@neas

[Gjest itla]

Jeg må bare innom og gratulere igjen, jeg. Har blitt gående og tenke på deg og dere etter at jeg leste her, og er bare så glad for at alt gikk fint med både deg og gutten! Spisevanskeligheter er vel ganske vanlig hos fortidligfødte? Synes du er flink som pumper, det høres slitsomt ut for mor. Men det er definitivt til gode for babyen, så det er jo verdt det!

[aimee]

Gratulerer så mye!!

Jeg lurte litt på hvor det hadde blitt av deg skjønner du. Og tenk, så har du faktisk blitt mamma! Og vi som hadde termin på samme dag

Gleder meg til å høre fødselshistorie og mer om den nye hverdagen din

[lille katt]

Gratulerer så mye . Vil også føde snaaaaart!

[Gjest *Frida*]

Åh, gratulera med guten, @nea!

Håpar alt står bra til, og håpar du har tid til å skrive meir når de har komt meir i orden heime

[@nea]

Tusen takk for gratulasjoner itla, aimee, lille katt og *Frida*

Spisevanskeligheter er vel ganske vanlig hos fortidligfødte? Synes du er flink som pumper, det høres slitsomt ut for mor. Men det er definitivt til gode for babyen, så det er jo verdt det!

Det er visst veldig vanlig at premature har problemer med å få i seg tilstrekkelig med mat selv siden de ofte er slappe. L. fikk gulsott, og han ble ikke akkurat mindre slapp av det. Fikk lysbehandling i to døgn, men det tok ei stund før vi så effekten av det. Heldigvis har han blitt flinkere til å ta flaska, og jeg kjenner godt at han suger kraftigere når jeg legger han til puppen. Håper amminga går seg til etter hvert, begynner å bli litt lei av pumpinga ja... Kommer uansett til å fortsette så lenge jeg har melk og overskudd til det

[@nea]

Da lille L. kom til verden

Det hele begynte allerede om natten den 28. desember. Våknet ca. kl. 04 og gikk på do, og oppdaget til min store skrekk at jeg blødde masse friskt blod. Hadde kvelden før og regnet med at det var årsaken, men følte meg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Tok på meg et bind og la meg i senga igjen for å kjenne etter bevegelser fra den lille. Etter hvert fikk jeg heldigvis noen spark, og ble litt beroliget. Ringte likevel føden for å høre hva jeg skulle gjøre. De ville ha meg inn på kontroll. På kjøreturen innover til sykehuset oppdaget vi at jeg hadde regelmessige kynnere med ca. 7 min imellom, men de var ikke så vonde. På sykehuset tok de CTG som viste økt kynneraktivitet, og jeg fikk derfor ei sprøyte med Bricanyl for å roe ned dette. Ble lagt inn på ei fødestue til observasjon, og ble der til litt utpå formiddagen. Da ble det tatt en ny CTG som viste at kynnerne hadde roet seg, og jeg ble sendt hjem. De ville ikke undersøke evt. åpning siden de var redde for at dette ville sette i gang fødselen.

Vel hjemme igjen begynte sammentrekningene litt utpå ettermiddagen, denne gangen ca. 8 min imellom. Fremdeles ikke særlig vonde, men ringte føden siden jeg hadde fått beskjed om å ta kontakt igjen dersom kynneraktiviteten tok seg opp. Tok CTG igjen, og fikk enda ei sprøyte med Bricanyl. Jordmoren denne gangen ville undersøke evt. åpning slik at de visste hvordan de skulle forholde seg til dette. Undersøkelsen viste en nesten avflatet livmorhals (1 cm), og hun fikk inn en finger i åpningen. Ifølge jordmora trengte ikke dette å bety snarlig fødsel, og jeg ble derfor sendt hjem igjen...

