Er barn oppskrytt?

[Gjest Glad i reiser]

I lys av denne gamle tråden som er hentet opp, om en mor som tviler på om hun er egnet som mor må jeg bare spørre om noe. De siste innleggene som har kommet i dag tyder på at det er noen som nesten "angrer" hele livet på at de har fått barn, for det er så mye styr og og bråk og man får ikke realisert seg selv?

Er det virkelig så ille å ha barn? Det må da være masse bra også? Og forresten, det er snakk om ca 20 år av livet ditt du har disse i ditt hjem, og mange av oss lever til vi er 80, så det er jammen meg mange år etter barna har flyttet ut man kan bruke på seg selv!

[Embla s]

I lys av denne gamle tråden som er hentet opp, om en mor som tviler på om hun er egnet som mor må jeg bare spørre om noe. De siste innleggene som har kommet i dag tyder på at det er noen som nesten "angrer" hele livet på at de har fått barn, for det er så mye styr og og bråk og man får ikke realisert seg selv?

Er det virkelig så ille å ha barn? Det må da være masse bra også? Og forresten, det er snakk om ca 20 år av livet ditt du har disse i ditt hjem, og mange av oss lever til vi er 80, så det er jammen meg mange år etter barna har flyttet ut man kan bruke på seg selv!

Kan bare svare for meg selv: NEI! Barn er ikke oppskrytt, tvert i mot! Før jeg fikk barn tenkte jeg "stakkars" om foreldre som måtte avstå fra ting fordi de manglet barnevakt osv. Jeg klarte rett og slett ikke å leve meg inn i hvordan det er å få noe(n) inn i livet ditt som gjør alt annet underordnet og sekundært.

Å få barn er selvfølgelig slitsomt, og jeg har ofte kjent på følelsen av at jeg ikke lenger har den friheten jeg før tok som en selvfølge. Men det er så definitivt verdt det. Barn vokser da også til, og det er utrolig hvordan behovene og gledene endrer seg i takt med at de blir eldre. Hver alder - sin sjarm, og sine bekymringer.

Er også enig i det TS skriver om at det faktisk er en relativt kort periode av et helt liv hvor barna styrer deg. Men det er klart - hvis man har store problemer med å tilpasse seg andre og syns det er forferdelig å ikke kunne følge enhver impuls og lyst man måtte få, så er kanskje ikke barn tingen?

[Nabodama]

Klart livet blir forandret når man får barn, det sier seg vel selv. Men jeg vet at livet mitt ville vært mye fattigere uten barn.

Ingen har gitt meg så mye glede som barna mine har! De er store nå, og gleden over dem har bare blitt større med årene.

Jeg var forresten heller ikke av dem som absolutt ønsker seg barn, jeg er generelt ikke så veldig opptatt av barn, men det er noe annet med sine egne, faktisk.

[Shyn]

Jeg elsker å ha barn. Har alltid ønsket meg barn og kunne tenkt meg flere, men av medisinske grunner så kan jeg ikke. Ja, jeg er også sliten til tider, vi har dårlig nettverk når det gjelder avlastning og den alderen som de er i akkurat nå ser ut til å være skikkelig høydepunkt for å krangle/sloss de imellom når de gjelder guttene våre.

Likevel kunne jeg aldri ha vært de foruten men jeg ser også frem til mitt voksne liv etter de er flyttet ut med forhåpentligvis jevnlig kontakt, vennskap og støtte.. og barnebarn om skjebnen vil det x) Jeg ser også frem til å kunne sove lenge om helgene, ha mer fritid, reise på lengre turer til eksotiske steder som Afrika mm. For meg har de beriket livet mitt selv om jeg både innser og respekterer at ikke alle deler mitt syn.

[Umuriel]

Å få barn er slett ikke oppskrytt. Det er tøft til tider, men etter en god natts søvn er del fleste strabaser glemt. Jeg syns jeg ser verden rundt meg med nye øyne når jeg har en liten tass som er nysgjerrig på alt

[Gjest Gjest]

Jo, det er veldig oppskrytt. Som mor til nesten voksne barn, så synes jeg ikke forsakelsene av det en selv har hatt lyst til å gjøre har vært noe problem, det har tvert imot vært en glede å få gi av sin tid for å delta i barnas liv. Men det som jeg synes har vært forferdelig tungt, er den evinnelige bekymringen som har ligget å gnaget i hvert eneste våkne minutt fra allerede før de ble født. Blir de velskapt, blir de friske, går det bra?

