Gå til innhold

Litt av hvert


Donpedro

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Denne helgen har jeg deltatt på et jubileumsarrangement knyttet til noe jeg tidligere deltok i som har formet meg som person og gitt meg noen av de varmeste, morsomste og kjæreste minnene jeg har.

Jeg håper jo alltid at slike anledninger skal kunne spole tiden tilbake for en liten stund, men slik blir det jo aldri og det er jo ikke så rart. Mange fjes dukket ikke opp, men det visste jeg fra før. Andre kom, og det var hyggelig. Men det er så fordømrandes vemodig at det aldri kommer tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Elastica

:klem:

Jeg kjenner følelsen. Den har jeg kjent på mange ganger, både i store og små porsjoner. Heldigvis var den ikke der da jeg traff mannen min igjen etter fem måneders adskillelse da vi var studenter. Det var da jeg fryktet den mest.

Hei forresten, Donpedro! Resultat av lønnsforhandlingene (for mitt vedkommende) har jeg skrevet om i bloggen. :hoppe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvr vanlig er det å be om ekstra time hos helsesøster? Jeg er en ganske laid back person, men må si jeg synes det er vanskelig å finne en konstruktiv måte å håndtere Juniors raseriutbrudd på.

Strategien vi har lagt oss på nå:

-ikke lov å kaste ting i veggen/gulvet = tingen inndras og vi sier Nei, ikke lov.

-ikke lov å slå andre = er på gulvet med ham og sier "Nei, ikke lov å slå", tar han vekk fra den han slår.

-skriketokter= er med ham på gulvet, er tilgjengelig. Tilbyr fang og kos (men det er sjelden populært). Forsøker å avlede litt innimellom. Tar han noen ganger på fanget (til tross for at det er lite populært) og nynner rolige sanger og vugger, roer seg som regel da etter en stund. Snakker med vanlig rolig stemme. Andre ganger må jeg innrømme at vi overser ham litt, og sitter og spiser litt middag mens han står og tramper og skriker (får jo jevnlig tilbud, men ender ofte med forsøk på å ta tallerken og kaste i gulvet fordi han er sint). Ellers ville vi jo aldri fått spist, slik ettermiddagene her i huset er...

-Forsøker (ihvertfall jeg...) for øvrig å fortelle konkret hva som skal skje og gjøres, ikke stille spørsmål ("Nå skal du rydde" fremfor "vil du rydde/"Nå er det mat" fremfor "vil du ha mat)

I dag varte dagens hysteri ca en time på ettermiddagen, eneste grunnen til at det tok slutt var at det var badetid = kjempegøy. Vugging på fanget funket, men han begynte å hyle igjen med en gang jeg sluttet. For øvrig har han begynt å sile ut hvem av oss som "får lov" til å gjøre ting med ham - mens den andre får ville protester, men det mener jeg at ikke er hans business å bestemme.

Så, dere erfarne damer. Hvordan takler man slikt korrekt, slik at personen det gjelder blir en fantastisk oppegående person på sikt?

(Skal sies at språket ikke er superutviklet akkurat, så mulig en del ligger der mht frustrasjon.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Elastica

Det vil jeg også sove på (selvom min første innskytelse er at dere takler det slik jeg ville rådet dere til), men jeg skal utdype i morgen.

Nå sove.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ved første innskytelse tenker jeg at dere håndterer dette på mer eller samme måte som vi gjorde i samme situasjon. Vi prøvde å ta henne ut av situasjonen, overse raseriet, men likevel gjøre oss tilgjengelige. Ikke lett i det hele tatt.

Det er vanskelig å være middelvei-foreldre. Det kan virke enklere å legge seg på forstå ihjel-linja eller streng disiplin, fordi valgene jf hvordan å agere synes enklere da. Middelveien krever (i mitt hode) enda større grad av avveininger, men har for oss likevel vært det rette.

