Baby-boom for tiden!

[LilleCanCan]

Hei!

Overalt hvor jeg titter, smiler og hilser ser jeg enten nyfødte nydelige smårollinger, eller tutende mager, eller... bitte små mager som er voksende.

Ja, det er baby-boom på gang her i byen, og sikkert i resten av landet også.

Kjempe koselig er det med masse små-folk, men for slike som meg, som velger å vente enda litt til, så kan det bli litt mye.

Felles for mange som får barn for tiden:

De er verken etablerte, utdannet (ikke at det nødvendigvis har noe å si, så lenge man har etablert seg litt i det minste), har ofte ikke latt sine forhold 'vokse' lenge nok til at man kan bygge på et nytt liv via det i det hele tatt. Mange har drukker de 3-4 første månedene siden nesten ingen sine barn er planlagt for tiden. Da sikter jeg spesielt til de på rundt 16-25 årsalderen.

Før i tiden var man oftest etablerte, kjente hverandre godt og fikk barn ut i fra det de kunne videreføre til barnet sitt igjen. Akkurat det tenker ikke alle på i dagens samfunn? Eller, mulig de gjør det, men de tenker ikke "nok" over det?

Hvor mange av de 20-30-åringene som nå føder vakre skapninger kommer til å "holde ut"?

Holde ut må man jo med et barn, men det jeg vil frem til:

Folk forhaster seg, og vet egentlig ikke hvem de vil dele livet med. Et barn skal uansett gjøre alt så bra.

Jeg ser det på flere mennesker rundt meg. De tror at et enkelt lån og felles konto løser det meste. Spesielt gjelder dette hos unge og nyetablerte mennesker.

Jeg jobber annen hver helg nå med barn og ungdom, og ungdommen nå til dags (nja, jeg er vel en liten ungdom selv) får barn, fordi de blir påvirket av alle andre rundt seg. Og da lurer jeg... ser de ikke konsekvensene? Og hvor er foreldrene?

En bekjent av en bekjent fikk et barn for en mnd siden.

Hun sa følgende: "Det var ikke noe problem å få barn, og det var i hvertfall ikke dyrt. De sugde jo pupp hele tiden"

Mens hun lå fødende på fødestuen var pappan til barnet på jobb med sekretæren sin. Han var utrolig opptatt med jobben i flere dager og, og var kald og kynisk ovenfor barnet, selvom de faktisk hadde vært sammen litt mer enn 1 mnd. nemlig 3 hele år...ehm.

Da merker også at guttene som er fedre til disse barna har det med å gå ut på fylla kun et par dager etter fødsel, manglende ansvarsfølelse/farsinnstink, tar veldig lett på farsrollen, osv. Ikke bare med denne bekjente av meg, men dette gjelder for andre også.

Hvorfor er det sånn? Godt spørsmål, sant.. ?

jeg sier ikke at alle er sånn, men jeg sitter her på gjerdet på ser på 'showet', som de kaller det.

Gleder meg selv til å bli mamma, men erfarer jo via andre nå, at det er nok lurt å vente enda litt til, og ikke la seg påvirke av at halve norge er gravide for tiden.

Hva tenker du om dette?

Syns dere folk tar for lett på det med å få barn for tiden?

Hva ville du tipset alle unge mødre om i dag? ditt beste tips?

Hilsen en vordende mor som velger å vente litt til.

[Gjest StoreSky]

Ikke min erfaring.

Synes heller folk venter for lenge jeg. Etter utdanning, karriære, reising, etc.

Og plutselig er de blitt 32-33-34 år. Og har vanskelig for å få barn, og når de ikke blir gravid innen 5 mnd så løper de til legen for å få assistanse.

[Arwen]

Jeg kjenner heller ingen som er sånn som de du beskriver, med unntak av alder (de fleste er under 30). De jeg kjenner eller vet om som for barn er gjerne gift eller har bodd sammen/vært sammen i flere år. De har stabile jobber og er greit utdannet. Eier bolig og har normal økonomi.

[Gjest Casey]

Hei!

Overalt hvor jeg titter, smiler og hilser ser jeg enten nyfødte nydelige smårollinger, eller tutende mager, eller... bitte små mager som er voksende.

Ja, det er baby-boom på gang her i byen, og sikkert i resten av landet også.

