Fortrengt minne?

[Gjest Jente23]

Hei =)

Er ei jente på 23 år som går gjennom utrolig mye på en gang for tiden. Det meste er selvutvikling. Jeg har en fortid jeg ikke unner noen.

Mishandling, terror osv (er ikke norsk).

Når jeg kom til Norge, var jeg totalt følelsesløs. Følte ingenting... alt var veldig overfladisk. Jeg har alltid vært utrolig blid og glad, men på overflaten.

Etter 7 år her, begynte jeg å føle litt. Mest fordi jeg møtte en gutt som jeg gikk gjennom mye sammen med, og det måtte bare tine opp noen følelser og tanker.

Idag, har jeg forstått mye av hvorfor jeg er som jeg er. Alt spores tilbake direkte til spesielle episoder jeg husker ganske klart fra fortiden.

Men så er det enkelte ting jeg ikke forstår helt. Jeg vet ikke om det også har noe med min fortid å gjøre, eller om det må være noe annen forklaring på det.

På den tiden jeg begynte å "bli menneske" igjen, var jeg totalt imot kroppskontakt. Kosing,klemming,berøring,kjærtegn. Det var ting jeg visste at var normalt. Fornuften fortalte meg at det var greit og fordi jeg er et menneske, så må jeg ha ønsket å få det også. Men kroppen min motsto alltid.

Når gutten f.eks skulle holde meg rundt livet stående bak meg, så fikk jeg alltid en rykning slik at jeg spratt helt tilbake og det gjorde vondt. Det var så sterk rykning. Når han skal stryke meg på magen, så går det aldri. Jeg takler det ikke. Stryking generelt funket dårlig. Kroppen min ville ikke ta imot. Berøring på andre steder, var hvertfall helt utelukket.

Kyss, derimot. Det tok jeg gjerne imot. Men da bare når lepper berører lepper, ikke alt det andre med å holde hverandre eller noe.

Da har jeg lurt på hva det kan være. Om jeg har fortrengt et eller annet vondt minne som går utpå dette. Føles som om kroppen min nekter meg å ta imot. At den "beskytter" meg fra noe. Men jeg vet ikke hva.

Noen som kan dele noen tanker?

[Gjest Pax]

Det finnes noen mennesker som bare ikke liker å bli tatt på.

[Gjest Gjest]

Det kan ligge mange årsaker bak at man ikke ønsker kroppskontakt. Det behøver ikke å ha opphav i at man har vært utsatt for dirrekte traumer, men kan ha opphav i at man ikke har et positivt forhold til sin egen kropp, at man har lørt seg å ha skam til forhold som innebærer kropp at kropp og sex feks er skittent og synd etc. Dette kan være noe man på et bevsst plan, men i bakhodet kan disse tankene ligge likevel.

Det kan også være andre grunner. For mange mennesker har det seg slik at våre psykiske problemer viser seg kroppslig, noen får smerter andre blir trete mens noen lukker seg vekk og ønsker ikke fysisk kontakt. Man kan på denne måten lukke seg vekk, og trekke seg vekk fra ekte nærhet til andre mennesker. Akkurat dette kan ha opphav i traumer, ikke bare fysiske men også psykiske og ikke bare sexuelle. Kroppen vår vet mye bedre enn tankene våre når noe ikke er rett, og reagerer på sin særegne måe. Hvordan dette utarter seg er forskjellig fra person til person, og avhenger i stor grad av personens erfaringer og forhistorie.

Nærhet er for mange skummelt, og fysisk nærhet er særlig skummelt fordi det er et så klart bilde på intimitet. Det er så fysisk og håndterlig, og det er akkurat derfor vi ofte reagerer på en mer kroppslig og fysisk måte. Det gjør problemene lettere å takkle og gjør at vi ikke behøver å tenke på de tingene som egentlig plager oss

Jeg skal ikke si at dette ikke har opphav i et traume, av seksuell art. Det er fullt mulig fordi mennesker er i stand til å beskytte seg ved å fortrenge minner. Men jeg vil bare påpeke at dette ikke er den eneste mulige forklaringen. Mennesker er i stand til å finne en masse strategier for å takkle et problem, og det at du trekker deg vekk fra fysisk nærhet kan tidligere ha vært en måte for deg å takkle et problem på en god måte på.

