Overvektige barn

[Gjest Gjest_mor]

Min datter er 10 år og veier 55 kg. Hun er 147 cm høy. Hun merker selv at hun er overvektig, og liker det ikke. Minn mann bryr seg ikke noe om det. "Hun er fin som hun er".

Hun spiser ganske normalt, med chips og sjokolade noen ganger i uken. Hun går på badminton.

Hva kan vi gjøre? Er det noen andre her som har overvektige barn/vet om noen som har det? Versåsnill og skriv litt om hva dere gjorde/dere prøver på.

Del erfaringer!!!

Hilsen bekymret mor.

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Min stedatter var overvektig. Hun er nå 13, og takket være at faren hennes satte himmel og jord i bevegelse for å få hjelp, så er hun nå omtrent normalvektig.

Hos moren hadde de et veldig usunt kosthold, loff og nugatti, syltetøy og fet ost, pølser, hamburgere, mye ferdigmat, McDonalds, lite grønt og så godt som null aktivitet. Det som antakelig holdt henne i sjakk en stund, var at hun er mye hos oss og vi har et ganske annet liv.

Hun fikk masse veilegdning på et overvektssenter ved et sykehus, og der fikk de veiledning. Det ble grovt brød, grønnsaker, og godteri på lørdager. Vi la også i ukedagene opp en porsjon middagsmat til hver, og etter det var det ikke mer mat å få før neste måltid.

Jeg tror det viktige var å gå over til mer fiberrik mat, grønnsaker ble en naturlig del av kostholdet, og ikke minst at vi - hele familien - ble ekstra aktive. Valgte aktiviteter som ikke virket som aktiviteter, men som allikevel holdt oss alle i gang. Jeg tror ikke hun tok av allverdens, men poenget var at hun stoppet å legge på seg, mens hun vokste som bare det.

En annen ting - jeg var veldig nøye på å gi henne fristende og sunne matpakker. Grove pita med magert kjøttpålegg og salat, grove tortillalefser med sunt fyll, grove baguetter, salatboks med kylling/pasta osv.

Hun vokser fremdeles, og nå liker hun frukt og grønt, og hun har heller ikke det søtsuget. På lørdager er det ingen begrensninger mht brus og godteri, vi begrenser henne ikke. Men hun begrenser etterhvert seg selv, fordi hun ikke spiser det av gammel vane lenger.

Litt hulter til bulter, men dette er litt om hvordan vi fikk bukt med problemet.

Og et lite tips til slutt: Det er tøft for alle å sette begrensninger for et barn, og det blir noen ubehagelige episoder, men det er verdt det i lengden. Så veldig verdt det. Prisen er en god helse, og det er nå det aller viktigste.

Dessuten: rom ble ikke bygget på en dag - forandringer må skje over tid. Begynn å la godteri bli en dag i uka, felles aktiviteter med barnet og innfør fiber og grønnsaker i kosten, samt rimelige porsjoner.. litt etter litt.

[Teriyaki]

Min datter er 10 år og veier 55 kg. Hun er 147 cm høy. Hun merker selv at hun er overvektig, og liker det ikke. Minn mann bryr seg ikke noe om det. "Hun er fin som hun er".

Hun spiser ganske normalt, med chips og sjokolade noen ganger i uken. Hun går på badminton.

Hva kan vi gjøre? Er det noen andre her som har overvektige barn/vet om noen som har det? Versåsnill og skriv litt om hva dere gjorde/dere prøver på.

Del erfaringer!!!

Hilsen bekymret mor.

Første steg bør være å ikke gi henne potetgull og chips på ukedagene. La dette være knyttet til lørdager.

Man skal helst ikke slanke barn. Idealet vil være å spise sunt og ha normal mengde aktivitet. Da slutter barnet forhåpentligvis å legge på seg, og hun eller han vil vokse seg slank, hvis du skjønner.

Gi henne grovt brød og annen fiberrik mat. Dette er sunnere for kroppen, og hun vil ikke bli like fort sulten og slapp som man blir med for eksempel loff med nugatti hvor slodsukkeret fyker til toppen, for så å dale fort ned igjen, som noe fører til slapphet.

