Er dette rettferdig?

[Ce'Nedra]

Takker for svar.

Det er dette samboeren min også mener. At han ikke skal "straffes" for at jeg har en dårlig betalt jobb.

Jeg har spurt om vi ikke kan flytte til et rimeligere sted, men det var uaktuelt for han.

Jeg får desverre ingen bedre betalt jobb, da jeg ikke har noe utdaninng..

Jeg så dette innlegget først etter at jeg hadde svart. Om han ikke vil greie seg med en lavere levestandard, er det rettferdig at han trår til litt mer her ja.

Slik har i alle fall jeg og samboer blitt enige om å gjøre det. Han kommer etter hvert til å bli sittende med en millionlønn, mens jeg kommer til å tjene under halvparten, selv med høyere utdanning. Da må vi bli enige om et utgangspunkt som jeg også kan betale for. Om han ikke vil klare seg med det, må han betale det overskytende. Han har valgt meg, og jeg kan ikke betale over evne.

[Meaty]

Jeg skjønner ikke dette med dine penger og mine penger. Min samboer og jeg har delt på absolutt alt fra dag 1. Vi har felles bankkonto. Dette bare ble sånn fordi han ikke er norsk statsborger og ikke fikk norsk bankkonto da han kom hit, og vi har ikke følt noe behov for å endre på det selv om vi sikkert kunne gjort det nå hvis vi ville.

Vi har ALDRI kranglet om penger, det er VÅRE penger og selv om mange kan synes at det er rart så fungerer det helt fint for oss. Vi har bodd sammen i snart 6 år.

Jeg synes det er merkelig når jeg ser enkelte ektepar handle dagligvarer, først kommer gubben med halvparten av varene, han betaler for disse, og så kommer kona med resten og betaler for det.

Det må være slitsomt!

[Helen]

Takker for svar.

Det er dette samboeren min også mener. At han ikke skal "straffes" for at jeg har en dårlig betalt jobb.

Jeg har spurt om vi ikke kan flytte til et rimeligere sted, men det var uaktuelt for han.

Jeg får desverre ingen bedre betalt jobb, da jeg ikke har noe utdaninng..

Det er ingen problemer å få jobb som er bedre betalt enn det du har selv uten utdanning. Feks. en vanlig fabrikkarbeider uten noen form for utdanning har utbetalt mellom 15.000,- og 20.000,- pr mnd.

[Sol79]

Du kan jo mene hvor mye du vil at det er urettferdig, men når alt kommer til alt så kan du ikke bestemme at samboeren din skal gi deg halvparten av pengene sine. Er det slik at når man går inn i et forhold så har man ikke råderett over sine egne penger lenger?

Glad for å fortsatt være et enkeltinidvid selv om jeg har samboer.

[Gjest Wolfmoon]

Du kan jo mene hvor mye du vil at det er urettferdig, men når alt kommer til alt så kan du ikke bestemme at samboeren din skal gi deg halvparten av pengene sine. Er det slik at når man går inn i et forhold så har man ikke råderett over sine egne penger lenger?

Glad for å fortsatt være et enkeltinidvid selv om jeg har samboer.

Men når man påvirker samboeres penger, ved å ikke akseptere et billigere sted, ja da skal man ikke ta konsekvensene av det? Det gjør jo at samboeren til TS tar fra TS muligheten til råderett over sine egne penger.

[SuperGjest]

Jeg kan ikke forstå de som mener at dette er rettferdig. Jeg er av den formeningen at om man flytter sammen så skal man også leve sammen, og da betale etter evne. Om et år skal jeg studere og kommer ikke til å få mer enn 6000 utbetalt i måneden, samboeren min kommer til å være i full jobb og selvfølgelig tjene mye mer enn jeg gjør. Veldig glad for felles konto slik at fordelingen blir lik og vi kan leve likt. Hadde aldri villet bo sammen med noen som mente at jeg skulle spise knekkebrød mens han skulle spise biff

Det handler jo rett og slett om å gi og ta, og jeg kan ikke forstå at når man er kjærester og samboer så vil man ikke hverandre bedre enn dette? Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å se min samboer slite med økonomien samtidig som jeg hadde mange, mange tusen til overs hver måned.

[Gjest Gjest]

Hvis dere har barn og du er den som har mest ansvar for barna, og derfor ikke kan jobbe like mye som han, synes jeg dere skal dele likt.

Så om hun tar ansvar for felles barn, skal hun straffes for det? I såfall kunne det vært litt interessant om hun da satt hardt mot hardt og krevde at han tok like mye av barnestellet, så hun kunne jobbe mer.

Men hvordan vi har det:

Jeg gikk arbeidsledig svært lenge av ulike årsaker (helse, manglende utdannelse, vanskelig å få jobb i det området han bodde osv) og har nå fått en jobb jeg tjener i underkant av 10.000 i pr måned før skatt. Da gikk han ned til ca 70 % stilling, noe han lenge hadde ønsket og jeg støttet opp under. Alikevel tjener han ca 5.000 mer enn meg før skatt.