Det du kan gjøre for å finne ut mer om hva som er årsaken bak dette er å legge merke til tankene dine når dette forekommer. Tenk over om det er i noen spesifikke situasjoner eller om det er hele tiden. legg merke til om tankene dine kritiserer deg eller ham når du trekker deg vekk. Dette er en situasjon hvor følelsene dine er så intense at du bare handler på vegne av dem, men det er viktig at du forsker å få tak i tankene også, for noen tanker forekommer det nok.

Jeg ønsker deg lykke til. jeg håper du klarer å finne roten til problemene dine, slik at du kan jobbe videre med dem. Dersom du skulle ønske hjelp i denne prosessen anbefaler jeg deg å oppsøke psykolog. De kan hjelpe deg til å bedre forstå hvordan kropp og sinn virker sammen.

[Gjest Jente23]

Det kan ligge mange årsaker bak at man ikke ønsker kroppskontakt. Det behøver ikke å ha opphav i at man har vært utsatt for dirrekte traumer, men kan ha opphav i at man ikke har et positivt forhold til sin egen kropp, at man har lørt seg å ha skam til forhold som innebærer kropp at kropp og sex feks er skittent og synd etc. Dette kan være noe man på et bevsst plan, men i bakhodet kan disse tankene ligge likevel.

Det kan også være andre grunner. For mange mennesker har det seg slik at våre psykiske problemer viser seg kroppslig, noen får smerter andre blir trete mens noen lukker seg vekk og ønsker ikke fysisk kontakt. Man kan på denne måten lukke seg vekk, og trekke seg vekk fra ekte nærhet til andre mennesker. Akkurat dette kan ha opphav i traumer, ikke bare fysiske men også psykiske og ikke bare sexuelle. Kroppen vår vet mye bedre enn tankene våre når noe ikke er rett, og reagerer på sin særegne måe. Hvordan dette utarter seg er forskjellig fra person til person, og avhenger i stor grad av personens erfaringer og forhistorie.

Nærhet er for mange skummelt, og fysisk nærhet er særlig skummelt fordi det er et så klart bilde på intimitet. Det er så fysisk og håndterlig, og det er akkurat derfor vi ofte reagerer på en mer kroppslig og fysisk måte. Det gjør problemene lettere å takkle og gjør at vi ikke behøver å tenke på de tingene som egentlig plager oss

Jeg skal ikke si at dette ikke har opphav i et traume, av seksuell art. Det er fullt mulig fordi mennesker er i stand til å beskytte seg ved å fortrenge minner. Men jeg vil bare påpeke at dette ikke er den eneste mulige forklaringen. Mennesker er i stand til å finne en masse strategier for å takkle et problem, og det at du trekker deg vekk fra fysisk nærhet kan tidligere ha vært en måte for deg å takkle et problem på en god måte på.

Det du kan gjøre for å finne ut mer om hva som er årsaken bak dette er å legge merke til tankene dine når dette forekommer. Tenk over om det er i noen spesifikke situasjoner eller om det er hele tiden. legg merke til om tankene dine kritiserer deg eller ham når du trekker deg vekk. Dette er en situasjon hvor følelsene dine er så intense at du bare handler på vegne av dem, men det er viktig at du forsker å få tak i tankene også, for noen tanker forekommer det nok.

Jeg ønsker deg lykke til. jeg håper du klarer å finne roten til problemene dine, slik at du kan jobbe videre med dem. Dersom du skulle ønske hjelp i denne prosessen anbefaler jeg deg å oppsøke psykolog. De kan hjelpe deg til å bedre forstå hvordan kropp og sinn virker sammen.

Tusen takk for utfyllende svar!

Jeg liker jo å bli tatt på, av riktig personer så klart. Jeg har faktisk tenkt den tanken at jeg må prøve å være obs på hva det er jeg tenker når kroppen min reagerer, og det har oftest vært enten "ikke rør meg" eller "ikke der". Dette er ikke noe jeg sier høyt, det er bare tanker. Og det kan være mens vi har et veldig fint øyeblikk og alt er bare supert.