Det er viktig at hun ikke er den eneste i familien som endret livsstilen. Dette må hele familien være med på. Dra på lekeplassen med henne, liker hun fotball eller andre aktiviteter hvor man må løpe, så bli med henne på det, lag middag med grønnsaker, fisk, suppe med grovt brød osv.

Men ikke legg opp til skikkelig slanking for å få henne ned i vekt. Opfordre henne, og være med på fysisk aktivitet som er artig for henne et par ganger i uken, og fokuser heller mest på å spise sunt

Gjør du dette så skal du se at hun blir ca. normalvektig innen et par år. Kommer jo så klart an på hvor overvektig hun er. Man vokser mye i alderen hun er i nå, så det vil sansneligvis gå seg til så lenge dere har et sunt kosthold og passer på at hun ikke sitter i ro hele uken.

Ellers har jeg ikke erfaring med overvektige barn, men har hatt veldig mye om det på skolen da det inngår i studieretningen jeg tar.

Et lite tips; På TV Norge går det noe som heter overvektige barn. Det kan være lurt å se på dette. Er usikker på om dette er en serie eller bare en enkel dokumentar. I så fall finner du det sikkert på siden til tv norge.

[Gjest Grafica]

Så hyggelige og nyanserte dere er da, gjester. Virkelig gode og dype råd dere gir til trådstarter, som er oppriktig bekymret for datteren hennes.

Teryiaki og Marianne skrev alt jeg skulle skrive. Hun trenges ikke å slankes, men rett og slett bare hindre at hun går opp i vekt. Jenter vokser som bare rakkern fra 10-14 års alderen (guttene begynner litt seinere), så for å sitere Teryaki kommer hun til å vokse seg slank. Det er en perfekt alder å gripe fatt i problemet på.

Ellers vil jeg gi deg skryt for å faktisk se og innrømme at datteren din er overvektig, det er mange foreldre som er totalt blinde for slikt selv.

Endret 1. juni 2008 av Grafica

[Gjest Gjest]

Jeg har en jente som er i det tyngste laget selv, og vi har endret kostholdet hennes.

I utgangspunktet mener jeg at oppfølging av overvektige barn bør følges opp av helsevesenet (helsesøster/fastlege/sykehus og ernæringsfysiolog) for det er viktig at dette blir gjort på en riktig måte.

Men hvis dere ønsker å prøve selv må jeg råde dere til å være avslappede på det overfor barnet. Jeg anbefaler dere å satse på vektkontroll, og ikke vektnedgang. La barnet vokse seg inn i vekten.

Først anbefaler jeg at dere kartlegger (uten at jenta vet det) hva hun faktisk spiser i løpet av dagen, både mengde og hva hun spiser.

Da finner dere raskt ut hvorfor hun er overvektig, noe som er veldig viktig!

Hvis barnet spiser for lite eller feil (ikke får i seg rett eller nok næring) vil det av og til påvirke kroppen på de merkeligste måter.

Barn og ungdom i voksefasen reagerer på dette på en helt annen måte enn voksne gjør.

Barn vokser i rykk og napp... de legger på seg hele tiden (noe de skal gjøre) ikke i en jevn kurve, men i sprang. Det vil de fortsette med selv om de får for lite eller feil næring.

Det første som blir skadelidende av et feilaktig kosthold er høydetilveksten.

Det vil si at barnet ved for lite energi eller feil kosthold vil fortsette å legge på seg, men vil få en redusert eller fullstendig stopp i høydetilveksten.

Hvis barnet derimot spiser riktig, men for mye mengde i forhold til aktivitet, er det mange små og relativt enkle grep dere kan gjøre.

En ting er å ha et godt aktivitetsnivå som nevnt over her.

Men det er også små grep som kan gjøres med kostholdet som kan gjøre stor forskjell.

Teriyaki har gitt mange gode tips.

Min jente spiste fikk i seg for lite energi i forhold til aktivitetsnivå, og vi måtte øke energiinntaket hennes.

Den første uken gikk hun ned litt, men så stabiliserte det seg, og nå ligger hun jevnt på samme vekt hele tiden, men hun vokser... magemålet har blitt mindre (vi måler ikke, men merker det på klærne ), for henne var en økning av matmengde det rette.

