Mannen min er alvorlig deprimert. Hvordan være en støtte og samtidig ta vare på meg selv?

[Gjest savner mannen min]

Hei, det er jeg som har dyttet opp den "gamle" tråden med en gjest som hadde lignende problemer som jeg har nå. Etter å ha tenkt meg om, har jeg funnet ut at jeg vil heller ha min egen tråd, for jeg er helt rådvill nå, og trenger hjelpen deres!

Mannen min er nå alvorlig deprimert. Det har bygget seg opp over lang tid, hvor jeg synes det tilspisset seg for ca 3/4 år siden. På det tidspunktet ringte jeg til foreldrene hans (vi er ganske unge), og fortalte at sønnen deres hadde det kjempetøft, og at jeg ikke klarte å håndtere det alene. At både han og jeg trengte at de kunne stille opp litt. De var veldig fine i telefonen, og det hørtes ut som om de tok det skikkelig på alvor. Noe som lettet meg, fordi jeg følte skikkelig behov for at noen utenfra kunne gripe litt inn. Men der var det ikke mye hjelp å få. De ringte litt oftere enn vanlig i to uker, og så var det over (vi bor en 5 min kjøretur fra dem...)

Ting fortsatte nedover, og like før jul, oppsøkte han psykolog, mest fordi jeg ønsket det. Jeg oppsøkte også individualterapeut på den tiden, for å prøve å få bukt med et nylig tap jeg ikke klarer å håndtere, og det var en måte å møte ham på halvveien på.

Personlig har jeg liten til ingen glede av min terapi, mest fordi jeg ikke har fått en fast tid, men blir puttet inn der det passer sånn ca hver tredje uke. Det gjør egentlig bare mer skade enn noe annet for min del. Mannen min har kommet til en psykolog som lar han komme og gå akkurat som han vil, noe som egentlig har gjort meg litt skeptisk, fordi jeg liker ikke at han blir støttet i sin totale mangel på struktur.

Utover våren har jeg flere ganger luftet ideen om at han kanskje kan være deprimert, og at han kanskje trenger mer hjelp enn en enkelt psykolog kan hjelpe med. Dette har da selvfølgelig provosert ham noe voldsomt, og det kan jeg jo forstå, det er sikkert ikke noe godt å høre det fra sin nærmeste, men jeg tror virkelig at det er sånn.

Så endelig, for noen uker siden, ble han tatt på alvor hos psykologen sin. Han ble henvist til en dps for tettere oppfølging, og den ligger der enda til behandling. Etter dette har det tatt helt av. Han reagerte den ettermiddagen med å kjøre vekk alle tingene sine til en leiebod. Jeg fikk sjokk, og ble både lei meg og sint, men vi hadde en fin samtale, hvor han fortalte meg at det var ikke det han egentlig ville, han visste bare ikke hva han skulle gjøre. Denne episoden bragte selvfølgelig med seg et vell av såre følelser, og vi kom ikke nærmere noen løsning i forhold til at vi ofte ryker i tottene på hverandre (han klarer ikke å ta opp vanskelige ting med meg, og han tåler ikke når jeg tar opp vanskelige ting med ham), men jeg synes likevel vi hadde mye fint sammen. Det synes forsåvidt han også.

Så i forrige uke kom nådestøtet. Vi begynte å krangle, og han gikk og skrudde av telefonen. Ble borte hele natten. Noe han ofte gjør når ting blir for vanskelige for ham. Jeg har sagt til ham flere ganger at jeg har forståelse for at han trenger å trekke seg litt tilbake og få fred, men bedt ham instendig om å ikke gjøre det på den måten, fordi det er så vondt å bli sittende igjen, verdiløs og forlatt på den måten.

Men denne gangen kom han ikke hjem igjen. Han dro til foreldrene sine, og har vært der siden. Han sier han vil jobbe med forholdet, og vi har fått time hos parterapeut om noen uker.

I går møttes vi for første gangen siden han dro, fordi vi ønsker å feire nasjonaldagen sammen. Det ble åpenbart for tøft for ham, og han hadde ikke tatt hensyn til at det føltes for tidlig for ham. Noe som gjorde det utrolig tøft for meg at han i det hele tatt kom. Vi hadde det veldig hyggelig, og det var godt å se hverandre igjen, men det er mer tydelig enn noensinne hvor langt ute og kjøre han er. Han lignet ikke seg selv i det hele tatt, og innrømmet selv at han overhodet ikke klarte å ta inn andres virkelighet enn sin egen.

Jeg hadde håpet/trodd at når han kom, at vi skulle ha den dagen sammen og kose oss, og dra hjem og holde rundt hverandre. Jeg visste at det ikke ville løse alle problemene, og at ting fortsatt ville være vanskelig i dag, og at han ville dra tilbake til foreldrene sine. Men jeg trodde likevel at vi skulle dele den dagen.

Det var kjempevanskelig for meg når han fortalte at han ikke ville det, og da han så at jeg ble lei meg, reagerte han med å skru mer og mer av. Etter mye jobbing, klarte jeg å nå inn til noe av ham, og vi ble enige om å dra hver for oss, men dele taxi.

Samtidig bestemte noen andre venner av oss seg også for å dra, og vi stod og ventet på heisen samtidig. Den ene vennen min kunne se at jeg hadde det vanskelig, så hun gav meg en klem. Og som alltid når ting er egentlig er for vanskelig å bære, er det akkurat godhet som får begeret til å renne over. Så jeg klarte ikke lenger å holde tårene tilbake, og de bare strømmet ut. Jeg snudde for å ta trappen i steden. Mannen min kom faktisk etter meg, men vi kom ut før vi rakk å komme sammen, og der nede ventet venninnen min og kom og klemte meg hardt. Mens vi klemte gikk mannen min, og skrudde av telefonen. Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra ham, og jeg er knust langt inn i margen.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til en så tungt deprimert person. Jeg ønsker så veldig å hjelpe ham, og jeg ønsker så veldig at vi kan ha det godt sammen. At jeg kan være en ham kan støtte seg på, ikke støte vekk. Jeg har blitt syndebukken for alt som er vondt, og han ser på det som min skyld at han har det vanskelig.