Natt til 29. desember begynner jeg å blø friskt blod igjen, og kynneraktiviteten tar seg selvfølgelig opp. Nå begynner jeg å bli lei av å reise til sykehuset bare for å bli sendt hjem igjen, det er jo tross alt halvannen times kjøring tur/retur... Ny telefon til føden som fører til at vi reiser innover i løpet av formiddagen. Ny CTG undersøkelse samt vaginal undersøkelse. Det viser seg at livmorhalsen er helt avflatet nå, men det er fremdeles ikke mer åpning. Jordmødrene innser at det blir for dumt å sette mer Bricanyl for å stoppe det midlertidig, og vi blir derfor innlagt på føden for observasjon. Skummelt! Det var på dette tidspunktet jeg begynte å innse at jeg sannsynligvis kom til å bli mamma i løpet av kort tid. Mange tanker i hodet og bekymringer for lille nurket som lå i magen... Dagen og kvelden gikk med regelmessige sammentrekninger, men jordmødrene var ganske sikre på at det bare var sterke kynnere som ikke hadde noe effekt. Da natten kom ble vi overflyttet på gynekologisk avd, noe jeg egentlig var glad for. Var ikke noe morsomt å sitte på ei fødestue og høre på lydene/skrikene fra andre fødende. Ble litt redd ja

30. desember ble vi oppfordret til å holde oss i aktivitet for å se om dette forverret kynneraktiviteten eller ikke. Hvis ikke ting satte i gang av dette, skulle vi bli sendt hjem igjen på morgenen nyttårsaften. Dro på et kjøpesenter i nærheten, og ble gående der med vondtene. Jeg syntes kynnerne hadde forverret seg en del i styrke, når de kom gidda jeg ikke å snakke. Måtte liksom konsentrere meg litt, men trengte ikke å puste meg gjennom de enda. Så mørkt på å bli gående med slike kynnerne de 5 siste ukene av graviditeten, noe jordmødrene hadde forberedt meg på. På kvelden før jeg skulle legge meg tok jeg meg en dusj, og jeg stusset litt på at de såkalte kynnerne ikke ga seg mens jeg dusjet. Det hadde de jo gjort om morgenen... Tror kanskje jeg fortrengte litt at fødselen kanskje kunne være i gang, jordmødrene hadde jo sagt at dette bare var sterke kynnere. De mente det skulle vises bedre på meg hvis fødselen virkelig var i gang.

Natten til nyttårsaften fikk jeg knapt sove i det hele tatt. Duppet litt av mellom sammentrekningene som kom hvert 5. min. Nå måtte jeg puste meg igjennom dem, men det var fremdeles ikke sånn kjempevondt. Etter å ha vært på do ca. kl. 04.30 vekket jeg samboeren min. Nå blødde jeg friskt blod igjen, og jeg begynte å innse at det kanskje var noe på gang. Kontaktet jordmor som kom og undersøkte meg. 3 cm åpning og ingen vei tilbake! På en måte litt godt at disse vondtene faktisk førte noen plass og at det var en mening i dem, men samtidig ville jeg jo egentlig ikke føde enda...

Ble flyttet inn på fødestue og tilkoblet CTG. Kjente jeg var sulten, men klarte bare å få ned ei halv brødskive. Fristet ikke å bruke pausene mellom riene til å spise liksom! Fikk varme risposer som lindret godt, og ble liggende å hvile i senga fram til vaktskifte om morgenen. Gjett om jeg ble glad da jordmora jeg har gått til på svangerskapskontrollene kom inn døra Ble sjekket nedentil igjen i 9-10 tida, og da hadde jeg 4-5 cm åpning. Riene var fremdeles ikke så vonde. Følte at det lindret å puste seg gjennom dem samt å bevege litt på seg når de kom. Prøvde å stå opp fra senga og henge over sengekanten under riene, og dette var faktisk mye bedre. Hadde stor tro på badekar som smertelindring, og dette fikk jeg heldigvis prøve etter å ha fått klyster. Ikke veldig godt å sitte på do med rier, men veldig deilig å synke ned i et glovarmt badekar etterpå. Helt herlig, kan absolutt anbefales. Kjære søte samboer spylte magen med varmt vann under riene, og ga meg kaldt vann og kalde kluter i pausene. Følte det ble mye enklere å takle riene i det varme vannet, og nå kom de med 2-3 min mellomrom. Ble liggende i badekaret fram til i 12 tiden. Da kom jordmora og prøvde å sjekke åpning mens jeg fremdeles lå i vannet. Dette var litt vanskelig, så jeg avsluttet derfor badingen. Hadde en liten anelse om at det ikke var så lang tid igjen uansett.