Hva som er riktig for deres jente må dere selv finne ut av (helst i samarbeid med helsepersonell), men husk at ofte er bare en liten justering av aktivitet eller energiinntak nok.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke selv barn, men jeg har vært et overvektig barn. Jeg skulle så gjerne ønsket at noen tok tak i det da jeg var lita. Jeg er fortsatt overvektig, og det er mye vanskeligere i voksen alder når man har ansvar for sitt eget kosthold. Barn har ikke den samme valgmuligheten, de må spise det de får servert. Derfor er det også en mye større sjanse for å klare å snu en negativ utvikling.

Aller først: Det beste for barn er å la dem få et sunnere liv uten at de føler at det er fordi de er tykke. Barn skal ikke slankes, som andre her har sagt. Og de skal aldri trenge å føle at de ikke er gode nok som de er. Husk å rose datteren din for hvor flott hun er uansett hvor tykk hun er. Det verste du kan gi henne med på veien videre er dårlig selvtillit. La henne få vite at hun er god nok som hun er!

Men det utelukker ikke at du begynner med et sunnere kosthold hjemme. Alle må spise den samme maten, så hun ikke føler at hun er på slankern. Spis fortsatt det dere synes er godt, men velg magrere alternativer der det går, unngå sukker i størst mulig grad. Godteri "noen ganger i uka" er for mye. Lørdag holder i massevis, også for normalvektige barn og voksne.

Dersom grønnsaker ikke er noen stor hit hjemme: Start i det små. Ikke dyng på med masse ting hun ikke liker. Du har god tid, la det gå gradvis. F.eks. dersom brokkolig og blomkål ikke er populært, start med grateng av disse. Ikke spesielt magert, men funker som en introduksjon. Etterhvert kan man forsiktig venne seg til "rene" grønnsaker. Jeg har selv gjort det på den måten. Nå elsker jeg brokkoli!

Så bra at hun spiller badminton! Men du kan i tillegg hjelpe henne med å få til et par ekstra aktiviteter i uka. F.eks. kan dere sykle tur sammen. Ikke for å trimme, men for å ha en koselig mor-datter-aktivitet. Spill bowling, gå tur med hunden sammen (lån naboens hund dersom dere ikke har selv) Dere kan gå til butikken istedet for å kjøre osv. Ikke overdriv dette heller. Barn på den alderen der som allerede selv føler de er for tykke kan fort sense at noen prøver å slanke dem, og det kan være veldig sårende dersom de viktigste personene i ditt liv viser at de vil forandre deg.

Dersom du føler behov for å forklare det økte aktivitetsnivået kan du jo vinkle det på deg selv. Ikke snakk om vekt, men si at du merker at du blir sliten av å gå opp trapper o.l. (kanskje datteren din kjenner seg igjen i dette) så du vil bli mer aktiv for å slippe å bli så sliten. Grunnen til at du vil ha datteren din med på aktivitetene er rett og slett at du trives i hennes selskap.

Det er mange måter man kan hjelpe barn med vektproblemer uten at de trenger å føle seg mislykkede. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Man skal være forsiktige med å blande inn helsepersonell i barns vektproblemer. Ikke misforstå, dere som foreldre kan ta kontakt og få masse gode råd. Men ikke ta med barnet til legen og si det er fordi hun må ned i vekt. Sånt skaper altfor mye fokus rundt vekt og kropp, og gjør vondt verre.

Såpass små barn som 10-åringer kan man "styre" ganske enkelt i kostholdet, fordi de ikke lager eller kjøper maten selv.

[la Flaca]

Hun fikk masse veilegdning på et overvektssenter ved et sykehus,...

Stakkars unge, den opplevelsen tror jeg hun skal få slite lenge med.

Først og fremst tror jeg det er viktig å huske på at begrepet "slank/ normal" er relativt, og man skal tenke seg to ganger om før man prøver å plassere alle barn innenfor et ideal. Man bør forsikre seg om at det ikke er ens egne komplekser som kommer til uttrykk. Det kan også være greit å spørre seg om hvilken rolle mat spiller i livet til barnet. Er det en erstatning for noe annet?

