Livet er en vits?

[Gjest gjesta]

I går døde eks-kjæresten min i en bilulykke. Den eneste jeg noen gang har elsket, og det var han jeg mistet møydommen min til. Derfor var jeg veldig knyttet til han, og nå er han borte for alltid.

Det må være skjebnens ironi at den ufødte babyen vår døde nøyaktig 4 måneder før, den 12 januar.

Nå har jeg ingenting igjen.. jeg har mistet 2 jeg elsker på 4 måneder. Snart 17år gammel ser jeg ikke poeng i å fylle 17 engang... Men jeg håper det ordner seg. Det er jo 8 dager til..

[Brommservice]

Jeg kan bare gi deg min empati og kansje det gir deg noe trøst.

Jeg har vært langt nede selv, og kjenner bunnløs sorg, angst og sinne

Tiden leger alle sår, heter det så fint. Det er godt at mennesket har den trøsten, men veien dit så vond.

Ta tiden til hjelp, skyv ikke dette foran deg, men lev det ut. Bruk din familie og venner, det er nå du vil finne de venner du kansje får beholde livet ut.

Sorgen er ufattelig sterk, den har veltet liv før. Gi deg selv en sjanse nå til å ta sorgen slik du opplever den.

Jeg vil tenke på deg i mine bønner

[Gjest gjesta]

Må bare takke for den..

Tok meg fri fra skolen nå, begynte bare å grine uansett, så det var ikke noe vits at jeg var der.. Så en av de beste kameratene til eksen min i dag, og det var så vondt, for jeg så at han var lei seg.. Han var helt rød rundt øynene og jeg fikk lyst til å bare gi han en stor klem og si at jeg vet hvordan han har det.. Men jeg følte at jeg ikke kunne, siden vi ikke har snakka så mye sammen etter det ble slutt..

Og det er der problemet ligger.. Jeg får meg ikke til å gå i begravelsen.. Jeg tør rett og slett ikke, er redd for å møte foreldrene hans, resten av slekta og ikke minst vennene hans..

Jeg er så redd for at de skal tenke "hva faen gjør hun her da, hun har jo ingenting her å gjøre, de snakka jo ikke sammen mer". Og i og med at vennene hans tror at jeg fortsatt er gravid. Jeg fikk aldri fortalt eksen min om spontanaborten siden han nekta og prate med meg siden jeg sa at abort nesten var utelukket.

Det er vel derfor jeg føler at jeg har noe uoppgjort med han, og det plager meg så sinnsykt.. Men han ville ikke prate med meg, tok ikke telefonen da jeg prøvde å ringe for å fortelle det grusomme som hadde skjedd.

Og så er jeg redd for at noen av vennene hans skal fortelle det til foreldrene hans om graviditeten (jeg tror bare at det er bestevennen hans som vet det) og da må jeg svare for at jeg mista ungen.. Og da blir de kanskje enda mer lei seg, siden de også har mistet barnebarnet sitt.. Jeg vet ikke jeg..

Men er det noen synspunkt om jeg bør gå i begravelsen? Vi var "sammen" i 1,5 år(avstandsforhold i 1 av dem, derfor "), og det ble slutt for 5 måneder siden.. Siden har vi hatt noe sms kontakt 1 eller 2 ganger.. Jeg er ikke sikker på om foreldrene hans vet om meg, derfor synes jeg det er litt ekkelt å dukke opp..

[Gjest Missuganda]

Gå i begravelsen du, hvis det er det du føler for. Dette gjør du for din og hans skyld. Du trenger ikke se på de andre eller snakke med dem.

Lykke til - jeg føler med deg

[Charmie]

Du kan gå i begravelsen hans! Foreldrene hans skjønner nok at det var to sider av bruddet, og de setter sikkert pris på at du kommer. Dessuten gjør det i ettertid "godt" å ha vært i beggravelsen - det er lov å føle, og avskjeden er viktig for å på en eller annen måte klare å forstå at han faktisk er borte.

Bestekameraten setter sikkert også pris på at du tar kontakt med han og snakker - dere kan dele minner fra den tiden dere var sammen. Du kan f.eks. sende han en mail eller sms og si at du tenker på de som var eksen din nærmest nå i det siste og at du er der for dem.

Tiden leger ikke alle sår, men etter hvert klarer en ufattelig nok å leve med arrene og se på dem som minner. Min eks. døde også i en ulykke. Det var flere år siden det var slutt, og vi var begge etablert i nye forhold, likevel tok det lang tid å "komme over". Jeg snakket med hans venner - selv om vi heller ikke hadde hatt noe særlig kontakt etter bruddet, og det gjør "godt", selv om det er et tøft steg å ta kontakt.

Jeg vet at du har det beintøft, men det blir etter hvert lettere hvis du deler tankene dine med noen. Hva med familien din? De kjente vel også eksen din? Vet de at du var gravid? Snakk om det - alle forstår at du har det vondt, selv om det var slutt må du få lov til å sørge og ha følelser! Hvis familien din ikke vet at du var gravid har du kanskje venninner du kan snakke med? Siden du er såpass ung går du kanskje på skole - der kan du kontakte helsesøster eller PP tjenesten. Det viktigste er at du ikke går og lar tankene gnage og tære på deg. Det er vondt å snakke om, men det letner etter hvert!

Forsøk å glede deg over de gode minnene du har om eksen din. Del dem med andre - etter hvert håper jeg du klarer å glede deg over den tiden.

Tenker på deg !

[Gjest gjesta]

Begravelsen var veldig fin. Selv om jeg ble lam i beina. Var så fullt av folk i kirka at mange måtte stå utenfor. Jeg var såpass heldig at jeg kom meg inn i kirka da, men jeg måtte stå i gangen.

Men det jeg skulle fortelle om var søskenbarnet til den avdøde. Etter et par kranser med "siste hilsen" og "fred over minnet ditt" så kom søskenbarnet til avdøde med denne hilsenen på sløyfa på kransen: "Snakkast kompis". Det var så befriende, og lettende

[Linemor]

Det er kjempe vondt og miste noen. men jeg tror de fleste opplever det en eller flere ganger i livet. for snaut et år siden mistet jeg sønnen min, og jeg vet at det er kjempe vondt og miste barn. men det hjelper ikke og gi opp, selvom det virker som det letteste noen ganger.

men jeg tenker ofte sånn, at jeg skal se igjen sønnen min. sier aldri helt farvel. det gjør liksom at det er til og leve med om ikke noe annet.

men det viktigste er at du fokuserer på og ta vare på de fine minnen. og hvorfor et forhold tar slutt vet best de to som går fra hverandre.