Tvanspising

[Gjest Gjest]

Hei

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne for alt er bare surr inni hodet mitt.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i ca 13 år nå. De første 4-5 årene var værst.. også har jeg liksom sagt til alle at jeg er frisk.. men inni meg.. sliter jeg med alle "bivirkningene".

JEg var en kjempe sporty jente som ikke tenkte over slanking i det hele tatt. Så ble jeg ordentlig syk i noen uker, og gikk ned mye i vekt pga det. Jeg kom meg aldri tilbake ordentlig i de sportene jeg drev i .. mistet liksom "selvtillitten" . Da jeg ble frisk og begynte å legge på meg til normal igjen.. begynte ting å bli innviklet! ( var da i 14-15 årsalderen). begynte med strenge matvaner... og gikk ned i vekt igjen. Disse matvanene var jo så strenge at det gikk ikke ann å leve med de.. så var det sånn at jeg en dag spiste en sjokolade bit, så var det gjort.. da hev jeg inn på. Jeg lagde meg middager i skjul, gjemte mat ovs. og utviklet tvangspising. ( jeg tenkte at hvis jeg kastet opp etterpå.. da var jeg jo syk.. men trodde ikke jeg var det ved bare å spise mye.) Hver eneste dag tenkte jeg at i dag er siste dagen jeg gjør det...! Jeg la på meg mye i denne perioden. Jeg pleide å være kjempe sosial,, men distanserte meg fra venner. Jeg satt alene på rommet mitt. Jeg mistet konsentrasjonen min. Klarte ikke fokusere på noe. Jeg ble sinna. Jeg fikk mye angst, og ble veldig deprimert.

Etter noen år klarte jeg å gå ned en del kilo.. så er i dag en slank jente. Jeg har mer kontroll på spisingen, og disse dagene hvor jeg spiser mye.. er ikke så ofte lenger og ikke så kraftige!

Men det jeg sliter så utrolig med er at jeg ikke klarer å konsentrer meg. Alt er et totalt kaos i hodet mitt. Jeg får ikke sove om nettene, for jeg ligger bare å tenker, jeg tenker så intenst på ting, og tankene vil ikke bort. JEg glemmer ting hele tiden. Surrer, stresser og klarer ikke bestemme meg for noe. Jeg er utrolig usikker i jobben. JEg byttet for litt siden jobb. Total annen bransje. Jeg var da SÅ sikker på at detta var riktig.. nå vil jeg tilbake til den gammle bransjen. Men er redd jeg ikke passer noen sted, for jeg bare glemmer jo hele tiden, og klarer ikke engaskjere meg når jeg ikke klarer å fokusere.

Jeg har verdens snilleste, mest tålmodige samboer. Han vet om alt dette prøver å forstå så godt han kan. Tidligere har jeg hatt mye "dårlige" kjærster. Utroskap etc. Endelig fant jeg en gutt som bare er snill , og som jeg stoler 100 prosent på. Men i det siste har jeg begynt å tvile på om jeg vil være sammen han også. Jeg vil ikke tenke tankene, for jeg vil sånn at det skal fungere, men jeg føler litt at det er litt kjedelig. Han er forståelsesfull og snill, men samtidig veldig vanskelig å snakke med om ting, han snakker veldig skjelden om følser. Jeg har sagt til han at det er viktig for meg at han åpner seg, og i det siste har han begynt å gjøre det mer. Men ting er liksom så inmari enkelt og greit hele tiden. Ofte sier han ting som jeg syns er skikkelig teit. Ikke helt samme humor bestandig. Men vi ler og har det mye morro også. Problemet mitt er at det går så innmari opp og ned inne i hodet mitt HELE TIDEN! En time kan jeg tenkte: Selfølgelig vil jeg være sammen han, neste time kan jeg tenke: Nei, jeg må bort! Det virker helt hinsides å gjøre det slutt, samtidig skremmer det livet ut av meg å tenke at jeg skal være sammen han hele livet.

