Han 24 hun 45

[ninuska_]

det vil sikkert gå over.. han er sammen med ei som er på samme alder som mor si.. syns det er kvalm jeg.. jeg er 24år og kunne aldri i livet tenkt meg en som er 20 år eldre..

Vel, det er ikke deg det handler om.

Hva mener du med "det vil sikkert gå over"? "Kvalmheten" du beskriver angående situasjonen at han er sammen med en som er 20 år eldre?

For å si det kort og greit. Familien har det ikke godt, men jeg kan love dere, det er verre for han. Han ser at familien er imot hans ønsker, og han føler nok at han må velge mellom to verdener. Dette er nok grunnen til at han har trukket seg litt tilbake med å holde kontakt med de han holdt kontakten med, nettopp på grunn av deres synspunkter. Hvis mine venner og familie ikke hadde godtatt min nye levemåte, kall det hva du vil, så hadde nok jeg også trukket meg litt tilbake..

[Embla s]

Hva er egentlig problemet?

At hun er en god del eldre enn ham? At din mor ikke blir farmor? At dere/din mor ikke liker kjæresten hans? At han prioriterer sin nye familie framfor sine foreldre og søsken?

Du skriver at dere syns han kaster bort ungdomstiden sin? Hva mener du med det? Hvordan mener dere han bør leve i en alder av 25 år? Hva er "fasiten"?

Og hva mener du med at "hun fratar ham muligheten til å stifte egen familie" og at hun "fratar ham ungdomstiden sin" ? Hvor lenge mener du at ungdomstiden hans skal vare og hva mener du han skal fylle denne ungdomstiden sin med? Og etter det jeg leser har han da stiftet familie: Sin samboer/kjæreste og hennes barn. MÅ det være kjødelige barn for å telle som en "orntli' familie" ? Jeg har en venninne som er alenemor som har funnet verdens beste stefar til sine barn (han har ikke barn fra før og de kommer ikke til å få barn sammen). Jeg syns da ikke synd på ham for at han har tatt dette valget eller tenker at venninnen min har "lurt ham" eller "fratatt ham" for noe som helst?

Jeg skjønner imidlertid godt at du er redd for å miste broren din. Når du (og resten av familien) har så liten tillit til hans dømmekraft og når dere har så liten respekt for hans følelser og valg av sitt eget liv og hva/hvem som gjør ham lykkelig - da skjønner jeg godt at bror-søster forholdet står i fare. Mitt råd (uten at jeg vet mer enn det du skriver i første innlegget, da jeg ikke har lest hele tråden) er at du heller prøver å glede deg over at han har funnet kjærlighet og lykke og sin måte å leve på. At kjæresten hans er syk, at kjæresten hans er eldre enn ham, at kjæresten hans har et barn fra før (som han åpenbart er glad i og knyttet til, ut fra det du skriver om hvordan han prioriterer dette barnet) er valg bare han kan ta og som jeg syns det blir håpløst at andre skal ha noen formening om.

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg er av de som synes trådstarter får mye pepper her.

Jeg kan da ikke se at hun gjør noe galt i å lufte noen tanker her på forumet. Hun sier jo at familien ikke har tatt opp saken med gutten/mannen. Og TS er jo i sin fulle rett i å undres over "personlighetsforandringen".

Jeg ville nok også vært litt bekymret antar jeg. Men det hjelper da ikke TS å høre om hvor fæl hun og hennes familie er. Jeg synes det kan være konstruktivt å forsøke å lufte noen vanskelige tanker anonymt her.

Hvordan synes du stemningen og kjemien i familien til broren din er da TS, om du ser bort fra sykdom osv. Hvordan fungerer de sammen?

[Gjest Gjest]

Jeg forstår trådstarter veldig godt. Jeg vet ikke hvordan det er med andre som har svart i denne tråden, men for meg er familien min noe av det kjæreste og beste jeg har i livet mitt. Mine søsken står meg faktisk nærmere enn mine venner, og jeg ønsker dem selvsagt alt godt her i livet. Jeg håper virkelig at de for realisert sine drømmer og sitt potensiale slik at de får nøyaktig det livet de ønsker seg.

