Helsepersonell på fritiden?

[lille katt]

Jeg går gjerne på fest hvor andre ikke vet hva jeg er. Da får jeg bare være meg selv, med mine meninger, uten at det står stemplet i panna at "der snakket sykepleieren"...

Jeg pleier heller ikke utbasunere hva jeg driver med når jeg er på fest. Fordi jeg liker best å snakke om andre ting. Det betyr ikke at jeg ikke må være bevisst på hva jeg slenger ut.

Hvis du som sykepleier slenger ut diagnoser og vurderinger av andres helseplager på fest, selv om ingen vet at du er sykepleier, kan du fort havne i trøbbel dagen etterpå når vedkommende festdeltaker med nyervervet diagnose får høre at "hu dama er forresten sykepleier, så hu veit sikkert hva hu prater om".

Lurer på hva slags meninger du har, siden det er så viktig for deg å uttrykke dem på fest uten at noen vet hva slags faglig bakgrunn du har?

Endret 1. april 2008 av lille katt

[Gjest Gjest]

Lurer på hva slags meninger du har, siden det er så viktig for deg å uttrykke dem på fest uten at noen vet hva slags faglig bakgrunn du har?

Ja, hvorfor i all verden skulle jeg sitte å snakke om jobben min? Har jo taushetsplikt om den! Vil heller snakke om fotball eller ungene eller den siste reisen vi planlegger. Ellers har jeg som deg, meninger om så mangt, sykepleier eller ei....

[NinjaTurtle]

Enig.

Har hørt om en psykolog som mistet autorisasjonen fordi han hadde kalt naboen sin for en jævla psykopat. For en psykolog kan ikke slenge rundt seg med diagnoser på fritiden.

På samme måte som en lærer ikke skal sitte og preike dritt om elevene sine på en fest en lørdagskveld.

Noen roller har man døgnet rundt, og de reguleres både av lovverk og yrkes- og fagetiske retningslinjer.

Deal with it.

Jeg har brukt drittkasting på den måten selv. Selvfølgelig er ikke det noe jeg går rundt og er stolt over, men jeg skammer meg heller ikke spesielt. Heldigvis er ikke jeg helsepersonell.

Om en ikke har takhøyde for at også profesjonelle kan reagere uprofesjonelt og menneskelig, så er det noe galt, mener jeg. Om en har et system som forventer at mennesker skal være perfekte i jobben for ikke å få sparken, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne at leger og sykepleiere er mer opptatt av å forsvare seg selv og hevde at de ikke har gjort noe galt, istedenfor å komme med uttalelser som kan virke mer lindrende på følelsene en har når en lider urett.

Du får ikke i både pose og sekk. En må gjerne gå rundt å mene at helsepersonell skal være selvoppofrende engler, som korsfester seg selv uten å mukke, ved å henvise til absolutt etikk fra den store guden Staten. Det forandrer ikke på at folk svært ofte da heller vil velge å beskytte seg selv, enn å miste jobben. Jeg som pasient synes nok det er bedre at helsearbeidere sier ifra når de gjør noe galt, enn at de lar det være om de kan, fordi de frykter konsekvensene. Dette er så innarbeidet i dagliglivet også, at om en ikke aktivt sørger for en skikkelig feilkultur, så vil pasientene lide.

Jeg vil si det er stor forskjell på å slenge en bemerkning om at noen er en jævla psykopat under en opphetet krangel (nabokrangler er så klassiske), og på det å bevisst slenge om seg lemfeldig med diagnoser som kampretorikk f.eks. Men jeg skal ikke si noe mer om den saken uten detaljkunnskap.

Endret 2. april 2008 av NinjaTurtle

[Gjest Gjest_Helene_*]

Som psykolog har jeg ofte stusset over etikkundervisningen til spesielt sykepleiere.

