hva skal vi med barn?

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Jeg er enig i en ting i det minste, og det er at det er få som syter mer enn småbarnsforeldre. De er så slitne, har så dårlig råd - rekka er lang.

Med det siste barnet mitt droppet jeg barselgruppa, for det var så uendelig mye syting. Jeg er klar over at det er slitsomt å ha barn, men har man valgt å få barn så er det sånn det er.

Når det gjelder utspillet til Karita, så er jeg hjertens enig. Vi nordmenn er bortskjemte til de grader. Vi skal ha og ha, og det er visst ingen grenser for hva vi kan forlange. Vi har ett års permisjon med 80% lønn! Det er ikke mange land som slår oss på det.

Unger har heller ikke vondt av å gå i barnehage. Etter 10 år i barnehage vet jeg at det er langt de fleste barn som har det supert i barnehagen. Og det er ikke av resignasjon, som nevt ovenfor. Jeg vet også at barn som har deltid i barnehagen ofte ønsker å være der mer, fordi barn er orientert også mot barn, ikke bare mot foreldrene. Det blir et annet samvær med barn enn med voksne.

Ofte tror jeg at dette med å være hjemme er mer de voksnes behov enn barnas.

jeg har selv 4 barn, og har ikke vært hjemme utover barselpermisjonene. Barna mine har ønsket å være i barnehagen, og har trivdes godt der. Når jeg har vært hjemme med søsken, så har de ofte hatt valget om å være hjemme, men har ønsket barnehagen. Det er ikke før de kommer til ungdomsskolen at de ønsker å være hjemme

Vi skal ikke slå alle over en kam - verken de hjemmeværende eller de utearbeidende. Jeg blir ganske provosert over den underliggende meldingen i Dagbladet-kommentaren om at foreldre som er utearbeidende bryr seg mindre om barna sine - at hjemmeværendes barn er mer elsket.

I vår familie ordner vi det sånn at far reiser tidlig på jobb og er hjemme til kl 15. (Henter i barnehagen mellom 14.30-15.00) Jeg får barna avgårde i ro og mak, og er hjemme 16.30.

[Gjest imli]

Jeg er delvis enig. Synes det er synd at barndommen skal bli mer og mer institusjonalisert, tror ikke det er heldig. Barn trenger foreldrene sine de første leveåra. Jeg tror ikke det er heldig med barn på 1 år som ser foreldrene sine tre-fire timer pr. dag... Skulle ønske man hadde mer valgfrihet. Mange ser seg tvunget til å ha barna i barnehage selv om de ikke ønsker det. Men jeg tror mange fint kan ha råd til å være hjemme med barna, det har litt med forbruk og prioriteringer å gjøre også.

[flickan]

Jeg synes artikkelen tar opp mange gode poenger, mange i dag "har ikke tid" til barna sine, men fatter ikke hvorfor han kun retter pekefingeren mot mor:

Når det å være mor anses som mindre viktig enn å sitte i et styre i en mellomstor norsk bedrift.

Mange kvinner føler presset om å gjøre karriere så sterkt at de ikke våger å prioritere det viktigste i deres liv: Barnet. Ikke engang i de to-tre første årene...de synes de må bli marketing director og avdelingssjef i likestillingens navn.

Å realisere seg selv og samtidig ivareta småbarns behov er et moderne, uløselig dilemma i de fleste familier. Det ville hjulpet hvis også feminister kunne forstå dette.

Jeg kan ikke finne en eneste lik henstilling spesifikt til fedre. Kan jo være at utsagnet om å rekke kickboksing var ment til mennene, og han nevner forsåvidt at fedrene i foreldregenerasjonen klaget på at de så for lite til barna.

Beklager, men jeg leser dette som en lang kritikk av dagens kvinner, og det liker jeg dårlig. Artikkelforfatter skyver nærmest alt ansvaret over på dagens "karrierebevisste"kvinner. Flott at han ska være hjemme med sitt barn, og er det noen som bør trå til mer hjemme er det faktisk mennene. Statistikken viser faktisk at nesten halvparten (44%) av sysselsatte kvinner jobber deltid, mens bare 13 % av mennene gjør det samme.(ssb) Sånn sett føler jeg det blir litt skivebom.