Kjempe koselig er det med masse små-folk, men for slike som meg, som velger å vente enda litt til, så kan det bli litt mye.

Hva tenker du om dette?

Syns dere folk tar for lett på det med å få barn for tiden?

Det finnes en del folk som alltid har tatt lett på det å få barn?!

Jeg nærmer meg 35 (!) og har ingen barn. Jeg blir gjerne 40 innen jeg får mitt første barn - om jeg er heldig.

Men jeg er enig med deg i at det vrimler av lykkelige småbarnsmødre- og fedre der ute. Slik vil det alltid være, tror jeg. Det kan være kjekt å få barn tidlig i 20-årene også, såfremt det enkelte par er klare for det.

[mysan]

Litt artig å lese, men det er nå engang sånn at det å ha levd sammen i ti år og være godt etablert økonomisk ikke gir noen garanti for at resten av livet skal være fryd og gammen. Det å sette barn til verden kan tære på hvem som helst, uansett hvor planlagt barnet måtte være. Det blir aldri som man trodde på forhånd, og de fleste oppdager nok at det å ha en baby kan være veldig mye mer slitsomt og lite morsomt enn de hadde forestilt seg gjennom sine ørten år med planlegging av den perfekte familiesituasjonen

Ellers synes jeg også det virker som om en god del rett og slett venter for lenge når for tiden, slik at fruktbarheten rett og slett er på hell når det endelig passer å skulle sette barn til verden og det dermed blir vanskelig.

Hvordan er det på graviditetsforumet her inne? Mange som prøver og prøver over lengre tid uten å lykkes, eller?

[Gjest Tara1]

Til trådstarter: hva mener du med "før i tiden"?

Er det for 5 år siden, 15 år siden, eller 50 år siden?

Den ene av venninnene mine er en av dem som du snakker om som ikke hadde alt på stell da hun ble mor".

Hun ble gravid 3 mnd etter å ha møtt barnefaren, og var således ikke etablert da de oppdaget at de skulle bli foreldre. Hun var student, og barnefaren var arbeidsledig og delvis arbeidsufør på det tidspunktet.

Barnet ble født i god tid før hun var 25.

Hvor lenge holdt de ut?

I dag (!) har de bryllupsdag, og de har vært gift i mange flere år en 10, men ikke helt 20 ennå.

En annen venninne hadde vært sammen med barnefaren 2 år før de flyttet sammen, så bodde de sammen i nesten 5 år før de bestemte seg for å bli gravide.

Da var hun 34 år, ferdig med utdannelsen sin og hadde etablert seg i sin jobb, og han hadde etablert sin karriere...

3 mnd etter barnet ble født hadde de gått hver til sitt! De taklet ikke omstillingen fra "tosomhet" til småbarnsfamilie.

Disse to eksemplene er helt på hver sin side av skalaen, og en mellomting er klart den beste hvis man har et valg.

Men jeg er veldig enig med Mysan, og også StoreSky.

Å ha levd sammen i mange år, og å ha vært etablert før de blir foreldre er ikke alltid en garanti for resten av livet! Og noen venter faktisk alt for lenge før de anser at det er "rett tid" å bli foreldre.

Endret 15. april 2008 av Tara1

[Gjest Casey]

Og noen venter faktisk alt for lenge før de anser at det er "rett tid" å bli foreldre.

Andre møter en passende mann veldig sent. Da kan de liksom ikke noe for at de blir foreldre i eldre alder.

[Gjest Tara1]

Andre møter en passende mann veldig sent. Da kan de liksom ikke noe for at de blir foreldre i eldre alder.

Og det at jeg sa meg enig med Mysan og StoreSky var det eneste du fikk ut av det jeg skrev?

Det er greit, jeg skal formulere meg annerledes:

Noen får barn før de er etablerte, og etablerer seg samtidig med at barnet ventes.

Andre har vært sammen i årevis, er godt etablerte sammen, men venter fremdeles på at tiden skal bli rett til å få barn.

Og mens de venter på at alt skal bli perfekt, løper tiden fra dem. Noen venter så lenge at de får problemer med å fruktbarheten, ellers kan en konsekvens være at de blir så vant til "tosomheten" at de får problemer med å omstille seg til småbarnsperioden.