Er broren din lykkelig? Ser han lykkelig ut? Har du snakket skikkelig med ham? Det er nemlig ikke bare alltid kjærlighet som gjør at man "fanges" i en slik situasjon - det kan like mye skyldes en sterk følelse av forpliktelse. Her har han en liten familie, som han åpenbart har knyttet seg til, og en kjæreste som i følge din beskrivelse trenger en del hjelp i hverdagen. Jeg ønsker ikke å spekulere for mye i akkurat din sak, men jeg har personlig sett at enkelte av mine venner har blitt manipulert inn i en forsørgerrolle som de har hatt vanskelig for å komme seg ut av igjen. Man hører dem gjerne si at dette er hva de ønsker seg og at de har det bra, men bak fasaden kan man ane konturene av en helt annen virkelighet. Samtidig ser man dem fjerne seg lenger og lenger vekk fra sitt opprinnelige sikkerhetsnett og går "all in" med et nytt og uprøvd et - enten som følge av et eksplisitt krav fra hennes side eller som et resultat av implisitte forventninger.

Jeg tør satse ganske store penger på at han på et eller annet tidspunkt i løpet av de nærmeste årene kommer til å revurdere dette forholdet (kall det en kvalifisert gjetning). Kanskje er han allerede i gang med denne prosessen. Etterhvert vil det nemlig gå opp for ham hva han har forsaket, enten det nå er snakk om utdannelse, drømmejobben eller biologiske barn. Hva som skjer videre vil da være et spørsmål om hvorvidt denne følelsen av forpliktelse eller om hans egne ambisjoner og mål seirer. Dersom det nye sosiale sikkerhetsnettet hans rakner som følge av at han går ut av dette forholdet, så må du og resten av familien være der og ta ham i mot. Forsøk også å formidle for ham at dere vil være der for ham uansett hva han velger, og at blod alltid vil være tykkere enn vann.

Enn så lenge må han få lov til å ta sine egne valg. Han må gjøre disse viktige erfaringene helt på egenhånd, for intervensjon er kontraproduktivt - det vil bare støte ham lenger og lenger vekk og resulterer i bitterhet og misforståelser.

Hilsen en storebror.

[Gjest andrassy]

Jeg forstår trådstarter veldig godt. Jeg vet ikke hvordan det er med andre som har svart i denne tråden, men for meg er familien min noe av det kjæreste og beste jeg har i livet mitt. Mine søsken står meg faktisk nærmere enn mine venner, og jeg ønsker dem selvsagt alt godt her i livet. Jeg håper virkelig at de for realisert sine drømmer og sitt potensiale slik at de får nøyaktig det livet de ønsker seg.

Er broren din lykkelig? Ser han lykkelig ut? Har du snakket skikkelig med ham? Det er nemlig ikke bare alltid kjærlighet som gjør at man "fanges" i en slik situasjon - det kan like mye skyldes en sterk følelse av forpliktelse. Her har han en liten familie, som han åpenbart har knyttet seg til, og en kjæreste som i følge din beskrivelse trenger en del hjelp i hverdagen. Jeg ønsker ikke å spekulere for mye i akkurat din sak, men jeg har personlig sett at enkelte av mine venner har blitt manipulert inn i en forsørgerrolle som de har hatt vanskelig for å komme seg ut av igjen. Man hører dem gjerne si at dette er hva de ønsker seg og at de har det bra, men bak fasaden kan man ane konturene av en helt annen virkelighet. Samtidig ser man dem fjerne seg lenger og lenger vekk fra sitt opprinnelige sikkerhetsnett og går "all in" med et nytt og uprøvd et - enten som følge av et eksplisitt krav fra hennes side eller som et resultat av implisitte forventninger.

Jeg tør satse ganske store penger på at han på et eller annet tidspunkt i løpet av de nærmeste årene kommer til å revurdere dette forholdet (kall det en kvalifisert gjetning). Kanskje er han allerede i gang med denne prosessen. Etterhvert vil det nemlig gå opp for ham hva han har forsaket, enten det nå er snakk om utdannelse, drømmejobben eller biologiske barn. Hva som skjer videre vil da være et spørsmål om hvorvidt denne følelsen av forpliktelse eller om hans egne ambisjoner og mål seirer. Dersom det nye sosiale sikkerhetsnettet hans rakner som følge av at han går ut av dette forholdet, så må du og resten av familien være der og ta ham i mot. Forsøk også å formidle for ham at dere vil være der for ham uansett hva han velger, og at blod alltid vil være tykkere enn vann.

