En historie om livet

[*Lillian*]

"En venn av meg åpnet en eske som han hadde hentet på sin kones kontor. Innholdet var pakket inn i silkepapir. "Det her sa han, er ingen vanlig pakke, det er undertøy." Han kastet papiret og tittet på det eksklusive undertøyet. "Hun kjøpte det første gangen vi reiste til New York for åtte eller ni år siden. Hun brukte det aldri, hun skulle spare det til et "spesielt tilfelle". "Bra, jeg tror dette er et spesielt tilfelle". Han gikk frem til sengen og la det sammen med de andre klærne hun skulle ha på seg i sin begravelse

Konen hans hadde akkurat gått bort Han snudde seg mot meg og sa: "Spar ingenting til et spesielt tilfelle, hver dag er et spesielt tilfelle."

Jeg tenker fortsatt på disse ordene. De har forandret livet mitt. Nå leser jeg mer og vasker mindre. Jeg setter meg på terrassen og ser på landskapet, uten å tenke på ugresset i hagen. Jeg bruker mer tid på familie og venner, og mindre tid på jobben. Jeg har forstått at livet må være å nyte av erfaringer, og ikke et overlevelseskurs. Jeg sparer ingenting lengre. Jeg bruker krystallglassene mine hver dag. Jeg tar på meg min nye jakke når jeg skal til butikken om jeg har lyst. Jeg sparer ikke på bruken av min nye parfyme for spesielle anledninger, jeg bruker den hver gang jeg føler for det. Uttrykket: "En dag" og "En av de første dagene", holder på å forsvinne ut av ordforrådet mitt. Om noe er verdt å se, høre eller gjøre, vil jeg se det, høre det eller gjøre det. NÅ!!

Jeg er ikke sikker på hva min venns kone hadde gjort om hun visste at hun ikke skulle være her i morgen, som vi alle tar for gitt. Jeg tror hun hadde kontaktet familien og sine nærmeste venner. Hun hadde kanskje ringt noen gamle venner for å be om unnskyldning og gjort opp for noe gammelt bråk. Jeg tror også hun hadde gått ut for å spise kinamat, for det var hennes favoritt.

Det er de ugjorte småtingene som uroer meg, om jeg fikk vite at min tid var bestemt. Det uroer meg at jeg sluttet å besøke gode venner, som jeg "en dag" skulle ta kontakt med. Det uroer meg at jeg ikke skriver de brev som jeg skulle skrive "en av de første dagene". Det uroer og gjør meg litt trist at jeg ikke har sagt til mine foreldre, søsken eller barn, ofte nok hvor glad jeg er i dem. Nå forsøker jeg ikke å forsinke, holde tilbake eller spare på noe som kunne berike våre liv med latter og glede. Og hver dag sier jeg til meg selv, at "i dag er en spesiell dag". Hver dag, time og minutt er spesiell.

LEV HVER DAG SOM OM DET VAR DEN SISTE!!

Carpe Diem

Lillian

[Gjest Poirot]

Lillian; fine ord.

Etter hva jeg har lest at du har skrevet her på KG: klarer du etter beste eevne å følge dette selv?

Sier ikke dette for å være ekkel, du virker som en flott jente med tildels litt dårlig selvtillit. DU er også verdt de viktigste øyeblikkene vi opplever i hverdagen. Tenk på det.

[*Lillian*]

Lillian; fine ord.

Etter hva jeg har lest at du har skrevet her på KG: klarer du etter beste eevne å følge dette selv? :oops: ehm.. Ifølge Vibeke her er dobbeltmoral dobbelt så god moral...

Sier ikke dette for å være ekkel, du virker som en flott jente med tildels litt dårlig selvtillit. :oops: Hæ, hvor har du det fra? Okei, jeg skal tenke på det...

Lillian

[Gjest Poirot]

Sier ikke dette for å være ekkel, du virker som en flott jente med tildels litt dårlig selvtillit. Hæ, hvor har du det fra?

Sorry, mulig jeg tok feil. :oops:

Men har ikke du skrevet om angst ol? Kan ikke så mye om det, var kanskje dumt å blande inn selvtillit. Beklager.

Mitt innlegg var ihvertfall ment positivt i din favør! :D

[*Lillian*]

Hehe, det var ironi asså, DonPedro....

Lillian

[Gjest Samara]

Minner meg om ei gammel vise, synes den er veldig fin.

Dere kjenner kanskje til den, slik er teksten:

Ingerid Sletten av Sillejord

hadde hverken sølv eller gull,

men en liten hue av farget ull

som hun hadde fått utav mor.

2

En liten hue av farget ull,

hadde hverken stas eller for,

men fattig minne om far og mor,

som skinte langt mer enn gull.

3

Hun gemte huen i tyve år,

måtte ikke slite den ut!

"Jeg bærer huen engang som brud,

når jeg for alteret går".

4

Hun gjemte huen i tredve år,

måtte ikke skjemme den ut!

"Så bærer jeg den så glad som brud når jeg for Vårherre står."

5

Hun ganger for kisten å tage den,

hjertet var så stort derved;

hun leter frem til dens gamle sted,

da var der ikke tråden igjen.