Deprimert kamerat

[thumbalina]

Håper noen har noen erfaringer å dele her...

Sambo har en barndomskamerat (han er 35 år) som alltid har vært svært sjenert... han har også vokst opp med veldig strenge foreldre, som ikke akkurat har vært rause med kjærlighet og omtanke. Fasadefamilie rett og slett. Kameraten bodde i en by langt borte fra oss pga studier i 11 år, og har nylig flyttet tilbake til byen han vokste opp i.

Foreldrene hans skilte seg for et års tid siden, pga utroskap. og er begge nå etablerte med nye partnere.... kameraten bodde først på en hybel i nærheten av faren, men kjøpte så leilighet og flyttet ut av hybelen for å spare litt penger og bo hos sin far ( som sitter med familiehuset - stort!)

Den nye dama til faren flyttet så inn, og et par uker etterpå dette fikk kameraten beskjed om å flytte ut - fordi de skulle pusse opp..... Dette sier faren vel vitende om at sønnen ikke har noe sted å bo, fordi leilighetbygget han har kjøpt leilighet i ikke er ferdigstilt enda. (Jeg mistenker faren for å ville være alene med den nye dama.. det er nemlig 5 soverom ihuset.... så det hadde ikke vært noe problem å bare flytte ut tingene til et annet soverom, mens det var oppussing på gang...)

I perioden hvor han fikk beskjed om å flytte ut (på veldig kort varsel) begynte også kameraten å mistrives på jobb, dårlig arbeidsmiljø og mye press. vi reiste også da på tur, hvor kameraten ble syk og gikk glipp av alt som skjedde på turen. Var sengeliggende i en uke.

Tror nok han overdrev sykdommen litt her også, og gravde seg godt ned.. var ikke interessert i å sitte å prate med oss en gang, og var veldig nedfor og skuffet... da han lå og var syk ringte sjefen hans og kjeftet på han fordi han sendte ei txt mld om at han var syk og dermed ikke kom på jobb... etter denne skyllebøtten ble fyren helt skadeskutt..

Da vi kom hjem hadde han en kort men intens forelskelse i ei jente, som dumpet han ganske hardt og brutalt, etter å ha utnyttet han til en viss grad (penger og andre ting) Etter dette har det bare gått nedover... han er som sagt veldig sjenert, har ikke hatt noe forhold på 10-12 år... og er nok ganske ensom. (alle vi andre er godt etablert)

Han murer seg inne, tar ikke tlf og åpner ikke døra... Søsken har flere ganger ringt oss,f or å få oss til å kjøre bort til han for å sjekke at alt er greit, ettersom de ikke får kontakt med han. vi har snakket alvorlig med han flere ganger om at han i alle fall kan sende en mld om at han ikke orker å snakke med de... sånn at de vet at han er i live i det minste. Senest i går kveld snakket vi om dette, og han var enig i at han kunne sende ei mld dersom han ikke orket å snakke... Men så i dag droppet han å møte om i en gammel slektnings begravelse, uten å gi beskjed til familien at han ikke kom.

Det endte med at vi måtte gå hjem fra jobb, for å fysisk sjekke at alt var greit. Han nektet å snakke med oss, døren var låst, mobilen skrudd av.. men vi hørte at han romsterte der inne, så han var hjemme og i live i alle fall...

Men hva gjør vi videre?

Hvordan kan vi hjelpe han til å komme ut av det dype hullet han har gravet seg ned i???

Noen som har erfaring med lignende? HVa som er lurt, og hva som IKKE bør gjøres...

Jeg foreslo at sambo ringer psykolog for å høre hvordan vi kan få hjelp til han... men det høres jo så drastisk ut samtidig... men vi er alle veldig bekymret...

det som er vanskelig er at de gangene vi får han ut av hybelen så er han blid og livlig.... men er redd det bare er et spill han setter opp når han vet vi "forventer" det..