Jeg skal bli stemor

[Essie_]

Jeg var 10 da jeg fikk min "stemor". Dette er nå over ti år siden. I begynnelsen syns jeg det hele var merkelig - og ville kanskje ikke ha så mye med henne å gjøre. Men dette hadde ingenting med at hun ikke er hyggelig, men mer det at jeg var veldig lojal ovenfor min mor. Hun var hverken spesielt glad i pappa eller den nye kjæresten hans på den tiden. Jeg var veldig på mammas parti pga at det var pappa og den nye kjæresten som hadde "ødelagt familien" min.

Nå har kona til pappa (de har giftet seg) og jeg et godt forhold. Selvfølgelig vil det aldri bli så tett som mamma og mitt bånd, men det har hun aldri prøvd på heller. Det har jeg satt pris på. I tillegg har hun aldri kjeftet på meg eller prøvd å oppdra meg (nå var jo jeg kanskje nesten ferdig oppdratt når hun kom inn i bildet), det er jeg veldig glad for. For det syns jeg på en måte at ikke var hennes jobb.

Så å holde deg unna diskusjonene rundt hvordan barna bør oppdras gjør du lurt i, tror jeg. I tilfelle ville nok dette også forsure forholdet mellom din kjæreste og eksen hans, og det er ingen tjent med. Og sats heller på en rolle som en tante eller lignende; du kan uansett ikke konkurrere med forholdet mellom mor og barn. Selv om du nok vil få et godt forhold til barna etterhvert, spesielt med tanke på at de fortsatt er ganske små.

Ønsker deg masse lykke til, håper du kommer til å trives som stemor!

[:-) anna]

Jeg har ikke lest alle svarene, men jeg vil svare likevel.

Jeg ble stemor for tretten år siden, og har gjort meg noen erfaringer.

Først og fremst: det er absolutt ikke negativt å bli stemor. Jeg har en fantastisk stesønn som jeg er enormt glad i og stolt av. En fin ting ved å være stemor er at jeg kan skryte mye av ham uten å risikere å høres ut som en "myrsnipe".

:-)

Men det er en del utfordringer også. Det ER faktisk en del vanskelige situasjoner ved det å være stemor. Man kommer til å måtte svelge en del kameler. Det å være sammen med en far er annerledes enn å være sammen med en som ikke er far.

Mine råd til deg:

- Husk hvordan det er å være barn. Husk at for et barn er hjemmet og foreldrene selve fundamentet i livet. Husk at barnet skal kunne se på deres felles hjem som sitt hjem i like stor grad som du gjør det. det er veldig lett for å irritere seg over trivialiteter som rot eller manglende oppfølging av plikter. Men husk at om man på noen måte får barnet til å føle seg usikker/utrygg eller uønsket/som et irritasjonsmoment i sitt eget hjem så begår man faktisk et overgrep mot barnet.

- Bruk aldri barnet til å sende beskjeder til mor. Avtal ting voksne imellom.

- Si aldri noe negativt om mor. Pass på at barnet føler at han fritt kan snakke om henne. Spør etter henne, ros henne, og sørg for at barnet vet at dere er på talefot.

- Om du blir frustert, bruk noen andre til å slippe ut damp. Det er slikt man har gode venninner til.

- Tilgi og glem. Vær klok. Ikke spar på frustrasjoner i en stor sekk og dra dem frem som eksempler på hvor håpløst du har det. Det er ikke rettferdig. Spesielt ikke når den ene parten er et barn. behandle stebarnet ditt som du ville behandlet ditt eget barn. Eller som du ville ønsket å bli behandlet selv som barn

- Vær forsiktig med å oppdra barnet. Dette vet jeg mange er uenige med meg i, men jeg kan begrunne det jeg mener. Som stemor vil forholdet man har til barnet vurderes ut fra om man kommer overens eller ikke. (Både av barnet, stemor og andre) Om man krangler mye, vil det oppleves som at man har et dårlig forhold. Foreldre har fortrinnet at de kan krangle med barna sine, uten at det rokker ved begges forståelse av at de elsker hverandre. Jeg mener ikke at man ikke skal kunne si fra om at stebarnet må henge opp yttertøyet eller at det er over leggetid. Noe er husregler, og de skal følges. Men man bør overlate de situasjonene som kan føre til større konflikter til foreldrene.

