Spiseforstyrret

[Gjest jente23]

For seks år siden begynte jeg å utvikle spiseforstyrrelser som endte i sykehusinnleggelse og diagnosen alvorlig anorexia nevrosa. Stålvilje gjorde at jeg klarte å spise meg opp i vekt igjen og bli "friskemeldt", men jeg har aldri blitt ordentlig frisk. Sliter mye med maten, vekt, kroppen min og sult/metthets-følelsen. Den eneste grunnen til at vekten opprettholdes nå og jeg spiser er fordi jeg har samboer og jeg har rett og slett for dårlig samvittighet til å la være å spise, ville skapt så mye problemer.

Derimot er det slik at så fort han drar bort, i forbindelse med jobb eller familie, så kutter jeg matinntaket ned til et minimum på 500-800 kalorier om dagen. Han var borte en måned i vår og det har gjort at jeg sliter noe helt utrolig. Jeg plages ikke av kaloriene jeg tar inn når han nå har kommet tilbake, jeg plages ikke av å spise i seg selv - men jeg sliter med å føle meg mett. For meg er det verdens verste følelse! Blir jeg mett ved frokost så er jeg mett helt til dagen etterpå, og blir deprimert, klarer ikke å være fysisk med samboeren min, trist, lei og i det hele tatt helt knust.

Jeg er så fryktelig lei av å tenke på mat 24 timer i døgnet og føle meg mislykket og fæl, stor og stygg ved hver eneste måltid. Blir så sliten og det går utover studier, samt meg og samboeren min. Jeg har forsøkt å få plass i behandlingssystemet (etter at de tippet meg ut fordi jeg var oppe i en ok vekt), men de avviser henvisningene mine gang etter gang.

Nå om dagen går det i alt eller ingenting nesten. I går spiste jeg minimalt og hadde det kjempebra, mens i dag så spiste jeg et ostesmørbrød og det første som skjer da er at jeg tenker og føler at dagen er ødelagt og da kan jeg lik så godt spise alt jeg vil. Klump i halsen fordi denne metthetsfølelsen som de fleste blir tilfreds av plager livet av meg.

Så frustrerende å ikke kunne forklare akkurat hva slags type spiseforstyrrelse jeg lider av til andre når de spør, for det varierer fra dag til dag. Slitsomt

Er det noen fler her inne som har det som meg?

Godt med en liten utblåsning inniblandt..

[angeleyes]

Jeg har slitt med anoreksi noen år nå. Var også innlagt en periode og er ennå ikke frisk. Og har ikke normal vekt.

For det første vil jeg bare si at du er kjempeflink som har klart å oppnå en sunn vekt og klarer å spise sammen med samboer. Det står det respekt av.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg vet hvor vanskelig det er å slite med slike tanker dag ut og dag inn. De slipper aldri og er der hele tiden.

Vet samboeren din hvordan du har det?

Når du sier at du har prøvd å komme inn i behanlingssystemet. Har du da fått fastlegen din til å henvise deg videre? Da burde du i verste fall havne på en venteliste.

Lykke til videre og ikke gi opp kampen om å få hjelp for det du sliter med. Det er også noen som driver privat som eventuelt kan ta deg imot.

Send meg gjerne en pm hvis du føler for det. Godt å få ut litt vonde tanker innimellom.

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Hei

Jeg har også slitt med alvorlig anoreksi i flere år og vært innlagt flere ganger.

I dag er jeg heldigvis nesten helt frisk, trenger bare å gå opp noen kilo til.

Det er helt utrolig hvordan ting kan snu, jeg hadde et fullstendig skrudd (!!!!) forhold til mat, mens nå går det nesten av seg selv. Jeg har erfart at kroppen

trenger masse mat, man kan faktisk spise veldig mye uten å legge på seg.

Tenke seg til at jeg trodde jeg omtrent ville gå opp 10 kilo over natta om jeg spiste en potet....

Men det er viktig å ikke ha dager/perioder hvor man "sulter" seg innimellom.

Hvis du har hatt anoreksi er kroppen veldig ømfintlig for å få for lite mat, det skal lite til før den setter ned forbrenningen. Så hvis du greier det burde du absolutt slutte med å ha perioder hvor du spiser lite. Du kan risikere å sette ned forbrenningen din på lang sikt.

Kroppen trenger faktisk mye mat, og hvis den vet at den får nok mat hver dag vil den sette forbrenningen i gang for fullt ( dette er det som har skjedd med meg). Nå tør jeg aldri å gå tilbake til å spise lite, jeg er rett og slett for redd for å ødelegge forbrenningen. Dessuten er det meningsløst å sulte seg, nå har jeg overskudd til liver, før var alt et ork.