Vel inne på fødestuen igjen viste undersøkelsen 7 cm åpning, og beibi'n lå godt nede i bekkenet. Fikk instruksjoner i hvordan jeg kunne bruke lystgassen. Merket ikke så stor virkning selv i begynnelsen, men samboeren har fortalt i ettertid at den funket bra på meg Etter hvert reiste jeg meg opp på kne i senga og hang over sengekanten, og dette hadde stor effekt på framgangen i fødselen. Begynte å kjenne litt nedpress på slutten av hver rie, men det kjentes fremdeles litt skummelt ut å skulle presse. Nå ble intensiteten i riene mye sterkere, og det kom vel en del lyder i lystgassmaska når riene var på topp. Fortalte jordmora at jeg begynte å bli litt lei Ny undersøkelse viste full åpning. Det tok ikke så mange rier før jeg snudde meg rundt i senga og kunne begynne pressinga for fullt. Husker at jordmora sa at kl. var 12.45 når pressriene begynte. Fikk håndtak og greier, men følte ikke at jeg klarte å presse skikkelig på de første riene. Ble mye bedre når de satte opp fotstøttene i tillegg! Pressriene var ifølge jordmora litt korte, så jeg fikk drypp for å forlenge dem. Det var godt å presse, men det som var vondt var når jordmora tøyde åpningen. Husker jeg tenkte at dette aldri i verden kom til å gå, jeg klarte ikke å få ut beibi'n. Nå hadde han kommet så langt ned, og fosterlyden sank siden det var trangt til han. De ville derfor ha han ut med en gang. Jordmora kateteriserte meg for å tømme blæra, satte lokalbedøvelse og klippet litt. Barnepleieren måtte legge press på magen min på den siste ria for å få han ut, og plutselig, kl. 13.22 var han ute! Samboeren var bekymret for om det gikk bra med meg, han har fortalt i ettertid at han ble veldig bekymret siden jeg var helt blå i trynet under pressriene Jeg var derimot mest bekymret for lille beibi'n vår som ikke gråt da han kom ut. Jordmora var flink til å berolige, sa at han pustet og hadde øynene åpne, men at de måtte ta han med ut på gangen en tur. Samboeren ble med, og etter ca. et minutt hørte jeg beibiskrik Jordmora kom inn igjen og fortalte at det var en gutt, og det kom egentlig ikke som en overraskelse. Magefølelsen jeg hadde hatt hele gravidteten stemte

Lille L. ble tilsett av barnelege og sendt på kuvøseposten. Ble fortalt at han var i fin form, men at de ville ha han til observasjon. Samboeren kom tilbake etter hvert med et bilde av L. Jeg gråt og gråt og gråt. Uvirkelig at den beibi'n jeg så på bildet virkelig var min...

Etter halvannen time kom de med beibi'n min, og vi fikk ha han inne på fødestua sammen med oss en times tid. Herlig! Fikk servert middag, og ble flyttet over til barselavd. Formen var fin, hadde ikke mistet noe særlig blod under fødselen. L. som fremdeles lå på kuvøseavd. var god motivasjon til å komme seg opp og i dusjen. Litt rart å ikke ha L. sammen med oss det første døgnet, men overraskende nok sov jeg veldig godt om natta. Vi gikk tilogmed glipp av nyttårsrakettene, men det spiller ingen rolle. Litt klisjeeaktig, men nyttårsaften 2008 var utvilsomt den beste dagen i mitt liv

Lille L. var 2600 gram, 47 cm lang og 31 cm i hodeomkrets da han ble født. Ikke så veldig liten med tanke på at han ble født i uke 35.

