De stille barna

[absinthia]

Dere glemmer at dette sto skrevet i en norsk dagsavis og ikke et fagtidsskrivt og er derfor å regne som enkel folkeopplysning. Det er derfor ikke nødvendig å briefe med faguttrykk som gjør at menigmann ikke skjønner hva det er snakk om.

Her dreier det seg om å se de barna som er så stille at de blir oversett og tenke at man må følge litt med dem også og ikke bare de med utagerende atferd. Det er ikke snakk om hva slags diagnoser eller annet som ligger til grunne for f.eks internalisering.

Det første man må gjøre er å se et problem, så kan man begynne å granske det. Uavhengig av hva som ligger til grunne, så vil de fleste barn som er så tilbaketrukket at de lider av det, ha behov for litt hjelp til å takle ting på en måte somgjør at de i det minste får det litt bedre.

Bare det at noen i det hele tatt gir uttrykk for at de ser dem har en verdi. Uavhengig om det er vold i heimen, lite sosial trening, adhd, mobbing eller andre ting.

[Crash]

Jeg synes også de burde bruke et annet begrep. "De stille barna" trenger ikke nødvendigvis være negativt.

[Gjest Gjest]

Dere glemmer at dette sto skrevet i en norsk dagsavis og ikke et fagtidsskrivt og er derfor å regne som enkel folkeopplysning. Det er derfor ikke nødvendig å briefe med faguttrykk som gjør at menigmann ikke skjønner hva det er snakk om.

Her dreier det seg om å se de barna som er så stille at de blir oversett og tenke at man må følge litt med dem også og ikke bare de med utagerende atferd. Det er ikke snakk om hva slags diagnoser eller annet som ligger til grunne for f.eks internalisering.

Det første man må gjøre er å se et problem, så kan man begynne å granske det. Uavhengig av hva som ligger til grunne, så vil de fleste barn som er så tilbaketrukket at de lider av det, ha behov for litt hjelp til å takle ting på en måte somgjør at de i det minste får det litt bedre.

Bare det at noen i det hele tatt gir uttrykk for at de ser dem har en verdi. Uavhengig om det er vold i heimen, lite sosial trening, adhd, mobbing eller andre ting.

Nå endte vi opp i en diskusjon med hverandre om begrepsbruk. Begrepet "de stille barna" er jo også et begrep. Det handlet ikke om å briefe med faguttrykk, men vi havnet ikk i en debatt om at media ikke var flinke nok til å spesifisere hva som lå i nettopp dette begrepet. Det er ikke lett å holde seg unna en interessant diskusjon med en annen som en merker også har mye å si på området.

Debatten omhandlet også det at denne artikkelen som det ble referert til benyttet betegnelsen atfersproblem om "de stille barna", og det er også en interessant diskusjon. Det handler ikke om å brife med fagkunnskap, men å diskutere hvor vidt vi var enige med noe som ble sakt i artikkelen.

Jeg syntes det er litt synd om en diskusjon ikke skal kunne få ta inn i seg også en mer dyptgående diskusjon bladt to mennesker som har mange meninger om tema. Dersom denne delen av debatten, som jeg anser som relevant til tema, ikke er av din interesse så er det opp til deg. Det er fint at du bringer diskusjonen tilbake til et annet nivå. Det var aldri ment å overvelde noen slik at de ikke skulle fortsette debatten. Når man er veldig engasjert i et tema er det ikke lett å begrense seg

[Gjest Frk Åberg]

Jeg er ikke uenig i at det å være uvanlig stille er en atferd. Men jeg mener likevel det vil bli misvisende å kalle det en atferdsforstyrrelse, fordi jeg tror fokuset da lett kan bli på den stille atferden fremfor hva som ligger bak, hva som gjør at barnet er så stille. Som gjest sier, mener jeg også at det er viktig hva slags språk man bruker, selv om vi er uenige i hvilket språk vi skal bruke.

Når det gjelder å ta disse barna på alvor, så tror jeg ikke de blir tatt noe mer på alvor om man fokuserer på atferden deres enn på eventuelle bakenforliggende problemer som mobbing, angst, vold i hjemmet osv.

Man kan jo si det samme om noen av de som eksternaliserer, som kunne ha tilfredsstilt en ADHD-diagnose, men som f.eks. er utagerende pga. problemer hjemme. At man i de tilfellene også kunne si at det ikke vil bli helt riktig å kalle det en atferdsforstyrrelse, fordi det handler om at atferden kun er et symptom på noe.

