Gå til innhold

Litt av hvert


Donpedro

Anbefalte innlegg

Idag startet trasset kl 05.15. Herlig med en unge som bare skriker hysterisk med mindre han får viljen sin mht å kle på seg, og som avviser alle andre tilbud mht å være i egen seng/foreldres seng/leke i rommet ved siden av/ligge i foreldres seng å lese bok osv.

Etter 45 minutters skriking (fordi vi nektet å stå opp, tilbragt liggende på gulvet/hoppende på gulvet/sittende protesterende på fang osv) ble han plutselig blid som en sol og tilbragte 10 minutter kosende på meg i senga. Han godtok å kle på seg også, uten protest.

Han er helt fantastisk når han er blid, men det tar virkelig på med de skriketoktene hans. Virkelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Urgh! Slitsom alder! Du får trøste deg med at det blir bedre etter hvert (fram til trassalderen slår til rundt 2 1/2-3 år... :engel: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan umulig bli særlig verre enn det er. Han har trasset fra han var 1,5 og er nå 2. Mye mer bestemt enn barna til vennene våre og på et mye tidligere tidspunkt aldersmessig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En veldig hyggelig ettermiddag. Gåturen fra barnehagen var deilig, og i dag var det måkt, så jeg slapp både å gå i veien og å velte vogna. Junior satt som en drøm og ropte ut BUSS - BIL - ASTEBIL like begeistret hver gang.

Middagen gikk (for en gangs skyld) (nesten) fint, bortsett fra at 10 minutter selvsagt er ufattelig lenge å vente på maten slik at man må skrike og bråke litt, og deretter sitte på fanget og spise suppe fordi man nekter å sitte i sin egen stol.

Så sovnet jeg på sofaen mans noen så på Postmann Pat på tv, og våknet ikke en gang av at et helt parkeringshus datt ned fra bordet. Deretter har vi drukket eplejuice, tegnet, badet, drukket melk og lagt Junior. Alt med fred og ro og harmoni og tulling og latter og glede. Det er så koselig!

Men fy fader så lite koselig det er når det står på som verst, og herregud så glad jeg var kl 05 for at vi ikke har en baby i huset som også skulle satt i gang. Lurer på når han står opp i morgen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Episode ørten i livet uten bil, men med trass:

Dagen i dag startet 0430. Fikk drøyd den til 0630 ved å legge meg på rommet til Junior og hysje med jevne mellomrom, insistere på at det var natt, puste høyt fordi jeg "sov" osv. Påkledning og frokost gikk som en drøm.

Planen i dag var å ta akebrett og buss til barnehagen, begge deler er stor stas. Noen nektet imidlertid å komme for å kle på seg og å ta på utedress. Siden det i vår husholdning ikke er valgfritt med barnehage, måtte jeg tilslutt dra han frem fra under bordet og tvangspåkle. Støvler og votter kunne jeg bare glemme å få på, så jeg stroppet han fast på akebrettet uten noen av delene og dro avgårde til vill protest.

Høylydt skriking frem til bussen kom, det var stas - blid som en sol. Votter på. Vi skulle kun et stopp siden vi skulle bytte buss, så da begynte skrikingen igjen. På busstasjonen bar jeg rundt på 1 stk vill toåring fastspent på akebrett, 1 stk barnehagesekk og 1 håndveske. Mange busser stod oppstilt, og den vi skulle ta stod et annet sted enn den pleier, så den mistet vi og så den kjøre avgårde fordi jeg ikke hadde gått dit den stod gjemt bak en annen buss.

Enda mer hyling fordi alle bussene dro sin vei. Støvler på. Masse skriking mens vi ventet 15 min på neste buss. Kjempegøy da den kom - blid som en sol. 3 km går raskt, så det å gå av bussen igjen var traumatisk. Hyl og skrik til vi kom frem til barnehagen. Ville ikke kle av seg, men etter 5 minutter liggende på gulvet ville han være med de andre å lese bok, kledde av seg og vinket blidt farvel.

På vei ut av barnehagen så jeg bussen min fyke fordi, så den mistet jeg også. Kvarter til neste buss, men den var 5 minutter forsinket.

Normalt bruker jeg 40 minutter fra vi drar til jeg er på jobb, i dag dro vi hjemmefra 07.15 og jeg kom på jobb 0900. Har vært innom bakeren og kjøpt ferske grove rundstykker til lunsj, fordi jeg synes synd på meg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:troest:

Huff, DP, jeg kjenner virkelig med deg. Jeg mistet også bussen idag, men hadde som vanlig kun meg selv å tenke på (samt flere alternative transportmuligheter, deriblant føtter :sjenert:). Håper dagen tar seg opp! :klem:

Endret av Rosalind
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Herlighet, Donpedro, for et styr. Jeg blir svett bare av å lese om det.