Selv sliter vi heftig med søvn og legging nå. Rutinene har sklidd kraftig ut etter at pappaen hennes og jeg flyttet fra hverandre. Ikke ønskelig i det hele tatt, men i denne perioden har vi prioritert hennes behov for ekstra trygghet og bekreftelse. Kombinert med en liten kropp på snart to og et halvt som ikke alltid sover på dagen lengre, har det skapt utfordringer. Vi tar kampen for å få henne inn i rutiner igjen nå, noe som er pyton, men vi står likevel for de prioriteringene vi har gjort i denne perioden.

Bruk helsesøster hvis dere opplever henne som en ressurs. De er der for (bl.a.) slike ting.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår pøbelprinsesse har aldri vært noen hissigpropp, men hun hadde også noen raptuser når hun var på ca. samme alder som junior.

Vi var også tilgjengelige, men når hun var på det sinteste, fikk vi ikke til det med vugging og trøsting - fordi hun rett og slett slåss og strittet i mot. Litt avhengig av situasjonen, var vi enten på gulvet sammen med henne - klare til å klemme/trøste/vugge når hun roet seg litt ned - eller så var vi i rett i nærheten - og tilgjengelige.

Når hun kastet ting - tok vi tingene fra henne. Hvis hun slo, holdt vi hånden hennes og sa rolig at man ikke skal slå. Hvis hun f.eks satt ved bordet og hylte så høyt at det ikke var mulig for oss andre å snakke sammen, bar vi henne ut av kjøkkenet og la henne i saccosekken hennes. Den var bare et par meter fra spiseplassen, så hun kunne se oss fra saccoen, så det var altså ikke noen "time-out". Saccosekken fikk etterhvert det treffende navnet "furtesekken". Når hun ble litt eldre, kunne hun selv si (med furten/snurt stemme): "jeg går i furtesekken min :snurt: ."

Jeg tror ikke det finnes noen mirakelmetode som plutselig får dem til å slutte med raseritoktene. Jeg tror modning og utvikling må til. Å utvikle språk hjelper ofte veldig.

Men et grunnleggende prinsipp her i huset, er at vi har prøvd å overse disse tingene mest mulig, dvs. gitt så lite oppmerksomhet som mulig når hun satt igang. Selv om det kan være en reltivt STOR utfordring å fortsette en samtale over middagbordet når avkommet raser og brøler i nærheten, så har det faktisk funket ganske bra her.

Jeg har definitivt sansen for at du forteller ham hva som skal skje, istedet for å spørre. En trassig liten tass vil jo si nei til det meste, når de er i det humøret, så da funker det mye bedre å si at "nå skal vi...".

Og hvis du opplever helsesøster som en ressurs, så synes jeg definitivt du skal ta en prat med henne.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Takle korrekt... jeg tror ikke det finnes én korrekt måte å take utagerende småttiser på. Men jeg tror som de over skriver, at en kombinasjon av grenser og tilgjengelighet/omsorg er tingen. Holding/nedroing på fanget er noe vi gjorde med vår eldste da han var rundt to - tre år, fordi han slet med å finne roen selv og tre ut av den eksalerte sinnstemningen han var i. Dess mer han giret seg opp, dess mer utslitt ble han og dess vanskeligere var det å finne roen. De blir jo helt utslitte av seg selv, stakkars små. Men jeg husker at jeg følte meg splittet i disse tingene, i landskapet mellom tvang og omsorg. Men 1) Barnet er ofte i en situasjon som ikke oppleves som god for det, og som det trenger hjelp til å komme ut av. 2) Barnet må også hindres i å skade seg selv, inventar eller andre.

Det med at han er selektiv på hvem som får gjøre hva, er jeg enig med det at dere bør overkjøre, selv om det nok kommer til å kreve energi og tålmodighet. Jeg tror i bunn og grunn at dere utifra hva junior trenger forholder dere til disse tingene på en ok måte, jeg, problemet er mer det slitet dette er i hverdagen for dere og at det krever veldig mye (og nå kjenner jeg at det er veldig greit at barna er blitt så store....).