Og etter fødslene bare tiltok bekymringene, når de var syke, om de spiste for lite, senere om de ble sosiale, om de hadde venner, om de kranglet med venner, ville skolegangen gå bra, om ble de mobbet, osv. I tenårene tiltok da denne bekymringen for om de ville klare seg i det tøffere miljøet på ungdomsskolen, ville de havne i rett miljø, hvor var de om kveldene, og helgene, og nettene, på ferieturer med venner uten meg tilstede, tunge sorger i barnas liv(tenåringer kan være veldig depressive til tider, men det kan bli som blåst vekk i neste øyeblikk).

Og når de som voksne flytter hjemmefra så vil man aldri slutte å bekymre seg for hvordan de har det, man vil alltid tenke på barna, de vil alltid være barna dine og de vil for evig og alltid ha en plass i dine tanker. Og så bekymrer man seg for hvordan det ville vært om de, gud forby, ikke skulle være lenger.

Og får barna barn, så kommer man jammen meg til å begynne og bekymre seg for barnebarna også. Det er prisen man betaler for gleden ved å ha barn. Om jeg synes det er verdt det? Ja, definitivt, jeg elsker barna mine, men jeg vet nå ikke om jeg ville valgt et liv med barn om jeg hadde visst da jeg var ung, det jeg vet i dag om alle de evinnelige bekymringene. Misforstå meg rett, jeg ville ikke vært en dag foruten barna mine, det jeg sier er at man bekymrer seg grønn over de fra dag en, og de bekymringene vil ikke avta med årene, synes tvert imot de har tiltatt.

[Gjest Wolfmoon]

I lys av denne gamle tråden som er hentet opp, om en mor som tviler på om hun er egnet som mor må jeg bare spørre om noe. De siste innleggene som har kommet i dag tyder på at det er noen som nesten "angrer" hele livet på at de har fått barn, for det er så mye styr og og bråk og man får ikke realisert seg selv?

Er det virkelig så ille å ha barn? Det må da være masse bra også? Og forresten, det er snakk om ca 20 år av livet ditt du har disse i ditt hjem, og mange av oss lever til vi er 80, så det er jammen meg mange år etter barna har flyttet ut man kan bruke på seg selv!

Det er vel i stor grad avhengig av hvordan man selv ser for seg livet sitt.

Jeg har overhodet ikke noe ønske om å få barn, tiltross for dette er det noen som alltid skal påpeke hva jeg går glipp av når jeg ikke vil ha barn. I slike situasjoner ser jeg absolutt på det å få barn som oppskrytt Men for de som ønsker seg barn er det sikkert ikke oppskrytt.

[Nigo-san]

Gjest, du tror ikke du bekymrer deg i overkant av hva som er nødvendig, da? Alle foreldre er vel bekymret til tider, og i perioder nesten konstant, men å være så bekymret at du synes det er oppskrytt å ha barn virker litt... voldsomt? :klø:

Jeg synes slett ikke barn er oppskrytt. Selv om det innimellom hender jeg har lyst til å gi dem bort til nærmeste sirkus.

[Gjest annen, barnløs gjest]

Gjest, du tror ikke du bekymrer deg i overkant av hva som er nødvendig, da? Alle foreldre er vel bekymret til tider, og i perioder nesten konstant, men å være så bekymret at du synes det er oppskrytt å ha barn virker litt... voldsomt? :klø:

Jeg synes slett ikke barn er oppskrytt. Selv om det innimellom hender jeg har lyst til å gi dem bort til nærmeste sirkus.

Jeg tror at hvor mye en bekymrer seg har både med egne tilbøyeligheter og personlighet å gjøre, og hvordan barna faktisk er (helse, psyke) og utvikler seg(miljø, venner, interesser). For eksempel har jeg en samboer som etter at vi fikk katt bekymret seg voldsomt over om noe kunne skje med katten - han takler det forsåvidt greit, men har gjort seg opp så mange meninger på forhånd om f eks at samme hva som skjer, om pusen ikke kommer hjem en dag, så har den hatt et fint liv osv at jeg, som ikke tenker slik og er mer pragmatisk (i hvert fall ikke forhåndsfatalistisk) lurer litt på hva som går for seg i det hodet... Hvordan han hadde vært ovenfor unger er ikke godt å si

Og man må jo uansett fokusere mye på barna, plutselig blir DE viktigere enn en selv, og da tror jeg det har mye å si hvordan en faktisk har vært mot seg selv hvordan en tenker på barna. Jeg tror det er sunt og bra og utviklende og givende å ikke bare være selvopptatt, samtidig er det ikke løsningen på egne issues å få barn. Man forandrer ikke tankemønstre uten videre, så om man har (for) lett for å bekymre seg er det kanskje lurt å prøve å løse dette uavhengig av om bekymringsobjektet er barna eller ei. Samtidig virker det som sånt kan være ganske grunnleggende personlighetstrekk.