På toppen av det hele har også foreldrene hans vendt seg mot meg, og var direkte jævlige da jeg ringte dit på morgenen for å høre om han hadde dratt til dem, den natten han ble borte. Jeg forstår at de slår ring rundt sønnen sin når de ser at han har det tøft, og det er den riktige tingen å gjøre. Men jeg forstår ikke hvorfor de som voksne mennesker ikke klarer å se lenger enn dit nesen rekker.

Jeg trenger seriøse råd om hva jeg kan gjøre i denne situasjonen. Hvordan lever man side om side med et deprimert menneske som støter en vekk? Hvordan står man der i alt det vanskelige, med all skylden i fanget og holder ut, samtidig som man ivaretar seg selv? Jeg trenger råd fra noen som har vært i lignende situasjon, enten som pårørende eller som deprimert. Jeg trenger også, om det finnes noen her, å høre om noen som har klart å komme seg gjennom dette, uten at man har gått fra hverandre. Jeg er så rådvill, og jeg savner mannen min noe så inderlig! :cry:

[Gjest Gjest_vibeke_*]

Først vil jeg bare gi deg en

Skjønner at dette er en veldig vanskelig tid for deg og dere. Er ikke så lett å gi råd i en slik situasjon for det er sikkert ulike ting som fungerer for den enkelte. Jeg har selv vært den syke og det er ingen god følesle å oppleve at verden raser inni en. For meg var det best å ikke oppleve krav og mas, men en skulder å gråte på, ører som lyttet, noen som bare var der og viste omsorg og at jeg kunne trekke meg tilbake uten at det måtte forklares hele tiden. Jeg gikk også i terapi, og det var terapeuten min som gjorde jobben med å få meg ut av det, ikke min samboer, han bare støttet meg på veien. Det var en tøff tid.

Tror mitt beste råd er at du prater med din psykolog om dette og ber vedkommende om hjelp til hvordan dere best kan forholde dere til hverandre i en sånn situasjon, og om hvordan du best kan forholde deg til dette. Det er nemlig ikke slik at du skal være din manns hobbypsykolog, uansett hvordan du anstrenger deg så kan det være at du bruker mye mye unødvendig energi og dette vil tappe deg for krefter.

Håper dere finner ut av dette.

[Donpedro]

Har ikke så mye smart å komme med, annet enn at du har min sympati for en vanskelig situasjon. Det finnes foreninger for pårørende og hjelpetelefoner. I min kommune finnes også støttegrupper for pårørende, der man kan bygge hverandre opp og dele erfaringer, gruppen eldes av fagfolk. Hadde det vært noe?

http://www.lpp.no/

http://www.sidetmedord.no/temasider/til_de..._er_paaroerende

http://www.mentalhelse.no/

[gompen]

Desverre er det ikke stort du kan gjøre for å hjelpe han. Han MÅ hjelpe seg selv. Det tar lang tid, det går med museskritt, så ikke forvent drastiske forskjeller selv når han begynner på DPS.

Det tar tid å innse at man er så syk at man trenger hjelp, å se at man påvirker de rundt seg. For man kan bli veldig lukket inne i seg selv, depresjon er for meg som et altoppslukende sort rom med ingen vinduer eller dører. Ingen slipper inn, jeg slipper ikke ut. Jeg blir grinete, skyver andre unna, utrolig sliten og energifattig i kropp og hode, tiltaksløs, ufokusert, helt nummen følelsesmessig.

Jeg er ikke en særlig god kjæreste i de periodene. Heldigvis har jeg en samboer som vet hvorfor det er sånn, siden han selv har depresjoner. Innhent kunnskap, all informasjon du kan, for å bedre forstå sykdommen. Oppsøk en forening for pårørende.

Det er det du kan gjøre, lære deg hvordan du skal takle hans depresjoner. For du kan ikke lære ham hvordan han skal gjøre det samme.

[Wildrose]

Hei.

Jeg har vært alvorlig deprimert i flere år selv og vet hvor vondt mannen min har hatt det også. Det er veldig veldig vanskelig å leve med en syk person. Slik jeg ser det, så har dere iallefall gjort det riktige å blitt henvist til Dps, det er bra. Det er også fint at du har fått time hos psykolog, men det må føles riktig for deg. Viktig at du får sortert ut vonde følelser du måtte ha, og ikke minst få hjelp til å møte mannen din på en måte som dere begge kan leve med. Vi har kjempet en lang lang kamp for å få hjelp, og mannen min har etterlyst det å få hjelp til å håndtere meg, men det har desverre vært lite hjelp å få. Noen som er veldig lettvint hvis den man lever sammen med har dep. over flere år, er å komme i situasjonen hvor man ikke lenger er en partner, men er terapaut. Det er lett at du kan se bare en syk person ettervært, og han deg som terapaut. Dette trenger selvsagt ikke å skje, men det er lettere enn du aner. Vær der for han og lytt og gi råd etter beste evne ( når han vil det) men la han også være i fred når han ønsker det. Du må ikke ta det personlig, det er mange ting som kan bli sagt og gjort som han faktisk ikke mener. Det er også ganske vanlig å støte de som står man nærmest bort, det kan være fordi man ønsker å teste kjærligheten til partneren, eller at man ser hvor vondt det gjør for partneren når man selv er så syk.Mange andre grunner også selvsagt. Men stå der ved hans side og lev ditt liv også, dette er kjempe vikig, det er veldig lett at man selv begynner å isolere seg. Dette jeg skriver trenger selvsagt ikke stemme med deres situasjon, alt er jo forskjellig fra person og parr, men slik er det for oss iallefall.

