Deprimert

[snuska]

Jeg er sykmeldt nå pga depresjoner...

Men siden dette ikke er en fysisk, synlig skade/sykdom, er det ingen som forstår det...

Nå er det svært få som vet at jeg er sykmeldt fordi jeg ikke orker maset som kommer med det, man blir faktisk sett ned på... Ihvertfall jeg...

Jeg er IKKE hjemme pga at jeg syntes det er gøy, holder på å fly på veggen her jeg tusler rundt hjemme nå...

Noen som har noen tips/råd til hvordan jeg kan forholde meg til andre som ikke forstår dette? Spesiellt svigerforeldre...

Blir bare mer sliten sånn som det er nå, jeg må gå rundt å være en person jeg ikke er bare for å gjøre andre fornøyde...

[Gjest Gjest]

Fortell dem at depresjon er en sykdom som alle andre sykdommer. At det kan ramme hvem som helst, også dem.

Ikke bruk energien din på å skulle "rettferdiggjøre" at du nå er syk overfor folk som ikke har innsikt. Ta heller vare på degselv og ta imot den hjelpen du kan få fra fagfolk.

God bedring.

[snuska]

Fortell dem at depresjon er en sykdom som alle andre sykdommer. At det kan ramme hvem som helst, også dem.

Ikke bruk energien din på å skulle "rettferdiggjøre" at du nå er syk overfor folk som ikke har innsikt. Ta heller vare på degselv og ta imot den hjelpen du kan få fra fagfolk.

God bedring.

Prøver så godt jeg kan, men har dårlig samvittighet ovenfor alt og alle fordi jeg ikke er på jobb nå... Samboeren er arbeidsnarkoman, sier det er greit for han at jeg er hjemme, så lenge jeg jobber for å komme meg ut i jobb igjen... Men jeg skjønner og ser det på han at han ikke liker det i det hele tatt...

Sliten og lei....

Takk for rådet...

[Serenity88]

Hei!

Jeg kan forstå deg veldig godt! Har selv slitt med depresjoner og det tok år før jeg følte jeg kunne fungere "normalt". Jeg ble aldri sykemeldt fra jobb, men måtte ta mye fri fra skolen og har brukt 4 år istede for 3år på utdanningen.

Jeg tenkte ofte at andre så ned på meg og tenkte jeg var lat/bortskjemt/svak som ikke klarte å gjøre det "alle" andre gjorde... Bare at jeg tenkte dette gjorde at tilværelsen ble ganske uutholdelig, og jeg lot det gjerne gå ut over samboeren min. Til slutt satte vi oss ned og pratet om mine følelser og hans følelser rundt det å være deprimert. Han hadde mange tanker som jeg ikke visste om, og etter den samtalen hadde han mye mer forståelse for min situasjon og jeg for hans. Det hjalp meg veldig langt at vi to kom overens og jobbet sammen. Han visste jo innerst inne at jeg hadde det vondt, men han kunne ikke forstå hvorfor jeg kunne være deprimert når jeg i hans øyne er det vakreste vesenet på jord (hans ord:P). Vi satte oss små mål vi skulle prøve å nå, som at jeg skulle være med på gåturer, butikken, byen, venner, bare generelt være i hans liv også.

Nå går ting mye bedre, har både jobb/skole/"sunn" vektnedgang.

Når det gjelder svigerforeldre så fortalte vi aldri om det, vi kunne snakke om depresjoner/selvmord, men da mer som et tema ikke noe som skjedde meg da. Jeg følte ikke jeg kunne åpent sitte å snakke med dem om selvmordsforsøk/innleggelse, kanskje jeg idag kan fordi ting er mer på avstand. Du må gjøre det som føles riktig for deg, ikke hva som er riktig for din kjæreste/svigerforeldre/venner. Om de blir bekymret kan du jo si at du går gjennom en tøff periode i ditt liv, men at du jobber gjennom det. Og det virker det jo som om du også gjør!

Viktigste er at du tenker litt på deg selv akkurat nå, og har noen fortrolige å snakke med (psykolog,mor,venninne). Du skylder ingen å være glad og fornøyd, selvfølgelig ikke skrike/kjefte/klage til kjæresten din uten grunn. Men du bør la ham få se at du har det vondt, ikke gjem unna dine følelser/sorger/bekymringer, han vil jo være der for deg!

