Er dette rettferdig?

[LilleSiri]

Vi har husleie på 6200, Sambo betaler 4200 og jeg betaler 2000. Han tjener 29000 kr i mnd, jeg tjener 10000. Ellers deler vi alt likt Man må ha litt å gi, hater gjerrige folk Når vi kjøper leilighet, kommer vi til å betale 50/50, men han kommer til å betale mer av matinnkjøpene.

Endret 24. april 2008 av LilleSiri

[Gjest Gjest]

Vi har husleie på 6200, Sambo betaler 4200 og jeg betaler 2000. Han tjener 29000 kr i mnd, jeg tjener 10000. Ellers deler vi alt likt Man må ha litt å gi, hater gjerrige folk Når vi kjøper leilighet, kommer vi til å betale 50/50, men han kommer til å betale mer av matinnkjøpene.

Gjerrige folk? Du bør heller være takknemlig for å ha en gavmild samboer.

For meg er det uaktuelt at partneren taper økonomisk på meg, at han må gi bort en del av lønna si til meg. Vi har litt ulik inntekt, og eier sammen. Han eier 70% av huset, jeg eier 30%. Altså betaler han mer enn meg. Slik blir det rettferdig. Det kunne aldri falle meg inn å kreve at vi skulle eie like mye, og at han skulle sponse meg. Dette regnestykket blir mye enklere når man eier, for da kan man selv betale "sin" del av huset, og eie så mye man har råd til, selv om man bor der sammen. Hvis man leier vil det vel ikke være mulig.

Hvis jeg var i TS sin situasjon ville jeg altså heller vurdert å eie sammen enn å leie. Dette skulle man tro var fordel for mannen, også, som betaler såpass høye leieutgifter nå som han kunne investert.

[Gjest Gjest]

Kommer an på... Om dere deler andre utgifter også likt må det jo bli svært lite igjen på deg, og det skjønner jeg du synes er vanskelig. Jeg synes også det virker surt at levestandarden ikke er tilpasset den som tjener minst i en slik situasjon; om man velger etter høyeste inntekt synes jeg den som tjener mest også bør bidra mest. Det er duket for problemer om den ene er fattig mens den andre lever godt...

Hos oss er det slik at vi deler husleie og strøm likt, mens andre utgifter blir fordelt litt ettersom hvem som har råd til det. Ingen av oss ønsker at den andre skal suge på labben så lenge ikke begge er nødt, men når den som tjener mest også er forholdsvis lavtlønt føles det heller ikke rimelig å skulle lesse unødvendig mange utgifter over på vedkommende.

[Sol79]

Vi har husleie på 6200, Sambo betaler 4200 og jeg betaler 2000. Han tjener 29000 kr i mnd, jeg tjener 10000. Ellers deler vi alt likt Man må ha litt å gi, hater gjerrige folk Når vi kjøper leilighet, kommer vi til å betale 50/50, men han kommer til å betale mer av matinnkjøpene.

Og jeg hater folk som snylter.

Jeg kunne aldri hatt en samboer som jeg måtte forsørge.

[Gjest AnneShirley]

Jeg mener også at man bør dele likt så lenge levestandarden er lagt opp etter den "fattigstes budsjett". I det den med mest penger ønsker å heve levestandarden bør denne koste dette.

Jeg og min mann var samboere på slutten av min studietid. Vi bodde da i en "student-budsjett-leilighet" som jeg hadde råd til å betal min andel av. Min kjære valgte i tilllegg å ha bil. Det nøt jeg også godt av, men bidro ikke økonomisk til (da jeg ikke ville vagt å ha bil ut i fra min økonomi).

Det dreier seg om å finne en balanse som begge kan leve med.

Men det er jo heller ikke så dumt av deg å tenke på hva som skal til for at du skal tjene bedre enn du gjør nå. Det er jo lite å leve på i lengden. Særlig om dere ønsker å eie bolig, få barn osv.

[Tusenfryd]

Bo sammen skal man, unger skal man ha sammen, men forpliktelsene det innebærer som å dele skal man ikke.

Hadde ikke giddet. Seriøst! Man velger en partner, man velger hverandre, man velger far eller mor til sitt barn og man skal sove sammen, gå på samme do - dele livet sammen - men likevel holde på mitt mitt mitt.

Jammen ikke rart mange forhold sprekker! Hvis man begynner å gi litt av seg selv og sitt, dele rekke seg ut mot hverandre, akseptere forskjellene (bare å si "tape på at den andre har en dråligere betalt jobb" er forkastelig, synes jeg) - å dra en familie og et hjem i fellesskap, tror jeg mange hadde tjent på.

Hilsen indignert Tante TusenGnurk!

[Gjest Piper]

Og her ligger problemet mener jeg. Han vil altså være den som velger standard på boligen, uten å ta hensyn til din inntekt. Han vil ikke straffes fordi du tjener mindre, men nå er det jo du som straffes fordi han tjener mer. Enten må dere flytte til et sted som matcher din inntekt bedre, eller så må han være villig til å ta en større del av utgiftene.

