Mannen min er alvorlig deprimert. Hvordan være en støtte og samtidig ta vare på meg selv?

[Gjest ts]

Hei igjen, og tusen takk for at dere er så gode med meg!

Jeg skulle ønske jeg kunne gi mer tilbake av meg selv, i forhold til de historiene dere deler med meg, men hver gang jeg setter meg ned for å skrive, så blir hodet mitt helt blankt. Jeg kommer sterkere tilbake!

Det godt å få lov til å ta del i historiene deres, og se at jeg ikke er alene i dette. Rart hvordan det hjelper, bare å vite at noen forstår hvordan man har det. Da er liksom tyngden allerede halvert. Kanskje fordi man skjønner at man ikke holder på å bli gal, men at det er en normal reaksjon på en fæl situasjon?

Jeg merker i hvertfall at venner og familie sjeldent har betydd så mye for meg, som de gjør nå. Vi snakker selvfølgelig ikke bare om alle de vonde tingene, men alt mellom himmel og jord, og jeg fyller livet med mye godt, sammen med de som betyr mye for meg. Så på mange måter har jeg det også veldig godt nå. Bedre enn på lenge egentlig, det er godt å være alene, uten noe drama, uten å måtte slite meg i hjel for å få et voksent menneske inn i dusjen og ut av døra, bare fred og harmoni.

Vi har "endelig" hatt ørlite kontakt på sms de siste dagene, og jeg må egentlig innrømme at det skremmer vannet av meg. Hva han får seg til å si. Hva han får seg til å tro. Og han tror det faktisk! Han tror fra dypet av sin sjel at jeg har drevet med systematisk nedbrytning på ham over flere år! Han måtte stikke av, hvis ikke måtte han dø!

Det er så jævlig! Jeg fikk luften slått ut av meg da de meldingene tikket inn.

Hva i all verden skal vi i parterapi for? Hvordan kan man jobbe med det der? Hvorfor i all verden skal han ville gå i parterapi med en som liksom har gjort alle de tingene der? Selv det faller jo på sin egen urimelighet!

Vi skal til parterapi i dag, etter at han har vært borte nå i over fire uker. Jeg gruer meg, og jeg har vondt i magen. Skikkelig. Mest av alt tror jeg vel at han kommer til å dukke opp med skilsmissepapirer og lage en scene hvor han proklamerer at det var nødt til å være en tredjeperson til stede for at han skulle gjøre dette. Jeg er kvalm langt inn i margen.

Jeg vet ikke en gang hva jeg vil selv lenger heller. Jeg er så lite imponert over hvordan han har holdt på i disse ukene, at jeg er faktisk ikke riktig sikker på om jeg ønsker å jobbe meg gjennom dette med ham. Han tar overhodet ikke noe ansvar, hverken for sitt eget liv eller hva han driver med nå. Hvordan skal man leve et helt liv med en sånn mann/gutt? Hva hvis vi hadde hatt barn? Hvilke holdninger ønsker jeg egentlig at mine fremtidige barn skal få overført?

Dette er bare så ufattelig vanskelig. Jeg merker at jeg trekker meg mer og mer unna. Det blir spennende å se hva som skjer hos parterapeuten i dag. Da får jeg i hvertfall -vite- noenting. Han må jo snakke der..

Uff, jeg er så kvalm i dag at jeg ikke klarer å få gjort noenting.

Ønsk meg lykke til i dag da, uansett hva som måtte skje!

Jeg setter veldig pris på dere her inne!

[Jigva]

Lykke til! Tenker på deg her jeg sitter.

Kan ikke fatte hvordan han kan skrive det til deg på sms. Men det er vel kanskje slik at en depresjon kan forsure absolutt alt rundt han og alt du har sagt til han før er sikkert tatt på en mye verre måte enn hva det var ment som.

Ønsker deg bare lykke til jeg, jeg synes nå det er deg selv du skal ta vare på nå. Ikke la han trekke deg ned med slike meldinger, det virker jo som om han bevisst prøver å trekke deg ned med seg.

[Annie]

Du har det ikke lett nei..

Vil gi deg en og ønsker dere lykke til på terapitimen i dag.