Sult-metthetsfølelsen vil stabilisere seg etterhvert. Hvis du synes mettheten er plagsom så kan du satsa på energirike matvarer, næringsdrikk, avocado, nøtter, yoghurt, fet fisk, drikker osv...

Lykke til!

[Gjest jente23]

Takk for svar begge to. Godt å se man ikke er alene om problemene, selv om jeg selvsagt ikke unner noen i verden dette her.. er et slit i hvert våkne øyeblikk dessverre.

For det første vil jeg bare si at du er kjempeflink som har klart å oppnå en sunn vekt og klarer å spise sammen med samboer. Det står det respekt av.

Det er så rart å lese dette, for jeg føler meg overhodet ikke flink som spiser med samboeren min og opprettholder vekten. Det har vel noe med det tankesettet jeg har, for jeg burde vel egentlig være stolt av å ha dratt meg selv halveis opp av gjørma.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg vet hvor vanskelig det er å slite med slike tanker dag ut og dag inn. De slipper aldri og er der hele tiden.

Vet samboeren din hvordan du har det?

Han vet hvordan jeg har det, men det er samtidig så frustrerende, for han er typen som ikke snakker om problemer og ikke tar opp problemene. Føler jeg hver måned har et sammenbrudd hvor jeg gråter og gråter og sier masse om hvordan jeg føler det fordi jeg ikke klarer å holde det inni meg lenger, og han holder rundt meg, men samtidig så virker det ikke som om det går virkelig inn på han at jeg sliter hver eneste dag, 24 timer i døgnet. Han nevner ingenting før jeg en måned senere får et sammenbrudd igjen.

Han er fantastisk på alle måter, jeg kunne bare ønske at vi kunne snakke om det! Jeg har ingen andre å snakke med, hverken venner eller psykolog, og syns det da er tøft at jeg føler jeg ikke kan snakke med han om det heller. Er mye å holde for meg selv.

Men, jeg har i alle fall en som er utrolig glad i meg

Når du sier at du har prøvd å komme inn i behanlingssystemet. Har du da fått fastlegen din til å henvise deg videre? Da burde du i verste fall havne på en venteliste.

Lykke til videre og ikke gi opp kampen om å få hjelp for det du sliter med. Det er også noen som driver privat som eventuelt kan ta deg imot.

Send meg gjerne en pm hvis du føler for det. Godt å få ut litt vonde tanker innimellom.

Det er fastlegen jeg har vært hos og hun har gitt meg henvisning videre. Da jeg som 16-åring kom inn på kontoret hennes med spiseforstyrrelsen min var det ikke noe problemer å få hjelp og bare to uker senere satt jeg hos psykologen. Denne gangen er det vanskeligere, jeg forstår ikke hvorfor. Man vet jo hvor stor prosent av spiseforstyrrede som får tilbakefall, så hvorfor ikke ta dem opp i systemet igjen når de ber om hjelp? Dessverre ikke råd til å gå til privat psykolog. Jeg er under yrkesrettet attføring og det gir en ikke så mye å rutte med.

Igjen, tusen takk

Men det er viktig å ikke ha dager/perioder hvor man "sulter" seg innimellom.

Hvis du har hatt anoreksi er kroppen veldig ømfintlig for å få for lite mat, det skal lite til før den setter ned forbrenningen. Så hvis du greier det burde du absolutt slutte med å ha perioder hvor du spiser lite. Du kan risikere å sette ned forbrenningen din på lang sikt.

Ja, jeg vet at det er viktig å unngå å sulte seg, selv om det bare er i perioder. Men det er så fryktelig vanskelig! Akkurat nå sitter jeg og gleder meg til samboeren min skal på jobbreise i slutten av måneden så jeg kan sulte meg igjen. Helt vanvittig og helt skrudd, jeg vet. Et spiseforstyrret hode er absolutt ikke et fornuftig et.

:hug:

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Hei !

Jeg har også spiseforstyrrelse. Har slitt med det 2-3 år. Har aldri vært innlagt og er bedre nå enn på lenge. Allikevel spiser jeg fortsatt for lite og trener masse. Går ikke ned i vekt av den grunn og har nok forstyrret normal forbrenning for mye.

Jeg er redd for å bli sulten for da kan jeg spise noe jeg ikke burde spist. Spiser meg mett på masse grønnsaker og drikker mye vann. Kjenner at jeg blir fort sliten. Kjenner meg også igjen i å tenke på mat og vekt nesten hele dagen - og jeg blir så sliten av det. Allikevel synes jeg at jeg spiser altfor mye og jeg hater å være mett (dvs det er sjelden jeg føler metthetsfølelse, heller at jeg føler at magen er full). Kaster opp av og til, men ikke så ofte heldigvis.