[Gjest venus ii]

Atferd er lettere å krysse av på et skjema, et mentalt skjema etc. Det samme mentale skjema kan da benyttes for både internalisering og eksternalisert atferd og lærerene rettes da mot å se på atferd i et større perspektiv. Det for en lærer å skulle legge merke til emosjonelle og psykososialeproblemer virker nok i en del tilfeller ganske overveldene, men om man går helt ned til basic og sier at dette handler om atferd, og om barna har problemer med et de holder for mye igjen slik at det skaper problemer eller om de inngår i atferd som skaper problemer for dem

Hvis en skal oppdage angstproblematikk ved å se på atferd, så vil en i hvert fall ikke oppdage alle tilfellene.. Det er en god grunn til at angstkriterier i diagnosesystemene ikke baserer seg på atferdskritier (bortsett fra unngåelsesatferd i visse typer). Angst er jo den berømte internaliseringen i ytterste form..

Men for all del, jeg mener selvsagt at lærere også skal være oppmerksomme på tilbaketrekking og andre psykososiale vansker. Men å kalle emosjonelle problemer for atferd, det er jeg ikke med på.

Men dette er kanskje den store spade vs. graveredskap-diskusjonen noensinne. Jeg er sikker på at vi er ute etter samme ting, nemlig at disse barna skal bli sett Hvordan det skjer, er kanskje ikke så viktig i den store sammenhengen.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg var et av de stille barna. Jeg var ikke alltid stille, og jeg kunne også snakke mye med venner. Var ikke redd for å snakke høyt i klassen heller, men var snill og pliktoppfyllende og gjorde ikke noe galt med vilje. Samme var hjemme. Jeg skulle ønske lærere og foreldrene mine hadde bekymret seg tidligere. Spesiellt i ungdomsalderen. I dag har jeg fått adhd diagnose, men det var først etter jeg ble 21 at jeg fikk oppsøkt hjelp første gang. Det er bedre å være litt for bekymret enn det motsatte, for det gjør større skade å ikke få hjelp, enn å få for mye hjelp.

[absinthia]

Nå endte vi opp i en diskusjon med hverandre om begrepsbruk. Begrepet "de stille barna" er jo også et begrep. Det handlet ikke om å briefe med faguttrykk, men vi havnet ikk i en debatt om at media ikke var flinke nok til å spesifisere hva som lå i nettopp dette begrepet. Det er ikke lett å holde seg unna en interessant diskusjon med en annen som en merker også har mye å si på området.

Debatten omhandlet også det at denne artikkelen som det ble referert til benyttet betegnelsen atfersproblem om "de stille barna", og det er også en interessant diskusjon. Det handler ikke om å brife med fagkunnskap, men å diskutere hvor vidt vi var enige med noe som ble sakt i artikkelen.

Jeg syntes det er litt synd om en diskusjon ikke skal kunne få ta inn i seg også en mer dyptgående diskusjon bladt to mennesker som har mange meninger om tema. Dersom denne delen av debatten, som jeg anser som relevant til tema, ikke er av din interesse så er det opp til deg. Det er fint at du bringer diskusjonen tilbake til et annet nivå. Det var aldri ment å overvelde noen slik at de ikke skulle fortsette debatten. Når man er veldig engasjert i et tema er det ikke lett å begrense seg

Nå er jeg rimelig godt inne i slike fagtermer selv. Det jeg sier er at det står skrevet slik i avisen for at menigmann skal forstå hva det er snakk om.

Det står heller ikke i artikkelen at internalisering er et adferdsproblem. Det står at det kan være det og det er en stor forskjell. Et adferdsproblem må heller ikke forveksles med en adferdsforstyrrelse, som er noe annet. Et adferdsproblem er når adferden blir et problem for deg selv, eller andre uavhengig av hva slags adferd det er som er problemet. I dette tilfellet hindrer den stille adferden barna i å få det de trenger.. da er adferden et problem, selv om det kan være et symptom på noe annet, f.eks en adferdsforstyrrelse eller psykososiale problemer.

At et barn er stille på skolen, slik at de ikke får det de trenger der, betyr vel egentlig ikke at de har et adferdsproblem, dersom de er annerledes i andre sammenhenger. Noen ganger kan innagerende adferd, være en tilpasning til omgivelsene, for å "overleve" i miljøet. Det kan være et symptom på at miljøet rundt deg er så sykt/ truende at du tar avstand fra det for å overleve og da må det betraktes som en forsvarsmekanisme som er symptom på noe annet. Og her kunne man kommet med en utgreiing om hva begrepet atferd innebærer, men det har jeg ikke tid til. Å være stille er også en atferd i like stor grad som å være utagerende, men ingen av disse trenger å være et problem.

Man kan jo ikke si at noen mangler atferd......

Endret 15. april 2008 av absinthia