Han 24 hun 45

[Gjest Gjest-M-]

Jeg kan godt forstå TS sin fortvilelse over dette. Har selv en sønn på 20 som lever i et forhold som ikke akkurat er sunt, og det bekymrer meg veldig.

Likevel er det sånn, at så lenge han er myndig, får jeg ikke gjort noe med det. Jeg sørger for at den lille tiden han spanderer på meg, er positiv. At vi har det koselig sammen, at jeg forteller han at jeg er glad i han, og hjelper han med det jeg kan.

I mitt stille sinn håper jeg han snart skal ta til vettet, og brtye ut, men jeg får ikke gjort noe fra eller til. Slik er det sikkert for denne familien også.

Så jeg forstår følelsene deres, men dessverre er det lite dere kan gjøre i denne situasjonen, annet enn å være en god familie han ønsker å ha kontakt med.

[Alice Ayres]

Nei vet dere hva, her synes jeg det er mange arrogante holdninger ute og går.

Hvordan kan dere sitte her og kaste ut av dere gang på gang hvor uheldig denne gutten på 24 er som har en slik familie.

Stakkars liten, stakkars, stakkars gutten som har en familie som bryr seg om han, som (så vidt jeg har forstått fra TS) er blide mot kjæresten hans selv om de inners inne ser at hun kanskje ikke er den beste for han. Stakkars gutten som har en familie som ønsker han et liv der han lever til sitt fullest og kanskje ser at han legger mange av drømmene sine på is nå. Stakkars gutten som har en familie som bryr seg nok om denne gutten/mannen til å bekymre seg over at han kanskje ikke får det livet han ønsket seg med jobb, barn, familie og et liv der han kan leve opp til det idealet han ønsket seg lenge før denne dama.

Stakkars han som har en familie som ønkser at han skal få en jobb han trives i resten av livet. Stakkars gutten som har en familie som ønsker at også han skal få oppleve gleden ved å få egne unger.

Skal familien respektere sønnens avgjørelser? selvfølgelig.

Men en familie har også lov til å uttrykke bekymring, snakke med han, og finne ut om dette virkelig er slik han vil ha det. Finne ut om han virkelig er lykkelig.

Min mamma er veldig obs på dette, etter at hun selv har vært gjennom 2 skilsmisser så passer hun alltid på sine barn. Uansett hva slags inntrykk vi gir i hverdagslivet så kommer alltid samme spørsmål etter noen måneder inn i forholdet. Er du lykkelig? Svarer vi ja og gjerne med stjerner i øynene så får hun sjelero. Synes ikke synd på oss fordi vi har en mamma som bryr seg.

TS: Kan dere/ eller du ikke bare prate med han, om løst og fast. Fisk etter om han er lykkelig. Tilby hjelp om dere kan, så han kan komme tilbake og studere videre om han fortsatt vil det.

Mulig jeg er rar, men jeg synes ikke et forhold skal diktere resten av livet. Går man inn i et forhold med noen, så må man også prøve å legge til rette slik at begge parter i forholdet, så langt det er mulig, kan få oppfylle sine ønsker.

Jeg synes ikke noe synd på denne gutten som har en familie som bryr seg, jeg vil heller rose familien fordi at de tenker på hvordan de på best mulig måte kan hjelpe.

Tross alt, første linje i TS sitt innlegg er:

Synes ikke det er mange råd i: "stakkars han, stakkars han, stakkars han" og "For en forferdelig familie dere er"

Yup, bare å pepre meg nå, jeg vet det kommer.

Til TS: Jeg tror du rett og slett sørger. Du føler at du har mistet den broren du hadde og trodde du skulle forholde deg til. Ta deg tid til å virkelig sørge - for skal du klare å akseptere den situasjonen broren din befinner seg i - må du gjennom en sorgprosess. Lykke til. Jeg skjønner at dere sliter.

[Gjest Gjest_Trist_*]

Takk for mange svar.

Misforstå meg rett, det er ingen som sitter og baksnakker de her. Min mor deler sin bekymring med meg, for hun trenger noen å snakke med. Hun spør meg hvordan hun skal forholde seg til det, og vi diskuterer oss i mellom. Jeg har rådet henne til å prøve å godta det, evt ta det opp med han - ikke klage til meg om og om igjen. Men hun tør ikke, da hun skjønner hun risikerer å støte han helt fra seg.