Jeg håper det ikke er noe traume av seksuell art, for det orker jeg ikke. Har tenkt mest på at det kan være at jeg kanskje ikke har fått så mye intim kontakt med noen før (barndom) og at det meste har vært preget av frykt (terror) og at kroppen min reagerer på det på den måten. Jeg bare forstår ikke helt hvorfor det skal være på den måten. Når jeg først slapper helt av, så er det lettere å ta imot, men til og med da merker jeg den tilbaketrekningen, jeg bare er i bedre stand til å ignorere den noen ganger.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for utfyllende svar!

Jeg liker jo å bli tatt på, av riktig personer så klart. Jeg har faktisk tenkt den tanken at jeg må prøve å være obs på hva det er jeg tenker når kroppen min reagerer, og det har oftest vært enten "ikke rør meg" eller "ikke der". Dette er ikke noe jeg sier høyt, det er bare tanker. Og det kan være mens vi har et veldig fint øyeblikk og alt er bare supert.

Jeg håper det ikke er noe traume av seksuell art, for det orker jeg ikke. Har tenkt mest på at det kan være at jeg kanskje ikke har fått så mye intim kontakt med noen før (barndom) og at det meste har vært preget av frykt (terror) og at kroppen min reagerer på det på den måten. Jeg bare forstår ikke helt hvorfor det skal være på den måten. Når jeg først slapper helt av, så er det lettere å ta imot, men til og med da merker jeg den tilbaketrekningen, jeg bare er i bedre stand til å ignorere den noen ganger.

Det du må tenke enda nermere på er hvorfor "Ikkke der?". Har det med at du ikke vil ha sex, er redd for å bli opphisset, føler deg presset etc? Det kan nok ta en del tid før man kommer helt inn til disse tankene, fordi man som regel har trukket seg vekk lenge før man egentlig har disse mer spesifikke tankene.

Dette med kropp og sinn fungerer ofte veldig rart. Noen er bare slik at de reagerer veldig fysisk på psykiske ting. Jeg er selv slik at jeg trekker meg vekk seksuellt når jeg ikke har det bra. jeg ønsker da mer emosjonell støtte og kos, og føler meg veldig presset til seksuell kontakt. Jeg er på ingen måte mottakelig for det når jeg har det dårlig selv. Det er liksom slik at kroppen min er slått av, for at jeg skal bruke all energien på å takle de psykiske delene. Jeg holder på å trene meg opp på å forså hvordan tankene mine og kroppen min henger sammen på denne måten. Hvordan dette er er 100% individuellt for hver eneste person.

Det jeg vil frem til er at mange former for traumer og tidligere opplevelser, sammen med hvordan man har det akkurat nå kan lede til at man ikke orker fysisk kontakt. Man skal ikke undervurdere om et seksuellt traume kan ha forekommet, men man skal heller ikke undervurdere at kroppen vår reagerer på en hel mange andre ting også. Særlig det du sier om at du ikke har opplevd så myhe nræhet men bare traumer i barndommen din gir veldig mening. Dette mer nye med intimitet og nræhet og å ha det bra kan være ganske fremmed for deg, og det som er fremmed er skummelt. Kroppen din er kanskje heller ikke vandt til å kjenne alle disse andre følelsene og det krever også tilvenning.

Jeg vil råde deg igjen til å søke korttidshjelp fra en psykolog. Det kan være til veldig stor hjelp å ha noen å snakke til mens man lærer bedre å forstå hvordan kropp og sinn henger sammen. Videre vil jeg også råde deg til å aksseptere at du, som meg, er en som reagerer veldig fysisk på psykiske ting. Det gjelder uansett hvilke typer problemer som viser seg å ha vært opphavet til tilbaketrekkningen din. Noen mennesker er bare laegt slik, men det kan også brukes til en fordel dersom man til slutt kan lære seg å lytte til kroppen sin og bedre forstå hvordan man egentlig har det. Men dette tar tid. Selv er jeg ikke der ennå, men jeg begynner å se en del mønster. Jeg tenker på dette som at jeg har en ekstra kilde til informasjon, med sine fordeler og bakdeler selvsakt.