Men så er jeg sikkert en av de feministene som han ikke liker

[gompen]

Vi har 2 barn. Mannen jobber 100%, jeg jobber som vikar innimellom, og i kombinasjon med annen inntekt får jeg ca 8000 i mnd. Vi har ikke hus, ikke bil. Pengene går til husleie, mat og bhg plass, vi kjøper sjelden noe ekstra. Vi får det såvidt til å gå rundt, med regninger i tillegg til dette. Hadde aldri i livet overlevd på kontantstøtte. Pga helsen min, hadde jeg heller ikke klart å gå hjemme med 2 barn.

Jeg vil ikke ha flere barn, økonomien strekker ikke til, helsa strekker ikke til. Jeg føler at jeg ikke har nok tid til de barna jeg allerede har. Jeg vil etterhvert, når barna har blitt større,skape meg en karriere, og jeg vil ha frihet til å være en stor egoist

Derfor gikk jeg til legen og sa jeg ønsket å sterilisere meg. Han gav klart utrykk for at han ikke anbefalte dette, han fikk regelrett bakoversveis! Dette pga at han synes jeg er for ung! Jeg er 25 år og har en sønn på 5, ett stebarn på 4.

Og de som vil ha en karriere og ikke barn fordi de ikke har tid, får press på seg. "skal dere ikke ha barn snart?".

Samfunnet vårt er bygd slik at folk ikke har råd til å gå hjemme med barn lenger. Desverre.

[Gjest Gjest_meg_*]

Vi venter vår første lille snart. Da kommer jeg til å ta hoved permisjonen mens pappaen tar vel 4-5 uker.

Etterpå så må jeg tilbake i jobb. Mannen min tjenter greit, men vi må ha nye biler (mener ikke splitter nye selvsagt) men den vi har nå er ikke bra og ikke plass til vogn i. + At vi trenger to biler nå, holder ikke med en.

Neste år så må vi kjøpe oss hus. Vi bor i en leilighet som er veldig fin, men den egner se gikke for barn. Små soverom, ingen hage midt i byen.

Regner med at vi ikke får så mye for den som vi skulle ønsket, er en litt vannskelig leilig å selge.

Så jeg må begynne og jobbe igjen + at jeg gjerne vil jobbe. Om vi kommer til å red litt på jobb % vår vet jeg ikke enda. Så vår tass kommer i en alser av ca 1 år til å være enten fulle dager i barnehagen eller muligens 4 timer vær dag eller tre dager i uken.

Føler meg ikke uskikket til å ha barn bare fordi jeg vil jobbe utenom hjemmet.

Noen koser seg over alt med å gå hjemme hele dagen, jeg hadde blitt sprø.

Og som flere andre påpeker:hvorfor er det kvinnen som er den slemme hvis hun jobber. Hva med mannen, har ikke han lik plikt i oppdragelsen til barna han setter til værden. Synes sånnt blir litt dumt jeg

[Tusenfryd]

Synes det var glitrende skrevet - det er ingen forskningsrapport heller, men en betraktning. At det er en mann som har skrevet det, synes jeg er irrelevant, og jeg ser mange defensive svar her.

Mitt barn er i barnehage 7 timer per dag - hadde vi skåret inn til beinet kunne vi sikkert hatt halv plass - eller gått for park.

Vi har imidlertid valgt å jobbe begge to, men ha noenlunde korte dager. Jeg tror at mitt barn har det supert i barnehagen - det MÅ jeg tro. Men jeglar meg ikke imponere av mammaer med karriereblikk og melkespreng som ikek skal forbigåes. jeg gidder ikke hisse meg opp over at vi skal være like hele tiden - for vi er ikke det - lev med det.

Vi er mange som må slutte å forholde oss til hvordan vi synes det skulle ha vært, men begynne å ta innover oss sånn somd et faktisk er. Og mammaer har pupp, livet endrer seg og oppvask flyter. Sånn ER det bare.

Bra artikkel.

[Gjest Gjest]

Vi venter vår første lille snart. Da kommer jeg til å ta hoved permisjonen mens pappaen tar vel 4-5 uker.

Etterpå så må jeg tilbake i jobb. Mannen min tjenter greit, men vi må ha nye biler (mener ikke splitter nye selvsagt) men den vi har nå er ikke bra og ikke plass til vogn i. + At vi trenger to biler nå, holder ikke med en.

Neste år så må vi kjøpe oss hus. Vi bor i en leilighet som er veldig fin, men den egner se gikke for barn. Små soverom, ingen hage midt i byen.

Regner med at vi ikke får så mye for den som vi skulle ønsket, er en litt vannskelig leilig å selge.