En annen ting jeg er redd for, som sikkert høres rart ut, men som jeg hele tiden er redd for: er at hvis jeg blir frisk, hvis jeg blir frisk og glad, og ting begynner å fungere med jobb ovs. Tenk om jeg ikke vil være sammen han lenger. Tenk om, når jeg på en måte slutter å isolere meg her hjemme , og begynner å møte mennesker, finner en annen? Det hindrer meg liksom i å ville ble frisk, for jeg vil ikke såre han. Høres helt forderdelig ut!!!

Skjønner at det er vanskelig for andre å hjelpe meg med dette, det er jo noe jeg må finne ut av selv. Men er det noen her som sliter med spiseforstyrrelser og har de samme problemene. Tror dere dette kan være pga spiseforstyrrelene, at ingenting er bra nok.? For han er en så utrolig bra kar.

Er det andre her som sliter med tvangspising? Eller har gjort? Vet dere om et bra sted å få hjelp? Jeg går å snakker med en psykolog for det, men syns ikke det hjelper så mye. Hun bare sitter å ser på meg prate. Føler meg ikke så trygg hos henne. Føler meg rett og slett at hun syns jeg er irriterende og dum.

Utad ser jeg ut som en sunn og frisk jente med flott samboer og masse venner. MEn sanheten er at jeg er nesten bare hjemme, og prøver å "roe" ned hode mitt, og finne en løsning på ting. Vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg leste om en som heter Hougen? Han er kjent for å jobbe med folk som har spisef. Har noen her noe erfaring med han?

vet ikke helt om dette er riktig sted å plassere spørsmålet for det er jo både helse og forhold??

Sorry at dette ble langt. Det bare er så mye inne i hodet mitt som surrer og lurer. Jeg blir helt utbrent. Skulle bare ønske jeg kunne finne roen..! Jeg trenger en pause fra meg selv.

[hjema]

Hei.Jeg sitter nå midt oppe i en spisedag, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har alltid vært ei aktiv jente, men for ett og et halvt år siden begynte jeg å slanke meg. Jeg gikk ned flere kilo, og tenkte hele tiden at nå var jeg tynn nok. Men jeg klarte aldri å begynne å spise igjen. Etter et halvt år hadde jeg gått ned over 15 kg, og hadde en fettprosent på bare 2,8%. Det var da jeg innså at noe måtte gjøres.omvendingen til å begynne å spise da gikk egentlig greit. Klart det var vanskelig å spise noen dager, men jeg følte meg bedre av å spise, og det var godt å kunne unne seg det som var godt igjen.det hendte at jeg overspiste mye, mye ja veldig mye. Jeg gikk over skapene og fant det mest kalorifulle jeg kunne ta og spiste dette...ofte opp i 15 000kcal dagen!!! På det tidspunktet var det ikke så farlig tenkte jeg, jeg skulle jo opp mye i vekt.men nå, et ar senere har det ikke gitt seg. Jeg veier nå mer enn jeg gjorde før jeg ble tynn, og er oå grensa til overvektig. Jeg spiser nesten hele tiden og klarer ikke å goi slipp på maten...jeg vil ikke miste den igjen..I dag har jeg spist 9 store måltider allerede, og flere blir det sikkert... jeg skal få hjelp nå til å sette opp et spiseprogram så får håpe det funker. Hva var det som hjalp deg ut av spisebesettelsen og fikk deg til å spise normalt igjen?Jeg har gått til psykolog osv, men har ikke fått noe ihgjen for det. Jeg er også driiiitlei og sliten av all "maten" enda jeg bare har slitt i godt og vel to år..Prøver å slanke meg hele tiden også, men det går jo ikke....