Lytt til kroppen din og tankene dine, lytt til hva det er du er redd for. Lytt til dine tanker om hva du tenker at partneren din må tro om deg, lytt til hvba du ønsker heller enn den fysiske kontakten. Og ikke misnt, respekter kroppen din. Den har rett, og du skal ikke trosse å gjøre noe som kroppen din skriker nei til, fordi det er uansett en grunn til at du reagerer på denne måten.

Lykke til med arbeidet. Jeg håper du finner årsaken! Uansett så har du en kilde til myue informasjon om deg selv, ved å lytte mer til kroppen din. Det er klart at det hadde vært lettere å slippe å ha det på denne måten, men når man først er skrudd sammen på denne måten så må man forsøke å fokusere på det positive med det om ikke annet.

Det å akseptere seg selv, og allt som har skjedd tidligere i livet er ikke lett. Dette vet du godt hører jeg, men du viser også at du er veldig sterk og at du har en veldig innsikt i deg selv akkurat fordi du ser disse tingene og fordi du ønsker å gjøre noe med det. Ikke undervurder din egen styrke. gi deg selv tid, du har opplevd såpass mye at du ikke kan forvente at det ikke skal ta like lang tid å komme over allt heller. Du vil klare å komme deg gjenom dette, det tviler jeg ikke på, nettopp fordi jeg leser hvor sterk du er som i det hele tatt forsøker å jobbe med det!

[Gjest Jente23]

Det du må tenke enda nermere på er hvorfor "Ikkke der?". Har det med at du ikke vil ha sex, er redd for å bli opphisset, føler deg presset etc? Det kan nok ta en del tid før man kommer helt inn til disse tankene, fordi man som regel har trukket seg vekk lenge før man egentlig har disse mer spesifikke tankene.

Dette med kropp og sinn fungerer ofte veldig rart. Noen er bare slik at de reagerer veldig fysisk på psykiske ting. Jeg er selv slik at jeg trekker meg vekk seksuellt når jeg ikke har det bra. jeg ønsker da mer emosjonell støtte og kos, og føler meg veldig presset til seksuell kontakt. Jeg er på ingen måte mottakelig for det når jeg har det dårlig selv. Det er liksom slik at kroppen min er slått av, for at jeg skal bruke all energien på å takle de psykiske delene. Jeg holder på å trene meg opp på å forså hvordan tankene mine og kroppen min henger sammen på denne måten. Hvordan dette er er 100% individuellt for hver eneste person.

Det jeg vil frem til er at mange former for traumer og tidligere opplevelser, sammen med hvordan man har det akkurat nå kan lede til at man ikke orker fysisk kontakt. Man skal ikke undervurdere om et seksuellt traume kan ha forekommet, men man skal heller ikke undervurdere at kroppen vår reagerer på en hel mange andre ting også. Særlig det du sier om at du ikke har opplevd så myhe nræhet men bare traumer i barndommen din gir veldig mening. Dette mer nye med intimitet og nræhet og å ha det bra kan være ganske fremmed for deg, og det som er fremmed er skummelt. Kroppen din er kanskje heller ikke vandt til å kjenne alle disse andre følelsene og det krever også tilvenning.

Jeg vil råde deg igjen til å søke korttidshjelp fra en psykolog. Det kan være til veldig stor hjelp å ha noen å snakke til mens man lærer bedre å forstå hvordan kropp og sinn henger sammen. Videre vil jeg også råde deg til å aksseptere at du, som meg, er en som reagerer veldig fysisk på psykiske ting. Det gjelder uansett hvilke typer problemer som viser seg å ha vært opphavet til tilbaketrekkningen din. Noen mennesker er bare laegt slik, men det kan også brukes til en fordel dersom man til slutt kan lære seg å lytte til kroppen sin og bedre forstå hvordan man egentlig har det. Men dette tar tid. Selv er jeg ikke der ennå, men jeg begynner å se en del mønster. Jeg tenker på dette som at jeg har en ekstra kilde til informasjon, med sine fordeler og bakdeler selvsakt.

