De stille barna

[Gjest Stille]

Det har vært en del fokus i media på de "stille barna" i dag. Er det virkelig blitt slik i dag at det å være stille og rolig blir sett på som et symptom på at noe er galt? Da jeg gikk i barneskolen var idealet å være nettopp stille og rolig. Det var noe man fikk ros for i foreldremøter. Får dagens foreldre til skolebarn bekymrede tilbakemeldinger fra skolen hvis barnet er stille?

Se artikkel

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/14/532453.html

[Gjest Casey]

Det har vært en del fokus i media på de "stille barna" i dag. Er det virkelig blitt slik i dag at det å være stille og rolig blir sett på som et symptom på at noe er galt? Da jeg gikk i barneskolen var idealet å være nettopp stille og rolig. Det var noe man fikk ros for i foreldremøter. Får dagens foreldre til skolebarn bekymrede tilbakemeldinger fra skolen hvis barnet er stille?

Se artikkel

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/14/532453.html

Ja, det kan være et stort problem for de barna det gjelder at de er såkalt "stille" barn på skolen. Noen er stille hele tiden, andre er utagerende hjemme og ute istedet for i skolen.

Med så mange barn vil noen bråke mer enn andre, og de som larmer får oppmerksomhet. En lærer skal holde orden på en hel klasse, og da går mye energi med til å hanskes med de urolige barna. De stille barna kan veldig lett bli oversett. Noen stille barn har problemer med å hevde seg, uttrykke seg og å kommunisere behov. På sikt er ikke det sunt.

Endret 14. april 2008 av Casey

[Gjest Frk Åberg]

Det er jo forskjell på hvor stille man er da. Som de nevner her, er det noen barn som er så tilbaketrukne at man tror det kan hindre læring på skolen og sosial omgang med jevnaldrende. Om barnet er så stille at det selv opplever det som et problem, syns jeg man skal ta det på alvor. Som de sier i artikkelen, blir det mye fokus på de som utagerer problemene i stedet. De stille oppfattes ikke som et problem i klasserommet, og da blir de oversett. Det er et problem.

Barn som henger etter med skole og sosialt, har større sjanse for å utvikle diverse problemer senere, så det er bra å gjøre noe tidlig, om man oppfatter at problemene er alvorlige nok og at de ikke vil gå over av seg selv.

[absinthia]

Det er vel igrunn de som er stille og lider under det/ er stille fordi de sliter med noe, har mangel på venner, ikke spør etter hjelp når de trenger det o.l. de snakker om.

Husk at et barn er stille, kan være symptom på mobbing eller andre ting, noen er evige drømmere med oppmerksomhetsproblemer som tilbringer skolegangen med å titte ut av vinduet ( f.eks jenter med adhd og add-barn av begge kjønn).

Selv brukte jeg 3. til og med 7. klasse på å være så stille som mulig for at ikke de andre (de verste mobberne) skulle legge merke til meg og komme med kommentarer. Heldigvis oppdaget jeg underveis at mobberne ble ekstra ekle, når jeg gjorde noe bra, kom med gode ideer, imponerte med kreative evner eller fag. Jeg fortsatte riktignok å være ganske taus, men passet på å provosere gjennom å være ekstra mye meg selv, gikk i andre klær enn hva som var normen (mobbevåpenet var forresten at jeg ikke gikk i "moteriktige klær", hadde rødt hår, fregner og var større enn de fleste av vekst) og gjorde timene litt mer spennende for meg selv med å lese kompliserte bøker i smug, i steden for å vente på at mobberne skulle stave seg ferdig, eventuelt bli ferdig med å finne på tåpelige ting i timen.

Jeg er helt overbevist over at det å være for stille er et symptom det er viktig å følge med på, jeg har fått mye mindre hjelp enn jeg burde hatt, i tillegg fikk vi en klasseforstander i 5 og 6 klasse som brukte meg som hakkekylling, fordi det var mulig uten at det skjedde noe videre.. det er tydeligvis greit å plage de som ikke sladrer eller sier noe særlig høyt. Årene med denne læreren, førte til at jeg sluttet å snakke når jeg ble spurt om noe i timene hans, ettersom han latterliggjorde alt jeg sa og gjorde, uansett om det var riktig eller galt. "Fordelen" med at denne læreren mobbet meg, var at mine medelever sluttet, en etter en, fordi de syntes at han behandlet meg dårlig. Før vi sluttet på ungdomsskolen, hadde de fleste av de verste mobberne bedt om unnskyldning. Da jeg begynte på videregående, var det faktisk lærere som oppdaget at jeg var litt for stille og sørget for å stimulere litt til at jeg vistes og hørtes litt bedre i skolehverdagen, men jeg har faktisk ikke kommet på et normalt nivå, før jeg ble voksen..og jeg er helt sikker på at det ikke var noen fordel å være stille og rolig, for min del.