Hvorfor er det så selvsagt for psykologer og leger at man aldri unnslipper sin yrkesrolle, men ikke for sykepleiere..? Jeg har jobbet på akuttavdelinger hvor det nesten bare er sykepleiere og hørt ørten varianter av denne diskusjonen. Det er forbausende mange som krever å ikke være sykepleiere når de er hjemme.¨

Helt utrolig, spør du meg. Hvis sykepleiere ønsker seg mer mer faglig respekt, så innebærer det blant annet å ikke unndra seg ansvaret som følger med tittelen.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Alle som arbeider innen helse burde kunne helsepersonellovene, men siden det tydeligvis er store hull...så ser her:

[email=http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/all/nl-19990702-064.html&emne=helsepersonellov*&amp]Helsepersonelloven

Les spesielt grundig her: [email=http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-001.html#2]Formål, virkeområder og definisjoner

Det er spesielt §3 i Kap 1 jeg vil at dere skal legge merke til:

Med helsepersonell menes i denne lov:

1. personell med autorisasjon etter § 48 eller lisens etter § 49,

2. personell i helsetjenesten eller i apotek som utfører handlinger som nevnt i tredje ledd,

3. elever og studenter som i forbindelse med helsefaglig opplæring utfører handlinger som nevnt i tredje ledd.

Departementet kan i forskrift bestemme at loven eller enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for nærmere angitt personell som ikke omfattes av første ledd.

Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Noe feil med linkene ser jeg. http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-001.html#2

[Gjest Gjest]

Du har ansvar for å ikke uttale deg på en måte som strider mot yrkestiske retningslinjer. Hvis det hadde skjedd en bilulykke på joggeturen, så ville du vært mer pliktig enn menigmann til å hjelpe til på ulykkesstedet.

Hvis dere ER helsepersonell som lurer på dette, så les de forbanne helselovene! Dette er dere faktisk pliktige til å kunne...

Edit: typos

Det er neppe en helseansatt som har startet tråden.

Det er ikke imot yrkesetiske retningslinjer å si at en aldri ville tilfredsstilt en pasient seksuelt.

Det er heller ingen lovpålagt plikt til å legge til at en slik handling ville være ulovlig i denne sammenhengen.

Å påstå at noen bryter loven fordi de kommer med en kort meningsytring i stedet for å ta med alle juridiske og etiske aspekter i en sannsynligvis useriøst ment tråd på et debattforum under overskriften sex, blir en smule hysterisk etter min mening.

Menigmann er like pliktig til å hjelpe i et nødstilfelle, men det kan ikke stilles faglige krav til kvaliteten på hjelpen slik det kan gjøres til et helsepersonell i tråd med den kompetansen helsepersonellet forventes å ha etter sin stilling/autorisasjon.

[Nabodama]

Selv om en er på fest eller annet som privatperson i sin fritid, bør en da ha i bakhodet at en ikke kan si hva som helst.

Rollen som sykepleier eller hva en nå er, er faktisk til stede på samme måte som andre roller en har, selv om denne ikke er framtredende akkurat da, og selv om det er fritid.

Selv møter jeg av og til klienter på fritiden, enten det er på fest eller i butikken. Det ville også da være rart og uproft av meg å ikke veie ordene hvis noen spør meg om noe relatert til jobben min, nettopp fordi andre fortsatt ser meg i rollen jeg har i yrkeslivet, selv om jeg ikke gjør det akkurat da.

[Gjest Frk Åberg]

Jeg kan ikke si jeg er så overrasket over denne tråden, dessverre. Hvor blir det av den etiske bevissheten hos en del helsepersonell? Jeg har truffet på flere som virker helt bevisstløse når det gjelder disse tingene. Selv om jeg også må legge til at jeg tror veldig mange har en høy moral.

Til gjest som ikke vil være sykepleier på fulltid. Så lenge du ikke er i nærheten av ulykker eller snakker om helserelaterte ting, så kan man da virkelig få fri. Men du kan ikke forvente å ha en helserelatert diskusjon med noen og forvente at andre ikke tar dine eventuelle råd mer alvorlig enn om lekfolk hadde kommet med dem. Du har et ansvar for at du kjenner til det du snakker om, og ikke gir folk feilaktig informasjon eller råd på for lite grunnlag.

Hvis jeg drikker med dritings, med alle kunnskapene mine om de skadelige virkningene alkoholen gjør, ville det være forenelig med å være sykepleier?

Man snakker jo her om ansvaret for andre. Om du selv ønsker å drikke deg dritings, blir din egen sak. Men om jeg var sykepleier, ville jeg nok tenkt meg om før jeg drakk meg dritings på en fest hvor det var fare for å treffe på pasienter, for min egen del.