Lytt til kroppen din og tankene dine, lytt til hva det er du er redd for. Lytt til dine tanker om hva du tenker at partneren din må tro om deg, lytt til hvba du ønsker heller enn den fysiske kontakten. Og ikke misnt, respekter kroppen din. Den har rett, og du skal ikke trosse å gjøre noe som kroppen din skriker nei til, fordi det er uansett en grunn til at du reagerer på denne måten.

Lykke til med arbeidet. Jeg håper du finner årsaken! Uansett så har du en kilde til myue informasjon om deg selv, ved å lytte mer til kroppen din. Det er klart at det hadde vært lettere å slippe å ha det på denne måten, men når man først er skrudd sammen på denne måten så må man forsøke å fokusere på det positive med det om ikke annet.

Det å akseptere seg selv, og allt som har skjedd tidligere i livet er ikke lett. Dette vet du godt hører jeg, men du viser også at du er veldig sterk og at du har en veldig innsikt i deg selv akkurat fordi du ser disse tingene og fordi du ønsker å gjøre noe med det. Ikke undervurder din egen styrke. gi deg selv tid, du har opplevd såpass mye at du ikke kan forvente at det ikke skal ta like lang tid å komme over allt heller. Du vil klare å komme deg gjenom dette, det tviler jeg ikke på, nettopp fordi jeg leser hvor sterk du er som i det hele tatt forsøker å jobbe med det!

Dette hjalp veldig! Det handler ikke om at jeg ikke vil ha sex, eller er redd for å bli opphisset. Når jeg først blir tatt på, og jeg tar det imot, så liker jeg det veldig godt. Dessuten er det bare snakk om 2 gutter, og jeg har vært kjempeglad i dem begge to. Var kanskje ikke så trygg på den første og det kan ha mye å si, men jeg var mye tryggere på han andre og det var likevel mye tilbaketrekning.

Men mye av det du sier høres veldig fornuftig ut. Det er fremmed for meg, dette med kos og alt sånt, og legger man til alle andre traumer jeg har opplevd så er det kanskje ikke så rart at kroppen min prøver å beskytte meg på den måten.

Det er ikke helt utenkelig at jeg kan ha vært utsatt for noe seksuelt, utfra hvilket miljø jeg levde i. Jeg har tenkt på at grunnen til at jeg ikke lar noen gutter komme nær meg, er fordi de mannlige i livet mitt, ikke har vært noe å stole på. Men jeg er så redd for at jeg plutselig en dag husker noe jeg ikke vil huske. Det er liksom mer det her jeg tenker så mye på. Og hvordan jeg skal finne ut av det, hvis det har skjedd...

[Gjest Gjest]

Dette hjalp veldig! Det handler ikke om at jeg ikke vil ha sex, eller er redd for å bli opphisset. Når jeg først blir tatt på, og jeg tar det imot, så liker jeg det veldig godt. Dessuten er det bare snakk om 2 gutter, og jeg har vært kjempeglad i dem begge to. Var kanskje ikke så trygg på den første og det kan ha mye å si, men jeg var mye tryggere på han andre og det var likevel mye tilbaketrekning.

Men mye av det du sier høres veldig fornuftig ut. Det er fremmed for meg, dette med kos og alt sånt, og legger man til alle andre traumer jeg har opplevd så er det kanskje ikke så rart at kroppen min prøver å beskytte meg på den måten.

Det er ikke helt utenkelig at jeg kan ha vært utsatt for noe seksuelt, utfra hvilket miljø jeg levde i. Jeg har tenkt på at grunnen til at jeg ikke lar noen gutter komme nær meg, er fordi de mannlige i livet mitt, ikke har vært noe å stole på. Men jeg er så redd for at jeg plutselig en dag husker noe jeg ikke vil huske. Det er liksom mer det her jeg tenker så mye på. Og hvordan jeg skal finne ut av det, hvis det har skjedd...