Og jeg sier som pøbelsara, er helsesøster en brukandes dame, snakk med henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Virker som vi ikke er helt på jordet, da. Det er godt å ta med seg. Skjønner jo at han må få trasse og skrike, slik er det jo bare, men det er så leit når det skal vare så lenge om gangen.

Her om dagen observerte jeg for øvrig en mamma i samme situasjon, dog med noe eldre barn. Jeg ventet på trikken, og hun hadde et barn som slettes ikke ville gå. Han satt og bælja på fortauet, hun rikket seg ikke en meter. Et kvarter senere stod de der ennå. O tapre kvinne.

For øvrig har jeg hilst på mine nye kolleger, en flott gjeng som ga et supert førsteinntrykk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen råd å komme med, men suger til meg til senere bruk. Så hyggelig at du fikk et bra inntrykk av dine nye kolleger :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Elastica

Med vilje har jeg ikke lest hva de andre har svart, og jeg har heller ikke lest innlegget ditt igjen - slik at jeg ikke husker helt hvordan du beskrev dere taklet dette. Jeg skal forsøke å gjengi litt av hvordan vi hadde det med minsten - som var den som var mest "utholdende" i vår flokk.

Jeg opplevde ofte at han fikk raseri- og sinneanfall. Vi forsøkte i det lengste å roe det ned ved å holde ham og forklare ham hva som var galt/hvorfor han ikke kunne gjøre det han ville osv. Jeg har noen vonde minner fra den tiden, fordi han tok det helt bevisst ut på meg. Jeg ble offer for hele hans følelsesregister, han elsket og hatet intens, kunne det føles som for meg som var ventilen hans. Det er selvsagt naturlig at man som foreldre er en slik ventil for barna, men det var helt ukjent for meg at det kunne vise seg i en slik styrke.

Som sagt, roe ned ved å holde og snakke. Fjerne ting fra ham, forklare samtidig hvorfor man tar ting vekk. Alt i alt forsøke å være pedagogisk samtidig med at man tenker at det ikke skal være pedagogisk at det gir barna et pressmiddel. Man må ikke alltid forklare hvorfor noe skal være sånn eller slik - av og til synes jeg det er greit at de forstår at noe skal være på den måten fordi foreldrene bestemmer det.

Ofte tenkte jeg at vi var litt politisk ukorrekte i forhold til dette - siden vi ikke ga mye rom for forhandlinger. Likevel er de godt inneforstått med at ting kan forhandles om, det er helt sikkert.

Videre har jeg veldig tro på konstateringsmetoden og ikke spørsmålsmetoden. Det er ikke alltid ungene trenger alternativer og jeg tror faktisk man skaper beslutningsvegrere ved å lansere for mange alternativer når man skal foreta valg. Og det er ikke alltid man skal foreta valg. Man skal for eksempel pusse tennene - ikke velge mellom puss eller ikke puss.

Dette var litt. Jeg spammer videre dersom jeg kommer på noe mer.

PS Minsten bruker fremdeles meg som ventil. Det er mye gørr, men akk, så mye intense følelser også. :)

Endret av Elastica
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vil gi deg en kjempestor klem bare.

Leste gjennom hele dagboka mi i dag, og gråt mange tårer da jeg leste mye av det du har skrevet til meg. I fare for å bli for suppete her, men tusen takk for at du har kommet med så mye omsorg, råd og støtte. Det var skremmende å lese hvor mye likt vi egentlig har vært igjennom ifm det å få baby, men kanskje nettopp derfor jeg føler du forstår så mye.

Utrolig sprøtt at noen man ikke kjenner irl kan bety så mye for en, men setter veldig stor pris på alt du har skrevet til meg og alt du gjør. Ikke mange som tar seg bryet med å sjekke opp ting irl og sende pm'er for å fortelle og tipse.

Tusen takk, Don Pedro.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Elastica; tusen takk. Det gir håp for fremtiden.