Leiligheten eier vi sammen, med en fordeligng på 85/15 siden jeg ikke kunne gå inn med like mye som han. Har ikke huslån.

Vi deler ca likt selv om vi har forskjellig inntekt. Tror han har tatt en god del mer av mathandelen i det siste pga at jeg har vært såpass syk at det å komme meg på jobb har tatt mesteparten av kreftene mine, men strøm, husleie, osv deles stort sett på midten. Begge får spart opp litt pr måned, og har "nok". Han er svært asosial av seg, så den problemstillingen med at han går på byen og koser seg, mens jeg er hjemme og ikke har råd er ikke aktuell her.

Det som er diskusjonstemaet nå er at jeg vurderer å selge meg ut av leiligheten, slik at jeg har en tryggere buffer om jeg blir arbeidsledig eller helsen ikke holder i lengden. (Arbeidet er av den tyngre sorten, men jeg trives såpass med det at jeg håper det går seg til. Har heller ikke særlig reell mulighet til å få meg noe annet uten å flytte.).

Men vi valgte boligen sammen, og holder nå på å tenke på om vi skal selge hele leligheten, og heller leie pga dagens boligmarked. Jeg hadde ikke godtatt å måtte betale ekstra pga hans ønske om høyere levestandard. Faktisk, jeg hadde muligens vurdert å sett meg rundt etter et bokollektiv eller noe liknende om det kunne vært aktuelt.Vet ikke hvor du bor, men her har jeg sett bokollektivplasser ned til 2.500. Verdt å vurdere om ikke annet.

[Gjest Gjest]

Det som er diskusjonstemaet nå er at jeg vurderer å selge meg ut av leiligheten, slik at jeg har en tryggere buffer om jeg blir arbeidsledig eller helsen ikke holder i lengden. (Arbeidet er av den tyngre sorten, men jeg trives såpass med det at jeg håper det går seg til. Har heller ikke særlig reell mulighet til å få meg noe annet uten å flytte.).

Men vi valgte boligen sammen, og holder nå på å tenke på om vi skal selge hele leligheten, og heller leie pga dagens boligmarked. Jeg hadde ikke godtatt å måtte betale ekstra pga hans ønske om høyere levestandard. Faktisk, jeg hadde muligens vurdert å sett meg rundt etter et bokollektiv eller noe liknende om det kunne vært aktuelt.Vet ikke hvor du bor, men her har jeg sett bokollektivplasser ned til 2.500. Verdt å vurdere om ikke annet.

Jeg synes dette høres merkelig ut. Hvorfor kan du ikke jobbe mer, i stedet for å selge bolig på det mest tenkelig ugunstige tidspunktet å selge på? Det er mange måter å få ekstrainntekt på. Hvis du er mye syk og går hjemme - kanskje du kan bli dagmamma? Ta barnepass om kvelden, evt? Gå med avis om morgenen? Jeg kjenner mange som har fått en ekstrainntekt ved å kjøre taxi et par kvelder i uken. Alle slike jobber finnes det mange av overalt i landet skulle en tro. Det er dessuten sunt å gå med avisa, en får beveget seg litt uten å bære tungt. Det å selge ut sin del av leiligheten virker så unødvendig. Hvis du viser litt mer ansvar for din egen økonomi, kan det jo hende at samboeren din blir rausere overfor deg? Hvis min samboer hadde prøvd hardt for å tjene inn penger, evt jobbet for å minske utgiftene våre, ville jeg vist å sette pris på det.

Jeg skjønner at man blir mer problemfokusert enn løsningsfokusert hvis man har vært lenge i en nedbrytende situasjon, men jeg ville for all del unngått å være negativ. Gjør noe selv! Ta kveldskurs, utdann deg til noe, og få samboer til å betale ekstra i hjemmet i denne perioden, siden du vil få en bedre jobb etterpå, og du gjør det for å få en løsning på disse problemene, som sikkert vil tære på dere hvis ingenting blir gjort.

[ulizza]

Vi har en fordelingsnøkkel på stor sett alt økonomisk, 40/60

En 1000-lapp er rett og slett mer for meg enn for ham - så hvis vi kjøper noe felles, så skal ikke jeg grave dypere ned i lomma enn han.

Skulle vi gått fra hverandre, får jeg med den andelen i boligen jeg bidro med + fordelingsnøkkel på evt overskudd.

Mulig dette er veldig preget av "individ" og ikke "par", men jeg er vel for gammel og uromantisk til å gå inn i forhold med et rosa slør over øya :0)

Det viktigste er at man er enig i fordelingen:

Føler du deg forfordelt, så er det kilde til mye gruff i et forhold.

[flickan]

Mulig dette er veldig preget av "individ" og ikke "par", men jeg er vel for gammel og uromantisk til å gå inn i forhold med et rosa slør over øya :0)

Det viktigste er at man er enig i fordelingen:

Synes det blir frekt å si at de som tenker "par" går med rosa slør over øynene, akkurat som om de er naive. Dette har ikke noe med romantikk å gjøre. Dette har å gjøre med hvordan man ønsker å leve.