Det at foreldrene hans møter deg med så lite forståelse og respekt er virkelig synd. Dette er noe du burde snakke med de om? Fortelle ansikt til ansikt hvordan det egentlig er fatt, kansje de kan ivolvere seg mer i selve sykdommen til sønnen sin, og få mer informasjon hva dette egentlig dreier seg om. Håper de oppfører seg anderledes da. Lykke til, håper dere klarer dere igjennom dettte her, men det kan ta lang tid, ikke glem deg selv og ditt liv. En trøstende klem

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon som deg. Det kan gå uker i mellom hver gang vi treffes fordi han er så langt nede. Han skyver meg vekk og det er ingenting i hele verden som er vondere.

Uansett hva jeg sier eller gjør så hjelper det ikke. Vi kan aldri planlegge noe som helst sammen, for jeg aner aldri hvor han er. Jeg har ingen å snakke med fordi han nekter å fortelle noen hvordan han har det. Han vil heller ikke ta i mot hjelp. Han var hos psykolog to ganger, så nektet han å gå tilbake.

Har lært meg at når han har sånne perioder må jeg holde meg unna og la han være i fred. Men det er enormt smertefullt. Og jeg blir fryktelig usikker på om han er glad i meg eller ikke.

Det eneste rådet jeg har til deg er å prøve å distansere deg så godt du kan i de periodene og la han holde på så godt han kan. Dette samt å tenke for meg selv at det er en sykdom gjør at jeg så vidt holder hodet over vannet.

[Gjest TS]

Tusen takk for gode ord, og for at dere deler egne erfaringer med meg! Jeg har ikke orket å skrive i denne tråden før nå, rett og slett fordi det har blitt for vanskelig for meg, men jeg vil at dere skal vite at jeg har hatt dere med meg, og satt enormt pris på de gode ordene deres!

Jeg forsøkte å få skøvet frem timen vi har fått hos parterapeuten, men det lot seg desverre ikke gjøre. Jeg er veldig skeptisk til at han bor hos foreldrene sine, jeg frykter at de har veldig dårlig innvirkning på ham. Foreldrene har ganske store problemer selv, som de nekter å forholde seg til, og nå som de har en sønn med problemer boende, trenger de jo ikke å forholde seg til sine egne vanskeligheter.

Jeg synes også at det, utover depresjonen, er veldig ukarakteristisk av mannen min å være så sint og bitter over så lang tid. Han er egentlig en veldig kjærlig fyr. Jeg er redd for at "noen" påvirker ham.

Jeg vet at jeg må stole på hans egen dømmekraft, og det gjør jeg og, så godt jeg bare kan. Men jeg vet også hvor lett påvirkelig han er, og jeg vet hva han kommer fra. Jeg er virkelig skeptisk til at han bor der, og ikke et annet sted!

Ellers skal jeg nå endelig møte ham i dag, så vi kan snakke sammen om dette her. Jeg gleder meg til å se ham, men jeg gruer meg også. Jeg håper jo at vi kan komme frem til et resultat der han kommer hjem igjen, men jeg frykter at det ikke blir tilfelle. Nå klarer jeg selvfølgelig ikke å konsentrere meg om noe av det jeg skal gjøre, for jeg tenker bare på dette. Hvordan klarer dere å legge alt dette til siden, og konsentrere dere om andre viktige ting?

Jeg begynner å bli ganske trett oav dette. Hadde denne tilbaketrekningen kommet i kjølvannet av en dialog mellom meg og mannen min, hvor han fortalte meg at han trengte tid for seg selv, kanskje også noe av det han strever med, og synes er vanskelig i forhold til meg, kunne vi begge to brukt denne tiden til noe konstruktivt. I steden dro han midt i en krangel, som vi nå, flere uker etterpå, enda ikke en gang har skværet opp i. Dette er jo ikke en tilbaketrekning egentlig, men en panikkreaksjon uten retning, som ikke gjør annet enn å skade. Jeg kjenner at jeg egentlig er ganske sint. Og jeg er veldig sint på foreldrene hans, jeg synes det er så dobbeltmoralistisk å ikke stille opp for tre kvart år siden, da jeg fortalte at vi trengte hjelp, og nå peke meg ut som den syndebukken som har "ødelagt" sønnen deres. Jeg utstår dem rett og slett ikke, og det gjør meg egentlig ganske lei meg.. (Det er mye til historien som har gjort at jeg gradvis, og med god grunn, har mistet respekten for foreldrene hans).

Jeg er så redd for hvordan det kommer til å gå i dag! Jeg orker ikke mer bitterhet, sinne og dveling ved alt det som er vondt! Løsninger, løsninger, løsninger! Hvorfor dyrke alt det vonde, når man kan løse det? Det er så ufattelig mange måter å løse disse problemene på. Hvorfor i all verden velge å dvele ved det? Jeg håper så inderlig at vi kan komme frem til noe godt!

Ønsk meg lykke til i dag da jenter (og gutter), hvis dere har noen i-siste-liten råd til meg, setter jeg veldig pris på det

[Gjest en i dammebåt]

Hei

Da jeg leste din historie, kjente jeg meg igjen i alt. Min mann har også deprisjon.

Men vi har også tre barn å ta vare på. jeg er nå psykisk og fysisk nedkjørt. Dette har på pågått i ett halvt år, og det blir liksom værre å værre, for hver gang vi går til psykolog. Legen sier att vi må gå igjenom dette for att han skal bli besre. Men avstanden mellom oss har blitt større og større. For tre uker tok han av seg gifteringen. Nå orker jeg ikke lenger. Selv om jeg elsker han klarer jeg ikke dette presset, for jeg prøver å bygge meg selv opp, men det går ikke når han hele tiden trykker meg ned. Vet att han egentlig ikke mener det, men det sårer alikevel. For att jeg ikke skal knekke, hvis jeg gjør det, er det ingen som kan ta vare på barne, og da kommer barnevernet, noe jeg ikke vil. Jeg har nå tatt besluttningen omm att han må ut av huset. Jeg må få tid uten han. Vet att dette er kjempe risikabelt for ekteskapet, men jeg klarer ikke mer.

Ikke akkurat støttende ord til deg. Beklager.

Ønsker å gi deg en stor klem og håper du klarer å stå på.