Hvis du føler du trenger å fortelle dem det, fordi det letter noen bekymringer, så si at du har en tøff periode og at du trenger litt tid for å komme gjennom dette. Jeg er ganske sikker på at de voksne mennesker som forstår at du er syk. La dem spørre spørsmål, men ikke nødvendigvis svar på alt hvis det ikke føles riktig ut, si heller at det er tungt og at dette får du hjelp for hos andre. Vær positiv til deres støtte og si takk for at de er der, og at det hjelper både deg og kjæresten din.

Om de er mennesker som ikke forstår at depresjon er en alvorlig sykdom som rammer hvem som helst, alle har nok vært noe deprimert til tider, så ikke bruk krefter på dem. Det er ikke de det handler om, det er ikke de som sier hvem du er og hva du kan få til! Det er bare du som vet hva du kan få til!

Husk å gi alle rundt deg tid til å forstå situasjonen din, nær familie/venner trenger tid når de får høre at en de er glad i er syk, om det så er kreft eller depresjon. Noen vet antakelig ikke hvordan de skal være mot deg og er redde for å gjøre deg "sykere", så det er viktig at du tør å si ifra om hvordan de kan være mot deg, si ifra at de ikke trenger være redde for å finne på ting med deg eller være ekstra forsiktige rundt deg.

Dette ble langt, håper det hjalp deg litt til å tenke annerledes og at ting blir bedre snart:)

[Gjest Gjest]

Hei!

har vært sykemeldt i snart ett år nå pga. depresjoner. Har etterhvert gitt opp å forklare enkelte hvor ille ting er. Synes ikke alle og enhver har rett til å vite hvorfor man er sykemeldt. Derfor er min forklaring på "hvorfor er du sykemeldt??", rett å slett at jeg har vondt i ryggen.

Synes det er utrolig trist at man ikke bestandig blir tatt på alvor når man sliter psykisk.

[amles]

Huff det var leit!

Mitt tips til deg er at du skal gi blaffen i hva andre mener og synes.. Hadde selv en depresjon for mange år siden og det som slet meg mest var hva alle andre tenkte og mente, og ikke minst forsto.

Gi blaffen, du har en sykdom som kan behandles og bli helt frisk av. Og det er det du skal konsentrere deg om..

Det er ganske vanlig at folk får depresjoner i dag, og hvis svigers ikke er såpass opplyst, så får det vare deres dumhet.

Og så et godt tips, som hjalp meg mye.. Så det på Oprah når jeg var syk. Og tenkte jeg skulle prøve.

Uansett hvor grått/trist/skummelt alt føles er det alltid ting som er positive, man må bare se de.

Så hver kveld skrev jeg opp 5 ting jeg var glad for. Tvinge seg selv til å tenke på noe positivt. Feks at du har en samboer, en god venninne, at solen skinner osv. Trenger ikke være store ting, bare de små tingene som man ikke tenker over.

Lykke til!

Edit: Så var det en ting til.. Ikke se så langt framover, ta småskritt og en ting om gangen.

Endret 16. april 2008 av amles

[lillesky]

Blir bare mer sliten sånn som det er nå, jeg må gå rundt å være en person jeg ikke er bare for å gjøre andre fornøyde...

Akkurat det du skriver her er kjempe viktig.

Jeg tror det er viktig å være åpen om det, jeg skulle ønske jeg hadde vært det mye før. For nå når folk vet at jeg sliter, så virker det som om de skjønner mer. Og jeg slapper av.

Så som de andre her sier: tenk på deg selv. Og ta i mot den hjelpen du får.

[*Mina*]

Det er ikke alltid like enkelt å forstå hva en depresjon er, og spesielt om man aldri har vært borte i dette før. Det må forklares, og da helst på en god måte. Jeg har en venninne som har lært meg utrolig mye om akkurat dette emne, fordi hun sliter med det selv og velger å være åpen med det.

Beklageligvis er dette fortsatt et emne man helst skal tie om, og det er utrolig synd for mennesker har godt av å lære at ikke all sykdom har med det fysiske å gjøre.

