Bli fulgt opp-problemer (skilte foreldre)

[Gjest Anonymous]

Huff, jeg hadde egentlig skrevet et laangt innlegg om en vanskelig situasjon jeg var i, men så slettet jeg det ved et uhell... Ja, ja. Her er forkortet versjon:

Mor og far er skilte, har lite eller ingen kontakt.

Far vil følge meg opp kirkegangen (han spurte om han fikk lov med tårer i øynene, det er tydeligvis ganske viktig for ham). Pappa er kjempesnill, og veldig genereøs i forhold til bryllupet + veldig glad i meg og min kjære!

Jeg og min kjære hadde egentlig bestemt oss for å gå opp sammen, men da pappa spurte, synes jeg det var en fin ting å gjøre - mest for ham, men også for meg.

Mamma er veldig opptatt av at jeg ikke skal bli "gitt bort", noe jeg egentlig er helt enig i, det var litt derfor vi egentlig skulle gå sammen opp. I tillegg får hun noia av at pappa får en mer fremtredende rolle enn henne i bryllupet, og at hun må se på ham når vi går sammen opp. Hun ville mye heller bare ha sett på meg og kjæresten... Mamma er derfor lei seg og deppa, og lar det til en viss grad gå utover meg - som blir enda mer deppa. Hun sa f.eks. "Dette blir jo veldig vanskelig for meg", og "Jeg må innrømme at jeg gruer meg litt til det" o.l.

Jeg gråter for meg selv her jeg sitter. Skjønner mamma på en måte, for det er vanskelig for henne å møte pappa (og familien hans, han er gift på nytt - uten barn riktignok). men hun er alltid veldig opptatt av seg selv i slike situasjoner, og klarer ikke å se andres side av saken. Heller ikke at dette kanskje ikke er verdens viktigste avgjørelse, det viktigste er tross alt at vi blir gift!

Jeg er dratt mellom to mennesker jeg er glad i - en situasjon jeg har vært i ørten ganger tidligere (julefeiringer bl.a.), men blir så utrolig forbanna over at mine foreldres dårlige forhold skal gå utover meg på en så viktig dag.

Må legge til at mamma kanskje er like opptatt av at hun misliker tradisjonen, som at pappa blir forfordelt i forhold til henne i kirken.

Aner ikke hva jeg skal gjøre, ser bare svart på det hele, og lurer på om andre har lignende erfaringer?

Unnskyld at denne "kortversjonen" ikke ble så kort likevel...

Snufs. :cry:

[Fru Fomle]

Jeg synes at moren din burde tenke seg litt om her!! Dette er DIN og din kjæres dag, ikke hennes. Hvis du ønsker at faren din skal følge deg, så gjør du det. Hun burde jo være voksen nok til å unne sin ex-mann og sin fars datter den glede det er å følge deg opp kirkegulvet?

Stakkars deg som har havnet i en sånn situasjon, håper det ordner seg for deg! *klem*

[Felix]

Dumt at din mamma lar sine egene følelser legge en demper på din glede rundt bryllupet!

Du er nødt til å bestemme deg for om du vil gå opp med din far eller ikke -uavhengig av hans tårer da han spurte og moren din som gruer seg. Hva er riktig for deg? Når du vet dette, så er det slik det bør bli!

Selv er jeg trist fordi jeg ikke har en far som kan gi meg bort, men det er selvsagt meg.

Syntes moren din har en litt dårlig opptreden.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes moren din er både urimelig og ganske egoistisk i denne saken, enten grunnen er tradisjon eller din far. Det er din og din kjæres dag, og om hun føler at det blir vanskelig at du blir fulgt opp til alteret så er det hennes problem - ikke ditt! Du skal ikke ha noen samvittighetskvaler for dette, men si klart fra til din mor at her gjør dere som dere selv ønsker.

Føler dere at det er riktig at din far følger deg - så gjør det slik!! Hvorfor skal hun bestemme det?

Jeg føler absolutt med deg, og det er en lei situasjon du er satt i - men dette er ikke ditt problem. Si fra om det i klartekst!