Og jeg er helt enig, og jeg hadde heller valgt å flyttet til noe billigere for meg selv enn å leve under slike forhold. Hvorfor dele på høye bokostnader, bare fordi den ene har en god nok inntekt til det.

[Gjest AnneShirley]

bare å si "tape på at den andre har en dråligere betalt jobb" er forkastelig, synes jeg

Jeg er enig med deg i at mange tjener på å se på fellesskapet. Men at man "taper på" å bygge sitt liv sammen med en med lav inntekt kontra en med bedre inntekt er det vel likevel ikke tvil om.

[Gjest Bond]

Vi er også 'bare samboere', men det har aldri vært noe diskusjon at det skulle være noe annet enn fellesøkonomi. Han jobber nå og jeg studerer, snart kommer det til å være det motsatte for en stund, så jeg synes det er helt normalt at vi ikke har noe som heter mine eller dine penger.

Vi kjøper begge det vi vil, men ingen av oss liker å være idiotisk forbruker bare for å bruke penger, prioriteringer for begge er litt annerledes.

Vi har våre penger, og vår framtid.

Hva er vitsen å være samboer hvis du ikke planlegger noe framtid sammen? Og hvilken framtid er det hvis det ene har det så mye bedre økonomisk og andre sliter fordi stedet en bor i er for dyrt? Hvordan er det greit å ha dobbelt så mye penger for forbruk hver måned?

Hvor mye en får betalt er jo relativt tilfeldig - begge jobber jo 100%, dvs like mange timer, at en får bedre betalt enn den andre.. So what? Det er jo et liv SAMMEN, ikke bare å dele hus.

[Gjest Piper]

Jeg er enig med deg i at mange tjener på å se på fellesskapet. Men at man "taper på" å bygge sitt liv sammen med en med lav inntekt kontra en med bedre inntekt er det vel likevel ikke tvil om.

Men da får man velge partner etter inntekt da, for da kan man ikke velge partner etter hvem man forelsker seg i. Sikkert noen som gjør det også, men jeg hadde nok ikke giddet det.

[Gjest AnneShirley]

Men da får man velge partner etter inntekt da, for da kan man ikke velge partner etter hvem man forelsker seg i. Sikkert noen som gjør det også, men jeg hadde nok ikke giddet det.

Så dersom man først har forelsket seg i en som tjener lite så må man bare holde kjeft og akseptere det? Uansett?

Jeg synes at dersom den ene tjener lite pga denne har valgt å f.eks kun jobbe deltid, ikke forsøke å få bedre betalt jobb osv, så er det helt legitimt at en partner har formeninger om dette dersom man skal ha felles økonomi.

Jeg hadde i alle fall hatt store problemer med å akseptere om min mann plutselig gikk ned til 50 % stillig og forventet at jeg dermed skulle tilpasse vårt felles forbruk og felles bostandard etter dette.

Er man sammen om økonomien så har man også lov til å ha formeninger om i hvor stor grad den andre parten bidrar nok.

[Rosalie]

Jeg mener også at man bør dele likt så lenge levestandarden er lagt opp etter den "fattigstes budsjett". I det den med mest penger ønsker å heve levestandarden bør denne koste dette.

Jeg og min mann var samboere på slutten av min studietid. Vi bodde da i en "student-budsjett-leilighet" som jeg hadde råd til å betal min andel av. Min kjære valgte i tilllegg å ha bil. Det nøt jeg også godt av, men bidro ikke økonomisk til (da jeg ikke ville vagt å ha bil ut i fra min økonomi).

Det dreier seg om å finne en balanse som begge kan leve med.

Men det er jo heller ikke så dumt av deg å tenke på hva som skal til for at du skal tjene bedre enn du gjør nå. Det er jo lite å leve på i lengden. Særlig om dere ønsker å eie bolig, få barn osv.

Mange kloke ord fra Anne.

[Gjest Bond]

Jeg synes at dersom den ene tjener lite pga denne har valgt å f.eks kun jobbe deltid, ikke forsøke å få bedre betalt jobb osv, så er det helt legitimt at en partner har formeninger om dette dersom man skal ha felles økonomi.

Jeg synes at dersom en jobber bare deltid, da er det normalt at den parten tar større del av husarbeid og sånt.

Men å ha ujevn levestandard blir litt drøyt, synes jeg. Levestandarden skulle jo være lik for begge.

Med det mener jeg ikke at en må alltid dele 50/50, det er ofte en har litt dyrere hobby eller noe, men at generelt skulle ikke det være alt for ujevnt.

[Gjest Gjest]

Så dersom man først har forelsket seg i en som tjener lite så må man bare holde kjeft og akseptere det? Uansett?