Enn så lenge må han få lov til å ta sine egne valg. Han må gjøre disse viktige erfaringene helt på egenhånd, for intervensjon er kontraproduktivt - det vil bare støte ham lenger og lenger vekk og resulterer i bitterhet og misforståelser.

Hilsen en storebror.

herremin hatt for en holdning!!

Mye rart har blitt skrevet i denne tråden, men dette syns jeg tar kaka. Snakk om å undervurdere den mannen det her er snakk om! Han er 24 år gammel - mao. ingen tenåring lenger, men en voksen mann, selv om han kan defineres som ung voksen. Dette innebærer at man tar konsekvensene av egne valg. Å si at han er i dette forholdet pga en "forpliktelse" og at han "enn så lenge" må få lov å ta egne valg er virkelig helt ufattelig arrogant! Mannen kan faktisk elske denne damen - til tross for hennes alder, hennes plager og hennes barn! Tenk det!

Ok at du trådstarter og din mor mener at han tar feil valg. Tror du/dere virkelig livet hans blir beriket av deres holdning? Tror du virkelig ikke at han merker at dere ikke tror på hans evne til å ta valg, dere tror ikke at han er voksen nok til selv å bestemme hva som er viktig for han i livet.

Godt mulig at valget er "feil" og at han - på sikt - vil avslutte forholdet. Men vet du hva - det er det HAN selv som må finne ut!

Jeg har selv levd i et nokså usunt forhold - men heldigvis hadde jeg familie som hadde vett nok til å innse at jeg faktisk måtte gjøre mine valg. De var aldri negative til han jeg var sammen med, men da ting skar seg støttet de meg fullt og helt - uten noensinne å si noe ala "hva var det vi sa" (de sa ikke det i utgangspunktet heller, da).

Selvsagt ville jeg hevet både ett og to øyenbryn hvis min sønn kom hjem med en dame som var 20 år eldre enn han. Men - jeg ville respektert hans valg - selv om det , i mine øyne, var et dumt valg!

[Hoppetaujenta]

---

Endret 10. november 2015 av Hoppetaujenta

[Gjest gamla]

Jeg har ikke lest gjennom hele tråden her, men bare fått en oppfattelse av at de fleste mener TS må godta valget til broren. Greit nok det, men jeg forstår at TS er bekymret. Det er stooor forskjell på livserfaringene til en på 24 og ei på 45, hele 21 år. Syns det er rart at dama på 45 involverer seg med en så ung mann.

For brorn din sin del så håper jeg dette går over.

Men enn så lenge så må du holde god kontakt.

[Hoppetaujenta]

---

Endret 10. november 2015 av Hoppetaujenta

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det helt vilt at han er sammen med ei som er hele 21 år eldre enn seg!!! Skjønner jævlig godt at du er bekymra, det hadde jeg også vært.

Har selv en bror, som er 22 år, og sammen med ei som er 22. De to tøyser, ler og fester masse sammen. De lever et typisk ungdommelig liv, og skal til å ta fatt på utdannelse, kjøpe hus, få barn etc.

Hadde aldri i verden kunne sett for meg broren sammen med ei dame på alder til mamma, som hadde en unge fra før og attpåtil angst! Hvis han itillegg begynner å trekke seg unna folk, så hadde jeg virkelig blitt bekymra for han. Det er ALDRI noe godt tegn at folk begynner å unngå andre og forandre personlighet når de blir sammen med noen.

Jadda,jadda, man skal respektere at han er sammen med henne, og for all del, det kan hende han er overlykkelig...Bla bla bla!! Vi lever ikke i hundemeterskogen folkens, og hvis alle skulle tenkt så rosenrødt som dere er det nok mange som fremdeles hadde sittet i voldelige, destruktive og/eller vonde forhold.

[Gjest Gjest]

...

Jadda,jadda, man skal respektere at han er sammen med henne, og for all del, det kan hende han er overlykkelig...Bla bla bla!! Vi lever ikke i hundemeterskogen folkens, og hvis alle skulle tenkt så rosenrødt som dere er det nok mange som fremdeles hadde sittet i voldelige, destruktive og/eller vonde forhold.

Men hvor i all verden har du fått det fra at han lever i et voldelig/destruktivt/vondt forhold? Om han har det vondt, så trenger han hjelp. Men ingenting ts har skrevet tyder på at han har det vondt. Hennes bekymringer baserer seg (etter det jeg har lest her) på hennes fordommer mot kvinnens alder og sykdom, samt på det at broren ikke lenger har så mye kontakt med familie og gamle venner.