Nå om dagen er jeg så matlei, jeg spiser jo nesten det samme hele tiden og får meg ikke til å spise middager som jeg anser som usunne (og det er stort sett det meste...).

Vil gjerne sende en stor klem til alle dere som har en form for spiseforstyrrelse!

Vi kjemper mot det som for oss er "fornuft" og det er en tøff kamp.

Jeg opplevde at det hjalp å prate med mine nærmeste venner om det, da ble det tydeligere for meg at jeg faktisk har et problem.

Ta godt vare på dere selv.

[angeleyes]

Først av alt. Ros deg for det du får til. Ja, du burde være stolt. Det du får til er bra. Du er sterk som klarer det!

Det er godt at du har en samboer som er glad i deg og det virker som han vil hjelpe. Men du også trenger noen å prate med.

Har du noen nære venner som du stoler på? Det er viktig å få tingene ut innimellom. Føler det i alle fall for min egen del. Jeg går ofte til psykolog og har også kjempegode venner som jeg vet er der for meg. Først ville jeg ikke "plage" venninnene mine med dette fordi jeg følte jeg bare klagde osv. Men etterhvert begynte jeg og åpne meg og fortelle hvordan jeg hadde det. Og vet du hva; de ble faktisk glade fordi jeg kom til dem med dette. Det har blitt litt lettere etter at jeg begynte å bli mer åpen rundt dette. Om ikke annet skjønner venninner hvorfor jeg ikke alltid er på topp.

Hvis du ikke har noen å snakke med så ta gjerne kontakt med meg. Jeg vil gjerne hjelpe.

Jeg synes også at der er dårlig at du blir avvist av legen. Kunne du kanskje gått til en annen lege? Det er viktig at legen tar deg på alvor for dette er ikke lett. Det minste h*n kan gjøre er å henvise deg videre.

Vil gjerne sende en stor klem til alle dere som har en form for spiseforstyrrelse!

Vi kjemper mot det som for oss er "fornuft" og det er en tøff kamp.

Jeg opplevde at det hjalp å prate med mine nærmeste venner om det, da ble det tydeligere for meg at jeg faktisk har et problem.

Ta godt vare på dere selv.

En til deg også. Lykke til med kampen. Som deg hjalp deg meg mye å dele tanker med venninner. Selv om de ofte ikke skjønner noe av de forskrudde tankene mine så vil de være der for meg.

[Gjest Gjest_Tea_*]

Hei!

Du er overhodet ikke alene. Jeg beundrer deg for å klare å spise sammen med samboer, jeg klarer det overhode ikke. Klarer faktisk ikke å spise foran han eller å være i samme rom som han når han spiser.

Heng dere på her, et kjekt sted å ventilere, støtte hverandre og komme med konstruktive innspill. Eller burde man si så konstruktive innspill som vi med spiseforstyrrelse kan komme med , litt selvironi må man vel ha!?

[Gjest milkyway]

Jeg er så fryktelig lei av å tenke på mat 24 timer i døgnet og føle meg mislykket og fæl, stor og stygg ved hver eneste måltid. Blir så sliten og det går utover studier, samt meg og samboeren min. Jeg har forsøkt å få plass i behandlingssystemet (etter at de tippet meg ut fordi jeg var oppe i en ok vekt), men de avviser henvisningene mine gang etter gang.

Nå om dagen går det i alt eller ingenting nesten. I går spiste jeg minimalt og hadde det kjempebra, mens i dag så spiste jeg et ostesmørbrød og det første som skjer da er at jeg tenker og føler at dagen er ødelagt og da kan jeg lik så godt spise alt jeg vil. Klump i halsen fordi denne metthetsfølelsen som de fleste blir tilfreds av plager livet av meg.

Så frustrerende å ikke kunne forklare akkurat hva slags type spiseforstyrrelse jeg lider av til andre når de spør, for det varierer fra dag til dag. Slitsomt

Er det noen fler her inne som har det som meg?

Godt med en liten utblåsning inniblandt..

Akkurat dette kunne det vært meg som skreiv. Jeg har og slitt i mange år, men det var etter at jeg innrømte for meg selv og andre at jeg har dette problemet, at det blusset seg opp. Når en tar steget og faktisk innrømmer at en er syk, er det direkte ondskapsfullt at et menneske legger ut et innlegg på nett om at "Milkyway stikker fingeren i halsen". Det har jeg aldri gjort. Ei venninne av meg så det her, og ble sint på mine vegne og ringte henne for å sette henne på plass. At dette er noe bullimikere gjør, ikke anorektikere. Da svarer dette mennesket at "Noen med anorexia gjør også det, og jeg vet milkyway gjør det". Etter det gikk ting ganske fint ned i vasken, ikke hjalp det stort mer at jeg ikke kan gå til min psykriatiske psykepleier mer heller, siden jeg flytter og hun ikke er i min kommune mer.