[tjadama]

Uff, dette er en problematikk som er så individuell, og begrunnes på så ulike gunnlag at det blir bare synsing å si noe som helst vil jeg påstå..

men min synsing, når jeg først er her:

Det er foreldre som klager og banner (og mener lærere lyver) fordi "mitt barn er bare søt og stille" (hjemme) -mens barnet faktisk er en mobber og "bråke-kråke" på skole benken, men dette vil ikke foreldrene høre på konferansetimer o.l.

og andre veien er det galt å si at ens barn er bekymringsverdigt innetsluttet, når barnet kanskje er (tilsynelatende) sprudlende i hjemmet...

-dette tar bare for seg foreldres (noe forståelige) reaksjon på en "anklage" om at barnet ikke er innunder en "normal". men det er det en lærer faktisk forholder seg til før de uttaler seg om noe som helst, så når en først føler det er verdt å nevne er det skjelldent uten grunn.

Det er ikke snakk om barn som er rolige og evt. lydige. det er snakk om barn som viser tegn på at de ikke har det godt, (egentlig viser de tegn ved å ikke uttrykke noe...)

Det er vondt å oppleve at "de stille barna" ikke kommer på skolen, og at ingen i klassen merker det... Dette skjer ikke med hverken gjennomsnitts barna eller de utagerende barna. De får høre "har du vært syk? -vi savna deg" o.l.

men noen får ingen respons, fordi de sees ikke når de er på skolen, ei heller når de er vekk...

[Gjest Gjest]

Jeg var ett av disse stille barna, og årsaken var vold i hjemmet, som gjorde at jeg fikk sosial angst.

Så barn som opplever vold i hjemmet kan få mange slags problemer, inklusiv frykt for andre mennesker.

Jeg har det fortsatt.

[Gjest Gjest]

Dette med betegnelsen "de stille barna" brukes for å betegne barn som ikke utagerer men som "innagerer" (trekker seg tilbake når de opplever problemer heller enn utagerer=, det betyr ikke at det er problem at man er stille i og for seg, men de barna som er tilbaketrukkne usikkre og har angst har tidligere vært vanskeligere å fange opp i skolen fordi man ikke merket dem like godt som de utagerende barna. På denne måten ble tiltak satt på de som var utagerende, men ikke de som var veldig sjenerte og kanskje lider av stor sosial angst veldig dårlig selvtilitt etc.

Altså; å være mer av et stille lynne hvor man gjør som man skal og er rolig er ikke det som betegnes med "de stille barna". Dette er en samlebetegnelse på de barn som er veldig tilbaketrukkne slik at det går ut over deres livskvalitet, på samme måte som det å være aktiv i seg selv ikke er et problem men man blir i kategorien "problembarna/de bråkete barna" bår det er så forstyrrende at barnet ikke fungerer som de skal. Det er viktig at man legger merke til hva man faktisk putter i de forskjellige kategoriene, da å være stille eller aktiv ikke er problem i seg selv.

[Gjest Gjest]

Den siste posten her tatt i betraktning - kanskje det er lurt å kalle disse barna noe annet en stille i media? Det kommer jo ofte ikke noen utdyping på hva som menes med stille. Kan jo bli belastende for stille og rolige barn uten problemer når gud og hverman lurer på hva som er galt med deg, gitt medieoppmerksomheten.

[Gjest Gjesten du viser til]

Den siste posten her tatt i betraktning - kanskje det er lurt å kalle disse barna noe annet en stille i media? Det kommer jo ofte ikke noen utdyping på hva som menes med stille. Kan jo bli belastende for stille og rolige barn uten problemer når gud og hverman lurer på hva som er galt med deg, gitt medieoppmerksomheten.

Jeg tror media er veldig påvirket av fagtermenologi da betegnelsen "de stille barna" er noe alle fagfolk bruker og vet hva omfatter. Betegnelsen startet vel å bli brukt etter man fant ut at det bare var de bråkete barna med problemer som fikk oppmerksomhet, fordi de stille barna med problemer ikke var like lett synlige fordi all lærer/assistent oppmerksomhet gikk til å holde orden og tilrettelegge for de bråkete barna. Etter dette ble liksom "de stille barna" en betegnelse på de som er så stille at det er problematisk og ikke bare på dem som er stille og greie, men som fungerer godt sosialt etc.