Min bror og jeg er tvillinger, jeg har alltid hatt et nært og godt forhold til han, helt til den siste tiden, hvor han ikke tar kontakt mer. Jeg har på ingen måte gitt de uttrykk for at jeg ikke liker forholdet, ikke min mor heller - det jeg dermed lurte på var om det er helt feil å late som ingenting, når sannheten er en helt annen - at vi innerst inne håper det ikke varer. Ja, kall oss gjerne egoistisk, men ikke kom her og si at det er en ideell situasjon. Vi skjønner selvsagt såpass at dette er hans/deres valg, og jeg skjønner videre ut i fra denne tråden, at vi må bare godta det, og at det å konfrontere han med det, ikke er det lureste vi kan gjøre.

For all del, damen er veldig hyggelig, men angsten hennes hemmer han veldig. Den er ganske sterk, og han blir hjemme fra jobb for å pleie henne enkelte dager (hun har mange gode dager også altså, det er selvsagt flertall av disse).

Vil likevel takke for svarene, de har fått meg til å innse at jeg må gjøre mitt ytterste for å prøve å akseptere dette, selv om det er tungt.

Litt overrasket over manglende forståelse fra mange, men jeg kan forstå at tråden kan oppfattes kvassere enn den er.

Vi vil han på ingen måte vondt, og kan ikke kontrollere livet hans. Vi sitter ikke å baksnakker han, men det er vel naturlig for mor og datter å dele tanker med hverandre, når man ikke har noen andre.

Så får vi heller bli oppfattet som den verst tenkelige familien, som innerst inne håper dette tar slutt (selv om vi tviler, da han alt er så knyttet til barnet (som er relativt ung) og neppe vil svikte verken han eller henne).

Men vi må vel gjøre vårt ytterste for å ta vare på det vi fortsatt har

[Gjest Gjest]

Jeg lurer litt på om du er sjalu?

Det gikk opp et lys da du sa at dere var tvillinger, og at han ikke tar kontakt så ofte mer. Du savner den kontakten dere hadde før.

Du hadde kanskje ikke likt det uansett hvem han hadde blitt sammen med.

[Gjest Gjest]

TS: Du starter tråden med å hakke ihjel forholdet mellom din bror og hans samboer. Det var ganske krasse karakteristikker du kom med, om at hun var egoistisk, stjal ungdommen hans, at dette forholdet var dårlig for han på de fleste måter... Sånn som du framstilte det virket det mest som du ville at folk skulle svare "å kjære stakkar deg, så fælt. Her har du tips til hvordan du kan få broren din til å velge en annen og bedre samboer...". Nå moderer du deg kraftig, og forteller at samboeren er så hyggelig atte.

Kanskje du hadde fått mer balanserte svar dersom du hadde startet med et balansert innlegg? Som man roper i skogen får man svar.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du legger alt for mye ansvar over på henne. Hun burde, skulle osv. bare fordi hun er eldst. Samtidig så fritar du broren din for ansvaret for eget liv.

Han er voksen og tar egne valg. Tror du ikke han er i stand til det eller at han fortsatt kan ledes til vanns?

Han har valgt å bo i sammen med henne. Han har valgt å jobbe. Han velger å være hjemme fra jobben når han mener hun trenger ham.

Det eneste du kan gjøre er å være en ok søster. Aksepter valgene hans selv om du ikke er enig.

Sånn til slutt så hadde jeg overhode ikke jublet om min datter på 23 ble samboer med en på over 40. Jeg hadde ikke jublet, men jeg måtte bare ha akseptert det. Hennes liv. Hennes valg. Jeg er der uansett.

[Gjest Gjest]

Ja, kall oss gjerne egoistisk, men ikke kom her og si at det er en ideell situasjon.

Jeg har lest tråden men kan ikke se at noen har kalt det en ideell situasjon. Det folk derimot har kommentert er at du og moren din ikke har noe med å skulle styre din brors valg, og at han veldig godt kan ha et kjempebra liv sammen med sin samboer.

I denne kommentaren din aner jeg dessuten noe som kan være kjernen til problemet: Du ønsker en ideell situasjon for broren din. Kanskje du ser for deg at han blir sammen med ei pen jente på hans egen alder, ei med god psykisk og fysisk helse som ikke har barn fra før og som har lyst til å reise sammen med broren din. Sånn at broren din kan leve et ideelt A4-liv.

Men husk å skille mellom din drøm og hans drøm. I dette tilfellet er det hans drøm som betyr noe.

