Skummelt å date

[Gjest Gjest -M-]

Hei

Jeg er en voksen dame på 40, og har vært singel et par år nå. Har noen dårlige forhold bak meg, men føler at jeg har jobbet meg gjennom dem, og er egentlig klar for å finne meg en kjæreste igjen.

Jeg blir stadig invitert på date, og som regel sier jeg ja, men når dagen nærmer seg, får jeg kalde føtter og avlyser.

Nå har jeg fått kontakt med en mann som virkelig er interessant som kjæresteemne, og han er veldig ivrig på å møte meg. Jeg har lyst til å møte han også, men syns det er skummelt.

Vet ikke hvorfor det føles sånn, men det henger jo ikke på greip. Hvis jeg ikke møter noen av disse mennene som ber meg ut, har jeg jo i hvert fall ikke sjans til å finne meg en kjæreste.

Kan noen gi meg litt perspektiv her?

[absinthia]

Jeg er igrunn i litt av den samme situasjonen,men det hjelper å tenke på dem som kjekke kompiser og gjøre noe man liker sammen.

Det siste kan være å dra på konsert, teater, gå på tur eller andre ting som virker mer ufarlige enn å sitte ved et restaurantbord, mens man ikke finner på noe fornuftig å si.

(Jeg skrøt foresten litt på meg her, jeg blir ikke stadig invitert ut på formelle dater, jeg bare går ut sammen med kjekke menn )

Men jeg får forferdelig raskt kalde føtter selv, så noe annet fornuftig har jeg ikke å si.

Endret 9. mai 2008 av absinthia

[Envy]

Tror nok det er lurt som absinthia sier, å ikke ta det hele så formelt! Det er jo bare et møte med et annet menneske Se på det som en avtale med en kompis, og prøv å gjøre noe annet hyggelig, i stede for den "skumle" middagen, fordi middagen er skummel selv på 3 og 4 date syns jeg! Det finnes så mye annet man kan gjøre sammen i stede!

Sist jeg var på "date" møttes vi på sats og utvekslet treningserfaring siden vi begge intresserer oss for trening. Gangen før der tok jeg og daten en kaffe som forsåvidt varte 3 timer på en kaffebar!

[Gjest Enfyr]

Tror nok det er lurt som absinthia sier, å ikke ta det hele så formelt! Det er jo bare et møte med et annet menneske Se på det som en avtale med en kompis, og prøv å gjøre noe annet hyggelig, i stede for den "skumle" middagen, fordi middagen er skummel selv på 3 og 4 date syns jeg! Det finnes så mye annet man kan gjøre sammen i stede!

Sist jeg var på "date" møttes vi på sats og utvekslet treningserfaring siden vi begge intresserer oss for trening. Gangen før der tok jeg og daten en kaffe som forsåvidt varte 3 timer på en kaffebar!

Mat er litt skummelt ja, men det er skumlere å ikke spise, da kan man rett og slett sulte ihjel. Men jeg mener også at det er litt hva man gjør det til, har man en god kjemi og mye å prate om, så trenger ikke en middag være skummel. Velg en litt uformell restaurant f.eks. Har man ikke god kjemi og finner det vanskelig å prate, ja så kansje man skulle latt vær og date? Eller er det bare meg som stiller litt for mange krav?

[Gjest Sammefyr]

Mat er litt skummelt ja, men det er skumlere å ikke spise, da kan man rett og slett sulte ihjel. Men jeg mener også at det er litt hva man gjør det til, har man en god kjemi og mye å prate om, så trenger ikke en middag være skummel. Velg en litt uformell restaurant f.eks. Har man ikke god kjemi og finner det vanskelig å prate, ja så kansje man skulle latt vær og date? Eller er det bare meg som stiller litt for mange krav?

Faktisk så synes jeg andre typer dater er langt mer skremmende. Kaffebar f.eks uæææh. Det er så upersonlig og masse folk ut og inn hele tida, passer bedre for en vennine. Mat er noe vi alle trenger, det er en av de livsviktige tingene, og derfor føles det også helt naturlig å spise sammen en man liker. Det er også kult når man kan le litt av kelneren (som f.eks er så overhomo at man dåner) og være litt barnslige. Men dette går vel litt på hvilke settinger man føler seg trygg i og da har vi jo ofte ulike preferanser. Jeg synes date er best, når man spiser sammen, tror jeg da. Har ikke vært på så mange dater når jeg tenker meg om. Det var nesten for enkelt før, og da slapp man å date, man ble bare sammen da, åhh den ungdomstida.

[Gjest Gjest]

Har aldri datet de jeg har blitt sammen med som "godt voksen"...har alltid vært enten/eller. Har ikke sansen for "stiv dating".....