Noen kan bli gravide etter få måneder, og være sammen med barnefaren resten av livet, mens andre kan ha vært sammen med barnefaren i årevis før de blir gravide, og holder sammen bare noen få uker/måneder etter fødselen.

Hvor lenge foreldrene har vært sammen før de får barn har lite betydning for hvor gode foreldre de er, eller hvor lenge de holder sammen i etterkant av fødselen. (som jo var trådstarters poeng)

Bedre nå?

[LilleCanCan]

Det finnes en del folk som alltid har tatt lett på det å få barn?!

Jeg nærmer meg 35 (!) og har ingen barn. Jeg blir gjerne 40 innen jeg får mitt første barn - om jeg er heldig.

Men jeg er enig med deg i at det vrimler av lykkelige småbarnsmødre- og fedre der ute. Slik vil det alltid være, tror jeg. Det kan være kjekt å få barn tidlig i 20-årene også, såfremt det enkelte par er klare for det.

Det gjør det og. Absolutt!

Jeg tviler ikke på at det er velfig bra å få barn tidlig i 20årene for fysikkens skyld heller. men hva vet jeg egentlig på det området.

Litt artig å lese, men det er nå engang sånn at det å ha levd sammen i ti år og være godt etablert økonomisk ikke gir noen garanti for at resten av livet skal være fryd og gammen. Det å sette barn til verden kan tære på hvem som helst, uansett hvor planlagt barnet måtte være. Det blir aldri som man trodde på forhånd, og de fleste oppdager nok at det å ha en baby kan være veldig mye mer slitsomt og lite morsomt enn de hadde forestilt seg gjennom sine ørten år med planlegging av den perfekte familiesituasjonen

Ellers synes jeg også det virker som om en god del rett og slett venter for lenge når for tiden, slik at fruktbarheten rett og slett er på hell når det endelig passer å skulle sette barn til verden og det dermed blir vanskelig.

Hvordan er det på graviditetsforumet her inne? Mange som prøver og prøver over lengre tid uten å lykkes, eller?

Nei, det tror jeg ikke heller, men jeg tror at for majoriteten vil det være ganske så lurt å ha noe planlagt før det kommer et nytt liv til verden i allefall.

Og det er jo dem jeg snakker om. Dem som ble gravide, ut av det blå... helt plutselig med enellerannen.

Ja, det finnes unntak. Mange og!

Er klar over at et barn kan tære på hvem som helst, når som helst, men noe burde vel være et bedre utgangspunkt enn andre?

Takk for kloke innspill forresten.

som du skriver så er det ikke ukjent at all den planleggingen man planla mens barnet var i magen ofte ikke blir satt i live når den er født.

Ting forandrer seg osv, men det jeg ofte lurer på.. For jeg vet at dette er en stor "felle" for mange (jada, vi har planlagt alt, leiligheten er halveis klar osv, det vil løse alt, tror mange). Mange igjen forbereder seg da på disse fellene, men går i fellen allikevel...

Jeg ser også at mange venter. Jeg ser ikke bare unge mødre, nei. Man har jo de som venter til langt og lenge, og alt for sent...

Til trådstarter: hva mener du med "før i tiden"?

Er det for 5 år siden, 15 år siden, eller 50 år siden?

Den ene av venninnene mine er en av dem som du snakker om som ikke hadde alt på stell da hun ble mor".

Hun ble gravid 3 mnd etter å ha møtt barnefaren, og var således ikke etablert da de oppdaget at de skulle bli foreldre. Hun var student, og barnefaren var arbeidsledig og delvis arbeidsufør på det tidspunktet.

Barnet ble født i god tid før hun var 25.

Hvor lenge holdt de ut?

I dag (!) har de bryllupsdag, og de har vært gift i mange flere år en 10, men ikke helt 20 ennå.

En annen venninne hadde vært sammen med barnefaren 2 år før de flyttet sammen, så bodde de sammen i nesten 5 år før de bestemte seg for å bli gravide.

Da var hun 34 år, ferdig med utdannelsen sin og hadde etablert seg i sin jobb, og han hadde etablert sin karriere...

3 mnd etter barnet ble født hadde de gått hver til sitt! De taklet ikke omstillingen fra "tosomhet" til småbarnsfamilie.

Disse to eksemplene er helt på hver sin side av skalaen, og en mellomting er klart den beste hvis man har et valg.