Dessuten finnes det vel neppe noe sånt som oppskrift på et ideelt liv, annet enn om man følger hjertet sitt og lever slik man selv ønsker.

Du sier også at verken du eller din mor har klaget til han over hans valg. Du skjønner kanskje ikke hvorfor han da trekker seg unna, siden dere ikke har sagt noe?

Husk at man ikke alltid trenger å si så mye for at andre skal forstå hvor man står. Mange ting senser man pga kroppsspråk og mangel på entusiasme. Han vet nok hva dere føler angående samboerskapet hans selv om dere ikke har sagt noe direkte. Det kan godt hende det er derfor han trekker seg unna dere.

[ninuska_]

Denne kvinnen trenger ikke være framtidens person for din bror, men de har det bra sammen her og nå, og dere skal sette pris på at det er en kvinne som gjør deres sønn og bror lykkelig.

[Gjest Gjest_Mannen_*]

Denne kvinnen trenger ikke være framtidens person for din bror, men de har det bra sammen her og nå, og dere skal sette pris på at det er en kvinne som gjør deres sønn og bror lykkelig.

Signerer denne. Han er ennå en ung mann - og sikker litt for ung til egentlig å vite sitt eget beste (jeg har da vært 24 en gang jeg også..).

Når det er sagt, ettersom han er så ung, så har han maaaange år igjen å leve på. Dette forholdet vil neppe vare evig, og han kommer til å vokse mye på det..

[ninuska_]

Det er lett for andre å stå på sidelinjen og dømme "utradisjonelle" forhold. Dere burde sette pris på at han viser nye egenskaper, ofrer litt for denne kvinnen og hans barn. Han kommer til å vokse mye på det, akkurat som Gjest_Mannen sier, han utvikler seg i en positiv retning.

[Gjest Gjest]

Jeeeeeez!

Dere er meg jammen en fin gjeng... Jeg skjønner deg veldig godt jeg trådstarter! Du virker fornuftig nok til å akseptere og ikke legge deg bort i forholdet så lenge du vet han har det bra. Nå er det imidlertid slik at han har forandret seg, trukket seg unna, mistet kontakt med venner, droppet ut av utdannelsen sin, er borte fra jobb for å pleie en angstsyk dame og hennes barn. Det er jo ikke bare aldersforskjellen som plager familien her, selv om det også drar inn et par andre aspekter.

Hadde det vært min bror, hadde jeg også vært veldig bekymret. Det kan være han er hodestups forelsket, men forelskelse gjør blind. Det er ikke det eneste saliggjørende her i livet. For meg så virker det som om han sliter voldsomt, og at det han absolutt trenger er en familien som bryr seg, slik som dere gjør. Jeg tror nok at du bør ta en fin prat med broren din, fortsett å støtte han slik du gjør, så vil du nok se at ting vil forandre seg etter hvert. Jeg tror ikke ut fra det du skrive her at dette vil vare særlig lenge, men det kan være vanskelig å bryte ut når noen har gjort seg avhengig av deg og din støtte.

[Heritære]

Jeg er nesten i samme situasjon som du beskriver her, men jeg er den eldre kvinnen i forholdet. Jeg har vært sammen med min kjære siden april 2007 og bodd sammen snart i 1 år. Jeg har 3 voksne barn fra før og 2 barnebarn, så de er de eneste småungene som flyr rundt her en sjelden gang,

Min mor og eldste søster fikk også sjokk når de fikk høre at jeg hadde innledet ett forhold til en mann som er 20 år yngre enn meg. Men, det var førstereaksjonen pga uvitenhet. Det ble vel mange spørsmål som kvernet rundt i hodet deres om hva slags mann kunne dette være som kunne falle for en kvinne så mye eldre, hva slags baktanker hadde han. Han måtte liksom i deres øyne ha noe ved ham som var galt . Men, de fant fort ut at dette var en sunn, oppegående, morsom, intellektuell, snill, god, herlig ung mann som bare helt enkelt hadde falt for lille meg .