[Gjest Gjest -M-]

Har aldri datet de jeg har blitt sammen med som "godt voksen"...har alltid vært enten/eller. Har ikke sansen for "stiv dating".....

Det har egentlig ikke jeg sansen for heller, men hvordan skal man ellers gå fram? jeg møter jo aldri noen, verken gjennom jobb eller fritidsaktiviteter, så jeg møter folk pr nett.

Da må man nødvendigvis gjennom den "stive daten", før man finner ut om det kan bli noe mer. Og det er altså det første møtet som alltid gir meg kalde føtter...

[Gjest Gjest_eve_*]

Er noenlunde i samme situasjon som deg. Hvis jeg noen gang skal ha håp om å treffe en mann som matcher meg, og som jeg kan bygge opp et forhold til, så MÅ jeg ut på datemarkedet, enten jeg vil eller ikke.

Har vært gjennom en del dater på kafe, sittet og ventet, svettet og vært nervøs som bare det. Og lurt på hvorfor jeg i all verden utsetter meg for dette.

Stemningen har som regel blitt litt bedre etterhvert som praten kommer igang, og jeg syns vi har funnet tonen flere ganger. Men det som ofte skjer, er at veldig mange menn man møter fra nettet, har som regel flere dater på gang, og vil se hva som "skjer rundt neste sving".

De fleste er bitt av "nettflørtekjøret" og gir seg ikke TID til å bli kjent. De skal liksom bare sjekke i hytt og pine. Og helst ha mange damer på gress som de kan ringe til senere. Men da er det som regel forseint. Jeg vil ikke holdes på gress og være den man ringer til når alt annet går skeis. Som en slags reserve eller siste utvei.

Slike holdninger tar jeg avstand fra, og det er ikke menn i den kategorien jeg vil møte. Men føler at jeg har ikke noe valg, da heller ikke kandidater finnes på min jobb eller i min vennekrets.

Lever fremdeles i håpet om at jeg skal treffe den ene, som er oppriktig interessert i å få en solid kjæreste, bygge opp en framtid, slette profilen sin på nettet hvis ting klaffer, og som er til å stole på.

Så da får jeg heller lide meg gjennom noen dater.

[Hetja]

Daiting i 40-50 års alderen er ingen enkel greie nei....

Og ikke er en forberedt på hvor komplisert det kan være heller. En del "spilleregler" en hadde da en var ung gjelder liksom ikke lenger hvis dere skjønner hva jeg mener.

En har selv fått en "ryggsekk av erfaringer" på godt og vondt og det har jo den andre parten også. Og til tross for at en har blitt voksen i år og veldig klar over hvor viktig komunikasjon er så er det laaaaangt mellom liv og lære.

Plutselig sitter en der og har tanker som en 15åring i hodet igjen. Mente han det? Eller det? Hva er det han er ute etter? Er jeg bra nok? Er han bra nok?Møter han flere? Har han stadig dater med andre? Forventer han bare sex? Hva er det egentlig jeg forventer?

Vi er vel den første generasjonen med resiruklerte tenåringer så det er jo en sti vi må gå opp sjøl også.......

Ikkenoe rart at en blir litt "skjelven" når en skal ut på date :-)

[Gjest Gjest -M-]

Daiting i 40-50 års alderen er ingen enkel greie nei....

Og ikke er en forberedt på hvor komplisert det kan være heller. En del "spilleregler" en hadde da en var ung gjelder liksom ikke lenger hvis dere skjønner hva jeg mener.

En har selv fått en "ryggsekk av erfaringer" på godt og vondt og det har jo den andre parten også. Og til tross for at en har blitt voksen i år og veldig klar over hvor viktig komunikasjon er så er det laaaaangt mellom liv og lære.

Plutselig sitter en der og har tanker som en 15åring i hodet igjen. Mente han det? Eller det? Hva er det han er ute etter? Er jeg bra nok? Er han bra nok?Møter han flere? Har han stadig dater med andre? Forventer han bare sex? Hva er det egentlig jeg forventer?

Vi er vel den første generasjonen med resiruklerte tenåringer så det er jo en sti vi må gå opp sjøl også.......

Ikkenoe rart at en blir litt "skjelven" når en skal ut på date :-)

Resirkulerte tenåringer, ja. Den har jeg ikke hørt før. Kanskje det er det jeg er. Huff, det hørtes virkelig ikke tiltrekkende ut.

Poenget mitt er at jeg får kontakt med mange menn gjennom denne nett-datingen, og mange som ønsker å treffe meg. Og jeg ønsker selvfølgelig å treffe en mann, men jeg får alltid kalde føtter når dagen for møtet nærmer seg.