Selv har jeg ikke noe brennende ønske om barn - og jeg tror det skyldes mye at jeg ikke har noe veldig positivt forhold til min egen familie. For å få barn er jo ikke bare å få en søt baby eller morsom treåring, det er å tilføre familiemedlemmer, å skape og utvide en familie. For mange er nok det kjempefint og viktig, men for meg personlig er det litt fremmed. Dessuten tror jeg jeg er redd for følelsen av å ikke kunne dra fra alt, at f eks barnefar eller økonomi blir en klamp rundt foten som hindrer meg i -- et eller annet, en frihet som alltid er der ellers, og som jeg begynner å bli veldig vant til selv om den ikke utnyttes.

(kan legge til at dette ikke er rettet til deg eller ment å være belærende på noen måte, det skulle bare mangle )

[Gjest *Mim*]

Jeg synes stort sett det er digg å ha barn. Ikke alltid, men jevnt over er jeg stolt av dem, og glad i å være sammen med dem. De er jo hyggelige mennesker, alle fire!

Jeg bekymrer meg generelt lite for barna mine (fikk nesten dårlig samvitttighet for at jeg ikke gjør det ). Jeg bekymrer meg for andre ting i livet, men jeg føler meg rimelig trygg på at det skal gå bra med barna mine slik situasjonen er nå.

Men jeg må si at det hender at jeg ser familier som gjør meg urolige. Barna får mat og klær og oppfølging, men tonen er preget av mas, gnål og bebreidelser. Av og til tenker jeg at de ikke er til glede for hverandre i det hele tatt. Og hva er vitsen da?

[nasse-nøff]

Året før jeg fikk barn, var jeg nesten på vei til sterilisering! Da jeg vart gravid, dro jeg på en lang tur i 3 uker for å tenke over saken. For at jeg brukte så mye tid på å faktisk tenke nøye igjennom avgjørelsen min, har jeg ikke angret meg ett sekund etterpå!!! Det var 2 veier å velge...abort eller barn (dvs. være mor for resten av livet). Barnet mitt er 9 år og jeg tror jeg ville vært død uten h*n. Er snart ferdig med utdannelsen min, jobber vikar og tar eksamner og er aleneforsørger. Generelt går dagene (som er livet) opp og ned og noen ganger bare "på skinner" rett fram!!!

Tenk at jeg kan virkelig klare å ha ansvaret ikke bare for meg, men for et helt annet menneske også. Det er den største gaven jeg har fått i dette livet.

Nei, barn er ikke oppskrytt. Det er en vei å velge i livet. Jeg valgte den og angrer ikke, må stå ved mitt valg, det er det jo ikke noe å gjøre med annet enn å fortsette framover.

[gompen]

Jeg synes det er det ja. Jeg skulle gjerne vært foruten barn, har aldri egentlig ønsket meg det. Jeg ble gravid da jeg var altfor ung, og klarte ikke å gjennomføre en abort.

Jeg elsker mitt eget barn, for all del, men for meg blir det altfor mye ansvar. Jeg skulle ønske jeg hadde frihet til å være egoistisk! Føler at jeg er for mye mamma og for lite meg selv. Er så deilig å ha fri fra barn en helg og bare tenke på meg selv.

Jeg har gledet meg til den dagen barna flytter ut lenge. På det punktet er jeg veldig lik min far. Jeg tar min oppgave seriøst, altså å oppdrar barn til selvstendige individer som fungerer i samfunnet den dagen de må klare seg selv, men å slippe ansvaret for barn vil føles utrolig godt.

Forstå det den som kan.

[Gjest Gjest]

Vel undersøkleser viser jo at lykken synker når folk får barn. mens frivillig barnløse scorer høyt på slike tester he, he..

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er det ja. Jeg skulle gjerne vært foruten barn, har aldri egentlig ønsket meg det. Jeg ble gravid da jeg var altfor ung, og klarte ikke å gjennomføre en abort.

Jeg elsker mitt eget barn, for all del, men for meg blir det altfor mye ansvar. Jeg skulle ønske jeg hadde frihet til å være egoistisk! Føler at jeg er for mye mamma og for lite meg selv. Er så deilig å ha fri fra barn en helg og bare tenke på meg selv.

Jeg har gledet meg til den dagen barna flytter ut lenge. På det punktet er jeg veldig lik min far. Jeg tar min oppgave seriøst, altså å oppdrar barn til selvstendige individer som fungerer i samfunnet den dagen de må klare seg selv, men å slippe ansvaret for barn vil føles utrolig godt.

Forstå det den som kan.

Du er modig som tør være ærlig!