Men, i vår familie så tør vi å prate, være direkte og ta opp ting vi føler kan være vanskelige. Som jeg sa til min søster og mor når vi hadde en lengre samtale om dette, så hadde jeg ingen problemer med å forstå deres førstereaksjon. Jeg selv ville heller aldri ha trodd at jeg noen gang kunne falle for noen som er så mye yngre, men av og til så tar livet en helt annen vending enn man venter seg så nå har jeg lært at kjærligheten har ingen aldersgrenser. Jeg måtte selvsagt gå mange runder med meg selv før jeg innledet ett forhold til min samboer, men det var han som pushet på og nektet å gi slipp på meg. Min samboer er ikke helt som andre menn på sin alder, da han er ganske moden ihvertfall hvis jeg skal sammenligne han med min yngste sønn. Min samboers interesser, verdier er på linje med mine. Selvsagt har vi våre disputter pga ulik grad av livserfaring og modenhet, men vi vet å respektere hverandre og på den måten så takler vi fint forskjellene mellom oss. Jeg har aldri opplevd å få så mye positiv feedback i ett forhold før så han har sjarmert meg i senk.

Vår hverdag pr i dag er som alle andres, vi står opp om morgenen, går på jobb, rydder, vasker, lager middag sammen. Ser på tv i hverandres armkrok, koser oss med felles hobbier, er noen ganger sammen med venner, både sammen og hver for oss. Vi prøver å ta vare på alt som er viktig for oss begge. Min hjemmeboende sønn har fått ett utmerket kamerat forhold til min samboer. Resten av min familie og mine barn har tatt imot ham med åpne armer, selv om jeg vet de fortsatt selvsagt synes det er litt underlig. Men, de vet vi begge er voksne nok til å vite hva vi gjør og de kommenterer hele tiden at de innimellom faktisk ikke ser så godt aldersforskjellen . Det har vel en sammenheng med at jeg ser noe yngre ut og ikke helt bærer min alder siden jeg er ganske så ungdommelig samt at han ser eldre ut og oppfører seg deretter. Men, alle er de enige om at vi ihvertfall ser svært så lykkelig ut. Min tante elsker å se oss sammen, hun synes det er så herlig å se at min samboer sniktitter på meg hele tiden når jeg ikke vet om det, hun liker så godt hvordan vi hele tiden må stryke hverandre og vise kjærlighet. Det hjelper vel at hun selv var gift med en som var 18 år eldre enn henne i 20 år inntil han døde av kreft.

Uansett, jeg klarte å ta valget ved at min familie støttet meg selv om de sa klart ifra at de ikke helt forstod hvordan. Men, de kjenner meg og vet at jeg aldri ville gjort noe overilet så de visste at jeg hadde gått mange runder med meg selv før jeg valgte å gå inn i dette forholdet.

Min samboers familie har også selvsagt støttet opp og akseptert hans valg, da de vet de ikke kan få han til å forandre mening.

Min samboer og jeg får vel også neppe barn, og jeg vet ikke om jeg ville hatt heller om jeg kunne. Synes barn fortjener to foreldre som kan være der for de så lenge som mulig og det er jo ikke sikkert jeg kan. Samt at realiteten er at vi neppe vil være sammen for evig selv om jeg håper vi vil. Min samboer vil kanskje når han blir eldre forandre seg, endre sine verdier, utvikle seg i en annen retning enn der jeg er, få ett sterkt ønske for barn osv osv. Alt dette er vi fullstendig klar over så ingenting i livet er sikkert, ei heller dette forholdet. Men, pr idag så har vi det bare kjempeherlig så hvorfor skal vi ikke få lov til å oppleve dette? Vi gjør da ingen andre noe vondt, dette er ene og alene vårt liv selv om det er for mange vanskelig å forstå. Men, jeg også har innimellom problemer med å forstå andres valg av menn/kvinner uten at jeg fordømmer og trekker meg unna bare fordi de valgene ikke passer inn i mine verdier.

TS. synes du skal ta en prat med din bror jeg, fortelle ham hva du føler og hva du er redd for. Spørre istedet for å sitte slik på sidelinja som du gjør. Kanskje svarene du får vil få deg til å forstå hans valg bedre, gjøre deg tryggere på at han faktisk har tatt ett gjennomtenkt valg. Kanskje de har som vi snakket om at selv om dette ikke varer lengre enn 10 år så er han fortsatt ung nok til å innlede flere forhold, få barn, ta den utdannelse han så gjerne ønsket, osv osv. Kanskje de allerede har diskutert at han skal fortsette sin utdannelse når hennes barn blir eldre og de får mer tid for seg selv? Du vet jo ikke disse svarene (ihvertfall ikke utifra jeg har lest) så hvis du spør så får du kanskje svar?