Jeg skjønner veldig godt at du er redd. Det å gå å være redd for at noe slikt skal dukke opp må være helt grusomt, og jeg klarer ikke en gang å forestille meg det. Jeg hadde også vært redd for kontakt med andre, dersom min historie innebar så mye som det du har gått gjennom. Fordi, som du sikkert selv tenker også, så hadde jeg vert redd for at neste kroppskontakt skulle få frem minnene.

Dette er veldig fremmed for meg, og for oss i Norge er det vanskelig å en gang forestille seg hva du har vært igjennom. Det eneste jeg vil få frem er at det at du jobber med så mye med traumene dine viser en enorm styrke, mange ville ha dukket under for lenge siden. Jeg sitter igjen med en vldig respekt for deg, ikke på grunn av hva du har vært igjennom, men fordi du har en slik innsikt i hva du sliter med og fordi du ønsker å jobbe med det. Det krever virkelig mot. Du har mye igjen å jobbe med, og nye vonde minner kan komme til å dukke opp(uavhengig av art) men jeg tror virkelig at du uansett vil være i stand til å takle det når det kommer, nettoppp fordi at du har kommet så langt som du har og enda viser vilje til å kjempe videre. Ikke undervurder din styrke til å takkle problemer som livet kan gi deg senere. Se tilbake på allt som du har kommet deg igjennom til nå, og da ser du ei jente som også vil klare seg videre, på tross av eventuelle minner som vil dukke opp.

Jeg skjønner veldig godt at du er redd. Og mener enda at du burde få litt støtte til å takle dette av noe helsepersonell. Som jeg sier er dette såpass fremmed for oss her inne, at det ikke er lett å gi konkrete råd. Det eneste jeg vil poengtere er at du kanskje ikke skal bekymre deg fullt like mye for hva som kan dukke opp, fordi du allerede har vist en styrke til å takkle motgang. Dette er en egenskap og en styrke hos deg, og ikke noe som nå er brukt opp slik at du ikke vil kunne klare å takle det neste som måtte komme.

[Gjest Gjest]

Vil anbefale deg til å prøve å få noen timer hos en psykolog med kompetanse på PTSD og dissosiasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner veldig godt at du er redd. Det å gå å være redd for at noe slikt skal dukke opp må være helt grusomt, og jeg klarer ikke en gang å forestille meg det. Jeg hadde også vært redd for kontakt med andre, dersom min historie innebar så mye som det du har gått gjennom. Fordi, som du sikkert selv tenker også, så hadde jeg vert redd for at neste kroppskontakt skulle få frem minnene.

Dette er veldig fremmed for meg, og for oss i Norge er det vanskelig å en gang forestille seg hva du har vært igjennom. Det eneste jeg vil få frem er at det at du jobber med så mye med traumene dine viser en enorm styrke, mange ville ha dukket under for lenge siden. Jeg sitter igjen med en vldig respekt for deg, ikke på grunn av hva du har vært igjennom, men fordi du har en slik innsikt i hva du sliter med og fordi du ønsker å jobbe med det. Det krever virkelig mot. Du har mye igjen å jobbe med, og nye vonde minner kan komme til å dukke opp(uavhengig av art) men jeg tror virkelig at du uansett vil være i stand til å takle det når det kommer, nettoppp fordi at du har kommet så langt som du har og enda viser vilje til å kjempe videre. Ikke undervurder din styrke til å takkle problemer som livet kan gi deg senere. Se tilbake på allt som du har kommet deg igjennom til nå, og da ser du ei jente som også vil klare seg videre, på tross av eventuelle minner som vil dukke opp.

Jeg skjønner veldig godt at du er redd. Og mener enda at du burde få litt støtte til å takle dette av noe helsepersonell. Som jeg sier er dette såpass fremmed for oss her inne, at det ikke er lett å gi konkrete råd. Det eneste jeg vil poengtere er at du kanskje ikke skal bekymre deg fullt like mye for hva som kan dukke opp, fordi du allerede har vist en styrke til å takkle motgang. Dette er en egenskap og en styrke hos deg, og ikke noe som nå er brukt opp slik at du ikke vil kunne klare å takle det neste som måtte komme.