Jeg tror media lett lar seg påvirke for mye av fagspråket og det fagfolk omtaler på en selvfølgelig måte, og ikke tenker godt nok over at dem de skal viderebringe informasjonen til ikke har samme bakgrunn for å vite hva betegnelsen betyr.

[venus*]

Jeg tror media er veldig påvirket av fagtermenologi da betegnelsen "de stille barna" er noe alle fagfolk bruker og vet hva omfatter. Betegnelsen startet vel å bli brukt etter man fant ut at det bare var de bråkete barna med problemer som fikk oppmerksomhet, fordi de stille barna med problemer ikke var like lett synlige fordi all lærer/assistent oppmerksomhet gikk til å holde orden og tilrettelegge for de bråkete barna. Etter dette ble liksom "de stille barna" en betegnelse på de som er så stille at det er problematisk og ikke bare på dem som er stille og greie, men som fungerer godt sosialt etc.

Jeg tror media lett lar seg påvirke for mye av fagspråket og det fagfolk omtaler på en selvfølgelig måte, og ikke tenker godt nok over at dem de skal viderebringe informasjonen til ikke har samme bakgrunn for å vite hva betegnelsen betyr.

Hvilket fag er det som bruker fagtermen "de stille barna"?

Jeg håper at denne doktorgraden er blitt feiltolket av avisene, fordi avisartikkelen vitner om elendig begrepsbruk. Jeg gremmes nok mest over ordet innagering. Det finnes allerede et kjent begrep som omfatter det hun snakker om - internalisering. Agere innover...jaja.

Det å snakke om at internalisering (eller innagering om en absolutt må) som ATFERDSproblemer er bare tåpelig.

[Gjest Gjest]

Hvilket fag er det som bruker fagtermen "de stille barna"?

Jeg håper at denne doktorgraden er blitt feiltolket av avisene, fordi avisartikkelen vitner om elendig begrepsbruk. Jeg gremmes nok mest over ordet innagering. Det finnes allerede et kjent begrep som omfatter det hun snakker om - internalisering. Agere innover...jaja.

Det å snakke om at internalisering (eller innagering om en absolutt må) som ATFERDSproblemer er bare tåpelig.

Jeg beklager da virkelig at jeg ikke kom på ordet internalisering i farta. Jeg er ikke perfekt og har alle fagtermer like tilgjengelig til en hver tid. Det å agere innad heller enn utad forklarer jo faktisk hva jeg mener. Jeg beklager virkelig at jeg forsøkte å komme med en avklaring her, men ikke benyttet rett termenologi(jeg har også mine egne språkproblemer, som gjør at jeg har vanskelig med å nå tak i de ordene jeg trenger av og til, og på et såpass uformellt media som dette gidder jeg heller ikke å være påpasselig med å formulere meg rett hele tiden, så sannt folk forstår hva jeg mener)

I forbindelse med pedagogikk, PPT og kompetansesenter med doktorer og psykologspesialister har jeg flere ganger hørt denne betegnelsen bli brukt. Det brukes som "slang" når man diskuterer en sak, og selvsakt ikke i en konkret sak om et spesifikkt barn.

Å kritisere noen for et sakelig innlegg hvor man avklarer at media benytter feil begreper i denne debatten ser jeg ikke poenget med.

[Gjest Gjest]

Det å snakke om at internalisering (eller innagering om en absolutt må) som ATFERDSproblemer er bare tåpelig.

Men atferd som er problematisk for barnet er ikke det da et atferdsproblem? Dersom det å internalisere problemene sine ikke er et atferdproblem faller man igjen i samme fella med at man fokuserer på atferdsproblemer i skolen og bare fokuserer på de med atferdsproblemer av eksternaliserende karakter.

[venus*]

Les innlegget mitt en gang til, og du vil se referansene til avisartikkelen og doktorgradsstipendiaten. Det eneste jeg spurte deg er hvilket fag som bruker "de stille barna" som fagterm. Beklager om dette ikke kom tydelig nok frem.

[Gjest Gjest]

Les innlegget mitt en gang til, og du vil se referansene til avisartikkelen og doktorgradsstipendiaten. Det eneste jeg spurte deg er hvilket fag som bruker "de stille barna" som fagterm. Beklager om dette ikke kom tydelig nok frem.

