på å lære ett barn å utøve vold, til tross for at veldig mange sier at det hjalp for dem. Burde det ikke være andre løsning? Som at voksne tar tak i problemet?

Muligens bare jeg som ser på vold som bortkastet. Jeg er ikke for vold og kommer nok aldri til å bli for vold, det må være hvis jeg en eller annen gal voldtektsmann er etter meg f.eks, da kan jeg ty til vold, men å lære ett barn at du kan slå hvis han eller hun er slem mot deg er ikke noe som jeg kommer til å gjøre. Da vil jeg heller ty til en annen løsning.