Men jeg må si meg enig i at det viktigste er at man er enig i fordelingen.

[Gjest Gjest_Helene_*]

4000 i måneden er ikke akkurat mye da.. Du ville vel neppe funnet noe billigere som singel heller.

[Gjest Piper]

4000 i måneden er ikke akkurat mye da.. Du ville vel neppe funnet noe billigere som singel heller.

Eneste stedene du kanskje ikke finner noe billigere som singel, er om du velger å bo midt i sentrum. Men det finnes billigere alternativer, om man ikke krever store leiligheter.

Og uansett så spiller det liten rolle hva prisen er, for hovedproblemet her er at samboeren ikke ønsker å gå ned i standard. Og man finner billigere bosteder enn 8000 kr, som faktisk er den summen du må se på. For som samboer bør jo begge spare litt, for hva er ellers vitsen med å være samboere? Da kan man jo helle flytte i kollektiv, og da kan man i alle fall finne noe billigere.

[lille blå]

problemet med å forlange at den andre skal betale 50% uansett inntekt kommer vel til syne den dagen man selv blir arbeidsledig, langstidssyk eller liknende og faktisk sitter der og trenger at den andre viser litt forståelse..... det kan man jo ikke forvente..... Hos oss har jeg tjent minst i noen år nå og han har betalt mest. nå tjener jeg mer enn han og må ergo betale mest... Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg ( eller for deg i dette tilfellet)

Skjønner vel at man kan være litt skeptisk i begynnelsen av et forhold når det gjelder penger og slike ting, men dersom man har valgt å leve livet sammen bør man vel også satse på lik levestandar.... Synes vel kanskje det er en dårlig start på et liv sammen å si at selvsagt vil jeg ikke dele, det vil man jo få igjen en annen gang. Det er aldri slik at man lever et helt liv uten problemer, eller nedturer, og man kan jo faktisk ikke kreve at den andre stiller opp dersom man ikke er villig til det selv, dette gelder både økonomiske ting og andre ting.et forhold er mer enn økonomi, og man bør vel kanskje se på det som en helhet, ikke en mengde ulike deler

[Frey]

Man kan vel mene så mangt om hva som er rett og riktig - men hva som er rett og riktig for meg tregner ikke å være det for andre.

Det viktigste er faktisk at de to det gjelder - enten det er meg og min mann, Ola og Kari eller Sonja og Bjart - blir enige om hva som er best for dem. Det være seg separat eller felles økonomi, om man deler alt likt eller bruker en fordelingsnøkkel.

[Gjest Gjest]

Så lenge dere "bare" er samboere synes jeg ikke du kan forvente at samboeren din skal betale mer enn halvparten. Jeg forstår godt at han ikke er interessert i å forsørge deg - du har jo faktisk råd til å betale halve husleien.

Hvis derimot forholdet er mer seriøst, og dere planlegger fremtiden sammen, og kanskje etter hvert gifte dere eller få barn, da synes jeg situasjonen stiller seg noe annerledes. I såfall kan dere jo betale en lik prosent av inntekten deres. (Om dere da ikke har felles økonomi - hvilket ville vært naturlig for meg).

Hvordan kan du mene at dersom en "bare" er samboere er ikke forholdet seriøst nok til at man kan ha felles økonomi? Er det noen som bare er samboere på gøy da? Har jeg gått glipp av noe vesentlig her eller? Er man ikke samboere med sikte på at man skal dele livet sammen? Er ikke det gitt? Og med livet mener jeg alt. Økonomi, gleder, sorger, ja rett og slett en fremtid. Da kan vi jo egentlig si at før man har konkrete planer om og gifte seg (satt dato), er ikke forholdet seriøst!

Jeg og min samboer er ihvertfall ikke samboere kun for å dele husleia. Vi elsker hverandre, og vil dele livet sammen. Men vi er ennå ikke forlovet. Det betyr ikke at det hadde vært enkelt å bare flytte fra hverandre ved et samlivsbrudd. Vi har felles økonomi, og med det felles forsikringer, felles innbo, felles bil osv osv. Blir skikkelig provosert over at du forenkler samboerskap på den måten.

Jeg kan ikke forstå de som mener at dette er rettferdig. Jeg er av den formeningen at om man flytter sammen så skal man også leve sammen, og da betale etter evne. Om et år skal jeg studere og kommer ikke til å få mer enn 6000 utbetalt i måneden, samboeren min kommer til å være i full jobb og selvfølgelig tjene mye mer enn jeg gjør. Veldig glad for felles konto slik at fordelingen blir lik og vi kan leve likt. Hadde aldri villet bo sammen med noen som mente at jeg skulle spise knekkebrød mens han skulle spise biff

Det handler jo rett og slett om å gi og ta, og jeg kan ikke forstå at når man er kjærester og samboer så vil man ikke hverandre bedre enn dette? Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å se min samboer slite med økonomien samtidig som jeg hadde mange, mange tusen til overs hver måned.

Så enig så enig!