Stedatteren min har vært rund siden 4-årsalderen. Nå er hun 10 og overvektig. Det største problemet er ikke vekta, men at hun er klar over at hun er "feit" selv. Og andre på hennes alder er klar over det, og mobber henne. Skulle ønske verden ikke var så fokusert på utseende, og at ungene fikk lov til å være unger litt lenger.

Jeg tror veien å gå er å gjøre hva man kan for å formidle at barnet er helt perfekt akkurat som det er. I tillegg til å sørge for å holde et sunt kosthold og en aktiv livsstil. Turer i marka med hele familien, fotball i hagen, trampoline. Ha det gøy og trivelig sammen, og få en riktigere vekt som en bonus.

[Gjest Gjest]

Jeg tror veien å gå er å gjøre hva man kan for å formidle at barnet er helt perfekt akkurat som det er. I tillegg til å sørge for å holde et sunt kosthold og en aktiv livsstil. Turer i marka med hele familien, fotball i hagen, trampoline. Ha det gøy og trivelig sammen, og få en riktigere vekt som en bonus.

Denne signerer jeg!

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Stakkars unge, den opplevelsen tror jeg hun skal få slite lenge med.

Først og fremst tror jeg det er viktig å huske på at begrepet "slank/ normal" er relativt, og man skal tenke seg to ganger om før man prøver å plassere alle barn innenfor et ideal. Man bør forsikre seg om at det ikke er ens egne komplekser som kommer til uttrykk. Det kan også være greit å spørre seg om hvilken rolle mat spiller i livet til barnet. Er det en erstatning for noe annet?

Stedatteren min har vært rund siden 4-årsalderen. Nå er hun 10 og overvektig. Det største problemet er ikke vekta, men at hun er klar over at hun er "feit" selv. Og andre på hennes alder er klar over det, og mobber henne. Skulle ønske verden ikke var så fokusert på utseende, og at ungene fikk lov til å være unger litt lenger.

Jeg tror veien å gå er å gjøre hva man kan for å formidle at barnet er helt perfekt akkurat som det er. I tillegg til å sørge for å holde et sunt kosthold og en aktiv livsstil. Turer i marka med hele familien, fotball i hagen, trampoline. Ha det gøy og trivelig sammen, og få en riktigere vekt som en bonus.

Det er litt underlig, La Flaca, at det er greit å la ungen være overvektig og mobbet, i steden for å gå til fagpersonell for å få hjelp.

Stedatteren min ble ikke mobbet, og syntes heller ikke det var problematisk at hun fikk hjelp, for hun var jo plaget selv. Hun ønsket mest av alt at hun kunne gå i makent tøy til venninnene, og hun ønsket å orke mer.

De gikk til overvektssentret på sykehuset for å trene, og hun fikk kjempegod kontakt med en veileder der. Det som ble hennes mantra ble at vi skulle gjøre så hun orket mer, og en del av det var å vokse seg høyere uten å legge på seg.

Når man har andre problemer, så er det greit å søke hjelp, men ikke når man er overvektig?

Nå har jeg en stedatter som er mye gladere enn hun har vært på mange år. Hun har lært at kostholdet er viktig for helsa. Det er nemlig ingen god helse når man er så overvektig at man ikke orker å være med i gymmen, f.eks.

Unger tåler mye mer enn vi tror, og vi må ikke være så redde for å gå inn i en dialog med dem. Nå har vi kanskje gjort det sånn at hun får en pubertet og et voksenliv som normalvektig og med god helse.

I det minste vet jeg at vi har med en bevisst og fornuftig jente å gjøre.

[Gjest Gjest]

Det er litt underlig, La Flaca, at det er greit å la ungen være overvektig og mobbet, i steden for å gå til fagpersonell for å få hjelp.

Stedatteren min ble ikke mobbet, og syntes heller ikke det var problematisk at hun fikk hjelp, for hun var jo plaget selv. Hun ønsket mest av alt at hun kunne gå i makent tøy til venninnene, og hun ønsket å orke mer.