[Gjest Glad i reiser]

Tusen takk for gode ord, og for at dere deler egne erfaringer med meg! Jeg har ikke orket å skrive i denne tråden før nå, rett og slett fordi det har blitt for vanskelig for meg, men jeg vil at dere skal vite at jeg har hatt dere med meg, og satt enormt pris på de gode ordene deres!

Jeg forsøkte å få skøvet frem timen vi har fått hos parterapeuten, men det lot seg desverre ikke gjøre. Jeg er veldig skeptisk til at han bor hos foreldrene sine, jeg frykter at de har veldig dårlig innvirkning på ham. Foreldrene har ganske store problemer selv, som de nekter å forholde seg til, og nå som de har en sønn med problemer boende, trenger de jo ikke å forholde seg til sine egne vanskeligheter.

Jeg synes også at det, utover depresjonen, er veldig ukarakteristisk av mannen min å være så sint og bitter over så lang tid. Han er egentlig en veldig kjærlig fyr. Jeg er redd for at "noen" påvirker ham.

Jeg vet at jeg må stole på hans egen dømmekraft, og det gjør jeg og, så godt jeg bare kan. Men jeg vet også hvor lett påvirkelig han er, og jeg vet hva han kommer fra. Jeg er virkelig skeptisk til at han bor der, og ikke et annet sted!

Ellers skal jeg nå endelig møte ham i dag, så vi kan snakke sammen om dette her. Jeg gleder meg til å se ham, men jeg gruer meg også. Jeg håper jo at vi kan komme frem til et resultat der han kommer hjem igjen, men jeg frykter at det ikke blir tilfelle. Nå klarer jeg selvfølgelig ikke å konsentrere meg om noe av det jeg skal gjøre, for jeg tenker bare på dette. Hvordan klarer dere å legge alt dette til siden, og konsentrere dere om andre viktige ting?

Jeg begynner å bli ganske trett oav dette. Hadde denne tilbaketrekningen kommet i kjølvannet av en dialog mellom meg og mannen min, hvor han fortalte meg at han trengte tid for seg selv, kanskje også noe av det han strever med, og synes er vanskelig i forhold til meg, kunne vi begge to brukt denne tiden til noe konstruktivt. I steden dro han midt i en krangel, som vi nå, flere uker etterpå, enda ikke en gang har skværet opp i. Dette er jo ikke en tilbaketrekning egentlig, men en panikkreaksjon uten retning, som ikke gjør annet enn å skade. Jeg kjenner at jeg egentlig er ganske sint. Og jeg er veldig sint på foreldrene hans, jeg synes det er så dobbeltmoralistisk å ikke stille opp for tre kvart år siden, da jeg fortalte at vi trengte hjelp, og nå peke meg ut som den syndebukken som har "ødelagt" sønnen deres. Jeg utstår dem rett og slett ikke, og det gjør meg egentlig ganske lei meg.. (Det er mye til historien som har gjort at jeg gradvis, og med god grunn, har mistet respekten for foreldrene hans).

Jeg er så redd for hvordan det kommer til å gå i dag! Jeg orker ikke mer bitterhet, sinne og dveling ved alt det som er vondt! Løsninger, løsninger, løsninger! Hvorfor dyrke alt det vonde, når man kan løse det? Det er så ufattelig mange måter å løse disse problemene på. Hvorfor i all verden velge å dvele ved det? Jeg håper så inderlig at vi kan komme frem til noe godt!

Ønsk meg lykke til i dag da jenter (og gutter), hvis dere har noen i-siste-liten råd til meg, setter jeg veldig pris på det

LYKKE TIL!

[Gjest ts]

Hei igjen, kommer tilbake igjen til denne tråden jeg, tusen takk for de svarene som har kommet siden sist!

Jeg traff jo som sagt mannen min fredag for en drøy uke siden. Vi gikk en tur og fikk snakket litt. Eller, det var vel egentlig mest jeg som snakket om de virkelige tingene.. Følte at han var mer tilstede da enn han var da jeg traff ham på 17.mai, hvor han bare snek seg unna. Han sa at han forstod at det var vanskelig for meg å bli stengt ute på den måten, og foreslo på eget initiativ (jeg hadde ikke nevnt det en gang) at vi i hvertfall kunne ha mer telefonkontakt.

Så prøvde jeg å ringe ham da, den kvelden. Skulle fortelle om noe jeg hadde gjort, som jeg var veldig stolt av, og en av de tingene jeg setter pris på i et parforhold er nettopp det å kunne dele. Men, da kom jeg til avslått telefon igjen gitt...

Jeg ble helt desperat og hylgrein på telefonen til min kjære mamma som virkelig er en reddende engel for meg i dette. Den natten bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne la meg bli satt så til de grader ut av spill, og fant ut at jeg måtte bare fylle livet mitt med gode ting, så fikk han seile sin egen sjø av bitterhet og sinne så lenge han ville. Resultat: En uke har gått, og jeg har ikke hørt et knyst! Ikke en melding, ikke en telefon, ikke et livstegn. Ingenting.

I går begynte jeg å kjenne et sammenbrudd nærme seg, og i dag har jeg brutt fullstendig sammen. Jeg har grått så hardt at det føles som om hjernen har eksplodert! En veldig god venninne av meg, tok kontakt med mannen min, og fortalte at nå måtte han gi meg livstegn, for nå var det gått for langt (vet ikke helt hva hun sa, men noe sa hun i allefall). Så tikket det inn en melding, eller en isbit om du vil. Han skrev at han fortsatt hadde ting han trengte å finne ut av, og at vi sees til parterapitimen om en uke. Punktum. En ukes stillhet, og det var det.

Jeg er helt på randen nå. Jeg kjøper ikke at dette har med depresjon å gjøre (?), jeg vet at folk beskriver det som et rom uten vinduer og dører der ingen slipper inn og ingen slipper ut (veldig fint bilde forresten!), men det gir en da ingen grunn til å oppføre seg på den måten! Jeg begynner å slite med ganske sterk angst (er egentlig ganske fryktløs) og føler at jeg blir utsatt for en type fysisk vold jeg ikke kan beskytte meg mot, for hvordan kan jeg beskytte meg mot noe som "ikke er her"?