Men jeg er veldig enig med Mysan, og også StoreSky.

Å ha levd sammen i mange år, og å ha vært etablert før de blir foreldre er ikke alltid en garanti for resten av livet! Og noen venter faktisk alt for lenge før de anser at det er "rett tid" å bli foreldre.

Før i tiden. Det lurte jeg selv litt på når jeg skrev innlegget, og. Jeg kom frem til at før i tiden, for meg, vil vel være for 30-40 år siden?

Ja, jeg tror og noen venter for lenge, og kanskje "ødelegger" litt for seg selv pga det også.

Men enten så burde man ikke planlegge, ellers så burde man planlegge. Ikke noe fasitsvar her, men noe må være bedre enn det andre...

F.eks denne mellomtingen? Som tydeligvis ofte kan være vanskelig å få til for mange...?

[LilleCanCan]

Et forslag som muligens kan bli møtt med latter, men hva så!

Enn hvis et par f.eks hadde skaffet seg, eller hadde en hund sammen før de satte et barn til live...

Tror dere det ville forberedt dem en brøkdel på familielivet, og samtidig hjulpet til å unngå noe av "tomsohetsfellen"?

Endret 16. april 2008 av LilleCanCan

[Gjest Gjest_Helene_*]

Det er ikke plutselig blitt baby-boom, det er heller DU som er blitt gammel nok til å oppleve at din generasjon får barn

[LilleCanCan]

Det er ikke plutselig blitt baby-boom, det er heller DU som er blitt gammel nok til å oppleve at din generasjon får barn

Nei.

[Gjest Tara1]

Et forslag som muligens kan bli møtt med latter, men hva så!

Enn hvis et par f.eks hadde skaffet seg, eller hadde en hund sammen før de satte et barn til live...

Tror dere det ville forberedt dem en brøkdel på familielivet, og samtidig hjulpet til å unngå noe av "tomsohetsfellen"?

Du møter ikke latter fra meg på grunn av dette forslaget i alle fall.

Nå tror ikke jeg at en hund kan forberede noen på familieliv, fordi et barn og en hund har så vidt forskjellige behov.

Og jeg er dessuten av den formening om at man ikke skal gå til anskaffelse av et kjæledyr hvis man ikke er sikker på at man er villig til å ofre det som trengs for å gi dyret et godt liv. (På lik linje med det å få barn)

MEN igjen, man har ingen garantier, ofte går ikke ting som planlagt, og det å gå til anskaffelse av et kjæledyr kan gi en pekepinn på om partene er klare til å samarbeide om en forpliktelse, der de ikke kan si: "jeg tar det i morgen...".

Man kan planlegge alt man vil, men livet tar gjerne sine egne veier.

Det viktigste for meg er at barnet er ønsket, og at de som skaffer seg barn bruker de 9 mnd svangerskapet varer på å forberede seg til å bli foreldre.

[Gjest Reka]

Jeg tror antagelig at det å skaffe en hund kan være ett trappetrinn nærmere å få barn i den forstand at man da får ansvar for noe og skjønner at det er stor jobb både med hund og barn. Man vender seg til å ikke bare være to, men tre.

Men likevel er det stor forskjell på en hund og ett barn, men i mine øyne kan det være en slags påhjelper slik at man ikke får totalt sjokk når man sitter der med en liten baby og ikke lenger bare er 2..

[Gjest Gjest]

Statistikken viser at folk venter lenger og lenger med å få barn, så problemet er vel heller motsatt.

[Malibulita]

Jeg tror også det har noe med den alderen du er i å gjøre. For det første opplever at jevnaldrende begynner å få barn, og det har også skjedd noe inni deg sånn at du legger merke til babyer og babymager rundt deg. Kroppen din merker kanskje at du er "klar", og da vil du også begynne å få øynene opp for andre som er i den situasjonen.

Jeg har venner med unge foreldre, foråvidt har jeg det også selv, jeg vet om folk som fikk barn da de var tenåringer for mange tiår siden, og i min omgangskrets var det også noen som starta som 16åringer. Altså, å få baby tidlig er ikke noe nytt fenomen, men det var først da enkelte av mine jevnaldrende venninner starta at jeg reagerte på det. Og når jeg ser mange flere store mager på gata nå enn for noen år siden, vet jeg at det er fordi jeg selv er kommet i "riktig alder", og ikke fordi alle mager var små før.