Så jeg må begynne og jobbe igjen + at jeg gjerne vil jobbe. Om vi kommer til å red litt på jobb % vår vet jeg ikke enda. Så vår tass kommer i en alser av ca 1 år til å være enten fulle dager i barnehagen eller muligens 4 timer vær dag eller tre dager i uken.

Føler meg ikke uskikket til å ha barn bare fordi jeg vil jobbe utenom hjemmet.

Noen koser seg over alt med å gå hjemme hele dagen, jeg hadde blitt sprø.

Og som flere andre påpeker:hvorfor er det kvinnen som er den slemme hvis hun jobber. Hva med mannen, har ikke han lik plikt i oppdragelsen til barna han setter til værden. Synes sånnt blir litt dumt jeg

her kommer spørsmålet inn, hva skal man med barn da,- når vi ikke kan ta oss av dem...

[Karmela]

HURRA for Simen Tveitereid

[Nigo-san]

her kommer spørsmålet inn, hva skal man med barn da,- når vi ikke kan ta oss av dem...

Slik jeg leser det, er det mange i tråden som har forsøkt å svare på akkurat det. Men det var tydeligvis feil svar, så jeg får prøve jeg også:

Vi som "ikke kan ta oss av barna våre", får barn fordi vi er lei av de andre hobbyene våre. Og så matcher de sofaen så fint. Og så leste jeg i Cosmopolitan (UK edition) at barn er den nye moten i Hollywood, så da må man jo følge med. Heldigvis tar barnehagen og skolen seg av oppdragelse og slikt mas, så da kan jeg sette på en DVD når de kommer hjem. Da er de stille og opptatt helt til de legger seg, så jeg slipper å ha så mye med dem å gjøre.

Bedre nå?

Unødvendig å si, kanskje, men jeg syntes artikkelen var noe gedigent vås. Billige poenger om at politikere ikke vil at foreldre skal oppdra barna, og at småbarn gråter og roper "mamma, mamma".

Jeg er enig med Tvetereid i en eneste ting, og det er at småbarnsforeldre til en viss grad må ta på seg skylda for tidsklemma selv, hvis de insisterer på å fortsette som før etter å ha fått barn. Altså prioriterer aktiviteter for seg selv, kinobesøk, venninnekvelder, trening og kulturelle aktiviteter- på toppen av full jobb og barn. Sliten? Det er jammen ikke rart...

Men ellers synes jeg artikkelen sparker i alle retninger, og hardest mot de damene som er så frekke at de er oppriktig interessert i jobben sin. Som mange andre reagerer jeg også på at han utelukkende henvender seg til kvinner. Som Tvetereid nok utmerket godt vet, er det ingen som jobber så lite i Norge i dag som småbarnsmødre. Det er heller ingen som jobber så mye som småbarnsfedre, og her er vi inne på noe interessant- for er det så viktig at barna "slipper" å gå i barnehage, at de ikke trenger å se faren sin? Man kan ikke alltid prioritere seg til å være hjemme, huset, bilen og dagliglivet må finansieres på et eller annet vis, og hvis det problemet løses ved at far jobber overtid støtt og stadig, så går vel vinninga opp i spinninga? Skulle tro at en pappa er enig i det....

[Gjest Gjest]

Det er uansett mye sant i artikkelen som vi prøver å rømme unna.

Tror vi må innrømme det alle og enhver.

[Yrjenia]

Fortsettelsen: likestilte tvangstanker: http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/20/449874.html

[flickan]

Fortsettelsen: likestilte tvangstanker: http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/20/449874.html

Vel, jeg klarer likevel ikke la være å la meg provosere. Jeg er enig i poengene, men jeg er uenig i resonementene..

Det er ikke jeg som roper på mor, det er barnet (....) Mens jeg er så reaksjonær at jeg tror på noen ekstra sterke bånd mellom mor og barn etter ni måneder i magen og ett år med amming.

Selvsagt er det det, enda større grunn til at fedre bør komme mer på banen for å skape de samme båndene. Det er aldri for sent. Det er naturlig at barnet roper på mor dersom mor til da har vært hovedomsorgspersonen. Om det var faren som hadde vært det, ville barnet ropt på far. Denne oppfatningen om at mor er den beste omsorgspersonen er rett og slett gammeldags. Menn som har kjempet for omsorgsrett har vel erfart hvor vond den kan være.

SELVØLGELIG SYNES jeg det er fint hvis flere fedre prioriterer barn. Men dette er så opplagt og så politisk korrekt at det ikke er nødvendig å skrive i avisen om det.