Jeg synes at dersom den ene tjener lite pga denne har valgt å f.eks kun jobbe deltid, ikke forsøke å få bedre betalt jobb osv, så er det helt legitimt at en partner har formeninger om dette dersom man skal ha felles økonomi.

Jeg hadde i alle fall hatt store problemer med å akseptere om min mann plutselig gikk ned til 50 % stillig og forventet at jeg dermed skulle tilpasse vårt felles forbruk og felles bostandard etter dette.

Er man sammen om økonomien så har man også lov til å ha formeninger om i hvor stor grad den andre parten bidrar nok.

Enig i dette. Jeg har pga satsing på en nokså usikker karriere i perioder tjent lite. Samboeren min har ikke særlig høy lønn (ca 300 000, har studielån) selv om han jobber fullt. Vi har valgt å bo billig slik at jeg uansett kan bidra til boutgiftene, og han "krever" ikke at jeg bidrar særlig til andre utgifter, men min egen samvittighet sier meg at det er realt at jeg bidrar med det jeg kan i en slik situasjon. Om vi hadde barn eller en av oss var syk/ufør, ville selvsagt en løsning hvor en av oss var hjemme blitt diskutert mtp økonomi, dessuten når begge jobber fulltid, men tjener veldig ulikt, men nå når det bare er oss og ulikheten i inntekt stort sett er frivillig, synes jeg det er riktig at ikke jeg blakker samboern min.

[Gjest Gjest]

(men jeg er enig i det med forholdsvis lik levestandard altså... jeg kunne nok ikke levd i et forhold hvor den ene aldri kunne bli med på ferier - evt følte at h*n fikk bli med på nåde, f eks... det samme med mer hverdagslige ting)

[Gjest AnneShirley]

Jeg synes at dersom en jobber bare deltid, da er det normalt at den parten tar større del av husarbeid og sånt.

Det kan selfølgelig være en løsning. Men man må jo være enige om dette. Dersom den som fremdeles jobber fulltid ikke har noe ønske om å "slippe unna" husarbeid og heller ønsker at de hadde en bedre økonomi, så må han/hun kunne si dette.

Men å ha ujevn levestandard blir litt drøyt, synes jeg. Levestandarden skulle jo være lik for begge.

Jeg mener også at man bør ha samme levestandard når man bor sammen. Men det mener jeg henger sammen med at man bør bidra likt også.

[RedFox81]

Jeg har postet den linken før, men her er den igjen. Det er altså bare generell statistikk om hvordan norske familier lever. Der skriver de blant annet:

4 av 10 gir etter evne og får etter behov

Tidligere har vi skrevet i Dine Penger at det eneste stedet kommunisme kan fungere, er i familieenheter. Blir det større enn husets fire vegger rommer, rakner det kommunistiske prinsipp om å yte etter evne og få etter behov. Men dette prinsippet har stort gjennomslag blant Norges ektepar.

Hele 39% av de spurte ektefellene i undersøkelsen oppgir at de deler utgifter forholdmessig etter inntekt. Her det med andre ord ikke mine penger, men våre. Kun 16% oppgir at de deler utgiftene likt.

Altså, nå er det mer vanlig å dele "etter evne" - den som tjener mest, betaler mest, enn å dele likt.

[Gjest Gjest]

Det er jo den som tjener minst som virkelig taper på det om den med mest inntekt insisterer på å bo dyrt og at partneren betaler halvparten.

Jeg hadde syntes det hadde vært sure penger å betale om jeg skulle betalt halvparten av utgiftene på en "finere" leilighet enn jeg egentlig ønsker å bo i utfra egen inntekt, da kunne jeg lett komme til å se på den "rike" samboeren som en økonomisk belastning.

[flickan]

Oi, jeg er virkelig glad jeg og min kjære ikke ser på det som å tape penger, når vi betaler ting for å leve det livet vi lever sammen i dag.

Vi har snakket om det mange ganger, og synes rett og slett det blir for dumt å snakke om "tap" fordi en betaler mer enn den andre. Vi betaler etter evne og lyst, og sånn har vi hatt det så og si fra vi ble kjærester.

Nå er vi gift, og jeg ser det ikke som veldig sannsynlig at vi går fra hverandre, men om det skulle skje, håper jeg da virkelig ikke min første tanke er at "den fyren tapte jeg mye penger på, da jeg betalte for brødskiva hans en periode"

[Ce'Nedra]

Jeg synes den med lavest lønn bør få bestemme bolig. Hvis partneren som tjener mest ønsker en høyere standard, bør h*n også betale mer. Hvis den som tjener minst er enig i den høye standarden, bør h*n også betale like mye.

Ellers kan man betale i prosent ut fra egen lønn, at man altså betaler en like stor andel av lønna si hver.

Nå betaler jo du nesten 50% av din lønn, mens han betaler i underkant av 25%, og det kan være urettferdig om den med lavest lønn kan klare seg med en lavere boligstandard.