Føler det er helt håpløst, later som alt er ok foran kjæresten og det ender opp med at piggene er ute hele tiden og jeg blir nærtakende. Var først i natt jeg greide å fortelle han hvor ille ting har blitt, og satt og grein til 5 i dag morges. Han er kjempesnill og støttende og sier jeg er fin som jeg er, så hvrofor greier jeg ikke å bare høre på det han sier, istedenfor å få dårlig samvittighet av hver matbit jeg tar og tenke over hvert min hvordan jeg ser ut?

Faen.

[Gjest TS]

TS her igjen.

Tusen takk for svar alle som har tatt seg bryet til å skrive noen ord

Vil gjerne sende en stor klem til alle dere som har en form for spiseforstyrrelse!

Vi kjemper mot det som for oss er "fornuft" og det er en tøff kamp.

Jeg opplevde at det hjalp å prate med mine nærmeste venner om det, da ble det tydeligere for meg at jeg faktisk har et problem.

til deg også!

Først av alt. Ros deg for det du får til. Ja, du burde være stolt. Det du får til er bra. Du er sterk som klarer det!

Tusen takk for det. Jeg vet at jeg har en veldig sterk vilje som kan få meg hvor som helst, men det er bare det at denne viljen går "feil vei" innimellom.

Det er godt at du har en samboer som er glad i deg og det virker som han vil hjelpe. Men du også trenger noen å prate med.

Har du noen nære venner som du stoler på?

Jeg har flyttet til ny by hvor jeg ikke har noen venner. Jeg har en kamerat som jeg og samboeren min finner på noe med innimellom, men altså ingen venner som jeg kan si noe om dette til. Det gjør det tøft, at det virkelig ikke er noen å snakke med. Hverken samboeren, helsepersonell eller venner. Internett blir siste utvei og da blir det jo bare utblåsninger.

Jeg synes også at der er dårlig at du blir avvist av legen. Kunne du kanskje gått til en annen lege? Det er viktig at legen tar deg på alvor for dette er ikke lett. Det minste h*n kan gjøre er å henvise deg videre.

Legen avviste meg ikke, hun er veldig flink og tar meg veldig seriøst da hun kjenner min historie. Seks år med spiseforstyrrelser er ikke noe hun tar lett på. Så ja, hun har henvist meg videre flere ganger, men problemet er at de som mottar henvisningene gir meg avslag. Jeg blir ikke engang satt opp på venteliste.

Noe er galt når ei med diagnosen anoreksi ber om hjelp fordi hun er redd for tilbakefall og blir ikke satt opp på venteliste engang..

Hvis du ikke har noen å snakke med så ta gjerne kontakt med meg. Jeg vil gjerne hjelpe.

Takk for det, jeg tror jammen jeg skal registrere meg en dag og sende deg en pm

Heng dere på her, et kjekt sted å ventilere, støtte hverandre og komme med konstruktive innspill. Eller burde man si så konstruktive innspill som vi med spiseforstyrrelse kan komme med , litt selvironi må man vel ha!?

Så synd at tråden er stengt, skulle gjerne vært med for litt støtte og konstruktive innspill.

At dette er noe bullimikere gjør, ikke anorektikere. Da svarer dette mennesket at "Noen med anorexia gjør også det, og jeg vet milkyway gjør det".

Det finnes anoretikere som kaster opp også. Spiseforstyrrelser er veldig kompliserte og varierer gjerne fra hver person. Bare diagnosen anorexia nevrosa skal det ganske mye til å få, man må ha en bmi under 17 og mistet menstruasjon. Med en gang man får mensen igjen faller diagnosen bort og man faller under et samlebegrep på spiseforstyrrelser i stedet.

Men jeg må si det er utrolig hvor frekke folk er mot deg. Er de "venner" av deg? I så fall burde du vurdere å skifte dem ut tror jeg.. Godt du har en kjæreste som støtter deg

[Gjest milkyway]

Jo så kalrt, men at hun bruker det som et argument for at JEG er en av de som gjør det er jo ondskapsfullt

min bmi ligger på 16,5, mensen vet jeg ikke om jeg har eller ei, for jeg utsetter den. Sist jeg tok pillepause fikk jeg den ikke.

Hun var ei venninne av meg før, men så bestemte hun seg for å hate meg av helt logiske grunner som at min kjæreste er mulatt ( ) og etter det har hun angrepet problemene mine.

Men ja, jeg er kjempeglad for at kjæresten min holder ut, spesielt når jeg ligger og griner hele natta, og har så kort lunte. Lurer avogtil på å lage diplom til han!

[angeleyes]

Takk for det, jeg tror jammen jeg skal registrere meg en dag og sende deg en pm

Ja gjør det:)