Gå til innhold

stefar som døde av kreft


Gjest trist jente
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest trist jente

Hei,

jeg er ei jente som nettopp har mistet min kjære stefar i kreft. Det hele kom som et sjokk, gikk så utrolig fort og jeg klarer ikke helt forstå at han er borte. Etter å ha hatt en far som ikke er noe å skryte av så kom min stefar inn i mitt og mammas liv og fylte opp et stort tomrom som nok hadde vært der hele livet. Min stefar var verdens beste reservepappa, en skikkelig kjernekar som ingen noensinne kan erstatte. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal gå videre, og mine tanker går til min kjære mor som nå har mistet sitt livs kjærlighet. Min stefar var bare 55 år gammel og kunne hatt så mange gode år igjen. Det er så utrolig trist at han aldri fikk møtt min samboer, vært der når jeg gifter meg og får barn. Å se en så nær og kjær person forsvinne foran øynene på èn på en sånn forferdelig måte er utrolig vanskelig, noe jeg nok aldri kommer til å komme over. Han betydde så utrolig mye for så mange mennesker og det blir et tomrom som aldri kan fylles. Mamma er altfor ung til å være alene resten av livet, men å erstatte min stefar virker som en umulig oppgave. Synes det er vanskelig å snakke med min samboer om dette siden han ikke har opplevd lignende, selv om jeg vet han er der for meg. Prøver å være sterk for meg og mamma, men det er veldig vanskelig. Er også redd for at han ikke fikk vite hvor utrolig glad jeg er i han før han døde. Jeg savner deg så utrolig mye min kjære stefar.

Hilsen en veldig trist jente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • 3 uker senere...

Føler med deg.

Har opplevd det samme. Min far døde av kreft, også bare 55 år gammel. Føltes vondt og meningsløst. Og skummelt å ikke ha en far lenger ved en alder av bare 24 år.

Er nå litt over 1 år siden det skjedde. Det blir bedre med tiden. Sorgen vil alltid være der, men den blir svakere og lettere å leve med. De første høytidene er grusom. Julen i fjor syns jeg var helt forferdelig. En jul uten pappa liksom? Hva er det?

Gråten er der innimellom, og jeg våkner ofte av at jeg gråter i søvne fordi jeg drømmer så ekte om pappa. Spesielt tungt har det vært også nå siden jeg er gravid - og det er så trist å tenke på at pappa aldri får møte sitt første barnebarn og ikke minst barnet mitt som aldri får møte morfar.

:klem:

Endret av SummerJoy
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...