Endret 19. januar 2009 av @nea

[Gjest itla]

Åh, så fint å lese fødselshistorien din! Ganske lang prosess, da? Men fortsatt - jeg er så glad for at alt gikk fint, tross alt!

[aimee]

Takk for fødselshistorie! Det føles ekstra spesielt å lese din, siden vi tross alt hadde termin på samme dag.

Jeg håper alt står bra til med både deg og tassen (og far!). Hvordan er det å være mamma?

:klemmer:

[MrsP]

Åh

Gratulerer med den lille gutten!

For en flott fødselshistorie!

[Mirabella76]

Gratulerer så mykje med ein liten gutt!

Fin fødselshistorie! Så flott at alt gjekk bra, sjølv om gutten din vart født litt for tidleg. Og ganske spesielt å ha bursdag på nyttårsafta!

[@nea]

Åh, så fint å lese fødselshistorien din! Ganske lang prosess, da? Men fortsatt - jeg er så glad for at alt gikk fint, tross alt!

Det var egentlig en ganske lang prosess ja, men det var jo ikke skikkelig vondt før om morgenen nyttårsaften. Det var først da jeg var sikker på at det virkelig var fødsel på gang. Er så glad for at alt gikk bra, må si jeg var litt bekymret i begynnelsen av fødselen for hvilken form L. kom til å være i når han kom ut...

Takk for fødselshistorie! Det føles ekstra spesielt å lese din, siden vi tross alt hadde termin på samme dag.

Jeg håper alt står bra til med både deg og tassen (og far!). Hvordan er det å være mamma?

:klemmer:

Det er herlig å være mamma! Litt vanskelig å beskrive egentlig... Blir bare mer og mer glad i tassen for hver dag som går

Åh

Gratulerer med den lille gutten!

For en flott fødselshistorie!

Tusen takk

Gratulerer så mykje med ein liten gutt!

Fin fødselshistorie! Så flott at alt gjekk bra, sjølv om gutten din vart født litt for tidleg. Og ganske spesielt å ha bursdag på nyttårsafta!

Tusen takk, Mirabella! Litt spesiell dag å ha bursdag på ja... Begynte å tenke på det i ettertid, hehe, hadde ikke akkurat det i tankene under selve fødselen. Spørs hvor morsomt L. synes det er å ha bursdag på årets siste dag når han blir litt gamlere

[@nea]

Vil bare si at jeg er her inne og leser, men av naturlige årsaker er det ikke så mye tid til å legge igjen spor hos dere andre

Dagene flyr av gårde, nå er snart den lille gutten min én måned gammel allerede! Føler nesten at jeg har mistet to uker, den tiden vi var på sykehuset, for da kjentes han ikke helt "min" ut. På grunn av sonden tok jordmødrene og barnepleierne seg av mye av matingen og stellingen den første tiden, føler jeg gikk glipp av en del...

Vi koser oss som bare det her hjemme. Pappa'n er fremdeles hjemme sammen med oss, og det er kjempegodt! Vi var heldigvis så smarte at vi sparte hans permisjon til vi kom hjem fra sykehuset! Selv om det enkelte dager hadde vært godt å hatt han sammen med meg der, ble en del barselstårer gitt

Lille L. er veldig rolig av seg, så vi får fremdeles sove ganske godt om natta. Våkner bare for mat ca. hver fjerde time. Har litt magevondt innimellom, men det går heldigvis fort over. Er ikke morsomt å se at han sliter og har vondt uten at jeg kan gjøre så mye...