[Gjest Helenius]

Aiai... Alltid skal skilsmisser ødelegge ting :cry:

Vet du hva jeg ville gjort? Hvis du vil ha faren din med deg oppover kirkegulvet, gjør du det. Det er DU som bestemmer. Men du og din kjære kan jo be moren din om å gjøre noe annet viktig - for eksempel stå for tekstlesningen! Da vil hun forhåpentligvis føle at hun også blir "viktig" i sammenhengen. Eller du kan be henne holde tale i stedet for faren din?

Min situasjon ligner forresten litt. Mamma og pappa er skilt, og har et litt anstrengt forhold. Pappa har ny samboer. Mamma og jeg gikk noen runder på hvorvidt hun (altså den nye samboeren) skulle inviteres i bryllupet vårt eller ikke. Mamma gjorde det klart at hun ville synes det var vanskelig. Jeg ville synes det var demonstrativt å ikke invitere henne, samtidig som mamma jo betyr mye mer for meg enn samboeren til pappa! Til slutt lot jeg det være opp til pappa om han syntes at samboeren skulle være med. Heldigvis valgte han at hun ikke skulle være med - så slipper mamma å forholde seg til henne på en slik dag. Så får vi heller se om det etterhvert blir naturlig å ha henne med i andre sammenhenger! De har ikke bodd sammen så veldig lenge, så etterhvert går nok situasjonen seg til.

Det er så trasig at slike ting skal skape vonde følelser på en ellers lykkelig dag!

Håper det ordner seg på ett eller annet vis... :smile:

[Arnie]

Forsøk å forklare moren din hvorfor dette er viktig for deg, og be henne om å forsøke å akseptere det valget. Forklar henne gjerne at det ikke er det med tradisjonen som er det viktigste for deg osv...

Og så får du jo forsøke å være glad over at situasjonen tross alt er så "bra" at begge kommer i bryllupet. Det er ikke noen selvfølge i en slik situasjon - jeg snakker dessverre av erfaring.

Lyke til.

[Gjest Anonymous]

Oj, så mange svar så raskt! Det setter jeg kjempepris på!

Det hjelper veldig å få støtte og gode råd fra alle dere her inne,

Det med å "tilby" mamma tekstlesing er ikke så dumt, men jeg må passe på så det ikke blir oppfattet som trøstepremie... Det er noen som er flinke til å mistolke alt...

Takk skal dere ha alle sammen!

[Gjest Anonymous]

Hva med å legge det frem omtrent som dette for ikke å støte noen; "mamma, du vet at både du og pappa er viktige personer i mitt liv, og på denne dagen så må vi alle sette konflikter til side og konsentrere oss om det som er viktig på en sånn dag! Jeg ønsker ikke at noen skal føle seg ukomfortable med vårt opplegg, men samtidig må vi gjøre det vi føler er riktig og viktig for oss på bryllupsdagen. Du har en like sentral rolle i mitt liv som pappa, og hvis du vil så ønsker jeg veldig mye at du får en liten rolle under vielsen akkurat som pappa som følger meg opp. Kunne du tenke deg å lese en tekst for oss?"

[diddi]

Min far ble ikke invitert i vårt bryllup. Han har en gang sagt at han ikke vil ha mer med mer å gjøre (etter en skilsmisse da jeg var 21!!!), og heller ikke min søster. Han ba oss om å skaffe oss vårt eget liv.

Kjipt å høre fra en du tross alt er glad i, men nå er det gått noen år.

Så til bryllupet ble han ikke invitert. Jeg inviterte farmor (som selvfølgelig hadde klart å lire av seg det ene og det andre til div. gjester om hvor trist det var at pappa ikke var der, osv.) og en del kusiner m/samboere fra den siden (de forstår meg godt, og er rimelig oppgitt over farmor, og har vel egentlig vært det lenger tid enn meg.)

Han sendte en blomsterbukett fra ham og ny samboer. Det må vel sies at er et fremskritt (ironi), fra at vi ikke hørte noe fra ham da sønnen vår ble født for et par år siden. I stedet hadde han visst vært sur på broren sin, som hadde sendt gave til dåpen.