Vet du hva, den setningen med "Fordi, som du sikkert selv tenker også, så hadde jeg vert redd for at neste kroppskontakt skulle få frem minnene" var noe jeg faktisk ikke hadde sagt høyt, og når jeg leste dette så fikk jeg gåsehud. Jeg tror at det er nettopp det jeg sliter med! Tusen takk for at du klarte å sette ord på det for meg!

Også må jeg bare si, at alt det andre du skrev, rørte skikkelig ved meg. Jeg prøver så godt jeg kan å se på dette som styrke og egenskap og det å høre det fra en helt fremmed, er faktisk veldig godt.

Jeg trengte også de tårene jeg felte nå.. Tusen hjertelig takk. Virkelig!

[Gjest Jente23]

Det er meg over, glemte å skrive det

[Gjest Gjest]

Jeg har enkelte partier på kroppen hvor jeg skvetter til hvis noen tar meg der. Anklene/føttene, over knærne og noen punkter på magen. Det er ikke direkte vondt, men fryktelig ubehagelig, og jeg kan ikke la være å skvette unna selv om jeg vil. Begge sønnene mine er likedan angående føttene sine.

I min og sønnene mines situasjon er det ikke noen reaksjon på tidligere opplevelser, vi er bare sånn. Men hvis man har blitt utsatt for ting, så tror jeg nok absolutt kroppen kan huske det selv om ikke hodet gjør det.

[Gjest Jente23]

Jeg har enkelte partier på kroppen hvor jeg skvetter til hvis noen tar meg der. Anklene/føttene, over knærne og noen punkter på magen. Det er ikke direkte vondt, men fryktelig ubehagelig, og jeg kan ikke la være å skvette unna selv om jeg vil. Begge sønnene mine er likedan angående føttene sine.

I min og sønnene mines situasjon er det ikke noen reaksjon på tidligere opplevelser, vi er bare sånn. Men hvis man har blitt utsatt for ting, så tror jeg nok absolutt kroppen kan huske det selv om ikke hodet gjør det.

Litt skummelt hvordan dette funker.

Jeg skvetter til når noen tar meg et sted på armen, på leggen, på hodet osv. Men jeg tar det ikke noe seriøst for jeg bare smiler av det etterpå. Det er noe med følelsen og tankene som strømmer til, når jeg får vondt av at jeg skvetter til når noen prøver å stryke meg på magen eller ryggen osv.

[Gjest Gjest]

Litt skummelt hvordan dette funker.

Jeg skvetter til når noen tar meg et sted på armen, på leggen, på hodet osv. Men jeg tar det ikke noe seriøst for jeg bare smiler av det etterpå. Det er noe med følelsen og tankene som strømmer til, når jeg får vondt av at jeg skvetter til når noen prøver å stryke meg på magen eller ryggen osv.

Hvilke følelser og tanker strømmer til? Klarer du å relatere det til noe? Får du noen bilder i hodet? Får du en følelse av angst?

Jeg har også blitt utsatt for grov vold. Jeg er norsk og har blitt utsatt for det i Norge av min norske mann (eksmann nå). Visse situasjoner kan tigge vonde minner som gir seg utslag i tankebilder og angst. F.eks fikk jeg angstanfall en gang jeg skjærte opp brød til frokost. Jeg trodde selv det var et hjerteinfarkt, fordi det var som om jeg ble klemt både fra brystet og fra ryggen. Men både legen og psykologen mente det var angstanfall som jeg fikk fordi jeg hadde blitt truet med kniv. Jeg er også noen ganger redd for å legge meg i senga fordi jeg ofte våknet av at han var sint og sparket meg ut av senga før han mishandlet meg i flere timer. Noen ganger våknet jeg av at han ville ha sex. Jeg har ny seng og ny bolig, men følelsen er der fortsatt. Noen ganger våkner jeg med angst.

Det er noen år siden dette skjedde, men jeg er fotsatt preget av det og tenker på det hver dag. Totalt ble jeg mishandlet over 100 ganger. Noen ganger trodde jeg han kom til å drepe meg. Etter bruddet fikk jeg voldsalarm av politiet.