Endret 16. april 2008 av Malibulita

[LilleCanCan]

Jeg tror også det har noe med den alderen du er i å gjøre. For det første opplever at jevnaldrende begynner å få barn, og det har også skjedd noe inni deg sånn at du legger merke til babyer og babymager rundt deg. Kroppen din merker kanskje at du er "klar", og da vil du også begynne å få øynene opp for andre som er i den situasjonen.

Jeg har venner med unge foreldre, foråvidt har jeg det også selv, jeg vet om folk som fikk barn da de var tenåringer for mange tiår siden, og i min omgangskrets var det også noen som starta som 16åringer. Altså, å få baby tidlig er ikke noe nytt fenomen, men det var først da enkelte av mine jevnaldrende venninner starta at jeg reagerte på det. Og når jeg ser mange flere store mager på gata nå enn for noen år siden, vet jeg at det er fordi jeg selv er kommet i "riktig alder", og ikke fordi alle mager var små før.

Jeg forstår hvor du og gjest vil hen, men det er ikke helt tilfellet. Noe er det nok i det, men jeg har levd lenge nok til å evt. være klar for barn, men en ting jeg er enig i, som gjest ikke utdypte: man blir selvfølgelig mer observant ovenfor gravide når man er i en alder hvor man kan få barn selv. Sånn har jeg jo opplevd flere ganger.

Jeg tror faktisk all den "PR'en" om at kvinner venter for lenge med å få barn (for det har man hørt om lenge, ja) nå kanskje har fått kvinner på andre tanker igjen?

[Nigo-san]

Jeg skjønner følelsen av at babyer er "overalt" for tiden, og at det til dels kan virke som om babyer er den nyeste motetrenden. Det er ikke mulig å gå søndagstur på Grünerløkka uten å bli nedkjørt av barnevogner både forfra og bakfra- det hippe Oslo har blitt en eneste gedigen, pulserende morkake.

Men statistisk sett er jo alderen for å få barn mye høyere enn før (hvis "før" er 30-40 år siden), slik andre har påpekt.

For meg spiller det egentlig liten rolle hvor lenge foreldrene har vært sammen, hvordan forholdet er, eller hvorvidt de har hatt hund. Det viktigste er at man er klar for å få barn og forstår ansvaret det innebærer, og skjønner at barn har behov for stabilitet selv om forholdet foreldrene imellom skulle ryke. Jeg synes det er veldig, veldig rart at noen får barn uten å ha tenkt tanken "Klarer jeg å ta meg av et barn alene?". At man kategorisk avviser tanken på å bli aleneforelder synes jeg er rart, og litt ansvarsløst. Det er så mye som kan skje, om man har vært sammen i tre måneder, tre år eller tretten år...

Endret 16. april 2008 av Nigo-san

[Gjest Gjest_Snart mamma_*]

Kan ikke si at jeg kjenner så mange som får barn som ikke er etablert og som ikke har jobb eller utdanning.

Jeg er 26 år og vi venter vårt første barn. Jeg og gubben har vært sammen i 1,5 år og før det kjent værandre godt i ca 3 år.

Vi har begge gode utdannelse og gode jobber.

Et av de problememe vi har nå for tiden er jo at folk venter alt for leneg. På lands basis er 30 år gjennomsnitts alderen for første gangs fødene i oslo er det 31.

Mener ikke at folk på 20 burde få barn under utdannelse med en person de ha vært sammen med i 2 mnd og som lever på stipend. Men mener heller ikke at du trenger å ha en årlig inntekt på over 400 000 for å skaffe seg barn.

Personer er forskjellige og veldig mange er ansvarsfulle foreldre selvon de ikke er advokater som kjører BMW.

[Gjest Peachbud]

Enn hvis et par f.eks hadde skaffet seg, eller hadde en hund sammen før de satte et barn til live...

Tror dere det ville forberedt dem en brøkdel på familielivet, og samtidig hjulpet til å unngå noe av "tomsohetsfellen"?

Eller en plante, sånn for å forberede seg på livet med en hund. En kunne starte helt i det små med en kaktus for eksempel.

Det er ikke alle som ønsker seg barn som interesserer seg for dyrehold.