Så det er ikke så greit med disse skilsmissene, og de "voksne" må prøve å ta seg sammen en slik dag.

Jeg synes du skal la faren din følge deg opp. Så kan jo din mor holde talen, eller at hun ønsker velkommen og introduserer toastmaster. Hun vil uansett få mer oppmerksomhet enn din far resten av kvelden, dersom hun ikke blir innesluttet på grunn av dette. Da er det isåfall hennes egen feil. Du får si at du skjønner at det er mange følelser som vil komme frem ved et bryllup, men at han tross alt er den mannen som er din far (og hun var fakstisk den peronen som valgte det, så han kan jo ikke ha vært så verst), og at du ønsker dette. Og at hun faktisk gjør saken vanskelig for deg ved å fortelle deg dette. Dette er hennes problem, som hun må takle alene. Og det er viktig for deg at hun bidrar til at dagen blir best mulig. Dessuten vil jo hun sitte høyt oppe ved bordet (og nye samboere ble plassert laaaaaangt nede ved vårt bryllup!!).

[Imax]

Først og fremst: Du og din tilkommende bestemmer hvordan DERE vil ha det i bryllupet DERES. Det er deres/ditt valg, så får mor og far innrette seg etter dette. Grow up!

Men jeg må si at jeg reagerer litt på at din far skal ta deg opp til alteret på tross av at du og samboeren din hadde lyst til å gå opp sammen. Hvorfor skal du endre på dette? Men igjen - DITT VALG!

[Gjest Anonymous]

Imax: det er også litt av problemet... For jeg var i utgangspunktet ganske bestemt på akkurat dette. Det var litt fordi jeg visste mamma kom til å reagere som hun jo gjorde, + at jeg liker tanken på å "gå inn i kirken og ekteskapet sammen".

Men jeg ble så satt ut da pappa spurte, og egentlig ganske rørt, for jeg trodde ikke han hadde tenkt så mye på det. Og når jeg da tenkte meg om kom jeg fram til at det ikke er SÅ viktig for meg å gå sammen med min kjære. Det blir fint å gå opp sammen med pappa også.

Jeg er ikke helt overbevist selv altså, det er kanskje det som gjør det ekstra vanskelig. Jeg vil jo ikke såre noen, og kan like godt ende opp på begge sider (siden det ikke er den viktigste detaljen på denne dagen), så jeg sliter litt.

Skal til mamma etterpå, og gruer meg masse. Er redd for å bli "guilt-tripped", noe som ofte skjer i slike situasjoner med mamma. Hun blir liksom så deppa at hun ikke klarer å heve seg over situasjonen. I tillegg føler hun sikket at jeg svikter det jeg selv ønsket i utgangspunktet, og at jeg er helt avlegs og antifeminist. Noe jeg ikke er altså!

[Gjest Tex]

Sier som flere, det er så synd at skilte og egenrådige foreldre skal være med å styre situasjoner som denne, som jo er ganske viktige.

Jeg vil be deg tenke på noe:

Hva er det det egentlig representerer, det å gifte seg?

Jo, at man forlater "barnas" verden og trer inn i de voksnes rekker.

Man viser at man er blitt istand til å ta vare på seg selv og å ta egne avgjørelser.

Hva er det du er med og lover i kirken?

Jo, at du og din tilkommende skal bli ett og at dere skal stå sammen og ta avgjørelser sammen.

Jeg synes du skal sette deg ned med forloveden din og finne ut hva som er riktig for dere. Det er ingen som har noe de skulle ha sagt i forbindelse med deres dag, og det er det som er det viktige å tenke på, ikke at den eller den kan bli "lei seg"

Husk at dette er mannen du skal dele livet ditt med, kanskje det er mest riktig for dere to å gå opp sammen.

Det høres ihvertfall ut som det er det dere har mest lyst til, og at det var det dere hadde bestemt dere for.

Det finnes nok av jenter som har angret seg i ettertid fordi de gjerne ville tilfredsstille mor eller far, det ville være synd om du skulle se tilbake på bryllupsdagen din og angre deg for valget du tok. Særlig hvis det er valgt mot bedre vitende.