Om en ikke har takhøyde for at også profesjonelle kan reagere uprofesjonelt og menneskelig, så er det noe galt, mener jeg. Om en har et system som forventer at mennesker skal være perfekte i jobben for ikke å få sparken, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne at leger og sykepleiere er mer opptatt av å forsvare seg selv og hevde at de ikke har gjort noe galt, istedenfor å komme med uttalelser som kan virke mer lindrende på følelsene en har når en lider urett.

Det blir helt feil måte å gripe det an. Man må ha regler som er ufravikelige. Om noe skjer, bør det få en reaksjon, men man bør avpasse den etter hva som har skjedd. Selvfølgelig kan det skje feil uten at noen har ment noe galt, men det betyr ikke at man bare skal regne med det, og gi signaler om at det er greit og menneskelig å feile. Man bør gi signaler som gjør at folk virkelig anstrenger seg for å følge reglene. Ville du heller hatt mindre strenge regler, slik at folk sa fra om sine feil?

[Gjest Gjest]

Som grunnlag for hva denne tråden egentlig handlet om så ser jeg ikke at det er noen motsetning å si at "som ansatt som helsepesonell hadde jeg aldri gjort dette" og samtidig uttale hva man heller hadde gjort om situasjonen oppståd. Jeg ser ikke at man på sin fritid, og i en enkel sak som denne, skal måtte referere til at dette er lovpålagt da tråden omtaler mer folkelige hensyn og etiske elementer.

Men når man som helsepersonell uttaler seg på grunnlag av sin fagelige kunnskap i en sak, på fritiden, er det klart at man her bør være forsiktig med å huske at andre alltid vil vurdere det man sier ut i fra den stillingen man normalt har. Akkurat av denne grunn vil man alltid være helsepersonell til tross for at man har fri. Man kan ikke forvente at andre skal klare å skille om dette er din egne private holdning eller om det er uttalt på grunnlag av utdanningsbakgrunn.

Som psykologistudent uttaler jeg meg relativt fritt blandt andre studenter og mine aller nermeste, som min mann. Men i relasjon til bekjennte og på fest er jeg forsiktig med hva jeg uttaler meg om og forsøker å holde meg unna visse tema som kan besvares ut i fra min faglige bakgrunn. Om jeg blir involvert forsøker jeg å holde meg like proffesjonell som jeg ville gjort på kontoret. Men jeg føler likevel ikke et behov for å referere til diverse lovgivninger på samme måte som jeg hadde gjort i et referat på jobb. Som helsepersonell kan jeg uttale meg om eksempelvis tvangsinleggelse uten å referere til spesieikke lover av den grunn. Jeg kan fortelle noen at de har feil feks, men jeg ser ikke at jeg har et ansvar for å referere til lovverket bak mine uttalelser likevel.

[Ce'Nedra]

Jeg synes det er viktig at man ikke refererer til sitt yrke når man gir råd. Jeg pleier aldri å si hva jeg er. Det er alltid et problem når man gir råd over nett og ikke ser personen eller kjenner hele saken, og det er viktig at man er obs på dette.

Jeg pleier også å påpeke at jeg kan ta feil og at vedkommende helst bør snakke med en lege om det er noe spesielt de lurer på..

[NinjaTurtle]

Det blir helt feil måte å gripe det an. Man må ha regler som er ufravikelige. Om noe skjer, bør det få en reaksjon, men man bør avpasse den etter hva som har skjedd. Selvfølgelig kan det skje feil uten at noen har ment noe galt, men det betyr ikke at man bare skal regne med det, og gi signaler om at det er greit og menneskelig å feile. Man bør gi signaler som gjør at folk virkelig anstrenger seg for å følge reglene. Ville du heller hatt mindre strenge regler, slik at folk sa fra om sine feil?

Hei Frøken Åberg!

Hvis noen gjorde en feil som fikk store konsekvenser for meg, så ville jeg helst sett at vedkommende fikk kappet av kjønnsleppene, ble skalpert og så kuttet i småbiter og dyppet i syre. Det er tross alt min dyrebare kropp det er snakk om, og jeg er bare et menneske, mennesker føler hevntrang om de ikke har resignert fullstendig og forfalt i depresjonens dype daler.

Det er ganske typisk når en lider urett å samtidig tenke at motparten gjorde dette med vilje, tenke de verste tanker om den som har gjort noe negativt mot deg. Legen lot være å fortelle meg om bivirkningene fordi hun er arrogant og ga faen i meg, sykepleieren ga meg ikke de medisinene jeg skulle få fordi han ikke er nøyaktig i arbeidet sitt, er lat og gidder ikke fordi han ikke bryr seg om meg, etc.