Har møtt et par stykker på kafe, men de var ikke min type noen av dem, og jeg syns det hele er bare pinlig og ekkelt. Spesielt når man må komme med den ubehagelige sannheten i etterkant, at dessverre, dette var ikke rett for meg.

Derfor lar jeg heller være, for jeg får dårlig samvittighet og alt mulig rart.

Dette ble vel bare rotete forklart, men slik er det jeg føler det. Tror jeg bare må kutte denne nett-greia, og satse på å møte en mann i "virkelighetens verden". Men hvor det skulle skje, aner jeg virkelig ikke....

[Hetja]

He, he. Gi meg et piip hvis du finner ut av det. Har gitt opp den nett datingen jeg. I profilene står det så flott at de er ute etter varige forhold og har masser av kjærlighet å gi og at de er rene drømme mennene. Men når det kommer til et stykke så er de fleste bare ute etter et nr..... Vet ikke om vi damer er så mye bedre??

Og prøver nå å være kjapp og be om unskyldning til de få seriøse som er der ute!!! Vet dere sikkert er der men det er jammen som å lete etter nålen i en høystakk.

Ser jo flere jeg kjenner som ligger ute med en virkelig flott, seriøs profil, men i og med at jeg kjenner disse typene (som venn, ikke forsmådd elskerinne) så vet jeg jo inderlig godt hva de er ute etter. Og det legger de jo ikke skjul på ovenfor sine nærmeste engang.......

Litt trist med en gjeng med middelaldrene menn og kvinner som plutselig har oppdaget at de har et kjønnsorgan de kan bruke, he he. Kanskje de var litt for ordentlige i ungdommen og skal ta igjen nå..........

[Gjest Gjest_eve_*]

Kanskje de var litt for ordentlige i ungdommen og skal ta igjen nå..........

Du er muligens inne på noe der. Noe som også lettvint nettdating må ta skylda for. Jeg syns det virker som det reineste bruk- og kast-opplegget etterhvert.

For noen - jeg sier ikke alle- så går det nok sport i å treffe flest mulig. Og de har lært seg til visse fraser som de tror at damer liker å høre/faller for.

Syns man burde være så ærlig å si at hvis man er ute etter kun en flørt/et eventyr, så skriver man det. Sikkert flere i samme situasjon!

Men å utgi seg for å være ute etter et langvarig og fast forhold, når man ikke mener filla med det, syns jeg er utrolig dårlig gjort overfor oss som er seriøse på nettet.

Å treffe noen i RL, er jo også som å lete etter den berømte nåla, man kan jo ikke vite om de er single. Som regel er de kjekkeste opptatt, er min erfaring.

Oppi all min sutring, er jeg fremdeles superoptimist.

[Gjest Gjest]

Du er muligens inne på noe der. Noe som også lettvint nettdating må ta skylda for. Jeg syns det virker som det reineste bruk- og kast-opplegget etterhvert.

For noen - jeg sier ikke alle- så går det nok sport i å treffe flest mulig. Og de har lært seg til visse fraser som de tror at damer liker å høre/faller for.

Syns man burde være så ærlig å si at hvis man er ute etter kun en flørt/et eventyr, så skriver man det. Sikkert flere i samme situasjon!

Men å utgi seg for å være ute etter et langvarig og fast forhold, når man ikke mener filla med det, syns jeg er utrolig dårlig gjort overfor oss som er seriøse på nettet.

Å treffe noen i RL, er jo også som å lete etter den berømte nåla, man kan jo ikke vite om de er single. Som regel er de kjekkeste opptatt, er min erfaring.

Oppi all min sutring, er jeg fremdeles superoptimist.

og som regel har de peneste damene pult på seg en eller flere unger med en arbeidsløs badboy

[Gjest Gjest -M-]

og som regel har de peneste damene pult på seg en eller flere unger med en arbeidsløs badboy

Nå sporer det helt av her. Denne tråden skulle ikke utvikle seg til å dreie seg om hvilken type mennesker man møter på nett, eller utseende på de man kunne tenke seg å date.

Mitt problem er at jeg ønsker meg en mann, men fikser ikke date-biten av det hele. Og da blir det veldig vanskelig, all den tid jeg ikke møter menn i min daglige gjøren og laden.

Jeg tar i mot tilbudene om date, og blir veldig oppløftet en stund. Så når dagen for daten nærmer seg, avlyser jeg. Får en dårlig magefølelse eller anfall av redsel for hvordan dette skal bli, eller tenker at det er ingen vits i å møtes, for det blir ikke noe likevel...