Og Lassie; nå fikk jeg tårer i øynene. Tusen takk, det var veldig fine ord. At du opplever det slik er kanskje et bevis på at man kan snu noe negativt (hos meg) til noe positivt (hos deg), og det er jo utrolig flott. Hadde jeg aldri opplevd de kjipe tingene, kunne jeg heller aldri ha skrevet til deg slik jeg har gjort. Om noen uker/måneder/år er det kanskje din tur til å gi slik omsorg videre, for å få barn for tidlig vil jo bare skje igjen og igjen. Og de færreste er forberedt på hvordan det er og hvor satt ut man kan bli.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære DP og Lassie! Jeg har hatt tårer i øynene mange, mange ganger den siste tiden, jeg også, når jeg har lest om de erfaringene dere begge to har gjort. Jeg har jo fått med meg at dere deler skjebne og erfaringer både i forhold til mye rundt dette med å bli gravide og fødslene deres. Jeg har blitt rørt, og jeg kan godt forstå at det er verdifult for dere to å kunne dele de helt spesielle erfaringene dere har med noen andre som har opplevd det samme. Sender en :klem: til dere begge to!

Mitt aller første møte med ett internettforum, var et sted hvor jeg utvelkslet erfaringer med andre som hadde opplevd noe vondt og vanskelig som jeg også hadde opplevd. Det var utrolig flott å møte andre som forsto, og vi har vært en enorm støtte for hverandre. Det har vært av helt avgjørende betydning for meg, og jeg er veldig takknemlig for det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Likesinnede er av uvurderlig betydning. De forstår så mye som andre ikke skjønner.

7 uker for tidlig høres lite ut, og går i mange tilfeller helt greit. Min kusine legen hadde omtrent bare sagt "å ja, det går greit når det er så lite" i en bisetning da hun fikk beskjeden. Da føler man seg som en dust når det ut fra eget perspektiv er som å være midt i en orkan, og hele hodet er fullt av tanker rundt hvordan livet kunne vært snudd på hodet dersom hvisom og man med andre omstendigheter måtte dratt hjem uten barn. "Overreagerer jeg? Er jeg helt på bærtur? Det gikk jo tross alt bra - så hvorfor har jeg det slik?"

Det sitter i lenge etterpå, bla fordi man i starten forsøker å skjerme barnet, noen har ekstra utfordringer (som vår som ble dødssyk kort tid etter hjemkomst, av noe som går helt greit for de fleste andre barn - og som atter gjr at ikke alle helt skjønner hvor ille det var for oss) og at utviklingen kan være på etterskudd i lang tid. Ikke at det gjør noe, men man blir jo minnet om det stadig vekk. Som da jeg så Akutten her om dagen og en gravid opplevde omtrent det samme som meg med løsning av morkake. Da satt jeg og smågrein litt for meg selv. Og som når tanken om nytt barn melder seg, og man ikke tør, selv om det egentlig var planen. For selv om 7 uker gikk greit for oss, så har vi jo nå møtt foreldre som dro hjem alene eller sett på nært hold hva det vil si å få et barn i uke 24, 25, 26, 27 - og det er ingen spøk, det er dødsens alvor. Og 7 uker er mer enn nok for tidlig, noe sikkert Lassie kan bekrefte, som måtte ha respirator og det hele.

Alt dette skjønner de jeg kjenner som har vært i samme situasjon, uten at man må gå i detalj og forklare alt. De vet, de har vært der selv.

Selv er jeg litt småflau over hvor mye det opptar meg fremdeles, selv om det ikke lenger styrer hverdagen. Jeg ble feks skikkelig irritert over på en jeg kjenner kom og sa at hun nå skjønte hvor ille det måtte ha vært etter å ha sett et hastesnitt på tv. Ille??! Kvinnen de viste på tv fikk 3 timers varsel før hun fikk spinal og keisersnitt. Jeg fikk ikke kledd av meg en gang og de rakk ikke forklare mer enn at han måtte ut NÅ, mens de løp med sengen nedover gangen og jeg grein og de satte kateter og ikke rakk å sterilisere magen. Og jeg er så lei meg for at jeg ikke fikk sett ham de første dagene, hvor alene mannen min var og hvor syk jeg var. Og jeg er så redd for å bli så hjelpeløs igjen.