Jeg tror det fungerer slik at det er nøkkelpersoner på hver avdeling som dikterer hvordan stemningen er der. Det er ofte de høyest plasserte i hierarkiet, som har reell makt, men også de med høy selvtillit. Oppførselen disse personene har skaper så konsekvenser for de ansatte. Du ender opp med en slags idol-konkurranse der de som går videre er de som har komplementere egenskaper som tillater dem å holde ut under klimaet, men siden pasientene ikke har stemmerett i denne utvelgelsen, er ikke helsepersonalet som blir igjen nødvendigvis de personene som er mest behagelige å ha med å gjøre.

I en slik sammenheng vil det være de lavest plasserte som gjør feil, men de gjør det ut ifra den andedammen de er plassert i. Hvis sjefen din skjeller deg ut ettertrykkelig, kritiserer deg som person, lurer på om du kjøpte utdannelsen din i Egypt, osv etter at du må vekke ham fra søvnen sin for å stille et enkelt spørsmål om antibiotika, så vil du kanskje ikke vekke ham neste gang for å gjøre noe som du tror du har oversikt over, men som da allikevel går galt. Eller du lar være å spørre om noe rutinemessig som f.eks fører til at dere har høyere sårinfeksjon på hele avdelinga osv. Hva vet jeg.

Frøken Åberg. Jeg har gjort feil hele livet mitt. Jeg har gjort slurvefeil på matteprøver, glemt igjen varer i butikken, beskyldt andre for å ha rota bort ting jeg selv hadde rota bort, osv. Er jeg den eneste? Hvis det er en menneskelig egenskap å gjøre feil, er da eneste måten jeg kan bli akseptert av andere mennesker å gå rundt og vise at jeg føler skyld?

[Dalila]

Eh, jeg svarte i den andre tråden at det aldri kunne falt meg inn å gi en hjelpende hånd. Og jeg kan vel regnes som helsepersonell.

Skjønner ikke hvorfor jeg da automatisk burde lagt til "fordi dette er forbudt ved lov."

Jeg svarte på TS sitt spørsmål. Følte ikke for å begrunne det ytterligere, da jeg mener grunnene er innlysende for å ikke gjøre noe sånt.

[Gjest Frk Åberg]

Frøken Åberg. Jeg har gjort feil hele livet mitt. Jeg har gjort slurvefeil på matteprøver, glemt igjen varer i butikken, beskyldt andre for å ha rota bort ting jeg selv hadde rota bort, osv. Er jeg den eneste? Hvis det er en menneskelig egenskap å gjøre feil, er da eneste måten jeg kan bli akseptert av andere mennesker å gå rundt og vise at jeg føler skyld?

Jeg mener det er underforstått at alle kan gjøre feil. Når det gjelder konsekvenser av feil, syns jeg også man burde ta det med i betraktningen. Men du kan ikke si til ansatte: "Følg de etiske retningslinjene, men det er menneskelig å feile, så det går bra om dere gjør feil". Hvis du gjør feil, så bør du føle skyld, ja. Feil kan tilgis, men da må man vise at man angrer, om man skal få noen sympati hos meg.

Når det gjelder hevn, så er jeg ikke enig med. Jeg vil ikke nødvendigvis kutte av verken baller eller kjønnslepper om noen gjør en legetabbe på meg. Man trenger ikke å være deprimert av den grunn. Sinne trenger ikke å være det samme som hevntanker. Men det er et sidespor.

Av det jeg har sett deg skrive i forumet, har jeg ofte vært uenig, men du skriver underholdende - det skal du ha.

[NinjaTurtle]

Jeg mener det er underforstått at alle kan gjøre feil. Når det gjelder konsekvenser av feil, syns jeg også man burde ta det med i betraktningen. Men du kan ikke si til ansatte: "Følg de etiske retningslinjene, men det er menneskelig å feile, så det går bra om dere gjør feil". Hvis du gjør feil, så bør du føle skyld, ja. Feil kan tilgis, men da må man vise at man angrer, om man skal få noen sympati hos meg.