Derfor ville jeg heller valgt å være ærlig med de som spør, og forklar heller en gang for mye, om du orker selvfølgelig. Men du må aldri prøve å være en annen for å gjøre de til lags, for da hjelper du ikke deg selv, som i dette tilfelle er det viktigste.

Ønsker deg lykke til

Endret 17. april 2008 av *Mina*

[Gjest Gjest]

hei, er sykemeldt selv pga.depresjon, mange sier til meg: selv om du er trøtt, må du tvinge deg selv til å gå 1 time hver dag..eller. du er ikke deprimert du...bare litt nedfor...eller gjør det koselig hjemme, tenk positivt...ta deg sammen .....det er jo det som er vanskelig, man klare ikke å tenke så jævla unnskylf d uttrykket positivt når man er syk.

må nødt å forklare hele tiden at : nei jeg orker ikke gå en time hver dag,jo jeg er syk har gråtefølelse i kroppen, en dyp stemme inne i meg som bare har lyst å storgråte, matt, sliten trøtt, og lyst til å bare låse meg inne,gjøre ingenting, bare tenke.kan jeg ikke få fred og bli frisk? har jeg lyst å si.

mine svigerforeldre sier at jeg sitter for mye i ro, derfor blir jeg slappere og slappere.stemmer ikke.har fått mere energi nå faktisk,og bedre humør.forstår at de er bekymret..men jeg må jo bare lytte til kroppen min, den er laget slik at vi skal lytte til den, er min mening.og ved depresjon skiller hjernen kun en liiiten mengde lykkehormon, som det tar tid å bygge opp.når den er bygd opp, så vil hjernen skille ut normal mengde.det kan alle dere deprimerte si til alle som spør.at det har skjedd en forstyrrelse i serotoninsystemet i hjernen.nemlig!SPØR DEM: HVORDAN HADDE du følt det om din hjerne ikke hadde skilt ut lykehormon nesten??

stor klem til alle deprimerte

[snuska]

Tusen takk for alle svarene... Det føles på en måte bedre etter jeg har lest svarene deres, det er faktisk noen der ute som forstår... Så tusen takk....

[Gjest gjest idag]

Skriver dette som gjest/utlogget

Jeg har slitt med noen runder med depresjon de siste seks årene. Den hittil siste runden slo ut for fullt i august ifjor. Siden har jeg vært sykemeldt alt fra 40% til 100%.

Jeg er så heldig at jeg har en fastlege som viser forståelse. Tidlig i høst anbefalte han meg til og tenke over om jeg ønsket profesjonel behandling dvs. utredning. Innså at jeg trengte hjelp for og komme videre.

I kommunen der jeg bor, er det ett psykriatisk lavterskeltilbud for dem med angst og/eller depresjon, som er for friske til og legges inn, men for syke til og komme seg på bena (og tilbake til arbeidet igjen) på egen hånd. Der var jeg så heldig at jeg fikk plass. Her får vi gruppeterapi i forskjellige former, personlig samtale med psykolog eller psyk. sykepleier en gang i uken, undervisning og turgåing. På fase 1 er vi på kurset 4 dager i uken og har fri onsdagen (for og komme til hektene). På fase 2 har vi gruppesamtaler noen timer og evnt. samtale med psyk. en gang i uken. Fase 1 går fra januar tom halve juni, og fase to går fra august tom halve desember.

Alle mine nære bekjenter, familie og kollegaer vet at jeg sliter med depresjon. Men siden jeg er temmelig oppegående overfor dem, har de nok ikke forstått helt hvordan situasjonen til tider har vært.

I forbindelse med denne behandlingen, har jeg informert disse om behandlingen jeg skal igjennom. Har opplevt att de har blitt overrasket, men at de etter og ha tenkt seg om, støtter meg helt og fullt. Det er i hvertfall det de har sagt til meg. Og til nå har jeg ikke hørt at det er noen som har baksnakket meg. Overfor dem som jeg ikke definerer som "nære" sier jeg at jeg går på kurs. Hvis de spør nærmere, sier jeg "noe jobbgreier" i en tone som gir dem forståelsen om at det ikke er så veldig mye mer og spør om.

Jeg anser meg selv som virkelig heldig som har fått en slik proff hjelp av helsevesenet og støtte ifra mine nærmeste. Håper og tror at jeg vil takle en evnt. depresjon bedre hvis jeg får det en annen gang.