Kan man like egne barn

[Gjest TS]

Jeg hadde synes det var trist om ikke min mor hadde synes det genrelt hadde vært fint med barn. Om hun ikke hadde blitt glad i venninnene mine eller blitt glad om jeg tok med noen hjem.

Jeg synes barn på nesten alle måter er mer sjarmerende enn voksne, men respekterer selvfølgelig at noen ikke føler det sånn. Å få barn innebærer vanligvis å komme i kontakt med mange andre barn enn ens egne. Jeg tviler på ingen måte på at du kommer til å elske ditt eget barn, men jeg synes du skal tenke igjennom at det barnet trenger andre barn å være sammen med.

Du har selvfølgelig rett i dette, men det er heldigvis ikke sånn at jeg sier til de barna jeg møter at jeg ikke liker dem eller noe som helst i den retningen. Jeg synes bare det kan være litt vanskelig å forholde meg til dem, og jeg synes ikke jeg har klart å oppnå noe god kjemi med de få barna jeg kjenner til. Jeg er på sett og vis ikke noe "flink med barn", det er sikkert derfor denne redselen har kommet.

[Gjest Wolfmoon]

Vel, det er en sjanse jeg ikke kommer til å ta. Men så har jeg heller ikke særlig lyst på barn da, så det gjør jo valget enklere

Endret 23. april 2008 av Wolfmoon

[Nigo-san]

Det er klart man elsker sine barn selv om man i utgangspunktet ikke er noen barneglad person.

Jeg kunne ikke fordra barn- syntes de var snørrete, masete og slitsomme- men da jeg fikk min første ble jeg momentant forelsket. Og vi klarte oss fint, selv om jeg ikke visste opp ned på en baby.

Jeg er fremdeles ingen person som synes at alle barn er fantastiske. Men jeg merker at jeg har blitt mer tolerant ovenfor barn og barns væremåte etter at jeg fikk barn selv. Uansett er det et hav av forskjell på egne barn og andres barn, så jeg tror ikke man trenger å være redd for å ikke like sitt eget barn, bare fordi man ikke er overbegeistret for andres.

[Hildegard]

Jeg har aldri likt barn tidligere, nå er jeg litt mer avslappet i forhold til "arten". Men jeg elsker mitt eget.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri likt barn tidligere, nå er jeg litt mer avslappet i forhold til "arten". Men jeg elsker mitt eget.

"arten"?

[Hasselnøtt]

Jeg liker heller ikke barn. Ble litt overasket og skamfull da jeg innså dette for en del år siden. Trodde alle jenter "skulle" like barn. De barna jeg får et forhold til (tantebarn/barn av venner osv) er ofte lettere å like, men tilfeldige barn ser jeg på som masete, uhøfflige og lite sjarmerende. (Og ja, jeg er klar over at andre sikkert ser sånn på mine barn.)

Men mine egne elsker jeg over alt på jord. De er helt fantastiske og jeg kan ikke tenke meg hvordan det hadde vært uten dem. :rødme:

[bonaqua]

Jeg kan ikke si at jeg ikke liker barn, men er veldig betenkt rundt temaet. Kan vel si at jeg føler meg noe kunnskapsløs i forhold til barn.

Min største frykt dreier seg i hovedsak om graviditet og fødsel. Og så tenker jeg på alle bekymringene som vil følge det å sette et barn til verden. Vil jeg bli en god mor og sånne tanker. Jeg ble storesøster da jeg var 18, så jeg oppdaget hvor krevende barn er og hvor stort ansvar man har som mor på nært hold.

Jeg synes ofte barn jeg møter er skjønne, herlige vesener, men jeg er likefullt glad for at dem ikke er mitt ansvar.