De gikk til overvektssentret på sykehuset for å trene, og hun fikk kjempegod kontakt med en veileder der. Det som ble hennes mantra ble at vi skulle gjøre så hun orket mer, og en del av det var å vokse seg høyere uten å legge på seg.

Når man har andre problemer, så er det greit å søke hjelp, men ikke når man er overvektig?

Nå har jeg en stedatter som er mye gladere enn hun har vært på mange år. Hun har lært at kostholdet er viktig for helsa. Det er nemlig ingen god helse når man er så overvektig at man ikke orker å være med i gymmen, f.eks.

Unger tåler mye mer enn vi tror, og vi må ikke være så redde for å gå inn i en dialog med dem. Nå har vi kanskje gjort det sånn at hun får en pubertet og et voksenliv som normalvektig og med god helse.

I det minste vet jeg at vi har med en bevisst og fornuftig jente å gjøre.

Det er vel ingen som sier "ikke hjelp jenta, la henne være overvektig"?

Som det har vært nevnt tidligere: Man kan hjelpe et barn bort fra overvekt uten å sende barnet til legen og gjøre overvekten til en stor sak. Jeg nikket også enig og var SÅ samarbeidsvillig da jeg som barn fikk høre at jeg var for tykk og måtte bli tynnere og sprekere. I dag har jeg passert 30 og sliter fortsatt med at jeg føler meg mindre verdt. Jeg er stadig redd for at de som står meg nærmest ikke synes jeg er god nok som jeg er. Slankepress har gitt meg langvarige psykiske ettervirkninger, uten at noen ser det på meg. Det vonde og vanskelige gjemmer man ofte bort inni seg.

Klart man som foreldre kan søke hjelp hos fagpersoner! Dere kan få tips om kosthold som hele familien kan ta del i, og dere kan få lære mer om hvilke aktiviteter som er bra for å passe vekta. Dette viderefører så dere som foreldre til barnet uten å si at h*n må forandre seg.

Det er annerledes for voksne, fordi vi selv styrer fullstendig hva vi spiser og gjør. Barn kan dyttes i riktig retning uten å gjøre overvekt til et tema.

[Gjest Gjest]

Kom over denne artikkelen på VG

Vil lage registre over fete barn

Et sunt og variabelt kosthold er viktig samt morsjon!

[Gjest J]

Min datter er 10 år og veier 55 kg. Hun er 147 cm høy. Hun merker selv at hun er overvektig, og liker det ikke. Minn mann bryr seg ikke noe om det. "Hun er fin som hun er".

Hun spiser ganske normalt, med chips og sjokolade noen ganger i uken. Hun går på badminton.

Hva kan vi gjøre? Er det noen andre her som har overvektige barn/vet om noen som har det? Versåsnill og skriv litt om hva dere gjorde/dere prøver på.

Del erfaringer!!!

Hilsen bekymret mor.

Hun må kutte ut potetgull og sjokolade midt i uken!

Hun må spise regelmessig og sunt for å få igang forbrenningen!

Badminton er bra men kanskje ikke nok!

Har hun sykkel?Har du og din mann sykkel?

Dra på sykkelturer, både korte og lange - gjerne hele familien!

Kan hun svømme? Dra ut å svøm på i et basseng og etterhvert som vannet blir varmere ute så kan dere bade ute i sjøen sammen.

Pass på hva hun får i seg av sukker og fett!

Kjøp magert pålegg og lag magre middager!

Dette kaller jeg ikke slanking, men en sunnere hverdag

Ikke si noe til henne om at du gjør dette pga hennes overvekt.

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Det er vel ingen som sier "ikke hjelp jenta, la henne være overvektig"?

Som det har vært nevnt tidligere: Man kan hjelpe et barn bort fra overvekt uten å sende barnet til legen og gjøre overvekten til en stor sak. Jeg nikket også enig og var SÅ samarbeidsvillig da jeg som barn fikk høre at jeg var for tykk og måtte bli tynnere og sprekere. I dag har jeg passert 30 og sliter fortsatt med at jeg føler meg mindre verdt. Jeg er stadig redd for at de som står meg nærmest ikke synes jeg er god nok som jeg er. Slankepress har gitt meg langvarige psykiske ettervirkninger, uten at noen ser det på meg. Det vonde og vanskelige gjemmer man ofte bort inni seg.