Jeg har det så vondt nå jenter! Jeg trenger en god klem, jeg vet at jeg har fått mange allerede, men nå trenger jeg en til! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for noe! Jeg er så lei meg!

[Gjest ts]

Mener en type psykisk vold, ikke fysisk...

[Jigva]

kan bare sende over en

[Donpedro]

Uff, så vanskelig du må ha det.

Jeg må tilstå at jeg ikke vet hvordan jeg selv ville ha reagert. Du virker jo veldig klok og oppegående mht at dette er en sykdom som tar tid. Likevel er det jo begrenset hvor lenge man orker enveiskommuniksasjon. Man ønsker jo å få noe tilbake også!

Jeg er ingen person som roper ut at man skal dumpe sin partner med en gang de oppfrer seg litt aparte. Imidlertid så fikk jeg en assoiasjon til separasjon da jeg tenkte over hvordan jeg selv ville reagert. En separasjon betyr jo ikke at man skal skilles, den kan også benyttes til en tenkepause.

For øvrig synes jeg du bude skaffe deg noen form for faglig oppbacking for deg selv, enten via en lege, psykolog, prest, samtalegruppe el.

Jeg håper du kommer deg gjennom dette.

*klem*

[Gjest Pest]

Grusomt, det høres grusomt ut. Du må finne en måte å distansere deg følelsesmessig, det virker som om han har lukket deg fullstendig ute og det høres ut som du har det fyktelig vondt. Jeg har ingen gode råd, dessverre.

[Gjest Gjest]

Kjære deg!

huff, er en fryktelig vond situasjon du og dere er i!

det kan se ut som at du er usikker på om dette har med depresjonen å gjøre eller ikke, om jeg forstår deg rett? altså oppførselen hans ovenfor deg.

det kan jeg selvfølgelig ikke uttale meg om, jeg snakker kun ut i fra mine egne erfaringer.

Jeg har en samboer som til tider er svært depressiv. han sier og gjør ting som sårer meg. når jeg konfronterer ham med det i ettertid blir han fryktelig lei seg, rett og slett fordi han ikke ser hvordan det påvirker meg der og da...

nå har han perioder hvor han er dårlig, og vi kommuniserer godt ellers. han vet godt hva jeg mener og føler, og jeg vet hvordan han har det.

hadde dette vært min samboer du beskriver, ville jeg ikke tolket det som bevisst ønske om å bryte meg ned. han blir svært selvsentrert og lukket, han sier og gjør ting uten å tenke på hvordan det påvirker omgivelsene. (gjerne svært destruktive uttalelser bl.a.) (virkelig et beskrivende bilde du ga, ja!)

det jeg prøver å få fram er at det er ikke sikkert at mannen din forstår hva denne situasjonen gjør med deg! og han gjør nok ikke dette for å tråkke deg ned i søla. men hans sykdom påfører deg mye smerte og sorg.

dette må du selv beskytte deg mot!

han er ikke selv istand til å se dine behov slik det er nå, men hva er det med foreldrene hans?? de burde virkelig stille opp for deg! (dersom de forkludrer hans syn på deg er dette mer komplisert enn jeg har hatt det...!)

jeg har ingen vidunder-kur eller fantastiske råd å gi deg, men det jeg vil si er at du må lytte til deg selv.

kjemp for forholdet og støtt mannen din, men bare så lenge du selv orker å holde deg flytende. det er bare du som vet hvor dine grenser er, og hvor dine krefter tar slutt. det er j***lig og ingen andre enn du kan avgjøre hvor langt du kan strekke deg.

jeg er glad for at jeg ble i mitt forhold, vi har vokst nærmere hverandre og hver dag blir bedre- MEN det har vært en kamp, og det påvirker det sosiale livet mitt og hverdagen generelt. bekymring, tårer og søvnløse netter har jeg hatt, men nå har jeg et forhold som er fundamentert på dypere grund enn de fleste jeg kjenner.

jeg skal tenke masse på deg.

og ps: snakk med noen!

å gå med masse sinte, fortvilede, redde og negative tanker i seg, som man ikke får satt ord på er fryktelig destruktivt og vondt!

[Gjest Gjest_Unni_*]

Hei igjen, kommer tilbake igjen til denne tråden jeg, tusen takk for de svarene som har kommet siden sist!

Jeg traff jo som sagt mannen min fredag for en drøy uke siden. Vi gikk en tur og fikk snakket litt. Eller, det var vel egentlig mest jeg som snakket om de virkelige tingene.. Følte at han var mer tilstede da enn han var da jeg traff ham på 17.mai, hvor han bare snek seg unna. Han sa at han forstod at det var vanskelig for meg å bli stengt ute på den måten, og foreslo på eget initiativ (jeg hadde ikke nevnt det en gang) at vi i hvertfall kunne ha mer telefonkontakt.

Så prøvde jeg å ringe ham da, den kvelden. Skulle fortelle om noe jeg hadde gjort, som jeg var veldig stolt av, og en av de tingene jeg setter pris på i et parforhold er nettopp det å kunne dele. Men, da kom jeg til avslått telefon igjen gitt...

Jeg ble helt desperat og hylgrein på telefonen til min kjære mamma som virkelig er en reddende engel for meg i dette. Den natten bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne la meg bli satt så til de grader ut av spill, og fant ut at jeg måtte bare fylle livet mitt med gode ting, så fikk han seile sin egen sjø av bitterhet og sinne så lenge han ville. Resultat: En uke har gått, og jeg har ikke hørt et knyst! Ikke en melding, ikke en telefon, ikke et livstegn. Ingenting.