Barna mine er også preget av det, men de har fortrengt mye. Psykologene mener de kan komme til å huske mer etterhvert. Minner fra barndommen kan dukke opp igjen i voksen alder.

Det virker som du takler livet ditt bra til tross for det vonde du har opplevd. Men for å få sortert tankene og for å legge fortiden litt bak deg kan du ha nytte av noen samtaler med en psykolog. Men velg en psykolog med kompetanse på traumer.

Lykke til! Klemmer fra meg.

[Gjest Jente23]

Hvilke følelser og tanker strømmer til? Klarer du å relatere det til noe? Får du noen bilder i hodet? Får du en følelse av angst?

Jeg har også blitt utsatt for grov vold. Jeg er norsk og har blitt utsatt for det i Norge av min norske mann (eksmann nå). Visse situasjoner kan tigge vonde minner som gir seg utslag i tankebilder og angst. F.eks fikk jeg angstanfall en gang jeg skjærte opp brød til frokost. Jeg trodde selv det var et hjerteinfarkt, fordi det var som om jeg ble klemt både fra brystet og fra ryggen. Men både legen og psykologen mente det var angstanfall som jeg fikk fordi jeg hadde blitt truet med kniv. Jeg er også noen ganger redd for å legge meg i senga fordi jeg ofte våknet av at han var sint og sparket meg ut av senga før han mishandlet meg i flere timer. Noen ganger våknet jeg av at han ville ha sex. Jeg har ny seng og ny bolig, men følelsen er der fortsatt. Noen ganger våkner jeg med angst.

Det er noen år siden dette skjedde, men jeg er fotsatt preget av det og tenker på det hver dag. Totalt ble jeg mishandlet over 100 ganger. Noen ganger trodde jeg han kom til å drepe meg. Etter bruddet fikk jeg voldsalarm av politiet.

Barna mine er også preget av det, men de har fortrengt mye. Psykologene mener de kan komme til å huske mer etterhvert. Minner fra barndommen kan dukke opp igjen i voksen alder.

Det virker som du takler livet ditt bra til tross for det vonde du har opplevd. Men for å få sortert tankene og for å legge fortiden litt bak deg kan du ha nytte av noen samtaler med en psykolog. Men velg en psykolog med kompetanse på traumer.

Lykke til! Klemmer fra meg.

Tusen takk for at du delte dette her med meg =)

Når jeg reagerer på ting som skjer rundt meg, som f.eks at jeg blir fjern i blikket og puster tungt når jeg ser 2 menn stå tett mot hverandre, så er det fordi jeg vet at sånt kan være farlig (utfra det jeg husker å ha opplevd). Jeg klarer å relatere mye til ting jeg husker, men så kommer det ting jeg rett og slett ikke klarer å huske. Og det føles sånn. At det er noe som vil ut av underbevisstheten men kommer seg ikke helt dit.

Det føles veldig ubehagelig hvis jeg blir stryket på magen eller ryggen (selvom jeg egentlig vet at ejg liker det veldig godt og jeg er utrolig glad i personen som gjør det), og når er i øyeblikket, så tenker jeg bare på at dette er ikke riktig. Det hender også at vedkommende jeg er med ikke får kontakt med meg på et par sekunder. Tankene mine vandrer av sted, men jeg klarer ikke å holde tritt med dem. Jeg vet ikke hvor jeg forsvinner hen. Og jeg får fysisk vondt av at kroppen min strammer seg og trekker seg tilbake.

I og med at jeg er så redd for at det skal være av seksuell art (ikke samleie, men noe uanstendig berøring kanskje?) så virker det som om en del av meg VIL finne ut av hva som skjer, mens den andre (og sterkere delen) nekter å la sannheten komme frem.

Jeg føler ikke at dette har med direkte voldsepisoder jeg husker, fordi jeg husker dem veldig godt og jeg har akseptert dem. Det er noe annet, og jeg klarer ikke å sette fingeren på det.

Jeg har et enormt tillitsproblem. Så enormt at jeg blir kvalm ved tanken om å snakke med en psykolog om sånne ting. Jeg er anonym her nå ( i den forstand at dere ikke vet hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er) så det er mye lettere...