[Imax]

Til Gjest: Skjønner at det å gå opp med faren din gjør moren din vrang og du får dårlig samvittighet. Og at du er lei av at hun skal styre dine valg. Men jeg må si at sånn jeg leser innlegget ditt høres det også ut som faren din kan gi deg dårlig samvittighet og at han også styrer dine valg: Han ville gå sammen med deg opp, og da klarte du ikke (?) å si nei fordi da hadde du fått dårlig samvittighet... Slik jeg leser det virker det som om faren din styrer med dine valg like mye som moren din...

Men jeg vil presisere: DITT VALG! Var jeg deg ville jeg ha tenkt på hva du ville gjort i UAVHENGIG av foreldrene dine og gjøre det. Kast den dårlige samvittigheten på båten, vær voksen og ta DINE valg for DEG, og anerkjenn at det faktisk er foreldrene dine som handler veldig lite voksent her, ikke du.

[Augustbrud02]

Her gjelder det å gå i seg selv og finne ut hva du virkelig vil og ønsker, og ikke la alle andre ha en påvirkning på det. Hvis du og mannen din i utgangspuktet hadde bestemt dere for å gå sammen opp kirkegulvet, synes jeg kanskje at dere bør gjøre det. I tillegg er jo dette noe du bør bli enig med mannen din om, slik at han også fåt ta del i det som blir løsningen.

Forøvrig kan jeg forstå dette problemet her, da jeg selv har skilte foreldre. Faren min døde for 4 år siden, slik at jeg aldri rakk å få dette dilemmaet... Hvis han fortsatt hadde levd da vi giftet oss hadde jeg virkelig måttet gå i meg selv for å finne ut hvordan vi skulle gjøre det opp kirkegulvet. Og helt ærlig, jeg tror jeg da hadde gått alene eller sammen med mannen min opp bare for å unngå at noen skulle bli misfornøyd.

[Gjest Anonymous]

En mor får bære barnet i magen, hun får føde og amme, veldig spesielle øyeblikk som knytter bånd, fedre må jobbe på andre måter for å skape bånd, og mor/barn står i sentrum for oppmerksomheten for de rundt.

For mange fedre(især min... :oops: ) er det et av livets øyeblikk å få følge sin datter opp kirkegulvet.

Hvis du selv vil, så la pappan din få oppmerksomheten sammen med deg på den store dagen din.

Kanskje er jeg farget av mine følelser i det rådet jeg gir deg, og kanskje klarer jeg ikke å sette meg inn i ditt problem fordi min mor ikke har slike problemer som din. Men jeg prøver også å fantasere litt om den dagen min eldste datter skal gifte seg, og kanskje hun vil ha sin far(min ex) til å følge henne opp, jeg kan ikke kjenne noen motstand eller urettferdighet for dette, bare glede over at min datter har et fint forhold til sin far.

Din mor har ingen rett til å sette deg i en slik situasjon, om man er 5 eller 30 år så er det ikke riktig å spille på samvittigheten til sine barn fordi at man vil ha sin egen egoistiske vilje igjennom!

Min far skal følge meg opp kirkegulvet, denne store sterke mannen som har har fulgt meg hele livet, satt plaster på sårene mine, trøstet og lekt med meg :D

Vi skal dele det høytidelige øyeblikket før kirkedørene går opp, og de vaklende :oops: skrittene(må ha en sterk mann til å holde meg oppe for bena vil nok skjelve :oops: )

Mamma og jeg har mange spesielle øyeblikk, men dette skal bli mitt og pappas :D

[Maxine Grey]

Her kommer noen ord fra en som har levd en stund:

Ærlig talt:

Jeg oppfatter din mor som en som forsøker å manipulere deg til å gjøre som HUN vil på DIN dag.

Unnskyld meg, men her får hun bare sette sine egne følelser til side og heller ta hensyn til sitt eget barn, og hva dette barnets ønsker er.

Jeg sier med flere: bli enig med kjæresten din, og gjør det dere er enig om, that's it! Foreldre eller ikke foreldre.