I går begynte jeg å kjenne et sammenbrudd nærme seg, og i dag har jeg brutt fullstendig sammen. Jeg har grått så hardt at det føles som om hjernen har eksplodert! En veldig god venninne av meg, tok kontakt med mannen min, og fortalte at nå måtte han gi meg livstegn, for nå var det gått for langt (vet ikke helt hva hun sa, men noe sa hun i allefall). Så tikket det inn en melding, eller en isbit om du vil. Han skrev at han fortsatt hadde ting han trengte å finne ut av, og at vi sees til parterapitimen om en uke. Punktum. En ukes stillhet, og det var det.

Jeg er helt på randen nå. Jeg kjøper ikke at dette har med depresjon å gjøre (?), jeg vet at folk beskriver det som et rom uten vinduer og dører der ingen slipper inn og ingen slipper ut (veldig fint bilde forresten!), men det gir en da ingen grunn til å oppføre seg på den måten! Jeg begynner å slite med ganske sterk angst (er egentlig ganske fryktløs) og føler at jeg blir utsatt for en type fysisk vold jeg ikke kan beskytte meg mot, for hvordan kan jeg beskytte meg mot noe som "ikke er her"?

Jeg har det så vondt nå jenter! Jeg trenger en god klem, jeg vet at jeg har fått mange allerede, men nå trenger jeg en til! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for noe! Jeg er så lei meg!

Hei. Har lest gjennom din historie og du har det veldig tøfft nå. Har selv vært igjennom en depresjon/panikkangst og det jeg kan si om min situasjon da var åpenhet overfor mannen min, ellers hadde det ikke gått så bra tror jeg. En blir veldig selvsentrert når man er deprimert og det værste en kan gjøre er å skyve vekk de som står deg nærmest.

Nå er det min mann som har seg en nedtur, han snakker lite om hvordan han har det og det er nesten ikke til å holde ut. Så jeg vet akkurat hvordan du har det nå. For å komme meg gjennom hverdagen har jeg begynnt å meditere, ellers vet jeg ikke hvordan jeg hadde klart meg. For vår del har hans nedturer pågått i 2 år.

Jeg vil gi deg mange klemmer, pass godt på deg selv, du er viktig å ta vare på.

[Wildrose]

Hei igjen, kommer tilbake igjen til denne tråden jeg, tusen takk for de svarene som har kommet siden sist!

Jeg traff jo som sagt mannen min fredag for en drøy uke siden. Vi gikk en tur og fikk snakket litt. Eller, det var vel egentlig mest jeg som snakket om de virkelige tingene.. Følte at han var mer tilstede da enn han var da jeg traff ham på 17.mai, hvor han bare snek seg unna. Han sa at han forstod at det var vanskelig for meg å bli stengt ute på den måten, og foreslo på eget initiativ (jeg hadde ikke nevnt det en gang) at vi i hvertfall kunne ha mer telefonkontakt.

Så prøvde jeg å ringe ham da, den kvelden. Skulle fortelle om noe jeg hadde gjort, som jeg var veldig stolt av, og en av de tingene jeg setter pris på i et parforhold er nettopp det å kunne dele. Men, da kom jeg til avslått telefon igjen gitt...

Jeg ble helt desperat og hylgrein på telefonen til min kjære mamma som virkelig er en reddende engel for meg i dette. Den natten bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne la meg bli satt så til de grader ut av spill, og fant ut at jeg måtte bare fylle livet mitt med gode ting, så fikk han seile sin egen sjø av bitterhet og sinne så lenge han ville. Resultat: En uke har gått, og jeg har ikke hørt et knyst! Ikke en melding, ikke en telefon, ikke et livstegn. Ingenting.

I går begynte jeg å kjenne et sammenbrudd nærme seg, og i dag har jeg brutt fullstendig sammen. Jeg har grått så hardt at det føles som om hjernen har eksplodert! En veldig god venninne av meg, tok kontakt med mannen min, og fortalte at nå måtte han gi meg livstegn, for nå var det gått for langt (vet ikke helt hva hun sa, men noe sa hun i allefall). Så tikket det inn en melding, eller en isbit om du vil. Han skrev at han fortsatt hadde ting han trengte å finne ut av, og at vi sees til parterapitimen om en uke. Punktum. En ukes stillhet, og det var det.

Jeg er helt på randen nå. Jeg kjøper ikke at dette har med depresjon å gjøre (?), jeg vet at folk beskriver det som et rom uten vinduer og dører der ingen slipper inn og ingen slipper ut (veldig fint bilde forresten!), men det gir en da ingen grunn til å oppføre seg på den måten! Jeg begynner å slite med ganske sterk angst (er egentlig ganske fryktløs) og føler at jeg blir utsatt for en type fysisk vold jeg ikke kan beskytte meg mot, for hvordan kan jeg beskytte meg mot noe som "ikke er her"?

Jeg har det så vondt nå jenter! Jeg trenger en god klem, jeg vet at jeg har fått mange allerede, men nå trenger jeg en til! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for noe! Jeg er så lei meg!

Jeg føler virkelig med deg. Ut ifra mine egene erfaringer med å være deppa selv( alvorlig over flere år) og også i et forhold hvor kjæresten har vært det. Man blir meget egosentrert når man er deppa, MEN det er ikke slik at man trenger å oppføre seg som drittsekk hele tiden. Med det mener jeg at det går ann å sende en melding eller noe slikt, hvis man ikke får det til selv ( man kan jo være meget enegiløs)kan man faktisk få andre til å gjøre dette. Alle deprimerte er ikke like, selvom sykdommen har en del fellestrekk. Jeg vet ikke om jeg fikk sagt dette slik det var ment, men det jeg mener er at man kan ikke bruke all dårlig oppførsel som en unnskyldning for sykdommen sin. Noe kan man kreve! Jeg håper du klarer å komme deg opp selv og prøver så godt du kan å funngere på egenhånd, en stund. Selvsagt kommer tankene dine til å være hos mannen din, det er greit, men prøv å lev så godt du kan, slik at det blir på litt mer avstand. Ellers er sjansen for at du selv blir syk veldig stor desverre. Siden mannen din ikke orker å snakke så mye til deg om hvordan han føler det, hans tanker osv ( hvis jeg har forstått det rett?)så er det vel lite trolig at han kommer til å gjøre det i den mest kritiske fasen. Derfor, gi deg selv litt ro, snakk med han, en venninne som kan gi deg en rappport om hvordan ting går.Hvis viljen er til stede, og de rette behandligne for han blir gitt, så kommer han seg opp igjen. De fleste gjør det. Lykke til. Mange klemmer

[Gjest Janecke]

Hei, det er jeg som har dyttet opp den "gamle" tråden med en gjest som hadde lignende problemer som jeg har nå. Etter å ha tenkt meg om, har jeg funnet ut at jeg vil heller ha min egen tråd, for jeg er helt rådvill nå, og trenger hjelpen deres!

