Gå til innhold

Kjærlighetssorgen


Gjest Gjest
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest Gjest

Jeg var sammen med min kjære i tre fantastiske år. Så gikk vi fra hverandre, fordi vi begge følte oss litt grodd fast, og ville tenke. Vi er unge, og følte behovet for å oppleve mer. Han reiste vekk et halvt år for å studere i utlandet. Kvelden før han dro var vi sammen. Vi gråt begge to, og snakket om at vi ville forsøke å finne tilbake til hverandre når han kom hjem. Men at vi måtte tenke hver for oss. Dette var i fjor høst. Etter noen uker begynte jeg å savne ham ordentlig, men vi hadde blitt enige om å gi hverandre tid og plass til å være for oss selv. Jeg tok ikke ordentlig kontakt med ham før i oktober, da orket jeg ikke gå i usikkerhet lenger. Jeg ringte ham og fortalte ham at jeg savnet ham og lengtet ekstremt etter ham. Han lovet at han ikke hadde fått seg kjæreste, og sa at vi fikk snakke sammen når han kom hjem til jul.

Så kom han hjem til jul. Vi møttes i romjula, på café i byen. Der fortalte han enkelt og greit ordene som har ødelagt meg fullstendig. Han hadde blitt sammen med en felles venninne av oss i løpet av høsten. Hun hadde vært og besøkt ham i september. Han hadde ikke villet fortelle meg det på telefon. Samtidig gikk hun rundt hele høsten sammen med meg og lot som ingenting. Verden raste sammen. Totalt.

Vi har felles studiested alle tre. Jeg og eksen har nøyaktig samme omgangskrets. Jeg må se de to sammen, se bilder av dem, høre om dem fra venner, vite at de i skrivende stund er på kjærlighetsferie. Jeg har ingen mulighet til å reise herfra, jeg er midt i et studie jeg har bundet meg opp til.

Hver eneste dag er et rent helvete. Jeg savner ham sånn, og hater henne. Jeg forsøker å være blid, imøtekommende, hyggelig mot alle rundt meg. Men når jeg er alene gråter jeg hele tiden. Jul er flere måneder siden. Men jeg tenker på ham hver dag, hver time, hvert minutt. Jeg klarer ikke å komme meg videre. Det er så ufattelig, fryktelig vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Pupsilure
:klem: Uff, det hørtes frferdelig ut! Har du fått snakket med henne? Fått vite hvordan det kunne skje? Det var skikkelig dårlig gjort av dem begge.....
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Takk! Nei, jeg har ikke villet snakke med henne. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at jeg hadde knukket helt sammen, og det hadde jeg ikke tillatt henne å se. Så mye stolthet vil jeg ha igjen. Når jeg går forbi henne, overser jeg henne totalt. Eksen, derimot, gjør jeg så godt jeg kan for å prate med. Et smil, et hyggelig ord fra ham, jeg tar det jeg kan få.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Føler med deg ts

Har ikke noe godt råd til deg, men jeg føler så med deg. Kjærlighetssorg er så vondt så vondt og det kjennes som man aldri skal bli ordentlig glad igjen. Jeg håper det er for deg som det har vært for meg, at sorgen blekner etterhvert og at du tilslutt kan gå videre. Lykke til, du har det tøft, men du kommer gjennom det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Keycha
Jeg var sammen med min kjære i tre fantastiske år. Så gikk vi fra hverandre, fordi vi begge følte oss litt grodd fast, og ville tenke. Vi er unge, og følte behovet for å oppleve mer. Han reiste vekk et halvt år for å studere i utlandet. Kvelden før han dro var vi sammen. Vi gråt begge to, og snakket om at vi ville forsøke å finne tilbake til hverandre når han kom hjem. Men at vi måtte tenke hver for oss. Dette var i fjor høst. Etter noen uker begynte jeg å savne ham ordentlig, men vi hadde blitt enige om å gi hverandre tid og plass til å være for oss selv. Jeg tok ikke ordentlig kontakt med ham før i oktober, da orket jeg ikke gå i usikkerhet lenger. Jeg ringte ham og fortalte ham at jeg savnet ham og lengtet ekstremt etter ham. Han lovet at han ikke hadde fått seg kjæreste, og sa at vi fikk snakke sammen når han kom hjem til jul.

Så kom han hjem til jul. Vi møttes i romjula, på café i byen. Der fortalte han enkelt og greit ordene som har ødelagt meg fullstendig. Han hadde blitt sammen med en felles venninne av oss i løpet av høsten. Hun hadde vært og besøkt ham i september. Han hadde ikke villet fortelle meg det på telefon. Samtidig gikk hun rundt hele høsten sammen med meg og lot som ingenting. Verden raste sammen. Totalt.

Vi har felles studiested alle tre. Jeg og eksen har nøyaktig samme omgangskrets. Jeg må se de to sammen, se bilder av dem, høre om dem fra venner, vite at de i skrivende stund er på kjærlighetsferie. Jeg har ingen mulighet til å reise herfra, jeg er midt i et studie jeg har bundet meg opp til.

Hver eneste dag er et rent helvete. Jeg savner ham sånn, og hater henne. Jeg forsøker å være blid, imøtekommende, hyggelig mot alle rundt meg. Men når jeg er alene gråter jeg hele tiden. Jul er flere måneder siden. Men jeg tenker på ham hver dag, hver time, hvert minutt. Jeg klarer ikke å komme meg videre. Det er så ufattelig, fryktelig vondt.

Jeg vet akkurat hvordan det er med denne grusomme og vonde kjærlighetssorgen. Du føler at alt rundt deg stopper helt opp, at du er helt alene i verden med de vonde tankene. Jeg er så innmari lei av denne tungen stenen i hjerte som jeg føler aldri blir borte. Lurer på om jeg noen gang blir kvitt den. Ting føles så utrolig håpløst og man er sikker på at man kommer til å leve sånn foralltid. Jeg rpøver å si til meg selv at ting ordner seg, men at jeg må gi det tid. Så da er det vel bare å gi det tid da, og vente helt til byrden letter.. Men fy fa*n så grusomt det er akkurat nå. Vill bare si at jeg føler masse med deg! Mange gode klemmer fra ei som vet hvor vondt det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...