[Nabodama]

Noe av det beste med det å ha barn er at jeg alltid har mennesker jeg er glad i rundt meg eller nært. Hadde jeg ikke hatt barna, ville jeg nok følt meg ensom i livet, tror jeg.

Og jeg kan ikke si jeg gleder meg til de er utflyttet heller. En har flyttet ut, og en bor hjemme. Vi ler og prater mye, tar oss jentedager i byen, går på kafe.

Jeg er ikke deres venninne, om noen tolker det dit, men jeg er så heldig at de vil være mye sammen med meg. Og vi stortrives heldigvis i hverandres selskap.

Selvsagt er det og har vært mye oppfølging, bekymringer osv, men nå begynner jeg å se resultatet, barna begynner å vise hvem de kommer til å bli som voksne. Det er både spennende og oppløftende:)

Mange ser ikke lenger enn til småbarnsperioden, og hvor mye styr og ståk det er da, og gledene som følger med det å ha babyer og små barn. Men den tiden jeg har med ungene nå når de er store, det er bonustiden, føler jeg. Det er nå jeg ser "resultatet" de har utviklet seg til, og at jeg virkelig liker de personene de er.

Jeg har aldri følt at jeg er for mye mamma og for lite meg selv, men jeg kan forstå at mange føler det.

Jeg må legge til at småbarnsperioden kanskje var det "verste" med å ha barn. Den var litt overveldende for meg, og jeg husker jeg lurte på hvordan jeg skulle overleve når de kranglet og sto i som verst. Og hvordan i all verden jeg hadde kommet meg opp i en situasjon hvor jeg i det hele tatt hadde barn, for jeg var jo ikke særlig opptatt av barn i utgangspunktet. Men plutselig satt jeg der med to stk;)

Endret 9. juni 2008 av Nabodama

[Gjest Gjest]

Fikk lyst til å legge til at jeg ikke tror barn er oppskrytte, men for meg som ikke har noe bestemt ønske om å få barn føler jeg heller ikke at barn er noe jeg BURDE hatt for å bli hel og lykkelig. Og jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt igjen i det siste avsnittet til *Mim*. Jeg har vokst opp litt i skuddlinja mellom frustrerte foreldre, og selv om jeg har det fint i livet mitt og et greit forhold til mor og far, er det helt klart andre ting enn barn/familie/oppvekst jeg forbinder med mest glede og "viktighet".

[Gjest Gjest_caskr_*]

Nei, å ha barn er bare kult, men det med familieliv og visse tradisjonelle verdier (feks at det skal være så viktig å spise middag sammen) synes jeg er ganske oppskrytt!

[Gjest Gjest]

Jeg må legge til at småbarnsperioden kanskje var det "verste" med å ha barn.

Jeg synes tenårene fra 13-18 var den verste perioden. Mye konflikter. Mye humørsvigninger. Mye bekymringer.

[Gjest Gravid]

Jeg tror det der har mye med hvordan man forbereder seg mentalt før man for barn.

For eksempel: Ei venninne av meg ble gravid, og gledet seg sååå mye, "nå skal jeg få et barn det er helt eventyrlig" Vel selvsagt er det en stor ting, men hun så for seg alt det positive, jeg tror hun rett og slett glemte at det kan bli sltsomt. Lite søvn, sykdommer, og alt ansvaret som følger med. Hun fikk babyen og pang der sa det stopp, hun ble helt utmattet fikk depresjon og måtte hente seg sakte men sikkert inn igjen.

Dette er noe jeg personlig har lært av, jeg vet nå at det ikke kun blir fryd og gammen å få barn. Men allikevel vet jeg at det er verdt det, for jeg får jo oppleve et menneske som vokser opp, på nært hold. Og mangen har fortalt meg det at ingenting kan sammenlignes med en mors kjærlighet for barnet sitt.

[Gjest *Mim*]

Det er ingen fasit på hvilken periode som er best med barn. Noen trives godt med små barn, andre liker best perioden hvor de blir større og man kan gjøre ting sammen. Og noen trives godt sammen med de voksne barna sine. For meg er den første, symbiotiske babytiden helt magisk, men jeg trives også med å diskutere og føre utfordrende samtaler med tenåringen min.

Om et halvår kommer jeg til å ha fem barn fra 0 til 18 år. Jeg håper jeg klarer å hente det beste fra samværet med dem alle.

Synes egentlig det er flott at noen kan innrømme at de ikke trives så godt i mammarollen - det kan kanskje dempe lykkepresset littegrann. Men jeg håper at barnet da har andre personer å støtte seg på - jeg tror det vil påvirke et barn å vokse opp med bare en omsorgsperson som ikke trives så godt i rollen.