Vel, her er jeg bare ravende uenig. Synes det er alt for få menn som roper på sine egne.

«Agder-forskning viste i en undersøkelse hvordan mødre seg imellom er beinharde på sanksjoner overfor kvinner som jobber 'for mye' utenfor hjemmet», skriver Karianne Bjellås Gilje og Tonje Vold. Undersøkelsen kan vel aldri være gjennomført i Agder-fylkene?

Veldig seriøst å avskrive forskning fordi HAN ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. Frekt, spør du meg.

Det jeg foreslo var altså at en av foreldrene er noe mer hjemme i de to-tre første årene av deres barns liv. Har alle så fantastisk interessante jobber at det er et stort offer?

Han mer enn insinuerer vel først og fremst at MOR skulle være mer hjemme de første 3 årene, jf amming og sterke bånd over.

[Gjest gurimalla]

Jeg har helt andre erfaringer enn artikkelforfatter. De fleste i min omgangskrets har høyere utdanning og barn. Det er ingen som ofrer barna for karrieren. De fleste tar det litt roligere i årene etter at barna har kommet (og da snakker jeg om mødre OG fedre). Hvor eksisterer alle disse kvinnene som har det så travelt, jeg vet at de finnes, men er det så jævla vanlig?

I tillegg blir jeg voldsomt provosert over de som antyder at barn blir ulykkelige av å være i barnehagen. Jeg har selv gått i barnehage/hos dagmamma fra jeg var ett år, jeg burde jo vært usikker på om jeg var elsket og ønsket. Min erfaring (og mange forskningsrapporter) tilsier at de fleste barn har godt av å være i barnehagen. Jeg kjenner heller ikke en kjeft som sier at de var ulykkelige over å "bli stuet bort" i barnehagen.

Jeg er fullstendig klar over at mine egne opplevelser ikke kan sies å være overførbare, men jeg må si at jeg er forundret over hvor svart/hvitt dette blir fremstilt.

[Gjest Gjest]

Da har jeg lest boka, gikk rekordraskt til meg å være da det var en veldig interessant bok med mange fornuftige poeng. Boka skulle vært obligatorisk for alle som søker om barnehageplass til barn under 2-3 år. Er glad jeg fikk lest denne for min egen del og ikke minst for barnas del...

Sitter igjen med litt ekkel følelse etter å ha lest boka, ikke på grunn av egne valg, men av frykt for langtidseffektene av dagens politikk. Tenker da spesielt i forhold til egne barns skolegang, hvor bråk, ukonsentrasjon, manglende respekt for lærere og aggressivitet kan komme til å bli mer og mer vanlig (som vi allerede ser i dag). Og årsaken til dette _kan_ ligge i økt omfang av tidligere barnehagestart.

Uansett, les boka og tenk selv er min henstilling!

[Xanadus]

Fint med en mann som jobber 50 % for å få mer tid til barna. Er ikke så mange av dem.

Så sant. Nå i disse tider kan jo både mor og far dra lasset likt. Helt sant.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde selv store planer om å gå hjemme med sønnen min til han blir ca2-3 år, men ser alerede nå når han er 9 mnd at han kunne ha godt av å gå i barnehage, han elsker andre unger og er utrolig utadvent, jeg tror han hadde blitt ulykkelig om han måtte henge i buksebenet mitt i 3 år.

Greit, han trenger ikke bli levert først å hentet sist men noen timer skader ikke vil jeg tro.

Noen foreldre må ha to inntekter for at endene skal møtes, sånn er det bare, men en må gjerne da tenke seg litt om før en setter det ene barnet etter det andre til verden, en må ha tid og råd til det.

[cilja]

Samtidig er vi gode nok foreldre som synes vi har masse tid sammen med barnet vårt.

Dere synes dere har masse tid sammen med barnet deres. Hvis barnet hadde vært hjemme f.ek. to dager i uka sammen med mor eller far, tror du barnet hadde likt det bedre enn å være i barnehagen eller omvendt?

Kanskje barnet er fornøyd i den situasjonen den er (fordi barn ikke har noe å sammenligne med og er utrolig tilpassninsdyktige), men personlig tror jeg den langsiktige innvirkningen det har å være sammen med mor eller far litt mer er mye mer positiv enn å være så mye i barnehagen.

[Caramba]

Dere synes dere har masse tid sammen med barnet deres. Hvis barnet hadde vært hjemme f.ek. to dager i uka sammen med mor eller far, tror du barnet hadde likt det bedre enn å være i barnehagen eller omvendt?