Og ferske rundstykker? Sjokoladecroissanter skulle du hatt! Minst! :troest:

Endret av Bodillen
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tapper-schmapper. Føler meg vel mer som en taper og drittkjerringmamma.

Jeg var jo godt forberedt på trass, men jeg synes det er vanskelig å finne balansen mellom å ignorere og gi konsekvenser.

Synes han er sånn hele tiden, jeg (men det er han jo ikke). Skal definitivt tas opp på 2-årskontroll. Kanskje vi gjør alt feil.

(Blir jo ikke akkurat bedre ved at jo mer trassete han er, jo mer insisterer Mannen på at ett barn er nok i massevis)

Endret av Donpedro
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er kanskje en spesielt viljesterk unge? Og det er jo ikke så enkelt å opptre 100% pedagogisk 24/7 heller, når man har det travelt, er sliten etter jobb, det praktiske går i ball osv. Det å være foreldre krever sin mann - noen ganger fem, føles det som..

Endret av Bodillen
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han er kanskje en spesielt viljesterk unge?

I barnehagen sier de ihvertfall at han vet hva han vil...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg kan aldri tenke meg at dere gjør alt feil. Barn har jo ulik personlighet/temperament, kanskje han er ekstra viljesterk som Bodillen sier? (en egenskap han i så fall vil ha stor nytte av resten av livet). Du har jo tidligere lurt på om det henger sammen med (manglende) språk, kanskje det er en fase som går over når han begynner å snakke mer? Eller det er trassalder i blomstring?

Kollektivtransport med barn er jo en utfordring uansett da. Du har all min sympati.

Endret av Fresi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Deception

Det må være utrolig slitsomt i slike perioder, hvis dere da ikke klarer å ta et skritt tilbake og faktisk se det komiske i enkelte situasjoner. Det er ikke alltid det er så lett, selv ikke i retrospekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det må være utrolig slitsomt i slike perioder, hvis dere da ikke klarer å ta et skritt tilbake og faktisk se det komiske i enkelte situasjoner. Det er ikke alltid det er så lett, selv ikke i retrospekt.

Joda, vi klarer det. Innimellom. Blir noen ganger til at vi sitter og småler mens han løper rundt som en galning, men det er jo ikke pent å le av ham heller, ser jo ikke ut som han har det greit mens det står på stakkar. Har filmet han en gang, da, moahahaha.

Veldig idylliske middager hver dag med oss som spiser så normalt vi kan, mens han løper rundt og skriker og hyler og kaster ting, slenger seg på gulvet osv. Skaper ingen god ramme for noen av oss, akkurat...

Det hjelper jo ikke å bli sint, så det er ikke så ofte vi blir. Samtidig kan det føles litt for "mildt" og aksepterende å bare godta alt også. Enhver konsekvens (fjerning av lekehan kaster, løfte ham ned fra stolen ved bordet osv) eskalerer uansett utbruddene helt enormt.

Jeg antar han er normal, for alle andre steder er det lite av slik oppførsel. Han har jo også utrolig flott personlighet når han er sitt normale jeg, med festlig humor, klukkende latter og koselig kontaktsøking (han får jo positiv oppmerksomhet i bøtter og spann her hjemme, så ikke det det står på ihvertfall. Imidlertid så fører det til raserianfall fordi vi ikke alltid kan komme samme sekund som han spør, men han kanskje må vente 30 sekunder...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Og jeg kan jo også nevne at undertegnede visstnok var så sinna at jeg bare kastet meg uhemmet bakover i raseri om ting ikke gikk min vei. Undertegnedes ektefelle var visst heller ikke mye bedre, sier ryktene.

Dette er nok straffen.

Til gjengjeld er det jo da lov å håpe at avkommet blir en like fortryllende person som oss i voksen alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stygt å si det, men jeg er ikke alltid så lei meg for at vi bare har noen timer sammen før det er sengetid....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Motvekt:

Turen hjem på akebrett (2 km) gikk som en drøm, middagslaging var hyggelig, koselig middag uten skrik (muuuulig det har å gjøre med at jeg serverte livretten; gourmetretten Findus sin pasta bolognese, smart som jeg var rev jeg oppi et par gulrøtter også), vi har lekt med plastelina, Little People, lest bøker og selvsagt sett litt Postmann Pat. Ro og harmoni uten så mye som et pip som likner på hyl og skrik.

Da merker man at det definitivt har sin sjarm å ha blitt 3 stk likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...