[hjema]

Konsentrasjonsvansker her også. Alt dreier seg om mat, hele tiden, 24 timer i døgnet, hver eneste dag...:S har også en svært forståelsesfull og god kjæreste...jeg kan prate med han om alt, og han vil gjerne høre om alt jeg nå måtte fortelle. Han vil gjerne forstå meg, og prøver å hjelpe meg så godt han kan

[Furstina]

Jag vill tipsa om IKS.no - Intressegruppa for kvinner med spiseförstyrelser och Mentalhelse.no för att kunna få mer erfaren och professionell hjälp

/Furstina (moderator)

[Gjest TS]

Hei.Jeg sitter nå midt oppe i en spisedag, og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har alltid vært ei aktiv jente, men for ett og et halvt år siden begynte jeg å slanke meg. Jeg gikk ned flere kilo, og tenkte hele tiden at nå var jeg tynn nok. Men jeg klarte aldri å begynne å spise igjen. Etter et halvt år hadde jeg gått ned over 15 kg, og hadde en fettprosent på bare 2,8%. Det var da jeg innså at noe måtte gjøres.omvendingen til å begynne å spise da gikk egentlig greit. Klart det var vanskelig å spise noen dager, men jeg følte meg bedre av å spise, og det var godt å kunne unne seg det som var godt igjen.det hendte at jeg overspiste mye, mye ja veldig mye. Jeg gikk over skapene og fant det mest kalorifulle jeg kunne ta og spiste dette...ofte opp i 15 000kcal dagen!!! På det tidspunktet var det ikke så farlig tenkte jeg, jeg skulle jo opp mye i vekt.men nå, et ar senere har det ikke gitt seg. Jeg veier nå mer enn jeg gjorde før jeg ble tynn, og er oå grensa til overvektig. Jeg spiser nesten hele tiden og klarer ikke å goi slipp på maten...jeg vil ikke miste den igjen..I dag har jeg spist 9 store måltider allerede, og flere blir det sikkert... jeg skal få hjelp nå til å sette opp et spiseprogram så får håpe det funker. Hva var det som hjalp deg ut av spisebesettelsen og fikk deg til å spise normalt igjen?Jeg har gått til psykolog osv, men har ikke fått noe ihgjen for det. Jeg er også driiiitlei og sliten av all "maten" enda jeg bare har slitt i godt og vel to år..Prøver å slanke meg hele tiden også, men det går jo ikke....

Hei!!

TAkk for svar!! Selvom jeg ikke unner deg å ha det sånn som meg , er det deilig å vite at det er andre som sliter med det samme og at ikke jeg er helt alene om det. Det med hvordan jeg kom meg ut av den heftigste spisebesettelsen var å aktivisere meg... for så å få tankene over på noe annet, og det hjalp!! Men så var det jo også det som var vanskelig da! og kommer seg ut, og aktivisere seg: gå turer, jogge, padle kajakk, sykkle, elixia...etc... Jeg gravde meg så innmari ned. Men alt ligger på en måte inni hode, så jeg måtte bare forandre tankemønster.. rett og slett ikke tenke på mat, bare kjenne på om jeg var sulten eller ikke.

JEg sliter som sagt fortsatt med dette, men spisingen er på et annet nivå. Og det var etter jeg mistet de ekstra kiloene at de ble lettere, for jeg ble ikke så obsest i mat lenger. For det var liksom jo feitere jeg var jo mer obsest!

JEg tenker fortsatt at jeg vil ned 5-6 kilo, men det er ikke sånn at jeg går rundt og aldri føler meg vel. Jeg har dager jeg føler meg fin, og det hjelper utrolig.

Det jeg sliter mest med nå er liksom konsentrasjonen, tankene mine hopper hele tiden, viktige livsvalg som jobb og kjærste forandrer seg fra time til time , fra dag til dag! Jeg sliter meg selvtilliten , og tenker hele tiden hva folk tenker om meg. JEg tar meg selv i å slenge dritt til meg selv ( inni hode) hele tiden. Uansett hva jeg gjør, så kunne jeg ha gjort det bedre eller annerledes, og andre gjør det sikkert bedre. At det er bedre å være et annet sted en der jeg er, være sammen med en annen enn den jeg er med ovs. JEg må virkelig få gjort noe med dette snart ellers så ser jeg ikke noe så veldig smashing fremtid.