Mannen min er nå alvorlig deprimert. Det har bygget seg opp over lang tid, hvor jeg synes det tilspisset seg for ca 3/4 år siden. På det tidspunktet ringte jeg til foreldrene hans (vi er ganske unge), og fortalte at sønnen deres hadde det kjempetøft, og at jeg ikke klarte å håndtere det alene. At både han og jeg trengte at de kunne stille opp litt. De var veldig fine i telefonen, og det hørtes ut som om de tok det skikkelig på alvor. Noe som lettet meg, fordi jeg følte skikkelig behov for at noen utenfra kunne gripe litt inn. Men der var det ikke mye hjelp å få. De ringte litt oftere enn vanlig i to uker, og så var det over (vi bor en 5 min kjøretur fra dem...)

Ting fortsatte nedover, og like før jul, oppsøkte han psykolog, mest fordi jeg ønsket det. Jeg oppsøkte også individualterapeut på den tiden, for å prøve å få bukt med et nylig tap jeg ikke klarer å håndtere, og det var en måte å møte ham på halvveien på.

Personlig har jeg liten til ingen glede av min terapi, mest fordi jeg ikke har fått en fast tid, men blir puttet inn der det passer sånn ca hver tredje uke. Det gjør egentlig bare mer skade enn noe annet for min del. Mannen min har kommet til en psykolog som lar han komme og gå akkurat som han vil, noe som egentlig har gjort meg litt skeptisk, fordi jeg liker ikke at han blir støttet i sin totale mangel på struktur.

Utover våren har jeg flere ganger luftet ideen om at han kanskje kan være deprimert, og at han kanskje trenger mer hjelp enn en enkelt psykolog kan hjelpe med. Dette har da selvfølgelig provosert ham noe voldsomt, og det kan jeg jo forstå, det er sikkert ikke noe godt å høre det fra sin nærmeste, men jeg tror virkelig at det er sånn.

Så endelig, for noen uker siden, ble han tatt på alvor hos psykologen sin. Han ble henvist til en dps for tettere oppfølging, og den ligger der enda til behandling. Etter dette har det tatt helt av. Han reagerte den ettermiddagen med å kjøre vekk alle tingene sine til en leiebod. Jeg fikk sjokk, og ble både lei meg og sint, men vi hadde en fin samtale, hvor han fortalte meg at det var ikke det han egentlig ville, han visste bare ikke hva han skulle gjøre. Denne episoden bragte selvfølgelig med seg et vell av såre følelser, og vi kom ikke nærmere noen løsning i forhold til at vi ofte ryker i tottene på hverandre (han klarer ikke å ta opp vanskelige ting med meg, og han tåler ikke når jeg tar opp vanskelige ting med ham), men jeg synes likevel vi hadde mye fint sammen. Det synes forsåvidt han også.

Så i forrige uke kom nådestøtet. Vi begynte å krangle, og han gikk og skrudde av telefonen. Ble borte hele natten. Noe han ofte gjør når ting blir for vanskelige for ham. Jeg har sagt til ham flere ganger at jeg har forståelse for at han trenger å trekke seg litt tilbake og få fred, men bedt ham instendig om å ikke gjøre det på den måten, fordi det er så vondt å bli sittende igjen, verdiløs og forlatt på den måten.

Men denne gangen kom han ikke hjem igjen. Han dro til foreldrene sine, og har vært der siden. Han sier han vil jobbe med forholdet, og vi har fått time hos parterapeut om noen uker.

I går møttes vi for første gangen siden han dro, fordi vi ønsker å feire nasjonaldagen sammen. Det ble åpenbart for tøft for ham, og han hadde ikke tatt hensyn til at det føltes for tidlig for ham. Noe som gjorde det utrolig tøft for meg at han i det hele tatt kom. Vi hadde det veldig hyggelig, og det var godt å se hverandre igjen, men det er mer tydelig enn noensinne hvor langt ute og kjøre han er. Han lignet ikke seg selv i det hele tatt, og innrømmet selv at han overhodet ikke klarte å ta inn andres virkelighet enn sin egen.

Jeg hadde håpet/trodd at når han kom, at vi skulle ha den dagen sammen og kose oss, og dra hjem og holde rundt hverandre. Jeg visste at det ikke ville løse alle problemene, og at ting fortsatt ville være vanskelig i dag, og at han ville dra tilbake til foreldrene sine. Men jeg trodde likevel at vi skulle dele den dagen.

Det var kjempevanskelig for meg når han fortalte at han ikke ville det, og da han så at jeg ble lei meg, reagerte han med å skru mer og mer av. Etter mye jobbing, klarte jeg å nå inn til noe av ham, og vi ble enige om å dra hver for oss, men dele taxi.

Samtidig bestemte noen andre venner av oss seg også for å dra, og vi stod og ventet på heisen samtidig. Den ene vennen min kunne se at jeg hadde det vanskelig, så hun gav meg en klem. Og som alltid når ting er egentlig er for vanskelig å bære, er det akkurat godhet som får begeret til å renne over. Så jeg klarte ikke lenger å holde tårene tilbake, og de bare strømmet ut. Jeg snudde for å ta trappen i steden. Mannen min kom faktisk etter meg, men vi kom ut før vi rakk å komme sammen, og der nede ventet venninnen min og kom og klemte meg hardt. Mens vi klemte gikk mannen min, og skrudde av telefonen. Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra ham, og jeg er knust langt inn i margen.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til en så tungt deprimert person. Jeg ønsker så veldig å hjelpe ham, og jeg ønsker så veldig at vi kan ha det godt sammen. At jeg kan være en ham kan støtte seg på, ikke støte vekk. Jeg har blitt syndebukken for alt som er vondt, og han ser på det som min skyld at han har det vanskelig.