Klart man som foreldre kan søke hjelp hos fagpersoner! Dere kan få tips om kosthold som hele familien kan ta del i, og dere kan få lære mer om hvilke aktiviteter som er bra for å passe vekta. Dette viderefører så dere som foreldre til barnet uten å si at h*n må forandre seg.

Det er annerledes for voksne, fordi vi selv styrer fullstendig hva vi spiser og gjør. Barn kan dyttes i riktig retning uten å gjøre overvekt til et tema.

Jeg tror at ting ble gjort litt annerledes for 20 år siden enn idag!

Dessuten fokuseres det ikke på overvekt på overvektssentret, det fokuseres på helse, og på familiens spisevaner og aktivitet. Når hun går på vekta på sykehuset, går også vi andre på vekta. Dette er en familieting.

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Et PS:

Pga overvektssentret fant de ut at hun hadde noen problemer som en periode fremover vil behandles med medisiner.

Det er ikke bare å fikse et problem uten å vite fullstendig hva som virkelig gjør at problemet oppstår.

Jeg holder fast ved at overvektssentret er en god ting - også for barn.

Det blir jo likedan for de barna som blir tatt ut av klassen for å få spesialundervisning, skal vi la det være for å ikke såre dem? Jeg tror på å lære barn at problemer kan løses!

[Gjest Gjest]

Et overvektssenter for barn vil vel egentlig bare få barnet til å få mer komplekser enn barnet allerede har tror jeg!

Det lureste er å "slanke" barnet i smug tror jeg!

Hjelper det ikke så går det ann ta med barnet til legen etter at du har snakket med legen uten at barnet vet hva det gjelder for å ta noen stoffskifteprøver o.a. rellevant som kan være årsaken til fedme!

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Teriyaki]

Et overvektssenter for barn vil vel egentlig bare få barnet til å få mer komplekser enn barnet allerede har tror jeg!

Det lureste er å "slanke" barnet i smug tror jeg!

Hjelper det ikke så går det ann ta med barnet til legen etter at du har snakket med legen uten at barnet vet hva det gjelder for å ta noen stoffskifteprøver o.a. rellevant som kan være årsaken til fedme!

Det er ikke alltid like lett, skjønner du.

Det er overvektsentre i mange mange land, og i dag fokuseres det som sagt på helse og kosthold, ikke på selve fettet. Hvis dette var så skadelig for barnet, hvorfor tror du da det har kommet programmer på tv om å få barn ned i vekt ved å fokusere på kosthold og helse?

Barna satt der og fortalte hvor missfornøyde de var med kroppen sin. Små barn. Er det ikke da bedre å få den nødvendige hjelpen slik at de kan bli normalvektige?

Men så klart, det aller beste vil være å gjøre det hjemme, uten å fortelle barnet så veldig mye om det. Men det er faktsik sånn at barn tåler å høre mer enn hva vi voksne tror, i tillegg skjønner de mer også. Skal ikke se bort i fra at de barna som plutselig får forandret livsstil av foreldrene ikke skjønner at det er pga. deres overvekt.

Det er nok mer sårt for et barn som skjønner at foreldrene gjør masse endringer pga. barnets vekt uten å inkludere det, enn å ta det med og fortelle, lære og gjennomføre.

Tror nok det er et mye bedre tilbud i forhold på fokuset på overvektssentre i dag enn for 20 år siden. Så selv om de som var der for 20 år siden har problemer i dag, så er det slett ikke sikkert at det er sånn for de barna som er der nå.

Samfunnet og kunnskapen utvikler seg.

Endret 3. juni 2008 av Teriyaki

[Gjest Gjest_Marianne_*]

Veldig bra, Teriaky.

Jeg er hjertens enig med deg.

[la Flaca]

Det er litt underlig, La Flaca, at det er greit å la ungen være overvektig og mobbet, i steden for å gå til fagpersonell for å få hjelp.

For de fleste er det vel neppe noen enten-eller sak, overvektssenter eller null engasjement? Du verden, for en logikk.