Føles godt å få det ut, blir liksom klar over ting når man skriver de ned. og det er jo det viktigste steget!

Håper du kommer deg ut av spisegreiene! Sett deg ned å tenk over også om det er noe som plager deg. Noe du fortrenger og ikke klarer å føle på. Kanskje du får tvangstanker om å spise fordi du tvinger deg selv til å ikke tenke eller føle på en spesiell ting??

[Gjest TS]

Hei!!

TAkk for svar!! Selvom jeg ikke unner deg å ha det sånn som meg , er det deilig å vite at det er andre som sliter med det samme og at ikke jeg er helt alene om det. Det med hvordan jeg kom meg ut av den heftigste spisebesettelsen var å aktivisere meg... for så å få tankene over på noe annet, og det hjalp!! Men så var det jo også det som var vanskelig da! og kommer seg ut, og aktivisere seg: gå turer, jogge, padle kajakk, sykkle, elixia...etc... Jeg gravde meg så innmari ned. Men alt ligger på en måte inni hode, så jeg måtte bare forandre tankemønster.. rett og slett ikke tenke på mat, bare kjenne på om jeg var sulten eller ikke.

JEg sliter som sagt fortsatt med dette, men spisingen er på et annet nivå. Og det var etter jeg mistet de ekstra kiloene at de ble lettere, for jeg ble ikke så obsest i mat lenger. For det var liksom jo feitere jeg var jo mer obsest!

JEg tenker fortsatt at jeg vil ned 5-6 kilo, men det er ikke sånn at jeg går rundt og aldri føler meg vel. Jeg har dager jeg føler meg fin, og det hjelper utrolig.

Det jeg sliter mest med nå er liksom konsentrasjonen, tankene mine hopper hele tiden, viktige livsvalg som jobb og kjærste forandrer seg fra time til time , fra dag til dag! Jeg sliter meg selvtilliten , og tenker hele tiden hva folk tenker om meg. JEg tar meg selv i å slenge dritt til meg selv ( inni hode) hele tiden. Uansett hva jeg gjør, så kunne jeg ha gjort det bedre eller annerledes, og andre gjør det sikkert bedre. At det er bedre å være et annet sted en der jeg er, være sammen med en annen enn den jeg er med ovs. JEg må virkelig få gjort noe med dette snart ellers så ser jeg ikke noe så veldig smashing fremtid.

Føles godt å få det ut, blir liksom klar over ting når man skriver de ned. og det er jo det viktigste steget!

Håper du kommer deg ut av spisegreiene! Sett deg ned å tenk over også om det er noe som plager deg. Noe du fortrenger og ikke klarer å føle på. Kanskje du får tvangstanker om å spise fordi du tvinger deg selv til å ikke tenke eller føle på en spesiell ting??

off sorry mye skrive feil... og slurvete skrevet!! Det jeg mente med at det var vanskelig å aktivisere seg var at, jeg var så deppe og gravde meg så langt ned , at å gå ut av døra bare var vanskelig. Men lettere og lettere for hver gang ble det.

[hjema]

Jeg har prøvd så mye, men det er akkurat som om jeg vil spise, jeg vil at det skal gå galt, jeg vil ikke gi slipp på maten. Selvfølgelig vil jeg ikke overspise ghele tiden, men det er noe i meg som også vil det.

Jeg hadde en prat med kjæresten min i går, og han mener at det kan være at jeg gjør det for å ha en unnskyldning. Jeg får oftere slike dager om det er noe jeg må prestere som prøver og viktige treninger. Jeg driver faktisk aktivt med skiskyting, og spisingen har ødelagt så utrolig mye for meg....!!!

Håper du også får hjelp, jeg skal prøve meg på å følge et fast mønster hvor andre bestemmer og setter opp en matplan, sammen med meg da så klart. Da kanskje jeg kan bruke tiden på å konsentrere meg om andre ting, slippe å tenke på hva jeg skal spise/ikke spise...