1: 21 år er ingen skremmende stor aldersforskjell, så lenge den yngste involverte er voksen.

2: Skal man virkelig ekskludere mennesker som kjærestemateriale fordi de har en sykdom? Angst kommer i mange varianter og grader. Antakelig har flere av dine venner og familiemedlemmer en viss grad av angst uten at du eller andre vet om det.

3: At en mann trekker seg unna venner og familie når disse tydeligvis ikke liker hans livsvalg, synes jeg er en normal reaksjon. Han har antakelig vokst fra vennene sine, fordi han er har valgt et mer voksent liv enn dem. Og det er sårende når man merker at familien ikke liker den man elsker. (Ja, man merker sånt selv om det ikke er sagt rett ut). TS sier jo til og med selv at HUN ikke går så mye på besøk fordi hun synes det er ille å se broren sammen med samboeren. Da er det jo ikke rart i det hele tatt at broren er litt mindre entusiastisk tilbake.

[Gjest søsken]

Hva skjer når man kritiserer andres valg for mye? Jo, de trekker seg unna deg. Og jo mer man kritiserer jo mer oppsatt blir den andre til å opprettholde valget sitt. Hva med å prøve en annen strategi?

Ellers mener jeg at dette er brorens eget valg, vi trenger ikke å like det men vi må akseptere det fordi han er myndig og kan ta sine egne avgjørelser. Om det er riktig avgjørelse i det lange løp er ikke like sikkert men akkurat nå er det der han vil være. Og da må vi andre forholde oss til det. Han er sikkert like mye i stand til å ta en avgjørelse om å bryte forholdet hvis den tid kommer.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke sagt at han nødvendigvis lever i et destruktiv/voldelig forhold, jeg mente bare at det er en del egn ut fra det ts skriver, som tyder på at ting ikke er helt som d skal være. Og ved å bry seg, og snakke med vedkommende så finner man kanskje ut hva det er. Dette virker som et hjem med litt dårlig kommunikasjon. Det er klart det blir litt rart når sønnen kommer hjem med ei på mors alder, men hvis han begynner å trekke seg unna sin egen familie uten at man engang får pratet sammen, så kan han komme til å angre stort senere.

Jeg vil ikke tråkke på de som har angst, for all del! Men jeg mener allikevel at mannen sitter med et veldig stort ansvar alene, og det går utover både jobb og utdanning. Det kan nok føles som en veldig stor byrde, kanskje han ikke kommer seg ut?Det virker for meg i alle fall som han lar sitt eget liv passere, og det er fint at familiemedlemmer bryr seg. De skal bry seg! Kanskje han trenger hjelp, til å se ting klart? Kanskje han ikke har tenkt over hva dette innebærer for han? Jeg vet i alle fall at min familie hadde tatt en lang prat med meg om jeg hadde blitt sammen med en 50 år gammel mann, som ikke ville ha fler barn, hadde angst, og som jeg droppet både utdanning og jobbdager for. Selv om jeg er 24 år og per definisjon voksen, er det ikke alltid jeg tar de rette valgene. Selv om det er mine valg å ta, og alle bør respektere det, så betyr det ikke at de ikke skal få lov til å stille spørsmål ved ting.

Det ene utelukker ikke det andre. Familien kan fint være skeptisk, ta en prat med han og informere om "konsekvensene". De kan også finne ut at han er lykkelig med damen sin, og invitere de på alle sammenkomster og inkludere de på lik linje som resten av familien.

jeg siterer deg: "At en mann trekker seg unna venner og familie når disse tydeligvis ikke liker hans livsvalg, synes jeg er en normal reaksjon. Han har antakelig vokst fra vennene sine, fordi han er har valgt et mer voksent liv enn dem" --> Antagelig, skriver du! Og det er faktisk det eneste vi kan gjøre; anta! Vi vet ingen ting her. Vi kjenner han ikke, det gjør familien. Og når disse blir bekymret, så må man jo ta det på alvor, og ikke fordømme det som om de er egoistiske.

[la Flaca]

Selvfølgelig er det helt vilt at han er sammen med ei som er hele 21 år eldre enn seg!!! Skjønner jævlig godt at du er bekymra, det hadde jeg også vært.