På toppen av det hele har også foreldrene hans vendt seg mot meg, og var direkte jævlige da jeg ringte dit på morgenen for å høre om han hadde dratt til dem, den natten han ble borte. Jeg forstår at de slår ring rundt sønnen sin når de ser at han har det tøft, og det er den riktige tingen å gjøre. Men jeg forstår ikke hvorfor de som voksne mennesker ikke klarer å se lenger enn dit nesen rekker.

Jeg trenger seriøse råd om hva jeg kan gjøre i denne situasjonen. Hvordan lever man side om side med et deprimert menneske som støter en vekk? Hvordan står man der i alt det vanskelige, med all skylden i fanget og holder ut, samtidig som man ivaretar seg selv? Jeg trenger råd fra noen som har vært i lignende situasjon, enten som pårørende eller som deprimert. Jeg trenger også, om det finnes noen her, å høre om noen som har klart å komme seg gjennom dette, uten at man har gått fra hverandre. Jeg er så rådvill, og jeg savner mannen min noe så inderlig! :cry:

[Gjest Janecke]

Hei. Leste innlegget ditt. Jeg synes du skal prøve TFT Norway. De har en bhendlingsmetode med meget gode resultater innen depresjon. Du finner mye nyttig informasjon på nettsidene og ikke minst mange referanser.

[Gjest bettertogether?]

Hei!

Ville bare si at jeg føler med deg og kjenner meg igjen i noe av det du beskriver. Jeg skjønner at du har det vondt nå, og felte faktisk en tåre når jeg leste hvordan du har det. Helt jævlig.

Jeg var sammen en mann som var manisk depressiv. Da vi møttes var han nok mer eller mindre manisk i en lang periode, og var verdens mest fantasiske kjæreste på alle måter. Men de depressive periodene gjorde det absolutt ikke verdt det, og da han nektet å medisineres eller gå til terapi ble det til slutt for mye for meg.

Han begynte å "selvmedisinere" seg med alkhohol og milde narkotiske stoffer, og det var helt jævlig å se hvordan en jeg var så glad i ødela seg selv mer og mer. Ingenting jeg sa eller gjorde nådde inn til han , og når jeg ser tilbake på ting som skjedde i løpet av forholdet vårt, blir jeg idag flau over meg selv for at jeg tillot det å skje.

Det er nå tydelig for meg at jeg ikke er eller var sterk nok til å bære hans depresjon på min skuldre. Jeg fungerte som terapaut, hushjelp, støttekontakt og peptalker. Alt annet enn kjæreste egentlig. Men det var for nært for meg til å skjønne dette i situasjonen.

Foreldrene hans var også alt annet enn støttende mot meg i de verste periodene. Føltes mest som om moren hans syntes det var min skyld, at jeg rotet det til for han. Nå visste ikke jeg om hans bipolare lidelse før jeg nådesløst fikk erfare den, men hun syntes åpentlyst at jeg hadde gjort livet til sin dyrebare sønn mer komplisert. At jeg burde skjønt tegninga tidligere og backet unna, eller noe.

Det var utrolig vanskelig å prate med noen om følelsene jeg slet med, og fremdeles er det mye jeg sitter inne med. Jeg føler både at jeg sviktet som kjæreste og kvinne og venn siden jeg ikke kunne hjelpe, dra han opp fra den mørke verdenen sin langt der nede. At jeg burde vært der for han fremdeles, at jeg burde vært der til han var klar for å komme opp selv. Men det brøt meg fullstendig ned, og jeg mistet meg selv helt i alt sammen.

Samtidig er det en liten stemme i meg som sier at jeg ikke må la sykdommen hans unnskylde hvordan han behandlet meg, at han krevde umenneskelig mye av meg som tilbake tilslutt forventet absolutt ingenting. I tillegg til at han støtet meg bort og tilsynelatende ikke brydde seg om mine følelser, kunne han helt alvorlig bebreide meg for alt fra sin psykiske tilstand til illojalitet hvis jeg foreksempel prøvde å muntre opp den labre stemningen i leiligheten med påtatt godt humør. Han var fullstendig urimelig og det virket nesten som han ikke tålte at jeg ikke var like deprimert som han, at det plaget han å se meg glad.

Da jeg gjorde det slutt og flyttet ut, hadde han vært nesten konstant "nede" i ca 8 måneder, hvorav en av de han tilogmed var innlagt pga "rusutløst psykose". Man strekker seg langt, og vil gjerne være der og støtte når man elsker noen men man må passe på seg selv også.

Depresjoner og "galskap" smitter, og du kan ikke takle dette alene. Med mindre du er helt overjordisk sterk. Pass på deg selv, sånn at du kanskje får litt overskudd som du da kan bruke på dere/han. Det hjelper ingen av dere at du sliter deg ut på dette.

Mitt råd til deg er å ta vare på deg selv, og ikke gjør det til din livsoppgave å redde han. Jeg mener absolutt ikke at man skal forlate noen som er syke/nede, men at man ikke burde være "for" selvoppofrende i en sånn kjedelig situasjon. at man må passe på så man ikke mister seg selv helt, for da er dere plutselig to som er tomme for krefter og det hjelper ingen.

Shit, var egentlig ikke meningen å skrive så mye om meg selv her. Men det kom bare tikkende ut gitt.. Ønsker deg ihvertfall masse lykke til, og jeg håper du tar vare på deg selv. Søk hjelp. Det angrer jeg veldig mye på at jeg ikke gjorde ihvertfall.

Stor klem fra meg