Men må jeg få sympati, da? Er slitsomt å skulle gå rundt å ha vondt i hodet hele tiden, og måtte unnskylde seg + være redd for konsekvenser når en statistisk kan regne ut at en kommer til å gjøre feil ofte uansett. Nei, jeg tror ikke den sympatien er verdt det for meg. Eneste grunnen jeg ser til å si at jeg er så lei meg osv, er av taktiske grunner ovenfor maktapparatet/rettsvesenet, erstatningsansvar og tap av jobb.

Når det gjelder hevn, så er jeg ikke enig med. Jeg vil ikke nødvendigvis kutte av verken baller eller kjønnslepper om noen gjør en legetabbe på meg. Man trenger ikke å være deprimert av den grunn. Sinne trenger ikke å være det samme som hevntanker. Men det er et sidespor.

Det er greit. Jeg ville vel bare fram til at jeg har innsett at jeg kan ha et helt forjævlig behov etter å ta igjen, og bli hissig, men at jeg samtidig ikke har behovet for å forsvare det på noen måte, og at jeg egentlig ikke er tjent med at dere bygger systemer basert på min emosjonale labilitet.

Av det jeg har sett deg skrive i forumet, har jeg ofte vært uenig, men du skriver underholdende - det skal du ha.

Takk. Jeg kan være en skikkelig klovn til tider. Jeg skriver ikke så verst som gjest heller. :D

[Gjest GossipGirl]

Det er vel ingen som har pålagt noen å være sykepleier, lege, eller hva en nå arbeider som på fritida. Men det sier seg jo selv at hvis en som f.eks lege diskuterer helserelaterte spørsmål, vil det være naturlig å tolke det som en fagvurdering.

Endret 2. april 2008 av VictoriaSecret

[lille katt]

Selv om en er på fest eller annet som privatperson i sin fritid, bør en da ha i bakhodet at en ikke kan si hva som helst.

Rollen som sykepleier eller hva en nå er, er faktisk til stede på samme måte som andre roller en har, selv om denne ikke er framtredende akkurat da, og selv om det er fritid.

Selv møter jeg av og til klienter på fritiden, enten det er på fest eller i butikken. Det ville også da være rart og uproft av meg å ikke veie ordene hvis noen spør meg om noe relatert til jobben min, nettopp fordi andre fortsatt ser meg i rollen jeg har i yrkeslivet, selv om jeg ikke gjør det akkurat da.

Jepp. Det er nettopp det som er poenget. Og det er noe helsepersonell skal vite om og ha reflektert litt over.

Derfor; hvis en ikke vil være på jobb, ikke diskuter helserelaterte emner. Enkelt og greit...

Signerer .

[Gjest kranglevoren gjest?]

Derfor; hvis en ikke vil være på jobb, ikke diskuter helserelaterte emner. Enkelt og greit...

------------------------------------------------------------------------------------

Det er jo dette jeg har prøvd å formidle hele tida........

Jeg er på syklubb og diskuterer alt anna enn jobb, og på joggetur diskuterer jeg iallefall ikke jobb.....

[Gjest men]

Det er vel ingen som har pålagt noen å være sykepleier, lege, eller hva en nå arbeider som på fritida. Men det sier seg jo selv at hvis en som f.eks lege diskuterer helserelaterte spørsmål, vil det være naturlig å tolke det som en fagvurdering.

Det var da voldsomt.

Hvis et helsepersonell sa til meg at de ikke følte lyst til å runke en pasient som fikk ereksjon i en stellesituasjon, ville jeg ikke se på det som en fagvurdering. Derimot som en helt menneskelig følelse, akkurat som jeg ikke har lyst til å runke enhver som måtte være kåt i mitt nærvær.

Jeg har hatt flere typer jobber med sexforbud i forhold til klienter, og det har hittil aldri skjedd at jeg har syntes det har vært ergerlig å ikke kunne kaste meg over klienter/pasienter/beboere for å kunne tilfredsstille dem mens jeg hjelper dem med kroppens avfallsprodukter.

Loven er der for å beskytte pasientene, men det må virkelig være lov for helsepersonell å legge frem sitt personlige perspektiv i saken, nemlig at en det ikke frister å være prostituert på jobb.

[AnonymBruker]

Har helsepersonell en større plikt til å hjelpe noen i en ulykke i forhold til en som ikke jobber i helsesektoren?

Anonymous poster hash: 09546...428