Uansett så håper jeg dere støtter ham og viser at hva enn han velger så vil han alltid kunne komme til dere hvis han skulle trenge hjelp og støtte. Tror han da kanskje vil involvere dere mer .

Jeg svarer deg gjerne hvis jeg kan på spørsmål hvis du lurer på noe, så lenge de er seriøse.

Endret 3. juni 2008 av Heritære

[Gjest Gjest]

Det ble vel mange spørsmål som kvernet rundt i hodet deres om hva slags mann kunne dette være som kunne falle for en kvinne så mye eldre, hva slags baktanker hadde han.

All respekt for innlegget ditt og dine tanker rundt deres forhold.

Jeg måtte bare kommentere det siterte avsnittet. Det er nesten litt komisk at man mistenker den yngre mannen for å ha baktanker....hadde det vært omvendt med en mye eldre mann så hadde man mistenkt han for baktanker.

[Gjest Gjest]

Dette virker jo som en slags solskinnshistorie, og ingenting er jo bedre enn at folk har det bra. Jeg mener ikke at alder skal være noen hindring forsåvidt. Men når broren til ts forandrer seg, mister kontakt med folk, man vet han har stort ansvar osv, så er det bare menneskelig å bry seg.

[Heritære]

All respekt for innlegget ditt og dine tanker rundt deres forhold.

Jeg måtte bare kommentere det siterte avsnittet. Det er nesten litt komisk at man mistenker den yngre mannen for å ha baktanker....hadde det vært omvendt med en mye eldre mann så hadde man mistenkt han for baktanker.

Hehe, jeg ser den, mulig litt dårlig formulert fra min side. Men, var vel mer ironisk og morsomt ment fra min familie da vi har en høy selvironi i min familie. Så det de tenkte var at hvis jeg om ikke noe annet hadde vært rik, uten barn og kunne gitt han en hel masse og han kunne ha arvet en formue så hadde de kanskje forstått valget hans, noe jeg selvsagt ikke er Men, som sagt, det var fra deres side en måte å være morsom på og min dårlige måte og formulere dette på .

[Heritære]

Dette virker jo som en slags solskinnshistorie, og ingenting er jo bedre enn at folk har det bra. Jeg mener ikke at alder skal være noen hindring forsåvidt. Men når broren til ts forandrer seg, mister kontakt med folk, man vet han har stort ansvar osv, så er det bare menneskelig å bry seg.

Jeg er helt enig med deg i det og det er derfor jeg oppfordrer TS på det sterkeste og prate med sin bror. Man kan si mye uten å være fordømmende og hvis han kjenner sin søster godt nok så vil han vite at hun bryr seg fordi hun er glad i ham og vil hans beste.

[Mirabella76]

Eg forstår deg faktisk veldig godt! Kan ikkje vera noko kjekt å sjå at broren din forandrar seg slik. Ut frå det du skriv, så virkar det som om broren din har blitt avhengig av denne kvinna. Han er nok glad i henne, men det virkar som om dette forholdet fører til at han har gitt opp mange av sine draumar, om å få seg ein utdannelse, eigne barn o.l.

Eg vil heilt klart råda deg og resten av familien din til å ta ein prat med han. Ikkje kritiser han, men sei frå på ein ok måte om bekymringane dåkas. Og spør om han virkelig har det bra, og om det er dette han vil med livet sitt. Åpenhet er viktig, og ein må tøra å snakka saman om ting som er vanskelig. Dersom broren din merkar at familien hans er negative til forholdet hans til denne dama, men latar som ingenting - så skjønnar eg godt at han velger å halda seg mest mulig unna dåke.

Lykke til!

Endret 3. juni 2008 av Mirabella76

[Hoppetaujenta]

---

Endret 10. november 2015 av Hoppetaujenta

[FantasDick]

Jeg synes det er overraskende mange som mener dette er helt greit. Jeg skjønner såpass at det ikke er så mye vi kan gjøre, men ser jeg rundt meg og spør venner, er det absolutt ingen som hadde godtatt dette. Mine venners familie, hadde aldri akseptert noe slikt av deres barn.

Hva hadde de gjort, da?

Han er voksen, og gammel nok å bestemme selv. Støtt han i hans valg.

[Gjest usj]

det vil sikkert gå over.. han er sammen med ei som er på samme alder som mor si.. syns det er kvalm jeg.. jeg er 24år og kunne aldri i livet tenkt meg en som er 20 år eldre..