Dette ble mye. Som sagt blir jeg litt flau. Det hjertet er fullt av renner fingrene over med. Irl har jeg heldigvis lært å kontrollere meg litt mer mht utbroderinger. På nett, tro det eller ei, har jeg imidlertid også begrenset mye informasjon rundt hva som skjedde og hvordan jeg har hatt det.

Endret av Donpedro
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Likesinnede er av uvurderlig betydning. De forstår så mye som andre ikke skjønner.

...

Alt dette skjønner de jeg kjenner som har vært i samme situasjon, uten at man må gå i detalj og forklare alt. De vet, de har vært der selv.

Jeg ser hvor viktig det er for dere som har opplevd det samme å dele med hverandre. Og samtidig vil jeg takke både deg og Lassie for at dere deler så åpenhjertig. Når noen som ikke har vært i den situasjonen dere har vært i kommer med kommentarer som tåpelige eller ufølsomme, så regner jeg med at det i de i alle fleste tilfeller bunner i uvitenhet og ikke egentlig i manglende empati. Jeg tror og håper at jeg får bittelitt bedre forståelse, og kan komme med litt mindre tåpelige kommentarer dersom noen rundt meg opplever det samme. Jeg føler at jeg blir et klokere menneske av å lese det dere skriver, så tusen takk! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når noen som ikke har vært i den situasjonen dere har vært i kommer med kommentarer som tåpelige eller ufølsomme, så regner jeg med at det i de i alle fleste tilfeller bunner i uvitenhet og ikke egentlig i manglende empati.

Det tror jeg også, så jeg har i liten grad tatt det personlig og aldri blitt sur (folk gjør det meste i god mening). Husker selv at jeg for noen år siden kommenterte hvor liten datteren til en venninne var (prematur), og tenkte ihvertfall ikke noe på at det kunne ha vært en tøff opplevelse. (Nå har jeg aldri brydd meg om hvis noen har sagt slikt om Junior, men vet andre gjør det).

Men så har jeg heller aldri vært av typen "gravid som tar alt i verste mening".

Man kan jo få slike kommentarer fra folk som har vært i liknende situasjon også, og det er egentlig verre synes jeg. Feks de som går det jevnlig diskusjoner på nett der de som har fått barn mye mer for tidlig er sure fordi de mener de som får mindre premature barn ikke har grunn til å klage. Det er helt misforstått. Man skal aldri sammenlikne opplevelser, for ingen har opplevd nøyaktig det samme. Noen har det alltid verre enn andre. Det er ikke dermed sagt de som har det litt mindre vondt ikke har det vondt. Man skal forsøke å respektere andres følelser, og så bør man selv forsøke å time sin "klaging" (ikke syt uhemmet over mulig astma til en som har barn som muligens får store hjerneskader).

Hva man skal gjøre som venn/familie i slike situasjoner vet jeg ikke. Men man kommer lang med aksept for at man ikke har overskudd til å ha besøk/telefoner (sms er supert), gjøre tjenester, aksept for at det kan være vanskelig og at det kan sitte i lenge, aksept for skjerming i etterkant og gjerne en liten gave til barnet, uansett om det er fare for livet eller ei. Skulle barnet dø vet jeg mange har satt pris på at barnet har blitt "sett" med en gave mens det levde. Men folk er jo ikke like.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

-ikke lov å kaste ting i veggen/gulvet = tingen inndras og vi sier Nei, ikke lov.

Hehe, kan jo ikke annet enn le (i smug). Dagens raserianfall endte med at han, når han på trass skulle kaste lekene sine veggimellom, kastet dem dit de inndratte lekene ligger (dvs på kjøkkenbenken siden det er utenfor rekkevidde der og da). Så kan gikk hylskrikende frem og tilbake mellom lekekassen og benken og kastet en og en bok oppå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...