Hvordan avlyse bryllupet - en uke igjen?

[Gjest Gjest_ella_*]

Som sagt, menar inte att hon ska avlysa bröllopet bara att hon ska tänka sig för eftersom hon har tvil. Det är mye styr rundt ett bröllop och när allt är ordnat och den stora dagen närmar sig kan vissa tankar dyka upp. Som jag skrev så er det mest troligt nerver, men det kan också vara något annat.

Därför , och för att det involverar så många fler, bör man ta sig tiden att en "sista" gång tänka igenom att det är det här man verkligen vill.

Är det bara nerver så kommer hon nog fort fram till det själv också, bara hon tillåter sig att tänka över situationen. Det var det enda jag menade och inget annat.

Jag reagerade på en sak här och det var att man typ bara skulle bita i det sura äpplet när det gått så pass långt. Det tycker jag blir omänskligt fel, om hon nu verkligen skulle känna att det var fel. Det kan bara hon veta, och bara hon komma fram till, men det kan ju inte skada att våga känna efter?

[Gjest don't panic!]

Hvordan avlyse bryllupet når det bare er en uke igjen?

Jeg har fått kalde føtter!!!

Er det virkelig han jeg vil dele resten av livet med?

Er det vi har alt?

Tusen spørsmål surrer rundt i hodet mitt hele tiden, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre! Avlyser vi nå er det nok slutt for alltid. Og det kan godt hende at han er den rette, jeg er bare så innmari usikker akkurat nå!

Hva gjør man? Føler meg fanget og bundet fast!

Jeg har gledet meg til bryllupet helt fra forlovelsen, gått gjennom all planlegging med den største iver, men nå er alt som blåst bort! Jeg gruer meg!

Og hvordan avlyse? Det er ikke bare-bare å ringe rundt til alle man kjenner og fortelle at det ikke blir noe bryllup avlikevel! Hva med alle pengene foreldrene våre har lagt i det, alle gavene, alle reservasjonene, alt sammen - det er tragisk å tenke på økonomi og praktiske ting i en sådan stund, men jeg kan ikke la være å gjøre det.

Men det må da være bedre å avlyse nå enn å skille seg om kort tid? Men hva om jeg angrer!

Er det bare bryllupsnerver? Eller er dette et tegn på at han rett og slett ikke er den rette?

Hjelp meg!!!!

til deg! Du er overhode ikke alene, det du skriver er som om jeg skulle sagt det selv. Bryllup og ekteskapet skremmer livet av meg!! Hvem vet, å si at man vet 100% at dette er riktig er naivt og lite reflektert.

Så lenge dere ikke har store problemer i forholdet men du bare har kaldeføtter så vil jeg tro at du som meg kun har bryllupsnerver.

Jeg føler meg alltid fanget i aller situasjoner hvor jeg ikke til en hver tid har full retrett mulighet, forhold, jobb, bosted osv.

Jeg tror bare at noen av oss har behov for "frihet" for å føle at vi er selvstendige.

Om vi kommer til å leve resten av livet sammen kan tross alt ingen vite, men jeg vet at jeg vil prøve. Og for ham betyr det mye at vi er gift og ikke bare samboere, så det blir bryllup på oss.

Må innrømme at jeg våkner om natten med mareritt om å bli fanget i ekteskapet

Jeg tror vi begge lider av bryllupsnerver, før vi ble forlovet så var jeg siker på at vi skulle bli gamle sammen.

Og fordi jeg har litt selvironi så står det: "Don't panic!" i min ring!!!

Ønsker deg lykke til, fortell oss hvordan det går.

Om du overhode ikke kan se for deg at dere kommer til å dele livet sammen så er det aldri for sent å angre eller å avlyse

[Gjest Gjest_Camilla_*]

Synes det høres ut som helt vanlige bryllupsnerver. Hvordan går det med deg?

[Gjest Gjest]

Tusen takk for alle svar! Dere har virkelig vært til hjelp!

Jeg er fortsatt ikke 100 % sikker, men tror som de fleste her at det kun er snakk om nerver. Tok en god, lang prat med forloveden, og vi har bestemt oss for at det blir bryllup uansett. En uke i innspurten er for dårlig tid til å finne ut av dette, så får vi heller ta problemene etterpå hvis det viser seg at det ikke bare var nerver. Så jeg gifter meg om en uke!!!!

Og igjen, tusen takk for alle kloke svar!

Klem til alle dere!

[Gjest don't panic]

Gratulerer og LYKKE til

[Gjest annemor30]

Jeg er enig med de som råder henne til å bite tennene sammen og gjennomføre. Hun skriver jo at hun har gledet seg til å gifte seg og at hun har planlagt med liv og lyst, helt til nå - en uke før brylluppet. Mener dere virkelig at man skal bryte med noen fordi at man pluttselig er usikker på om man vil leve resten av livet sammen med det mennesket? Er det ikke slik i alle forhold da, at man kan få perioder der man lurer på hva som er vitsen med å være sammen? Hvis man er såpas involvert med noen at man har bestemt seg for å gifte seg, syns jeg ikke man bør "slå opp" etter en uke med tvil om hvorvidt "dette er det riktige for resten av livet". Uansett om det er en uke til brylluppet, om man "bare" er samboere eller om man har vært gift i femten år.