Har selv en bror, som er 22 år, og sammen med ei som er 22. De to tøyser, ler og fester masse sammen. De lever et typisk ungdommelig liv, og skal til å ta fatt på utdannelse, kjøpe hus, få barn etc.

Hadde aldri i verden kunne sett for meg broren sammen med ei dame på alder til mamma, som hadde en unge fra før og attpåtil angst! Hvis han itillegg begynner å trekke seg unna folk, så hadde jeg virkelig blitt bekymra for han. Det er ALDRI noe godt tegn at folk begynner å unngå andre og forandre personlighet når de blir sammen med noen.

Jadda,jadda, man skal respektere at han er sammen med henne, og for all del, det kan hende han er overlykkelig...Bla bla bla!! Vi lever ikke i hundemeterskogen folkens, og hvis alle skulle tenkt så rosenrødt som dere er det nok mange som fremdeles hadde sittet i voldelige, destruktive og/eller vonde forhold.

Syns det er ganske morsomt å se hvor mange som innbiller seg at de hadde vært så vanvittig rause, medmenneskelige og trykket gamla til sitt bryst hvis det var deres bror det var snakk om. Pussig hvordan et par innlegg på side én kan legge føringa for en hel diskusjon her på Kg. I dag er vi altså enstemmig enige i at det er heeelt ok at en psykisk syk, 21 år eldre person involverer seg med den unge broren vår. Og sørger for at han hopper av studiene for å bli forsørger. :kaffe:

[Mann 42]

Jeg vet ikke om dette har vært nevnt før, men for meg ser det jo ut som om broren til TS har laget seg et forhold med Best Før-dato. Det har en innebygget selvdestruering i og med den store aldersforskjellen. I dag har han en dame som er ungdommelig og kvikk når hun ikke har angst. Om noen år kommer han til å være en ung og fortsatt attraktiv mann med forhåpentligvis både jobb og utdanning, men kjæresten kommer til å bli mindre og mindre attraktiv sammenlignet med kvinner på hans egen alder.

Jeg får en tanke om at han ikke vil forplikte seg med en jente på sin egen alder, men at han gjerne vil ha et forhold likevel. Da er det kanskje lurt med en partner som kan gi ham alt som et vanlig forhold innebærer, minus den langsiktige forpliktelsen. Jeg tror nok at begge parter i en sånn relasjon er temelig klar over at aldersforskjellen kommer til å bli et problem før eller siden.

[Gjest Gjest]

herremin hatt for en holdning!!

Mye rart har blitt skrevet i denne tråden, men dette syns jeg tar kaka. Snakk om å undervurdere den mannen det her er snakk om! Han er 24 år gammel - mao. ingen tenåring lenger, men en voksen mann, selv om han kan defineres som ung voksen. Dette innebærer at man tar konsekvensene av egne valg. Å si at han er i dette forholdet pga en "forpliktelse" og at han "enn så lenge" må få lov å ta egne valg er virkelig helt ufattelig arrogant! Mannen kan faktisk elske denne damen - til tross for hennes alder, hennes plager og hennes barn! Tenk det!

Ok at du trådstarter og din mor mener at han tar feil valg. Tror du/dere virkelig livet hans blir beriket av deres holdning? Tror du virkelig ikke at han merker at dere ikke tror på hans evne til å ta valg, dere tror ikke at han er voksen nok til selv å bestemme hva som er viktig for han i livet.

Godt mulig at valget er "feil" og at han - på sikt - vil avslutte forholdet. Men vet du hva - det er det HAN selv som må finne ut!

Jeg har selv levd i et nokså usunt forhold - men heldigvis hadde jeg familie som hadde vett nok til å innse at jeg faktisk måtte gjøre mine valg. De var aldri negative til han jeg var sammen med, men da ting skar seg støttet de meg fullt og helt - uten noensinne å si noe ala "hva var det vi sa" (de sa ikke det i utgangspunktet heller, da).

Selvsagt ville jeg hevet både ett og to øyenbryn hvis min sønn kom hjem med en dame som var 20 år eldre enn han. Men - jeg ville respektert hans valg - selv om det , i mine øyne, var et dumt valg!

To ting:

1. Er du født i går?

2. Leste du hele innlegget til denne gjesten, eller leste du bare det du ville lese?