Beklager om dette høres negativt ut. Jeg prøver bare å være realistisk. Det å få stebarn VIL føre med seg utfordringer og frustrasjoner. Men det kommer til å gå fint. Gjør så godt du kan og prøv å elske barna, så går det helst bra. :-D

[Gjest lillebøll]

Min kjære er nå blitt stefar.

Jeg ser på det som viktig at barna forstår at han er den andre voksenpersonen. At hans meninger teller like mye som min og far sine meninger. Og stemor på den siden.

Vi jobber for å fungere sm en familie, tar avgjørelser som vi skulle vært biologiske foreldre begge to. Dette tror jeg er viktig både for at ste.far/mor skal kunne ha det bra i sitt eget hjem men også for barnas trygghet.

En voksenperson uten voksenansvar tror jeg lett kan forvirre barna.

[Helen]

Jeg har vært stemor i snart 10 år, det har gått over all forventning. Jeg hadde to unger og mannen min en da vi møttes.

Vi flyttet sammen veldig fort, det bare ble slik siden han bodde hos foreldrene sine.

Våre unger var ikke så gamle, mine var 2 og 6 år, hans var 2 år.

Vi ble enige om at vi skulle behandle ungene våre (så langt det var mulig) likt. Det medførte at vi var sammen om å oppdra ungene.

Jeg har kjeftet, irrettesatt og klemte hans unge like mye som mine egne.

Nå er hans datter 11,5 år og vi har et tett forhold. Når hun har problemer så er det alltid meg hun går til med det. Det er også meg hun spør når hun det er noe hun lurer på.

Jeg har også et veldig godt forhold til hennes mor, vi er ikke bestevenninner men kan fint ta en kaffe hjemme hos hverandre. Siden min sønn er like gammel som min stedatter så sitter vi som oftes sammen når vi er på arrangement i forbindelse med skolen.

Jeg tror ikke vi hadde fått det til å fungere hvis vi ikke hadde gjort det på denne måten. Jeg mener det er viktig at steforeldrene blir inkludert ordentlig i oppdragelsen av stebarnet og ikke blir en person som bare står på sidelinjen.

[rangi]

Jeg er også stemor, har vært det i nesten 4 år nå. Det har stort sett bare vært positivt, og jeg har aldri angret på at jeg valgte en mann med barn fra før. Min mann har delt foreldrerett til sine barn, så de bor hos oss hver annen uke.

Jeg er enig med innlegget over, min erfaring er også at man som stemor skal være forsiktig med å blande seg alt for mye inn i oppdragelsen til stebarna. Dette avhenger selvfølgelig av barnas alder og hvor mye de bor hos dere.

Mine stebarn var 9 og 11 år da jeg flyttet sammen med faren deres. Jeg holdt meg litt i bakgrunnen, prøvde aldri å "late som om jeg var moren deres", vi fant på artige ting sammmen; spilte spil, gikk turer, bakte boller osv.

Nå har jeg et kjempefint forhold til mine to stebarn, og de har også fått en liten bror, som de begge to er veldig glad i. Her om dagen sa min stedatter til sin far at"det gjør ingenting at mamma og du ikke bor sammen, fordi Lise (meg) er så snill, også gjør vi så mye artig sammen". Det syns jeg var veldig koselig å høre:)

Lykke til! Det skal nok gå bra.

[Frk Johansen]

Synes det er mange fine innlegg her, jeg er selv stemor og har vært det i 3 år, holder meg nøytralt i bakgrunnen og "veileder" mens far tar seg av alvorspraten i de få tilfellene det har vært noen. Det jeg vil si som du bør tenke over er hvor overstrømmende/kjærlig du skal være.

Jeg har selv opplevd å få en stemor som kastet seg rundt halsen på meg og kysset og klemte meg mer enn jeg fant behagelig og naturlig. På grunn av dette er jeg selv forsiktig med kjærtegn mot eget stebarn nettopp for å unngå å "kvele" gutten. Et rufs i håret og klapp på skulderen er det han får av meg, av og til en klem selvfølgelig men ikke hver gang, pappaen får mer enn meg og jeg synes det er helt naturlig.

Vær deg selv, tror nok du kommer lengst med det og prat med kjæresten din om alt du lurer på eller synes er sårt for det blir garantert en og annen diskusjon gjennom samlivet. Forhåpentligvis kommer dere styrket ut av hver runde. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Som stemor har jeg opplevd at de største frustrasjonene ikke kommer pga barna men pga eksen.

Så mitt råd er å la far ta seg av all kommunikasjon med mor og at du holder deg rimelig langt nede i terrenget når det gjelder henne. Du kan også spare deg for mye irritasjon ved at far ikke forteller deg alt mor sier eller øser sin evt frustrasjon over på deg. Jo mindre du engasjerer deg i far og mors kommunikasjon jo bedre for deg.

En annen ting er å ha et realistisk bilde på hvordan du blir integrert i den nye svigerfamilien din. Jeg er, etter tre barn med min mann, fremdeles en ikke-person hos min svigermor og jeg har innfunnet meg med at slik blir det. Barna våre er ikke på langt nær så interessante som mine stebarn, men jeg innfinner meg med det også, heller det enn å bli skuffet. Jeg har valgt å forholde meg til min side av familien så får min mann forholde seg til sin. Sier ikke at dette blir din sjebne, men vær obs på at din "posisjon" som samboer og kanskje etterhvert kone ikke automatisk vil bety at du får innpass slik du ønsker.Om dine svigerforeldre velger å opprettholde en relasjon til eksen som innebærer bursdagsbesøk og middagsbesøk så er det bare å bite i seg det også.

Skal love deg at å sette mannen i et krysspress mellom deg, eksen,barn og svigermor er en skikkelig prøvelse for forholdet. Så det er slett ikke sikkert å tiden leger alle sår.....

[rangi]

Det var litt trist å lese innlegget over, så jeg kommer med min versjon jeg da, for å oppveie den negative erfaringen som innlegget over gjenspeiler.

Min svigerfamilie har tatt i mot meg med åpne armer, jeg vet at min svigermor har litt kontakt med barnas mor, men det går slett ikke utover hennes forhold til meg. Svigermor behandler alle sine barnebarn helt likt. Min mann og hans eks har et helt greit forhold, hun er en fornuftig dame som også er etablert med ny mann og barn. Jeg har aldri hatt noen problemer meg henne, hun har aldri prøvd å blande seg inn i vårt forhold.

[Serina]

Ja, det kan godt være at de største problemene er med ex-kona.

Men husk, hun er en mor som må overlate barna sine til en kvinne hun ikke kjenner, (og kanskje ikke liker og hater?)

Ikke fortell meg at DET er lett.

[rangi]

Nei, men har man barn med en mann som man ikke bor sammen med lengre, så er man bare nødt til å gjøre det beste ut av situasjonen. Det nytter iallfall ikke å prøve å gjøre livet surt for eksen og hans nye dame. Jeg blir litt irritert på mødre som ikke kan gi slipp på eksen, og som gjør hva de kan for å forsure forholdet mellom eks-partneren og barna. Det er ikke lett å forholde seg til at ens barns far har fått en ny kjæreste, men det blir man altså nødt til! Har man fått barn, så burde man være voksen nok til å sette sine egne vonde følelser til side, og konsentrere seg om barna og deres ve og vel.

Det er jo heller ikke lett å være far, og seg at barnas mor får en ny mann inn i barnas liv, som man kanskje heller ikke er veldig begeistret for. Men, sånn er livet noen ganger. Det går ikke alrtid som man har tenkt:)

[Gjest Gjest_mina_*]

Litt om mine erfaringer som "stemor". Ikke helt gjennomsnittlig dette, men kan kanskje være til hjelp for noen?

Jeg har vært sammen med samboeren min i drøyt to år. Da vi møtte hverandre var barna hans 8 og 13 år gamle.

Det første året vi var sammen satte jeg sjelden grenser overfor barna. Nesten ingen i det hele tatt, for å la oss bli vant med hverandre. I denne perioden hadde vi dessuten barna kun annenhver helg. Etterhvert begynte barna å bo hos oss annenhver uke, og da ble jeg gradvis mer grensesetter og tok voksenansvar i livene deres.

Dette har ikke vært enkelt for noen av oss. Den yngste lærte meg raskt å kjenne, og han aksepterte mine grenser. Mens den eldste, på full fart inn i puberteten, satte seg på bakbeina straks jeg var noe annet enn "sukkersøt og blid" mot henne. Da hun begynte å klage til moren sin om at jeg bestemte "alt" tok den yngste etter... På et tidspunkt begynte jeg å få sympati med "den onde stemoren" i tradisjonelle eventyr!

Det hører med til historien at samboeren min ble langvarig syk omtrent samtidig som vi flyttet sammen. (det er grunnen til at han en periode kun hadde barna annenhver helg) Han har derfor vært svak både fysisk og mentalt i en lang periode. Sykdommen har vært ganske usynlig, så det er fort gjort å glemme at han har vært syk. I begynnelsen måtte jeg ta meg av alt praktisk i forbindelse med barna. Sånn som middager, aktiviteter, klesvask osv. Alt dette var ene og alene mitt ansvar helt i starten av samboerforholdet, til tross for at jeg knapt kjente barna. Samtidig følte jeg at jeg ikke kunne sette grenser, nettopp fordi jeg var en fremmed for barna.

Samboeren min sliter fortsatt med ettervirkninger og begynner først nå å bli seg selv igjen så smått. Barna har iblant følt at det var min feil at pappaen deres har forandret seg, selv om vi begge har forklart gjentatte ganger at sykdommen har forandret ham. Han har blitt mer fraværende mentalt og ikke klart å tenke så raskt som før.

Han har derfor ikke klart å være så tydelig i barneoppdragelsen som han var før sykdommen. Barna har utagert, fått det for seg at pappa er slem, krevd å få ting på sin måte... Det har ført til mye frustrasjon hos meg, fordi det tross alt er begrenset hva jeg kan bidra med som stemor. Jeg mener jeg har all rett til å være med på å bestemme husregler når barna er hos oss, mens jeg overlater ting utenfor vår husholdning til sambo og eks. Man kan trygt si at både jeg og sambo har vært totalt utslitt i perioder, og barna har jo selvsagt også vært påvirket av denne vanskelige situasjonen.

I allefall. Ei stund hadde vi så mye styr med barna som ikke tålte å få selv enkle små beskjeder uten å klage til mamma, at vi tre voksne bare måtte sette oss ned sammen. Jeg, samboeren min og eksen hans pratet om situasjonen. Hun er heldigvis veldig samarbeidsvillig, for hun vil jo også at barna skal ha det bra. Vi ble enige om å møte barna sammen, for å vise at begge foreldrene støtter min rett til å ha visse husregler når de er hos meg og sambo. Og barna ble nok en gang forklart følgene av farens sykdom. I tillegg ble det gjort klart at vi voksne ikke vil høre flere klager om den andre parten. Heretter får barna ta opp uenigheter med den det gjelder, ikke klage til andre.

Det ser ut til at denne samtalen har vært fruktbar. Det er ikke så veldig lenge siden vi hadde den, så det gjenstår å se hvordan ting blir framover. Uansett skulle jeg ønske vi hadde hatt denne samtalen for leeeeenge siden! Det er derfor et råd jeg vil gi kommende/ferske stemødre: Hvis sambos eks er samarbeidsvillig: Bli enige om kjøreregler, og møt barna sammen.

[cili81]

Hei, leste innlegget ditt og tenkte jeg skulle komme med et par ting fra min egen situasjon. Jeg er bonusmamma ( liker ikke ordet Stemor - føler det er negative ting knyttet til det ordet.. fra disney blant annet...) for en 6 år gammel gutt. Jeg har vært sammen med faren hans i 3 år nå, og vi har det kjempebra alle 3 i sammen.

Vi har junior ca 50% , og min kjære stiller opp på alle måter for både han og eksen (samvær, økonomisk etc)

Nå skal ikke jeg komme med en lang tirade om plagsomme ekser, men vi har våre issues på den kanten.. men jeg håper dette nå vil bedre seg litt.. (jeg krangler altså ikke med hans eks, men de har sine ting) Men ellers er det helt topp å være bonus mamma. Jeg er enig i det de andre sier om at du ikke skal prøve å være moren deres, men å tro at du ikke tar del i oppdragelsen deres er helt feil. Oppdragelse er noe som er en kontiunerlig prosess, og ikke noe som bare 1 av 2 personer kan gjøre.

Så lenge du er tydelig på at det er regler som skal følges i dette huset og at " sånn gjør vi det her" så er det ikke noe problem for ungene. De er flinke til å innrette seg etter forskjellige husregler, skoleregler, sfo regler, rgler hos besteforeldre etc... men snakk gjerne mye om mammaen deres, spør hvordan de gjør det hjemme... og inklurder mammaen i deres liv. Ikke lat som dere er en selvstendig enhet utenom hennes verden.. for barna er dere to en del av deres på verden på lik linje med moren deres. Og for all del.. ALDRI snakk negativt om deres mor foran dem. Det sårer dypt og inderlig, og vil bare vekke motvilje mot deg og forsvar for moren.

Ta barna på alvor og snakk med dem om familie situasjonen og hvordan de har det... så lenge du er kjærlig, men bestemt og viser at du er en omsorgsperson som er oppriktig interessert i dem og pappaen deres så vil dere nok ikke få så mange konfliktene.. Bare vær så ærlig du kan i alle situasjoner.

jeg og junior har et kjempeforhold og vi trives virkelig i hverandres selskap. Vil absolutt anbefale andre å prøve et forhold med partner som har barn. Så lenge du vet at du ikke blir sjalu på barnet så er det verdt å prøve. Men vit at du går inn i noe som gir varig innvirkning på barnet. Spesielt hvis dere skal bo sammen. Dersom det blir slutt mellom deg og han, så går dette også utover barna.... Det er viktig å huske på.. og disse barna har allerede vært gjennom et brudd..

Lykke til og kos deg!

[Gjest Gjest_ell_*]

Må skrive noen ord i denne tråden jeg også.

For 18 år siden flyttet jeg sammen med en mann som hadde barn fra før, kontakten dem imellom var ikke regelmessig og jeg hadde ikke tenkt særlig over dette, da jeg bare hadde hørt om 6 åringen. Etterhvert fikk jeg jo høre mere om hans tidligere barn (resultat av ett meget kort forhold i tenårene) av tanter, bestemoren (svigermor) etc og vi tok oss en skikkelig prat rundt dette. Vi tok deretter kontakt med sønnens mor og fikk istand ett møte, slik at jeg ble presentert, det var en kjempeflott dame vi "klikket" umiddelbart, vi lo og pratet og hadde en kjempefin kveld sammen med henne og hennes barn. Hun hadde fått to unger til, så hun var alene med tre gutter. Etter nok en prat i heimen ble det enighet om at min kjære måtte ta ansvaret sitt ihvertfall og ha besøk av sin sønn regelmessig, noe som ble raskt satt igang.

Etter ett par helgebesøk hos oss fikk jeg min tillitserklæring.... Jeg og min "stesønn" var ute å gikk en tur og det var tydelig at han tenkte på noe, hvorpå han sier følgende: " Duuu? Når jeg er her er jo du liksom mamma'n min du?" Jeg svarte "Ja hva synes du om det?" "jo, det er fint det" "Men hvis jeg er mamman din når du er her hos oss, mener du jeg da også kan være streng og si dette får du ikke lov til, ikke gjør sånn og lignende ting?" (jeg hadde vært litt tilbakeholden i så måte...) Han måtte gå noen meter til før han svarte: "Jaaaa, du må jo det siden du er mamman min her, det er helt greit det" Og dermed gav han meg en tilatelse til å delta i oppdragelsen (sjekket dette med far og mor selvfølgelig) Og det fungerte så fint.

Vi hadde sågar helger hvor han hadde med seg en eller begge av sine brødre til oss også (der bodde fedrene på andre siden av landet). Jeg fikk en "storfamilie" jeg ikke var forbredt på, men alt var bare positivt.

Etterhvert fikk vi egne barn og storfamilien økte. Etter 15 år gikk vi hver til vårt av forskjellige grunner, men jeg er fortsatt endel av min x's liv.

Sønnen hans, som nå er en ung og fornuftig voksen, var innom for ett par uker siden for å treffe meg og sine halvsøsken (som vi aldri har kalt halv, hos oss er de søsken) og får å fortelle nyheten. Han og samboeren gjennom 4 år venter sitt første barn og gleder seg veldig. Vi ble sittende å lure litt på hva hans barn skulle kalle meg, for han var helt tydelig på at jeg fortsatt skulle være en del av hans liv også fremover. Vi lo og kom med gode og dårlige forslag om en annen, kanskje jeg skulle bli tantemamma, onkelmamma eller reserve ett eller annet..... En del av storfamilien er jeg ihverrtfall og det er så HERLIG. Og etter tips fra ett annet innlegg på tråden skal jeg foreslå "BONUS BESTA" som mitt ståsted i storfamilien, da det nok er noen år til jeg blir kjødelig bestemor til noen (ja, ja plutselig skjer det, jeg har jo tenåring snart)

Til trådstarter: Gled deg du har så mye positivt i vente, men som i alle andre deler av livet må du nok gjøre deg fortjent til respket og kjælighet fra hans tidligere barn. Jeg prøvde å være storfamiliens lim og lykkes med det, finn din plass og ha ett åpent sinn, da vil det meste ordneseg.

Lykke til med "storfamilie konseptet" du også.

[Gjest Casey]

Du vil bli en del av de to barnas liv. Kan du ikke tenke på de som heldige, som ikke bare får to voksne å få leksehjelp og annen støtte fra, men tre? Dere tre voksne er sikkert tre ulike personer som kan gi ulik støtte og hjelp til de to barna gjennom årene. Det er da bare positivt. Kanskje det er lurt å ikke ta problemer som kan dukke opp på forhånd. Relasjonene må gå seg til og det tar litt tid. Tillit må få komme naturlig.

[Gjest enhidhåæ]

Jeg er "stemor" og hater det. Hater alt med det.

vi har et felles barn, og han har et med en annen kvinne. Jeg hater det så inderlig og har vurdert å forlate samboeren min pga det.

[Ada123]

Jeg er "stemor" og hater det. Hater alt med det.

vi har et felles barn, og han har et med en annen kvinne. Jeg hater det så inderlig og har vurdert å forlate samboeren min pga det.

Tråden er skrevet for 4 år siden, bare så du vet det..

[Gjest Gjest]

Jeg har lest mange tråder om stemødre og dine-mine-våre barn, og jeg kjenner jeg mister litt motet... Er det ingen som har positive erfaringer, og da mener jeg at stemor virkelig er glad for situasjonen hun sitter i? At hun ikke ville vært mannen og stebarna foruten?

Jeg traff min kjære for 1,5 år siden, da var han gift (jeg vet mange vil reagere på dette, men sånn var det nå bare.) Vi hadde et forhold i et par måneder før han gikk til kona og sa at han ville skilles. Ekteskapet deres var på mange måter i en avslutningsfase, så jeg var ikke hele grunnen til skilsmisse. Mer en grunn til at han fikk fart på seg!

Oppi alt kaoset som fulgte bestemte vi oss for å legge vårt forhold på is, både for å lette hans samvittighet, og for vårt ettermæle. Kona fant nemlig ut om meg oppi alt kaoset.

Så fikk han og kona separeres i ro og fred uten at jeg sto og ventet på utsiden. 3 måneder senere var han flyttet i egen leilighet og tok kontakt igjen, vi startet et forhold, og har vært sammen i ca. 1 år nå. Kona fikk beskjed om at han var sammen med meg, og hun har nå godtatt det og innsett at hun heller vil ha en mann som elsker henne. All honnør til henne, hun har ikke hatt det lett, og såvidt vi vet har hun ikke snakket stygt om verken min kjære eller meg til barna deres.

SÅ! Nå skal jeg og han flytte sammen. Vi er hverandres store kjærlighet, det vet vi. Etter alt vi har gått gjennom for å få hverandre, så vet vi det. Vi ventet og vi gjorde det slutt for å sikre fremtiden vår. Det at han har to barn (jeg har ingen) har ikke bekymret meg så veldig, den ene er bare 2,5 år, den andre er 6. Men nå begynner jeg å lure på om jeg er utrolig naiv siden de fleste her inne er så negative til det å være stemor.

Jeg håper på at det skal gå bra, og jeg tror virkelig at jeg kommer til å bli veldig glade i barna hans. De er begge veldig søte, snille og høflige (godt oppdratt!) og virker ikke til å ha noen traumer pga. mor og far ikke bor sammen lengre. Jeg tenker sånn at dette er mannen i mitt liv sine avkom - hvordan kan jeg ikke bli glad i dem?

Vi har snakket om å få barn sammen en gang, men det vil bli noen år til.

Ja jeg vet at jeg går fra et sorgfritt singelliv inn i en helt ny tilværelse med barnebråk, våkenetter, henting i barnehage, leking, grising og etterhvert konfirmasjoner og andre familiesammenkomster hvor jeg kommer til å være "hun som stjal XXXs mann." Og i stedet for å reise på ferie sammen med venninnerdet må jeg på 50% av alle ferier reise sammen med 2 barn som ikke er mine. Men jeg mener inderlig at alt dette kan jeg tåle fordi han er min store kjærlighet. Han tror jeg er SuperKvinnen siden jeg ikke ser på dette som noe problem. Han sier hele tiden at jeg mååå tenke meg godt om for å vite hva jeg går inn i. Men hvordan skal jeg vite det når jeg aldri har prøvd?

Jeg føler ikke at jeg ofrer meg i det hele tatt, jeg mener dette kommer til å bli et pluss i livet mitt.

Noen som tror at jeg kommer til å få rett? Kan det være så fint som jeg ønsker og håper? Eller tror dere jeg risikerer å gå på en smell om en stund?

Jeg har aldri bodd sammen med barn. Men det må nevnes at jeg er en kompromissløs optimist i de fleste sammenhenger

dette anbefales ikke hvis du ønsker deg barn. dine barn blir da halvsøsken med hans barn. dere vil altid vere en del av hans x. du vil altid møte hans x i store dager hos hans familie og hans barn vil atid vere der sammen med dem. dine barn vil atid komme på sidelinjen!

tenk over hva liv du ønsker deg. intrudoksjonstid før ett forhold til barna bør vere 2 år før dere flytter sammen. det er barna som skal vere i fokus ikke dere kjærlighet,sån er det bare!!

du vil snart(kansje ikke tidlig nok) oppdage at det er hans x som styrer barna og ikke han. du vil måtte tåle dette. dine barn skal oppdras på en annen måte og dette blir vrient! ikke prøv deg som supermor for barna hans,det er hans barn ikke dine!