Saboterer for meg selv, i bunn og grunn, og jeg vet ikke helt hvorfor...

[absinthia]

Hva med å melde deg på et kurs eller andre fritidsinteresser med noe du interesserer deg for der det også vanker menn?

Jeg vurderte å melde meg på fluekasterkurs her for en stund siden.. bare så synd at jeg egentlig ikke har tid når det er. Ellers vanker jeg forsåvidt i et miljø der det er en del menn, men de fleste er litt for unge, så selv om vi har ting til felles, så lever vi på "forskjellige planeter".

[Gjest Gjest-M-]

Hva med å melde deg på et kurs eller andre fritidsinteresser med noe du interesserer deg for der det også vanker menn?

Jeg vurderte å melde meg på fluekasterkurs her for en stund siden.. bare så synd at jeg egentlig ikke har tid når det er. Ellers vanker jeg forsåvidt i et miljø der det er en del menn, men de fleste er litt for unge, så selv om vi har ting til felles, så lever vi på "forskjellige planeter".

Kurs er en god ide. Jeg har planer om et sporkurs med hunden min i løpet av sommeren. Må bare få ferie og feriepenger først...det er ikke alltid tid og penger strekker til når man er alenemamma i full jobb.

[absinthia]

Kurs er en god ide. Jeg har planer om et sporkurs med hunden min i løpet av sommeren. Må bare få ferie og feriepenger først...det er ikke alltid tid og penger strekker til når man er alenemamma i full jobb.

Wow! Kjempegod ide!

Nå kan du jo både speide etter en kjekk mann og få trent hunden samtidig.

[Gjest Gjest-M-]

Wow! Kjempegod ide!

Nå kan du jo både speide etter en kjekk mann og få trent hunden samtidig.

Ja, hvem vet? Kanskje det er mulig å treffe en mann på en slik måte. Bestevenninnen min gjorde faktisk det, så helt umulig er det vel ikke. Da har man jo allerede en felles interesse også.

I tillegg blir hunden fornøyd også. Win-winsituasjon...

[Gjest Gjest]

Nå sporer det helt av her. Denne tråden skulle ikke utvikle seg til å dreie seg om hvilken type mennesker man møter på nett, eller utseende på de man kunne tenke seg å date.

Mitt problem er at jeg ønsker meg en mann, men fikser ikke date-biten av det hele. Og da blir det veldig vanskelig, all den tid jeg ikke møter menn i min daglige gjøren og laden.

Jeg tar i mot tilbudene om date, og blir veldig oppløftet en stund. Så når dagen for daten nærmer seg, avlyser jeg. Får en dårlig magefølelse eller anfall av redsel for hvordan dette skal bli, eller tenker at det er ingen vits i å møtes, for det blir ikke noe likevel...

Saboterer for meg selv, i bunn og grunn, og jeg vet ikke helt hvorfor...

Noe sier meg at du ikke er den enste jenta som er slik... Synes det er litt skummelt å date selv, men jeg avlyser ikke av den grunn. Jeg tøffer meg opp og lar det stå til. Hva kan man egentlig tape på det?

[Gjest Gjest]

He, he. Gi meg et piip hvis du finner ut av det. Har gitt opp den nett datingen jeg. I profilene står det så flott at de er ute etter varige forhold og har masser av kjærlighet å gi og at de er rene drømme mennene. Men når det kommer til et stykke så er de fleste bare ute etter et nr..... Vet ikke om vi damer er så mye bedre??

Og prøver nå å være kjapp og be om unskyldning til de få seriøse som er der ute!!! Vet dere sikkert er der men det er jammen som å lete etter nålen i en høystakk.

Ser jo flere jeg kjenner som ligger ute med en virkelig flott, seriøs profil, men i og med at jeg kjenner disse typene (som venn, ikke forsmådd elskerinne) så vet jeg jo inderlig godt hva de er ute etter. Og det legger de jo ikke skjul på ovenfor sine nærmeste engang.......

Litt trist med en gjeng med middelaldrene menn og kvinner som plutselig har oppdaget at de har et kjønnsorgan de kan bruke, he he. Kanskje de var litt for ordentlige i ungdommen og skal ta igjen nå..........

Som seriøs mann med mye kjærlighet å gi, holder jeg meg unna de løgnaktige nettdatingtjenestene. Hvis jeg ikke finner en dame på den tradisjonelle måten, klarer jeg meg utmerket alene. Jeg er og optimist, kansje jeg prøver nettdating engang, men de stedene jeg har lagd profil, har jeg fort blitt lei av. Får masse oppmerksomhet, men vil jeg egentlig ha det?