Synes fremdeles det er en del styr i forhold til matingen. Jeg pumper ca. tredjehver time om dagen, og 1-2 ganger om natta. Prøver å amme innimellom, men det virker ikke som om han klarer å få så mye ut av meg. Jeg klarer heller ikke å pumpe ut nok morsmelk til å dekke behovet hans, så han får litt erstatning i tillegg. Lurer virkelig på om vi kommer til å få til amminga etter hvert. Det er ikke noe krise hvis det ikke ordner seg, men det er så vanskelig å vite hvor lenge vi bør fortsette å prøve. Kan ikke si at jeg blir så veldig motivert til å fortsette når han tar 100ml på flaska etter å ha blitt ammet... Men vi skal ikke gi opp helt enda

[@nea]

L. er én måned gammel allerede Synes han har blitt kjempestor allerede jeg, selv om han sannsynligvis bare er på størrelse med en beibi født til termin. Tida går så fryktelig fort!

Samboeren er tilbake på jobb igjen. Var litt spent på hvordan det skulle gå på nettene med ansvaret alene, men det går over all forventning. L. er ofte våken fra ca. 23-01 med litt magevondt, men sover til 5-6tida når han først sovner. Da skal han bare ha litt mat igjen, og sover videre i 3-4 timer. Herlig Han er ikke så glad i å ligge alene i sprinkelsenga, så han sover ofte i senga vår. Litt dårligere søvn for min del, men jeg synes jo så synd på han når han ligger alene

Amminga går heldigvis litt bedre. Så lenge L. suger bra på begge sider, slipper jeg å pumpe. Mindre stress og mye koseligere Produksjonen har tatt seg opp litt, men han får fremdeles mme på flaske etter hver amming. Et lite tilbakesteg i dag med nesten blødende brystvorte på den ene siden, så nå blir det pumpings på den siden inntil videre. Håper det ordner seg raskt!

[Gjest itla]

Høres ut som om dere begynner å vende dere til livet med en liten en i hus! Han høres skjønn ut... :rødme: Jeg må si jeg gleder meg veldig til å få Snøfnugget ut når jeg leser her, selv om jeg er forberedt på at det blir tøft i starten. Kan ikke helt forestille meg hvordan det må være når babyen kommer en måned før man har forberedt seg på!

Håper brystvorta leger seg selv igjen raskt så du kan fortsette den gode trenden med amming!

[lille katt]

Føler nesten at jeg har mistet to uker, den tiden vi var på sykehuset, for da kjentes han ikke helt "min" ut. På grunn av sonden tok jordmødrene og barnepleierne seg av mye av matingen og stellingen den første tiden, føler jeg gikk glipp av en del...

Kjenner igjen det der... Vi var en uke på sykehuset med storesøster pga. antibiotikabehandling, og hun var jo fullbåren og egentlig frisk. Likevel føltes det som om det ikke var vår baby, men sykehusets. De ordnet jo alt mulig, og vi stod liksom bare og så på.

Håper ammingen går seg til - høres uansett ut som om dere koser dere .

[@nea]

Høres ut som om dere begynner å vende dere til livet med en liten en i hus! Han høres skjønn ut... :rødme: Jeg må si jeg gleder meg veldig til å få Snøfnugget ut når jeg leser her, selv om jeg er forberedt på at det blir tøft i starten. Kan ikke helt forestille meg hvordan det må være når babyen kommer en måned før man har forberedt seg på!

Håper brystvorta leger seg selv igjen raskt så du kan fortsette den gode trenden med amming!

Nå er det ikke lenge igjen til snøfnugget kommer Bare gled deg! Selv om det kan være slitsomt til tider, så er det absolutt verdt det! Dagene flyr avgårde, og jeg får ikke gjort så mye annet enn å amme, pumpe, flaske, kose og sove. Har bare vært ute på en trilletur siden vi kom hjem fra sykehuset Nå skal det sies at det ofte har vært mer enn 10 minusgrader ute, men det er sjelden jeg spiser frokost før kl. 12-13. Da er det plutselig ikke så mange timer igjen med dagslys

Kjenner igjen det der... Vi var en uke på sykehuset med storesøster pga. antibiotikabehandling, og hun var jo fullbåren og egentlig frisk. Likevel føltes det som om det ikke var vår baby, men sykehusets. De ordnet jo alt mulig, og vi stod liksom bare og så på.

Håper ammingen går seg til - høres uansett ut som om dere koser dere .