Aha... jeg har en del problemer med forumet i dag, og får ikke tilgang til diverse innlegg i tråder(bare halvparten kommeer frem feks), ei heller til linken i dette tilfellet. Alt henger og stopper opp i dag her inne for meg.

Men ja, da tenker jeg at å innagere heller ikke er et såpass galt ord kanskje heller. Man agerer innad heller enn utad, som er en beskrivelse av den faktiske handlingen, mens problemene som objekt er internalisert eller ekstarnalisert.

[venus*]

Men atferd som er problematisk for barnet er ikke det da et atferdsproblem? Dersom det å internalisere problemene sine ikke er et atferdproblem faller man igjen i samme fella med at man fokuserer på atferdsproblemer i skolen og bare fokuserer på de med atferdsproblemer av eksternaliserende karakter.

Jeg ser ingen grunn til å beskrive internalisering som et atferdsproblem. Det ligger litt i begrepet internalisering at det ikke er atferd som er hovedproblemet..

Både internalisering og eksternalisering kan bli et problem, men jeg synes det er meningsfullt å skille mellom disse to. Problemet er vel heller at skolene ikke er like flinke til å legge merke til internaliserende vansker hos elever (logisk nok, for all del).

[Gjest Gjest]

Jeg ser ingen grunn til å beskrive internalisering som et atferdsproblem. Det ligger litt i begrepet internalisering at det ikke er atferd som er hovedproblemet..

Jeg tenker at mangel på atferd også er en atferd i seg selv. Det å ikke inngå i sosialt samspill er like mye en atferd som det å gjøre det.

Det å være tilbaketrukket er en atferd. Dersom jeg var satt til å observere atferden til et barn på en skole ville jeg også rapportert tilbaketrekkning som en karakteristisk atferd hos barnet. Jeg ville også etter en terapitime notert at selvkritikk, angst etc er karakteristisk atferd for barnet.

Jeg tenker at det ikke er mulig å finne en handling som ikke er atferd, selv om dette innebærer å tilbakeholde en respons heller enn å ha en gal respons feks. Videre tenker jeg at rent pedagogisk sett, ettersom jeg vet hvor tungvindt systemet er, så kan det være hensiktsmessig å fremme dette som et atferdsproblem på lik linje med allt det andre fordi det nettopp er dette som må til for å få likt fokus på disse to tingene tenker jeg. Dersom man fokuserer på at disse barna har selvtilitt/anfgst/sosiale problemer etc. så forandrer dette faktisk i større grad saksgangen, behandlingen av disse etc. Min opplevelse er at systemet nettopp er så firkantet. Det å ha en fellesbetegnelse er et viktig "politisk" hjelpemiddel for å få viet like mye oppmerksomhet til både den innagerende og utagerende atferdsproblematikken.

Men igjen er jeg bare en student i smått begynnende innsyn i praksis, og ikke en erfaren innen dette feltet, så kanskje har jeg en tankegang som ikke representerer resten av dette feltet.

[venus*]

For meg gir det ingen mening å snakke om angst som atferd. Angst kan føre til visse typer atferd ja. Feks så kan tilbaketrekkingsatferd forklares av angst. Men dette er sekundærvansker. Angst i seg selv kjennetegnes av emosjonelle og fysiologiske trekk.

Det er viktig med et like stort fokus på alle typer vansker, men løsningen er vel neppe å lage hybridkategorier.

[Gjest Gjest]

For meg gir det ingen mening å snakke om angst som atferd. Angst kan føre til visse typer atferd ja. Feks så kan tilbaketrekkingsatferd forklares av angst. Men dette er sekundærvansker. Angst i seg selv kjennetegnes av emosjonelle og fysiologiske trekk.

Det er viktig med et like stort fokus på alle typer vansker, men løsningen er vel neppe å lage hybridkategorier.

For å kverulere enda litt mer da, angst innebærer å engste seg. Det å ensgste seg er en handling (hvis ikke ville det jo ikke vært et verb), og dermed en atferd.

Hmmm tror jeg skal undersøke litt om dette i morgen jeg og se hva jeg kan finne i bøkene mine. Jeg mener å huske å ha lest om noen som bruker min tankegang og brukte et mer utvidet begrep på atferdsvansker.