Kanskje barnet er fornøyd i den situasjonen den er (fordi barn ikke har noe å sammenligne med og er utrolig tilpassninsdyktige), men personlig tror jeg den langsiktige innvirkningen det har å være sammen med mor eller far litt mer er mye mer positiv enn å være så mye i barnehagen.

Det vet jeg ikke, da han trives veldig godt i bhg. Nå har han vært mye hjemme etter jul fordi han har vært syk, og de siste hjemmedagene før bhg så kjeder han seg og blir sjeleglad når han ser de andre barna igjen. De klemmer og leier rundt på hverandre og viser stor gjennsynsglede. Han er nå 2 år og er blitt en veldig sosial gutt.

Jeg aner ikke om barnet hadde hatt det bedre/ verre hjemme, men det jeg vet er at han har det BRA og trives i hverdagen. Det blir jo bare spekulasjoner om hvordan han hadde hatt det hvis jeg gikk hjemme fulltid, deltid eller whatever. Ulempen med å gå hjemme med mor er jo at du mister muligheten til å sosialisere med andre barn på daglig basis. Det er ingen unger hjemme på dagen her vi bor, åpen barnehage består veldig mye av småtasser på under ett år med mødre på barseltreff, samt at det er mange nye barn hver gang.

Sorry, men jeg tror dagens barn har det fint i bhg. Jeg tror også de fleste foreldre (alle dem jeg kjenner) gjør hva de kan for å få hverdagen til å bli kortest mulig og minst mulig slitsom for de små.

[Harlekin]

Jeg synes ærlig talt mesteparten av artikkelen var noe stort vås, men det er vel egentlig ikke innholdet som jeg er så uenig i. Mest på grunn av den anklagende og propagandiserende måten den er skrevet på: Gi utearbeidende mødre dårlig samvittighet.

Vi kommer til å være hjemme så lenge vi kan med barnet vårt, men vi har faktisk ikke økonomi til å være hjemme noe særlig mer enn et år. Selv om vi begge jobber 100 %, er det ikke fordi vi vil opprettholde noen luksus - det er fullstendig latterlig. Vi har ikke så høy inntekt, rett og slett. Vi må jobbe for å tjene til husleie, lån og endre regninger, sånn er dessverre verden. Det betyr ikke at vi ikke kommer til å gjøre alt for at barnet vårt skal ha det bra, selv om det må i barnehage en tid.

Endret 19. januar 2009 av Harlekin

[Gjest Gjest_søta_*]

Jeg tror den dårlige samvittigheten egentlig går begge veier. De som jobber har dårlig samvittighet fordi de kanskje ikke tilbringer nok tid med barna, og de som er hjemmeværende har like dårlig samvittighet for at barna ikke får nok stimuli, får nok samvær med andre og fordi mor selv føler at hun ikke gjør en viktig nok jobb. For å lette på samvittigheten tar vi enkle mennesker den lette utvei, nemlig å angripe hverandre. Så arbeidende mødre angriper hjemmeværende, og hjemmeværende mødre angriper de arbeidende. Å få barn er egoistisk, punktum. Å innbille seg at man er mindre egoistisk fordi man velger å være hjemmeværende og skrive slike innlegg for å lette samvittigheten sin er bare tåpelig. Interessant forøvrig at det er betydelig sjeldnere man ser at arbeidende mødre starter innlegg om hvorfor i all verden noen velger å gå hjemme med barn. Enkelte mennesker er åpenbart tryggere på sine valg enn andre. Ja, for det er nettopp det jeg tror ligger i bunn for slike innlegg: usikkerhet og følelse av utilstrekkelighet. Og vi velger å redusere den ved å gå løs på andre istedenfor å jobbe med å fremme vår egen trygghet på at man har gjort det rette valget for sine barn.

Når skal vi forøvrig lære at enhver familie er ulik og alle har forskjellige behov? Å si at alle barn bør være hjemme med mor eller bør være i barnehage er som å si at alle voksne bør ha tre års utdannelse, 8-4 jobb, bo i et rekkehus og få max to barn. Det finnes ingen fasit. Å tro at enten hjemmetilværelse eller barnehage vil drastisk ødelegge eller fremme et barns utvikling er i beste fall naivt, og i verste fall destruktivt.

APPLAUS! Takk for at du viser det finnes noen på KG med hodet i behold!