Kjempegodt å bare få luftet tankene:)

[Gjest TS]

Jeg har prøvd så mye, men det er akkurat som om jeg vil spise, jeg vil at det skal gå galt, jeg vil ikke gi slipp på maten. Selvfølgelig vil jeg ikke overspise ghele tiden, men det er noe i meg som også vil det.

Jeg hadde en prat med kjæresten min i går, og han mener at det kan være at jeg gjør det for å ha en unnskyldning. Jeg får oftere slike dager om det er noe jeg må prestere som prøver og viktige treninger. Jeg driver faktisk aktivt med skiskyting, og spisingen har ødelagt så utrolig mye for meg....!!!

Håper du også får hjelp, jeg skal prøve meg på å følge et fast mønster hvor andre bestemmer og setter opp en matplan, sammen med meg da så klart. Da kanskje jeg kan bruke tiden på å konsentrere meg om andre ting, slippe å tenke på hva jeg skal spise/ikke spise...

Kjempegodt å bare få luftet tankene:)

Ah så gøy med ski skyting. Så flink du er som klarer å opprettholde hobbien din. Mine gikk rett i dass når jeg hadde det på det værste med spisingen.

Er du kanskje redd for å lykkes? Høres jo helt rart ut, men tar meg selv i være det noen ganger. Redd for både meg selv og andre kan unne meg å lykkes. Redd for at folk blir misunnelige. Jeg var en populær jente og flink i all sport før, og det var mye ekkle kommentarer ... mye misunnelse som jeg i ettertid har skjønt at det var. Noe som sitter igjen nå som jeg har blitt eldre. At jeg .. ja som sagt, er redd for å lykkes.

At det er en unnskylding er det sikkert også! JEg har det også sånn at er det noe jeg gruer meg til så orker jeg ikke føle på det og tar heller å dytter i meg mat.

En annen ting jeg merker ( jeg har jo hatt dette i 13 år nå da) og det har blitt en sånn vane for meg. Maten er en del av meg. Hva er jeg uten den. Kan jeg ikke gjemme meg bak den mer. Da føler jeg meg helt naken. Det er min lille flukt vei når følser blir for sterke. Min rømmning fra meg selv.

Helt enig , det er deilig å lufte dette. Jeg har lenge fornektet meg selv at jeg sliter med dette.. men inser så innderlig nå at jeg fortsatt gjør det. Skal faen meg ta skikkelig tak å gjøre noe med det nå. Må få hjelp. Men hvem kan hjelpe? Man blir kastet som en jevla ball rundt i systemet. Og sittende hos en psykolog som ber deg snakke om ditt og datt. HErregud jeg er lei av å snakke, jeg trenger produktiv hjelp. Noe konstruktivt. Noe intensivt. Vet det ikke fins noe snarvei ut av dette, men vet også at det ikke hjelper lenger å sitte i en stol forran en psykolog som bare sitter å ser på meg.

I første innlegg i tråden spurte jeg om noen hadde hørt om Hougen! Legger inn nettsiden her.

http://www.sfs.as/

Hva syns du? kanskje dette kunne vært noe som kunne hjelpe? Er det noen som har noen eller hørt om noen med erfaringer herfra?

Er så lei av å komme håpeful til nye folk som sier de kan hjelpe .. også blir det bare til at man åpner seg igjen og igjen for fremmede mennekser til ingen nytte!

[hjema]

det så jo ganske bra ut. Det går jo an å ringe og høre litt om opplegget;)

Selv skal jeg få hjelp hos olympiatoppen nå, så håper det blir bra. Og helt enig, lei av praten!! Alle sier at jeg bare må komme å prate om ting, og har vært hos flere forskjellige...men det er grenser for hvor mange ganger jeg orker å legge ut om hvordan livet mitt har vært de siste årene...