Poenget er bare at jeg ikke ønsker at "de stille barna" skal omfatte de emosjonellt og sosialt problematiske jentene, slik det lett blir. Jeg mener at å annerkjenne at det å være stille og tilbaketrukket innebærer et atferdstrekk hos barnet og at det er problematisk atferd gjørat dette stiller mer på lik linje med den andre atferdsproblematikken slik at man ikke får de samme kjønnsinndelingene som man kan få inntrykk av eksemjpelvis forekommer innen andre diagnoser som emosjonell ustabil person lidelse som gjerne omtales som "å nei hun der umulige nå igjen, eller de der umulige jentene" mens adhd ofte tenkes på som de u"mulige guttene". Kategorier som favner atferd som er fremtredende hos begge kjlønn kan derfor lede til mindre stigmatisering hos begge gruppene, da man får en mer nyansert kategori med en eksternaliserende og en internaliserende komponent. På den måten slipper man betegnerlser som "de stille barna" eller de "vanskelige barna", men har en felles målsettning om å behandle disse to kategoriene likt ut i fra samme kriterier (eks, når skjer det, hvor fremtredende, hvor forstyrrende for fungering eetc)

Men igjen, dette er egentlig bare mine litt stille tanker før jeg skal ut å skape omveltninger i et system jeg ser er veldig tungvindt og leder til mye forskjellsbehandling mellom forskjellige typer problematikk. hvilke ord man da bruker har desverre en ufatteilg stor betydning for hvordan man tar saken fatt, og hvordan man får bevilgninger av kommunen samt hvem som har ansvar for hva etc.

[venus*]

Jeg er ikke sikker på om jeg helt forstår hva du mener.. Men for å kommentere disse kjønnsforskjellene. Disse kjønnsforskjellene skyldes i stor grad manglende kunnskaper om diagnotisering og manglende kunnskaper om lidelsene. Mer kunnskap i feltet ville nok visket vekk mange av disse pseudo-kjønnsforskjellene.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke sikker på om jeg helt forstår hva du mener.. Men for å kommentere disse kjønnsforskjellene. Disse kjønnsforskjellene skyldes i stor grad manglende kunnskaper om diagnotisering og manglende kunnskaper om lidelsene. Mer kunnskap i feltet ville nok visket vekk mange av disse pseudo-kjønnsforskjellene.

Det er klart. Men så lenge helsesystemet som har mer dagelig kontakt består av assistenter og sykepleiere som ikke mottar (og ikke får motta til tross for at de aller fleste av disse skriker etter slik kunnskap) nok slik opplæring og det pedagogiske system i stor grad består av lærere, pedagoger og spesialpedagoger som også i mange tilfeller har minimalt med kunnskap om dette (en del PPT-kontorer har ikke en gang en psykolog tilknyttet seg) så tenker jeg at det å annerkjenne de som er innesluttet og tilbaketrekkende også som en atferd gjør det lettere for de i førselinjetjenesten å begynne å se på disse to formene for problemer som mer likestillte.

Atferd er lettere å krysse av på et skjema, et mentalt skjema etc. Det samme mentale skjema kan da benyttes for både internalisering og eksternalisert atferd og lærerene rettes da mot å se på atferd i et større perspektiv. Det for en lærer å skulle legge merke til emosjonelle og psykososialeproblemer virker nok i en del tilfeller ganske overveldene, men om man går helt ned til basic og sier at dette handler om atferd, og om barna har problemer med et de holder for mye igjen slik at det skaper problemer eller om de inngår i atferd som skaper problemer for dem

Det er klart at økt kunnskap hadde vært ideelt, men slik fungerer desverre ikke kommunenorge, særlig i mindre kommuner med dårlig med ressurser. Jeg tenker at det er viktig å tilrettelegge for et system som gjør det lettere å fange opp denne typen atferd i skolen, og det å annerkjenne at både internalisering/tilbaketrekkning også er en atferd så åpner dette for en lettere måte å formiddle dette på til førsteøomjetjenesten tenker jeg. Lærere er trent til å fange opp barns atferd, og det å indoktrinere at tilbaketrekking også er en atferd(sproblem) tenker jeg gjør det lettere for lærerne å også søke etter akkurat dette.

Jeg beklager om jeg snakker i dårlige termer, og kanskje sier ting som ikke er helt forståelige, som sakt har jeg mine tanker om dette og har minimalt med egen erfaring innen tema.

Huff, nå må jeg sove. Jeg har nylig vært på en del debatter med spesialpsykologer angående tilrettelegging i skolen, aferdsproblembarna og "de stille barna" ser du så jeg lar meg lett rive med når noen gidder å diskutere med meg (seminaret var så allt for kort)