Synes egentlig det er litt rart at de ikke prøver å involvere foreldrene mer jeg da... Skjønner at de må ta av seg antibiotikabehandlingen og slikt, men hos oss tok de ofte L. med seg inn på vaktrommet for å gi han mat. Da stelte de han samtidig. Virket som om enkelte syntes det var litt rart at vi ville gjøre mest mulig selv...

Brystvortene er herdet, men problemet nå er at L. har blitt litt bortskjemt med flaska. Begynner ofte å rase, klype og kløne når han ligger ved puppen, melka kommer vel ikke fort nok for han. Gir ikke opp av den grunn, men har innsett at det aldri blir noe fullamming på oss. Og det er egentlig helt greit

[@nea]

Var på 6-ukerskontroll med L. i går Nå veier han 4080 gram og er 52,5 cm lang. Lille gutten min begynner å bli stor

Legen påpekte at han er litt skjev i bakhodet, vi oppdaget allerede på sykehuset at han har funnet seg ei favorittside å ligge på. Prøver å legge han på den andre siden, men han ruller ofte fort over på den andre siden av seg selv. Regner med det ordner seg etter hvert. Mine mistanker om at L. har stramt tungebånd ble bekreftet, men legen mente at det ikke var så stramt at det skulle ha noe betydning for verken amming eller senere språkutvikling. Håper virkelig at han har rett. Synes ikke det ser så veldig behagelig ut jeg da, men legen mente at det ikke var noe vits i å klippe det.

Litt trøtt i dag Fikk ikke lagt meg før kl. 3.30, da var L. endelig mett og fornøyd. Våknet igjen kl. 6.30, men da fikk jeg pappa'n til å skifte bleie og mate før han dro på jobb. Deilig! Skal prøve å legge meg litt tidligere i kveld!

[aimee]

Det høres ut som du har noen fine dager, @nea! Gleder meg sånn til å være der du er nå. Hyggelig å få en oppdatering på hvordan det går med dere. Jeg får ikke vært så mye på KG, men prøver å lese innom de faste dagbøkene.

Ha en fin kveld!

[@nea]

Nå har du endelig fått beibi'n din du også, aimee Gratulerer!

Blir litt lenge mellom innleggene her for tida, merker jeg. Kanskje ikke så rart med en liten en i hus Vurderer å avslutte denne dagboka, og starte ny under generelle.

Lille L. vokser og vokser, og er plutselig ikke så liten lenger! Veide han og meg på badevekta, og differansen var på 4600 gram! Rart å tenke på at han først nå er rundt fødselsvekta til aimee og itla sine beibiser, snart 2 mnd gammel. Begynner å vokse ut av de fleste klærne i str. 50. Noe i 56 er litt for stort enda, men det tar vel ikke så lang tid før de sitter perfekt. Morsomt for mamma'n å shoppe litt klær til lillegutten også. Har en del i str. 56, men lite i str. 62.

Siden det har gått en del dager mellom L. har bæsja, så var jeg så smart som skulle prøve maltekstrakt. Fikk klarsignal fra helsesøster på 6ukers-kontrollen, men har ikke hatt behov for det før vi plutselig var på dag 4 uten bæsjings. Resultatet kom i går, og enda mer i dag. Rennebæsj Tror kanskje jeg skal holde meg unna malten fremover, virker ikke som om han trenger det. Syntes litt synd på han der han lå på stellebordet med bæsj over hele seg. Var ikke enkelt å få av bodyen uten å søle masse, og definitivt ikke enkelt å bade/tørke uten hjelp fra sambo. Klarte det til slutt, og L. sloknet utslitt ved puppen etterpå. Deilige ungen min

[Gjest *Frida*]

Så fint å høyre korleis det går med dåke!

Brukar gutten din 50 ennå?! Kor lang er han?

Eg hadde to sparkebukser i 50, og eg syns begge er for små. 56 er jo litt stort, men me brettar opp armane så går det fint. Vesla var 50 ved fødselen, og er vel det ennå.