Og jo- en skilsmisse er ikke noen lettvint løsning. Men jeg ser ikke den helt store forskjellen på å skille seg fra en man er gift med, kontra skille seg fra en man "bare" er samboer med. (bortsett fra at det er mer papirarbeid etc hvis man er gift). Følelesesmessig og i forhold til familie, venner, hus og hjem innebærer det vel akkurat det samme?

For meg koker det ned til at jeg ikke syns man trenger gi opp selv om forholdet er inne i en bølgedal. Og at ts kanskje ikke bør fokusere så mye på dette "for resten av livet" - for det er faktisk en retrettmulighet senere, hvis det på sikt viser seg å være helt feil. Men jeg tror det er dumt å ta en slik avgjørelse når man er i det følelsesmessige kaoses mange sikkert er i en uke før brylluppet sitt.

Jeg hadde det også slik nesten helt til siste dag før vielsen. Vi giftet oss 16/5-08, uten selskap. vi hadde bare forloverne og ungene med oss.. Men.... igår, da jeg våknet å så rett i min manns nydelige øyne som strålte mot meg, ja, da innså jeg at det var nerver som gjorde mine tanker så vrange i tiden før bryllupet vårt:-) Nå er je verdens lykligste:-) Håper dette kommer til å gjelde deg også:-)

[Saeria]

Jeg vil egentlig bare ønske dere all lykke i fremtiden.

[poff]

Hadde det vært meg hadde jeg giftet meg.Tror ikke jeg ville stolt helt på tankene mine sånn en uke før brylluppet liksom.

Hadde heller ikk turt å avlyse med tanke på foreldrene våre som også spytter i totalt 90 000 kr og mye jobb for å få til alt.

Så utrolig dumt å avlyse og finne ut rett etterpå at han er faktisk mannen i ditt liv,men du tok et valg å avlyse og kanskje ødelegge veldig mye for dere begge.

Lykke til med valget ditt

[Grønt blad]

Hadde det vært meg hadde jeg giftet meg.Tror ikke jeg ville stolt helt på tankene mine sånn en uke før brylluppet liksom.

Hadde heller ikk turt å avlyse med tanke på foreldrene våre som også spytter i totalt 90 000 kr og mye jobb for å få til alt.

Så utrolig dumt å avlyse og finne ut rett etterpå at han er faktisk mannen i ditt liv,men du tok et valg å avlyse og kanskje ødelegge veldig mye for dere begge.

Lykke til med valget ditt

Dersom du leser litt nøye, så ser du at hun valgte å gjennomføre bryllupet (se nedenfor)...

Tusen takk for alle svar! Dere har virkelig vært til hjelp!

Jeg er fortsatt ikke 100 % sikker, men tror som de fleste her at det kun er snakk om nerver. Tok en god, lang prat med forloveden, og vi har bestemt oss for at det blir bryllup uansett. En uke i innspurten er for dårlig tid til å finne ut av dette, så får vi heller ta problemene etterpå hvis det viser seg at det ikke bare var nerver. Så jeg gifter meg om en uke!!!!

Og igjen, tusen takk for alle kloke svar!

Klem til alle dere!

[Solfridbruda]

Syntes det var et lurt valg

Endret 19. mai 2008 av Solfridbruda

[Black Eyed Susan]

Som mange her sier er det slettes ikke uvanlig at man opplever tvil rett før viktige hendelser skal foregå. I sånne stunder er det ofte så mye som påvirker tankevirksomheten, og i denne sammenhengen dreier det seg om usikkerhet.

Det er en grunn for at vi har tvil. Tvil er nødvendig slik at vi skal ha muligheten til å utvide perspektiver vi har tatt for å hindre stagnasjon av virkelighetsoppfatningen vår.

Det som er vanskelig er "ingenmannslandfølelsen", og her er det fort gjort å gjøre noe overilt. De fleste av oss piler tilbake i trygghet hvis denne blir for "stormende". (nå gjør vel ikke de fleste akkurat det en uke før et bryllup, men velger å ikke starte prosessen med å gifte seg) Sånn sett er tvilen en sunn funksjon i situasjoner hvor man ikke helt kan se realiteten.

Jeg tror (og håper) nok du ville ha merket noe tidligere i forberedelsene, spesielt når det ikke har skjedd noe nytt i relasjonen mellom dere. Jeg ønsker deg all lykke og større ro frem mot den store dagen

[poff]

Dersom du leser litt nøye, så ser du at hun valgte å gjennomføre bryllupet (se nedenfor)...

:gjeiper: ja jeg så det når jeg leste nedover nå Flere innlegg der jeg tydeligvis fikk sklidd rett over tidligere. Sånn kan det gå når det går litt fort noen ganger :gjeiper: