Veninner og barn

[:-) anna]

Jeg er den første av veninnene mine som har fått barn, og sliter med at spesielt en veninne av meg ikke har noen forståelse for at livet mitt er annerledes nå enn før. Hun spør aldri etter sønnen min, og vil heller ikke høre noe om mitt liv med mann og barn. Nekter liksom å innse at jeg ikke er åpen for alt lengre.

Forventer f.eks at jeg skal ønske å reise på jentetur sammen med henne til Barcelona i en uke. Det er jo ikke det at jeg ikke vil på jentetur... men jeg kan ikke prioritere en hel uke alene sammen med henne.

Har ikke så mye ferie eller så mye penger at jeg kan gjøre det.

Noen andre med lignende erfaringer?

[Gjest Vega]

Ja. Jøss.

Livet ble temmelig snudd på hodet. Men jeg pratet ikke noe særlig om barn til venninner uten barn - det snakket jeg med andre småbarnsmødre om (naboer som jeg ble kjent med og som hadde barn i samme alder som sønnen min).

Venninner uten barn synes fort at det blir kjedelig, - og jeg har selv opplevd å bli overfalt med en hel bærepose full av bilder av poden...

Hun vil kanskje være snill når hun vil ha deg med på ferie, - at du ikke kan er en annen sak. Tenk om de ikke maste og ville ha deg med da?

Sørg for å ta deg manne- og barnefri i blant - kanskje ikke ei hel uke, men en tur på byen el.lign. Ikke vær bare mamma og kjerring ... selv om det er det du opplever mest.

Du må nok regne med at venninner uten barn, ikke er så interessert i småbarns stadier osv. Kanskje man skal være glad for det, så man har en arena utenfor hjemmet også?

[Gjest Lea]

Jeg er på den andre siden jeg.

Har ingen barn, men er glad i dem likevel. Synes at det er kjempestas å være med på trilletur eller besøke venninner som har barn.

Det jeg opplever til stadighet er at det plutselig får nye venninner. De kommer i kontakt med andre mammaer og vier nesten all sin tid til dem. Selvsagt er det mer praktisk ettersom de da kan finne på ting sammen og ha med seg barna, men gamle venner blir satt på hold.

De få gangene jeg ser mine venninner som har barn, så bruker de masse tid på å snakke om disse nye venninnene sine. Må innrømme at jeg synes at det er litt sårt noen ganger. Hvis jeg inviterer en av dem hjem til meg for at vi skal få skravler og mimret litt, så dreier alt seg om noen andre.

Jeg har virkelig prøvd jeg altså. Stilt opp med gaver til ungene, invitert mor og barn hjem til meg for å bake osv. Jeg liker barn og synes at det er bare koselig med litt "barne"-prat. Har spurt dem om de trenger barnevakt osv. Men de har virkelig kuttet meg ut fordi jeg ikke har barn.

Nå er det lenge siden dette skjedde sist altså.

Poenget mitt er at man glemmer å se den andres syn på saken. Andre mennesker endrer ikke livet sitt eller vanene sine fordi om man får barn. Jeg synes at du skal sette pris på invitasjonen, selv om det ikke passer deg akkurat nå. Si at du blir med neste gang, men at du trenger litt tid til å forberede dette. De vil sikkert forstå om du forklarer.

[Gjest Zalomine]

Jeg skjønner begge sider av saken, enda jeg ikke har egenhtlig opplevd noen av dem. Jeg har ikke barn, det har heller ikke noen av mine venninner. Jeg antar likeevl (med midnre det skjer noe merkelig med oen av dem) at jeg vil bli den første til å bli mor. De har slett ingen slike planer. Det er slett ikke alle som har kjæreste, og ingen andre enn meg som har samboer. De har klare planer (utdannelse og jobb) som slett ikke inkluderer noen baby med det første.

Jeg opplevde allerede da jeg flytta sammen med min samboer at ting ble annereldes. For jeg hadde faktsik lyst til å bare være hjemme, oss to sammen, men mine venninner som bodde alene slett ikke hadde noen slike lyster. Joda, vi hadde fortsatt våre jentekvelder, og det var kjempekoselig det. Sambo syntes det var flott at jeg gikk ut med dem (helst at jeg ikke tok dem med hjem da, mange jenter på en gang ble for mye for ham ) Nå er ikke problemstilligen så kjempeaktuell, for vi bor i hver vår by (ja, ei i utlandet også), og snakkes stort sett bare over mail, en telefon i ny og ne. Dumt at vi har så liet kontakt, men slikt skjer når studiene er over, og alle flytter hver til sitt (jeg ble boende på samme sted da, men de andre flyttet). Men, forståelse for mitt "familieliv" har de lite av, og babyer kan de neppe skjønne at noen vil ønske seg....

[Gjest Scarlet]

Snakk med henne, og prøv å få henne til å sette seg inn i din situasjon..da vil hun kanskje skjønne. Det kan vel også hende at hun ikke helt har blitt vant med at du faktisk har et barn, og at man har litt andre forpliktelser når man har et barn. Kanskje det kommer etter hvert..?

Jeg har også en venninne som har barn, og det tok nok en stund før det faktisk gikk opp for meg at hun er mor og må ta mye hensyn til barnet sitt i det hun gjør.

[Trebarnsmor]

Mine venninner skulle ha meg på fest hver helg de.Jeg ble ganske såret da de kalte meg for "kjedelig".Jeg hadde en 3 mnd gammel baby og en 3 åring.Kom fra England på besøk,og da hadde jeg vel ikke energi eller samvittighet til å feste.

Da min eldste var nyfødt holdt de på på samme måte.Jeg ammet og var oppe om natta,de ville feste.

En gang ble jeg rett og slett forbanna,og hadde meg en skikkelig utblåsning.Tror de innså ting og tang da.

[Joplaya]

Kjenner til det.

Min bestevenninne gjennom alle år reagerte slik da jeg fortalte jeg var gravid: "ånei, da kan du jo ikke feste med oss på nyttårsaften!" Kan tro jeg følte meg glad da :-?

Hun ble snurt da jeg ikke valgte henne som fadder. Hvorfor vil hun være fadder da? Hun spør hvordan det går med gullet mitt og er opptatt av utviklingen hennes og sånt. Men når jeg er på besøk i Bergen kommer hun ikke på besøk der vi bor for å treffe gullet mitt. Hun sier alltid at hun vil, men da må jeg komme til henne. Hun har sett datteren min 3 ganger - av de 6 gangene vi har vært i Bergen. Samtidig klager hun hver gang jeg har vært hjemme over hvor lite hun har fått sett oss. Kan ikke hun gjøre en innsats da? Det er vi som har 4 foreldre (de er alle skilt...) å besøke + besteforeldre og søsken i løpet av en uke.

Har vært på byn med henne en gang nå etter jul, da ble hun glad og positivt overrasket. Men etter det har hun mast om jeg kan bli med de gangene jeg har vært i Bergen...

[:-) anna]

Ja det er jo ikke det at jeg ikke setter pris på å bli spurt om jeg har lyst på ferie. Langt i fra. Og jeg vil gjerne være med på helgeturer hvor som helst. Men jeg kan ikke hver helg, lengre!

Problemet er bare at jeg får den her "så kjip du er blitt"-behandlingen når jeg ikke kan.

Og jeg er langt fra av dem som bare sitter hjemme med mann og barn. Finner stadig vekk på noe sammen med veninner uten at barn er med. Er på byen og går på fester, og stikker innom til gode veninneprater. Og sier konsekvent ja, til det meste jeg blir invitert på. Har jobba bevisst med å beholde mitt eget liv selv om jeg har fått barn, nemlig. Det er vel derfor det føles så urettferdig når jeg får den her "du kan jo ingenting lengre" Synes jeg strever livet av meg for å gjøre alle til lags, også er det ingen som ser det, bare sure meldinger i vente.

Jeg vet jo at ting har forandra seg... og at hun sikkert føler at hun har mista meg litt. Men jeg er litt forundra over at hun tydeligvis trodde at vi alltid skulle kunne gjøre det samme som vi gjorde da vi var 19. Og ha lyst til det, ikke minst.

For meg er det for eksempel ikke det minste fristende lengre å bruke to timer av dyrebar egen-tid til småpludring på telefonen. Et kvarter går fint...men ikke sånne evigvarende samtaler.

Takk for alle svarene...godt å få lufta det litt!! Må også få si at jeg har mange helt skjønne venninner som ikke har barn men som skjønner at jeg har - og har rom for det aspektet av livet mitt også.

Det som er trist er at jeg merker at jeg "foretrekker" de venninnene som ikke synes at barnet mitt er et tabu-emne.

Takk igjen!!

:-) anna

[Tusenfryd]

Man kommer til en del milepæler i livet sitt hvor ting tar en annen vending. Når man begynner på videregående. Når man går videre til universitet eller begynner å jobbe. Når man får kjæreste, blir samboer eller får barn.

Ved alle disse signifikante tingene som skjer i livets ens, vil omgangskretsen naturlig endre seg. Man møter nye mennesker man inkluderer i livet sitt, og man oppdager at andre faller fra fordi man ikke har så mye felles lenger.

Og så er det de som er der når du får din første kjæreste og fortsatt er der 15-20 år etterpå, selv om man ikke har tatt utdannelse samtidig, giftet seg samtidig, bodd på ulike kanter av landet - og verden - men som alltid vil være der.

Det er vennene dine. De som skjønner at ting er litt annerledes. De som jenker seg - fordi livet deres også forandrer seg og de forstår at de blir voksne og at verden er annerledes nå i forhold til da man var ubekymret 18 åring.

Det kan hende at noen vil forsvinne nå, det er naturlig. Og det kan hende at noen kommer tilbake om et par år. Enten fordi de innser hvor teite de var. Eller fordi de nå er klare for å forholde seg til det.

Det er livets gang og en del av det å være voksen ungdom, voksen - å finne sin plass og seg selv, etablere seg og finne sitt ståsted i livet.

Og det er dessverre vondt noen ganger.

[Gjest Mayamor]

Personlig nyter jeg å ha venner jeg er "Maya" sammen med

Slippe å prate barn hele tiden...

Bare være venninne og diskutere alt og ingenting...

Barneprat blir det fort nok av alikevell...

Maya30

[Barbie]

Jeg har ikke barn,men de fleste av mine venner har det.

For meg finnes det ikke noe mer uinteressant enn hvor mange tenner ungene har fått, nye ord de har lært å si, hvor dyrt det er med bleier, barnehagepriser osv.

Det er rett og slett kjedelig å høre på,og totalt uten interesse for meg.

For meg spiller det ingen rolle om ungene veier 3 eller 30 kg når de blir født, om de vokser fort, eller om de ikke vokser i det hele tatt!

Slike samtaleemner gjør at jeg trekker meg unna,og besøker helst disse vennene når ungene er lagt for kvelden.

Misforstå meg rett: Jeg ER glad i unger,men blir lei alt dette "mammasnakket".

Jeg høres kanskje "kald" ut,men det er nå engang slik jeg føler det.

Barbie

[Gjest Anonymous]

Jeg var også først ute i venninneflokken og for meg var det faktisk motsatt i begynnelsen; de fleste venninnene mine regnet med at jeg ikke kunne/ville være med fordi jeg ammet og inviterte meg ikke i det hele tatt

[Gjest Lottemor]

jeg er vel en som har tatt av stand til mine venninnner som ikke har barn...

Föler meg mer moden enn hva de er og så har jeg funnet andre verdier enn dem.

For meg er hver dag lik på en måte,kan ikke finne på sprell og andre sprell.

Men de går å lengter etter helgen så ser jeg frem til dagen i morgen og ser alle dagene i uken like hverdifull....

Vi har glid fra hverandre og de vet at om det er noe så kan de komme til meg,og det gjör de.

Jeg er vel og hjar vel alltid vert den stabile i venne flokken,som en reserve mamma.

Skriver brev med hverandre i ny og ne ,men ikke så ofte.

Mine dager er jo som sakt ganske make og et brev om utviklingen til Tulla er vel ikke til innteresse for dem.

Barndoms venninennen min gjennom 15 år har jeg god kontakt med hun har en liten röver selv på 1,5 år så vi er på samme plan i prat og prioritering....

Er ikke lett å holde kontakten med de andre er på to ulike plan i livet og jeg tror de fatter det.

Har fortalt dem at det er ikke pga dem,men det er pga at jeg har andre prioriteter i livet som tar meste parten av min tid og mine tanker.

dette forstår de og de liker leke tante når jeg er på hjemme kanter.

[Gjest Vega]

Når hun kommer med slike kommentarer, virker det jo som om hun er rett og slett misunnelig - ? Kanskje hun selv har lyst på barn og samboer... vet ikke - bare en tanke.